Gå til innhold
Hundesonen.no

Skriveleif i Emnetitlene


Recommended Posts

DET kommer av engelsk det. Der deler man sammensatte ord, compound words, like ofte som man IKKE deler dem på norsk (nuh vel...). School boy, bus ticket, dog collar... Man sier ikke school -pause- boy på engelsk heller. Om 50 år så deler vi nok ordene på norsk også... og alle sier schøttkake! Oi, sorry! schøtt kake! :lol:

Jo, men de elevene mine som har flest orddelingsfeil er de samme som omtrent ikke kan engelsk. Jeg ser absolutt ikke for meg at de leser så mye engelsk at det påvirker norskskrivingen deres. Jeg har hørt en annen teori som kan ha litt for seg, nemlig sms-ordlistene på mobilen. Der finner man vinter og bilder, men kanskje ikke vinterbilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar

Jo, men de elevene mine som har flest orddelingsfeil er de samme som omtrent ikke kan engelsk. Jeg ser absolutt ikke for meg at de leser så mye engelsk at det påvirker norskskrivingen deres. Jeg har hørt en annen teori som kan ha litt for seg, nemlig sms-ordlistene på mobilen. Der finner man vinter og bilder, men kanskje ikke vinterbilder.

Jeg tror kunnskapsnivået på lærerne rundt om i dette landet er for lavt også, jeg. Jeg husker spesielt en norsklærer som slet med "og"- og "å", i tillegg til orddelingsfeil. Hvor mange lærte av henne (eller "hun" - som folk av en eller annen grunn notorisk bruker i feil sammenheng i Osloområdet), og hvor mange fler er det som lærer av dårlige eksempler? Det er ikke rart det sprer seg som ild i tørt gress!

Her i Storbritannia er det forresten horder med folk som bruker "too" istedenfor "to" også, så skrivefeil finner vi nok i alle språk, og jeg syns ikke vi skal skylde på det engelske språket for våre orddelingsfeil. Jeg tror mer på din teori om mobil-ordbøkene. Jeg skrev melding til søsteren min her om dagen, og fant ut at jeg kan velge "værre" istedenfor "Verre", eller til og med "desverre", dessverre :lol:

Jeg er redd for at språket vårt forandres fordi folk er for late til å vedlikeholde det. En norsklærer jeg hadde på videregående argumenterte for at det faktum at folk ikke klarer å uttale kjøtt og kylling lenger er en evolusjon, og ikke en talefeil. Jeg blir fortsatt litt sint når jeg tenker på det. Vi mister språket vårt, og jeg er redd for at om ikke lenge, så kommer orddeling til å bli regelen heller enn unntaket, og etterhvert også bli godkjent av "Det Norske Sprakrad".

Forøvrig synes jeg fortsatt ikke dette er en jobb for moderatorene på et forum. Problemet er så mye større, at det må mer til her enn luking av ugress. Hele bedet må plantes på nytt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, men de elevene mine som har flest orddelingsfeil er de samme som omtrent ikke kan engelsk. Jeg ser absolutt ikke for meg at de leser så mye engelsk at det påvirker norskskrivingen deres. Jeg har hørt en annen teori som kan ha litt for seg, nemlig sms-ordlistene på mobilen. Der finner man vinter og bilder, men kanskje ikke vinterbilder.

Jeg ser ikke helt hvordan dette er en motsetning, jeg. Folk som er flinke i engelsk er generelt flinke i språk (med unntak selvfølgelig) og da er de ofte mer bevisste på forskjellene. Dermed er det naturlig at de flinkeste også greier å se at det er forskjell fra språk til språk. Svake elever skriver ofte uten å tenke og da blir det gjerne feil i alle språk. SMS-språk har sikkert en del å si, iallefall ikke hjulpet på problemet, men jeg har sett dette "fenomenet" før det ble vanlig for alle å sende sms.

Dessuten er orddelingsfeil noe annet enn å skrive "skole gutt". Dette kalles særskriving/sammenskriving. Orddeling har egentlig å gjøre med det som skjer på slutten av en setning, hvor skal man dele ord som ikke får plass på linja og sånn... *pirk pirk pirk* :lol:

Enkel oversikt over hvor man bruker det ene og det andre (altså særskriving/sammenskriving) HER om noen er interessert! :lol:

eg er redd for at språket vårt forandres fordi folk er for late til å vedlikeholde det. En norsklærer jeg hadde på videregående argumenterte for at det faktum at folk ikke klarer å uttale kjøtt og kylling lenger er en evolusjon, og ikke en talefeil. Jeg blir fortsatt litt sint når jeg tenker på det. Vi mister språket vårt, og jeg er redd for at om ikke lenge, så kommer orddeling til å bli regelen heller enn unntaket, og etterhvert også bli godkjent av "Det Norske Sprakrad".

Jeg er helt enig med din tidligere norsklærer, jeg! "Schøtt" er ikke en talefeil for de fleste (regner med du ikke mener at alle som sier det faktisk har en talefeil??) og om det sprer seg (hvilket det dessverre ser ut til å gjøre...) så kan man kalle det evolusjon. Vi kan grine om natta og kjempe imot, men det er ikke vi gamle som forvalter og forandrer språket...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med din tidligere norsklærer, jeg! "Schøtt" er ikke en talefeil for de fleste (regner med du ikke mener at alle som sier det faktisk har en talefeil??) og om det sprer seg (hvilket det dessverre ser ut til å gjøre...) så kan man kalle det evolusjon. Vi kan grine om natta og kjempe imot, men det er ikke vi gamle som forvalter og forandrer språket...

Jeg syns det er en "evolusjon" som vi skulle ha forhindret. Den førte til at flere ord mistet sin unike betydning, og det er DET som gjør det til en feil. Jeg syns det er synd at navnet til farfaren min nå har samme betydning som skjellene på stranda, liksom. Dessuten er det forskjell på skinn og kinn. Men du har kanskje et motargument? Trenger vi ikke nyansene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er en "evolusjon" som vi skulle ha forhindret. Den førte til at flere ord mistet sin unike betydning, og det er DET som gjør det til en feil. Jeg syns det er synd at navnet til farfaren min nå har samme betydning som skjellene på stranda, liksom. Dessuten er det forskjell på skinn og kinn. Men du har kanskje et motargument? Trenger vi ikke nyansene?

Åh, jeg sier ikke at det er rett eller at det er noe jeg ønsker eller at jeg synes det er fint eller at det er meg likegyldig om din bestefar heter Schell eller Kjell! Men det er ikke snakk om talefeil... og det er ikke vi som bestemmer i hvilken retning språket skal gå! Vi kan prøve, vi kan påvirke (jeg gjør det jeg kan i min jobb!), men når alt kommer til alt så er det faktisk de som kommer etter oss som vil avgjøre hvordan språket blir... At jeg får ståpels av tanken på å spise schøttkaker på schino hjelper liksom ikke...

Men siden du sier det er en evolusjon vi skulle ha forhindret har du kanskje en ide om hvordan vi skal gjøre det også...??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, jeg sier ikke at det er rett eller at det er noe jeg ønsker eller at jeg synes det er fint eller at det er meg likegyldig om din bestefar heter Schell eller Kjell! Men det er ikke snakk om talefeil... og det er ikke vi som bestemmer i hvilken retning språket skal gå! Vi kan prøve, vi kan påvirke (jeg gjør det jeg kan i min jobb!), men når alt kommer til alt så er det faktisk de som kommer etter oss som vil avgjøre hvordan språket blir... At jeg får ståpels av tanken på å spise schøttkaker på schino hjelper liksom ikke...

Men siden du sier det er en evolusjon vi skulle ha forhindret har du kanskje en ide om hvordan vi skal gjøre det også...??

Ja, for eksempel ved å lære barna at det er forskjell på schell og Kjell? Ved å ha lærere som ikke synes at dette er en OK utvikling, slik som min lærer på videregående mente. Briter uttaler ikke ordlyden i ord som for eksempel det norske "fly", de vil si det mer som "flee". Jeg lærte kjæresten min, som er skotte, å uttale det ved å få ham til å presse leppene sammen på siden. Det så rimelig korka ut, og vi lo oss nesten ihjel, men han klarte det. Nå uttaler han "fly" nøyaktig som meg! Så at det er mulig å vedlikeholde våre unike ordlyder, det tror jeg helt klart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, for eksempel ved å lære barna at det er forskjell på schell og Kjell? Ved å ha lærere som ikke synes at dette er en OK utvikling, slik som min lærer på videregående mente. Briter uttaler ikke ordlyden i ord som for eksempel det norske "fly", de vil si det mer som "flee". Jeg lærte kjæresten min, som er skotte, å uttale det ved å få ham til å presse leppene sammen på siden. Det så rimelig korka ut, og vi lo oss nesten ihjel, men han klarte det. Nå uttaler han "fly" nøyaktig som meg! Så at det er mulig å vedlikeholde våre unike ordlyder, det tror jeg helt klart.

Klart det er mulig! Problemet er at her i landet har man valgt å la barna snakke dialekten de vil på skolen, lærere i norsk skole skal ikke normere talespråket (ei stund på 70?-tallet mente man også at å skrive dialekt gjorde at barna lærte seg å skrive fortere, heldigvis gikk man etterhvert bort fra dette igjen!) og da må man også "godta" at dette utvikler seg som det vil... Dette antar jeg (er lærer på videregående og har ikke undervist særlig mye på barneskolen, og ikke i det hele tatt på en del år) ikke gjør at lærere flest synes at det er ok at barna sier schell... Vi har ganske mange lover og regler og nye ting som dukker opp hele tiden i skoleverket og om man prøver å gjøre noe utenom dette har man temmelig kjapt en mengde foreldre på nakken. Som sagt er ikke jeg lærer på barneskolen og må medgi at jeg ikke har helt oversikt over lovene og reglene der, men antar at foreldrene iallefall ikke er tregere til å ta tak i ting der enn på videregående... Dessuten har man ofte MANGE andre problemer å gripe tak i og da må man vurdere hva som er viktigst. Jeg tror forøvrig ikke jeg har en eneste elev som sier schell så dette er nok mer utbredt i enkelte områder enn i andre... Hadde en elev for et par år siden som sa schueschu (tjuesju), men hun hadde en talefeil og vi jobbet faktisk en del med dette (mest på "gøy" da jeg overhode ikke er noen logoped).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er at her i landet har man valgt å la barna snakke dialekten de vil på skolen,

Det er vel knappest et problem at elevne får snakke dialekta si ? Det skulle vel bare mangle etter min mening. De eneste her i Norge som ikke har fått lov til å snakke språket sitt var vel samene som måtte gå på internatskoler og ble tvunget til å snakke norsk (før i tida). Så vidt meg bekjent er det vel heller ingen norske dialekter hvor schøtt og schøkken er normale ord.

(ei stund på 70?-tallet mente man også at å skrive dialekt gjorde at barna lærte seg å skrive fortere, heldigvis gikk man etterhvert bort fra dette igjen!)

Nei, vi som gikk på skolen på 70-tallet lærte faktisk å skrive norsk, vi, ikke dialekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel knappest et problem at elevne får snakke dialekta si ? Det skulle vel bare mangle etter min mening. De eneste her i Norge som ikke har fått lov til å snakke språket sitt var vel samene som måtte gå på internatskoler og ble tvunget til å snakke norsk (før i tida). Så vidt meg bekjent er det vel heller ingen norske dialekter hvor schøtt og schøkken er normale ord.

Nei, vi som gikk på skolen på 70-tallet lærte faktisk å skrive norsk, vi, ikke dialekt.

Å si schøtt er ikke (enda?) en del av ei dialekt, men man kan vel absolutt si at det er en del av et sosiolekt.... Og da blir vel spørsmålet hvor grensen går.

?-tegnet betydde at jeg ikke husker akkurat når dette var. Vi lærte om dette på lærerhøgskolen da vi holdt på med historien bak første lese- og skriveopplæring, men dette begynner å bli noen år siden så detaljene har blitt borte. Beklager. Poenget er der likevel, uansett akkurat når det var...

Føler dere angriper meg for at folk sier schøtt her... Jeg er da virkelig ikke for dette fenomenent, bare mener at det ikke er lett å gjøre noe med og at utviklingen ikke alltid går den veien vi "eldre" ønsker. Er jo ett og annet som vi i dag ser på som helt normalt som har forårsaket grøss og gru og vemmelse hos de som var eldre før også!

Skarring på r'ene er et eksempel på en talefeil som har spredd seg (og som fremdeles sprer seg). Det viser seg at det er enklere å skarre enn å rulle på r'ene og da kan man kanskje kalle det latskap og noe lærerne på skolene burde ta tak i og få ungene fra å si...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Egen plass i sofaen var en lur løsning ja, takk for tips! 
    • Stikkordet her er å være konsekvent, og ha tydelige signaler. Våre hunder fikk lov å være i sofaen hjemme, men ikke hos mine foreldre. Jeg mistenker dog at de hadde sneket seg opp i sofaen om de hadde fått være alene i stuen hos mine foreldre, men de prøvde seg sjelden ellers. Helt til minstemann lærte at han fikk lov når teppet hans lå der. Og det er forsåvidt en mulig løsning. La hunden få lov til å være i sofaen, men kun på sitt eget teppe. Da kan man ta teppet bort når man skal ha gjester, f.eks. Teppet blir da et tydelig fysisk signal på når det er lov og ikke. Satte hunden min poten utenfor teppet så var det umiddelbart ned fra sofaen. Men jeg vil nok være supernøye på at hunden ikke har tilgang til sofaen alene før den er ganske trygg alene og drillet på at sofaen er forbudt område uten tillatelse.
    • Hei! Får snart valp i hus og ønsker å være konsekvent og tydelig med treningen fra starten av. Har et dilemma når det gjelder det å la hunden være i sofa og seng(min seng altså). Jeg ønsker ikke at hunden skal hoppe opp i sofaen uten lov eller uten invitasjon. Jeg passet en hund en gang som tok det som en selvfølge at den skulle oppi alt av senger og sofaer, og det ble et problem når det var gjørmete og våte poter, løpetid, besøk som ikke likte hunder osv. Passet også en hund som ikke fikk lov, men jeg lot den komme opp i sofaen EN gang, og da forventet den at det var lov hele tiden... Jeg har egentlig lyst til å kunne kose med hunden i sofaen når hunden er ren og tørr. Er det overkommelig å trene hunden til å kun komme opp i møbler på invitasjon, eller bør man være konsekvent på at dette ikke er lov? Og om man satser på å trene på at den skal inviteres opp, hvordan går det da når den er alene hjemme? Hører stadig vekk at folk angrer på at de ikke var mer konsekvente med hundene tidligere. Noen som har erfaringer med dette som vil dele de med meg? På forhånd takk!   
    • Vi er en familie som ser etter en labrador retriever som både skal være en trygg familiehund og god turkamerat. Vi er relativt aktive, glade å gå på tur, har hytte på fjellet, tilgang på hytte ved sjøen, og bor på østlandet i et hus med en romslig hage og nærhet til marka. Barna i familien er 8+ år. Vi er nybegynnere å regne når det gjelder å eie hund, men har hunder i nær familie og far i familien er vokst opp veldig nærme besteforeldre som under oppveksten hadde tre labradorer på rad. Det er viktig for oss at hunden kan passe i en familiesetting, men samtidig være aktiv og glad i å komme seg ut: Trene apport og søk, være med på telttur, lange langrennsturer, joggetur, fisketurer osv. Far er jeger og kan tenke seg å ha hunden med som apporterende kompis i skogen/fjellet. Og som kan trene apport i skogstjern når fisken ikke vaker. Robust gemytt og godt lynne et must, så den må også klare å slappe av når den er hjemme og ha en fungerende "av-knapp". Så vi ønsker ingen kraftig hund med kortere ben som man kan få inntrykk av at en del av utstillingslinjene kan bli. Vi er i dialog med noen oppdrettere av jaktlabrador, men skulle også gjerne kommet i kontakt med noen oppdrettere som er seriøse og som avler frem "lettere" labradorer som ikke nødvendigvis utelukkende er fra jaktlinjer. Noen anbefalinger?
    • Ånei kjære deg, så uutholdelig trist!! Ord blir så fattige, men jeg kjenner det i hele kroppen hvor tomt og stille alt blir i en slik situasjon. Kondolerer!! RIP Ariel❤️❤️❤️
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...