Gå til innhold
Hundesonen.no

Tvinge hunden til noe den er redd for, som ikke er "nødvendig"?


Zoey

Recommended Posts

Sitter å ser på Hundeviskeren, og episoden i dag handler om en Toller som ramlet i basenget da den var 8 uker, og etter det var den blitt redd for bassenget. Eieren ville på på død og liv at denne hunden skulle svømme i bassenget, fordi det var bra trim på varme dager. Greit nok, men hunden så virkelig redd ser det ut som, og stritter virkelig i mot det å gå i bassenget. Eieren sa at han hadde prøvd å dra den utti, løfte den utti, gi godbiter osv, men ingen ting funket, og hunden ville til slutt ikke engang ut i hagen der bassenget var.

Jeg tenker at jeg ikke ville krevd det samme med min hund.. En ting er om det er et stort problem ved ting man må møte i hverdagen, og man virkelig MÅ få bukt med frykten. Som feks bilkjøring, eller møte med andre hunder, men Jeg stiller meg et spørsmål vet om det er nødvendig å tirre så mye frykt hos et dyr så lenge det ikke er ekstremt nødvendig? Jeg mener det ikke er det, jeg hadde overlevd uten at hunden svømmte i et basseng foreksempel.

Hva mener dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville nok sett an hva det var hunden var redd for, men har inntrykk av at det ofte kan utarte seg hvis man ikke bearbeider frykten. Hvis hunden virkelig er redd vann kan det etterhvert bli vanskelig å gå turer ved vann, bade den osv. Hvis det ikke var et problem ville jeg ikke brydd meg om hunden ikke ville svømme, men hvis frykten ble utvidet til ting som assosieres med å bade ville jeg nok tatt for meg problemet. Mange hunder som ikke liker å bade, og de overlever likevel liksom. Det hjelper iallefall ikke å bare kaste de uti...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du bor ikke i las vegas der det er 32 varme ute hele dagen heller, jeg kan godt se behovet av at hunden bør kunne ta i bruk bassenget jeg, trim og avkjøling i en smekk. Synes dessuten Millan var veldig flink i den episoden, og gjorde det på en god måte. Og jeg "heier" vel egentlig mer på Stilwell, sånn til vanlig. :)

Men hvis Casper hadde hatt vannskrekk, så hadde jeg nok ikke gjort så mye med det egentlig, er jo bare noen uker tilsammen om sommeren der det er behov for å avkjøle seg, og trim får han på andre måter.

Og du så vel slutten på programmet? Det kaller jeg en lykkelig hund i vannet altså, en ekte toller! Tenk, den hunden fikk nok en helt annen dimensjon på tilværelsen sin etter dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så den episoden og jeg mener at for en toller er det viktig å beherske det våte element. CM avskumlet bassengkanten (det var det å gå uti den var redd for) på en helt grei måte. Hunden hadde ramla uti tre ganger som valp (det var kanskje unødvendig og det er her kritikken burde kommet) og dermed fått hetta. Tollere er myke hunder som gjerne får skrekken for livet, der andre hunder rister ting av seg ganske fort. Dermed trengs det gjerne litt ekstra hjelp for å få ting på stell igjen. Første sommeren vi hadde Fibi løp hun som en gal til vannet (hun elsker jo vann, det er genetisk betinget), men så turte hun ikke å bade. Å se hvor lykkelig hun ble da hun endelig turte å svømme og nesten enda mer et par sommere senere da hun begynte å hoppe fra brygga, fjernet all tvil jeg måtte ha hatt om å bruke tid og krefter på å lære henne at det er gøy å bade. Klart en toller skal bade. Det er jo det den er til for. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville nok sett an hva det var hunden var redd for, men har inntrykk av at det ofte kan utarte seg hvis man ikke bearbeider frykten. Hvis hunden virkelig er redd vann kan det etterhvert bli vanskelig å gå turer ved vann, bade den osv. Hvis det ikke var et problem ville jeg ikke brydd meg om hunden ikke ville svømme, men hvis frykten ble utvidet til ting som assosieres med å bade ville jeg nok tatt for meg problemet. Mange hunder som ikke liker å bade, og de overlever likevel liksom. Det hjelper iallefall ikke å bare kaste de uti...

Det er jeg helt enig i, men dette var så vidt jeg forsto ikke et problem her. Det ble et problem så lenge eier prøvde å venne den til vannet, og hunden reagerte ved å trekke seg mer og mer bort fra bassenget.

Men du bor ikke i las vegas der det er 32 varme ute hele dagen heller, jeg kan godt se behovet av at hunden bør kunne ta i bruk bassenget jeg, trim og avkjøling i en smekk. Synes dessuten Millan var veldig flink i den episoden, og gjorde det på en god måte. Og jeg "heier" vel egentlig mer på Stilwell, sånn til vanlig.

Men hvis Casper hadde hatt vannskrekk, så hadde jeg nok ikke gjort så mye med det egentlig, er jo bare noen uker tilsammen om sommeren der det er behov for å avkjøle seg, og trim får han på andre måter.

Og du så vel slutten på programmet? Det kaller jeg en lykkelig hund i vannet altså, en ekte toller! Tenk, den hunden fikk nok en helt annen dimensjon på tilværelsen sin etter dette.

Jeg kan være enig i at det kan være praktisk i LA asså, så som sagt, jeg ser tankegangen, men er det strengt nødvendig? Man kan jo ta et annet eksempel, sånn for å dra en parralell. Hvis din hund eksempelvis er livredd for å trekke ting, og du har et stort ønske om at den skal trekke dine barn på akebrett. Er det "verd" å tvinge hunden til å møte sin frykt for en så "unødvendig" (i mine øyne vel og merke) ting? Jeg tenker litt mer på etikken i det hele..

Og neida, jeg synes heller ikke Cæsar var ille når det gjalt denne episoden, det var heller ikke et forsøk på å sverte han, men å ta opp spørsmålet med hvor mye man skal "tvinge" en hund til å takle sin frykt.

Og jodda.. Jeg så slutten på programmet.. Og (med mindre jeg ikke fikk med meg en scene) jeg synes ikke den så sånn kjempelykkelig ut jeg.. Men siste scenen jeg så så svømte den fremdeles med bånd og sammen med eier. Var det noe jeg ikke så, hvor den hoppet gladelig utti fra kanten så spruten sto, så får jeg beklage :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så denne episoden og synes tolleren virket mye tryggere og gladere når den fikk komme over frykten for vannet. Jeg synes heller ikke det er noe galt i å "tvinge" hunden til å gjøre ting den egentlig ikke har lyst til. Men nå kommer det helt an på metoden man bruker og hva det gjelder da. I denne episoden så brukte CM fine metoder. Han tok det i hennes tempo og tok hensyn til henne. Det var kanskje ikke HELT nødvendig for hunden å bli vant til basenget men det er herlig trimmulighet og hun kan ha det morro med andre hunder i vannet. Så her synes jeg hun fikk det bedre ved å komme over frykten sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hva du mener altså, jeg synes bare ikke toller-episoden er noe godt eksempel, jeg synes ikke helt det kan sammenlignes om at jeg vil ha hunden til å trekke ting når den ikke vil.

Hvis Casper hadde hatt skikkelig fobi mot å trekke (hahaha I wish) så hadde jeg ikke tvunget ham, vanskelig å gjøre det også forsåvidt, men ja jeg hadde jo prøvd å få ham til å ville det da, både for mine imaginære ungers skyld, og for hans, det gir jo flere mosjonsmuligheter og variasjon.

Men i bunn og grunn synes jeg det er bra å jobbe med slike fobier jeg da, ikke la hunden gi etter for sine skrekker, jeg syntes iallefall jeg kunne se en helt annen hund i slutten av den episoden, og det er jo deilig, uansett hva skrekken er, å ikke måtte være hemmet av den hvis det finnes en løsning.

Tvang er ikke den riktige metoden, slik eieren drev på før og trakk den ned mot vannet, men lokking og ufarliggjøring kan vel ikke skade, og når resultatet blir slik som dette er det jo utelukkende positivt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig... Jeg vet ikke faktisk. Det hadde nok kommet ann på hvor mye av hverdagen det hadde hatt noe å si på. F.eks for denne tolleren, så gjorde jo vannskrekken at hunden fikk alt for lite trim (eieren jobbet på kveldstid og kunne bare trimme hunden på dagtid, i 30-40 varmegrader...) og taklet varmen på dagtid dårlig. Eieren følte seg nok hjelpesløs i situasjonen, og antageligvis hadde han nok skyldfølelse for den lille søte valpen sin som han lot ramle nedi bassenget hele 3 ganger.. Klart han ville la hunden få en ny sjanse til å gjøre det den er ment til å gjøre: svømme :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var det noe jeg ikke så, hvor den hoppet gladelig utti fra kanten så spruten sto, så får jeg beklage :D

Den var sprette gal i vannet :) Hun hoppet opp etter baller og lekte i vannet som bare det! Hoppet fra kanten og var langt i fra redd. Ja nesten litt som tullehøna til Ida :blink: redd-redd-redd-HYSTERISK MORSOMT! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om min hund hadde vært redd for bassenget, så hadde jeg forsøkt å fjerne frykten mer av prinsipp. Jeg syns ikke hunden skal få løsning på å være redd slike "småting", i mine øyne har det noe med å lære hunden å overvinne frykt generelt, og ikke la det utvikle seg i negativ retning.

Cita falt av bruksstigen en gang og nektet å gå opp igjen. Hun kommer nok aldri til å ha bruk for å kunne bruksstigen, men vi plasserte henne midt på den og støttet henne slik at hun fikk gått noen skritt igjen. Mestringfølelsen ga henne enormt selvtillitt rundt bruksstigen igjen og hun gikk den bra som bare det igjen etterpå.

At hunden lærer seg å overvinne frykt tror jeg kan hjelpe på selvtillitten dens generelt i hverdagen også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men i bunn og grunn synes jeg det er bra å jobbe med slike fobier jeg da, ikke la hunden gi etter for sine skrekker, jeg syntes iallefall jeg kunne se en helt annen hund i slutten av den episoden, og det er jo deilig, uansett hva skrekken er, å ikke måtte være hemmet av den hvis det finnes en løsning.

Tvang er ikke den riktige metoden, slik eieren drev på før og trakk den ned mot vannet, men lokking og ufarliggjøring kan vel ikke skade, og når resultatet blir slik som dette er det jo utelukkende positivt.

Hmm.. Jeg lurer på om jeg er litt ekstra soft jeg asså, for hadde min hund hatt et alvorlig frykt for noe jeg ikke daglig trengte å utsette den for, så hadde jeg nok bare latt det ligge..

Litt på samme måte som om jeg hadde hatt en syk frykt for noe jeg ikke trengte å gjøre, eller forholde meg til med mindre noen tvang meg, så hadde jeg nok ikke lagt sjela mi i å bli kvitt den frykten..

Jeg mener jo ikke at man skal la hunden få slippe alt den føler litt ubehagelig, men for meg så virker det liksom litt uetisk og skulle kreve at de må takle slike frykter. Muligens bare jeg som er snodig :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her har hundene vært redd for det meste som tenkes kan. Ikke sånn "gå i koma og smelte ned i asfalten redd" nødvendigvis, men oftere "det er best jeg skremmer deg vekk før du kommer og tar meg" redd. Man kan ikke bo på østlandet og være redd for folk som måker snø, eller være redd for bussen når du faktisk må kjøre buss for å komme noe sted. Klart vi får bort slik irrasjonell frykt. Èn ting har jeg gitt opp. Det er å ta med Fibi på Bjerke eller andre store hundearrangement. Da stenger hun av og går i koma. Det er bare vondt og jeg kan uansett ikke lære henne noe når hun har det sånn. Dermed får hun slippe å være med og syns det er helt greit. Lille autisthunden min.

Hmm.. Jeg lurer på om jeg er litt ekstra soft jeg asså, for hadde min hund hatt et alvorlig frykt for noe jeg ikke daglig trengte å utsette den for, så hadde jeg nok bare latt det ligge..

Litt på samme måte som om jeg hadde hatt en syk frykt for noe jeg ikke trengte å gjøre, eller forholde meg til med mindre noen tvang meg, så hadde jeg nok ikke lagt sjela mi i å bli kvitt den frykten..

Jeg mener jo ikke at man skal la hunden få slippe alt den føler litt ubehagelig, men for meg så virker det liksom litt uetisk og skulle kreve at de må takle slike frykter. Muligens bare jeg som er snodig :blink:

Det er uetisk å nekte en toller å bade, hvis man har en mulighet til å hjelpe den til å tørre. Vil du hindre den i å bli lykkelig, men heller la den være redd? Nei, den logikken ser jeg ikke i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. Jeg lurer på om jeg er litt ekstra soft jeg asså, for hadde min hund hatt et alvorlig frykt for noe jeg ikke daglig trengte å utsette den for, så hadde jeg nok bare latt det ligge..

Litt på samme måte som om jeg hadde hatt en syk frykt for noe jeg ikke trengte å gjøre, eller forholde meg til med mindre noen tvang meg, så hadde jeg nok ikke lagt sjela mi i å bli kvitt den frykten..

Jeg mener jo ikke at man skal la hunden få slippe alt den føler litt ubehagelig, men for meg så virker det liksom litt uetisk og skulle kreve at de må takle slike frykter. Muligens bare jeg som er snodig :blink:

For det første, så hadde ikke hunden angst eller sinnsykt frykt. Og vi mennesker møter ofte vår frykt og får et mye bedre liv når vi mestrer det.

Folk er redd hunder, telefonsamtaler, å holde foredrag osv osv. Ikke si at folk ikke bevisst går inn for å gjøre noe med dette, og ikke får det bedre etterpå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er uetisk å nekte en toller å bade, hvis man har en mulighet til å hjelpe den til å tørre. Vil du hindre den i å bli lykkelig, men heller la den være redd? Nei, den logikken ser jeg ikke i det hele tatt.

Nei, jeg mener ikke det, hvis det er som du nevner i det andre innlegget ditt, en irrasjonell frykt.. Men om den er griseredd for å bade i dette svømmebassenget så ville jeg prøvd å finne en annen løsning på problemet. Det kan jo hende den vil stupe i sjøen med stor glede, eller et oppblåsbart lite basseng, eventuelt leke i hageslangen?

Som med Fibi da, du sier jo selv at du ikke tar henne med på store arangemanger fordi hun blokker helt.. Det er type slik frykt jeg snakker om, ikke denne "uhuu, der står det en skummel søppelbøtte, Voffvoff" frykten.

Ser nå at eksempelet med tolleren og svømmebassenget kanskej var litt dårlig eksempel :blink:

For det første, så hadde ikke hunden angst eller sinnsykt frykt. Og vi mennesker møter ofte vår frykt og får et mye bedre liv når vi mestrer det.

Folk er redd hunder, telefonsamtaler, å holde foredrag osv osv. Ikke si at folk ikke bevisst går inn for å gjøre noe med dette, og ikke får det bedre etterpå :)

Jodda, ser at folk som overvinner fryktene sine får det bedre etterpå, men hvor store mengder frykt er det snakk om da? Det er jo tross alt en diagnose på mennesker som heter "fobi" Og det er vanskelig å gjøre noe med. Noen må, fordi det er ting de møter hver dag, eller som hemmer livet deres på en eller annen måte. Men om man har fobi/sterk frykt for noe, uten at det hemmer deg, og man lever et godt liv uansett, er det da "verd" å gå igjennom så sterke påkjenninger for å bli kvitt det? Og er det rett for oss å la dyrene våre måtte gå igjennom det fordi vi gjerne vil at de skal gjøre en spesiell ting?

Jeg bare spinner ut tankene jeg her nå asså :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg mener ikke det, hvis det er som du nevner i det andre innlegget ditt, en irrasjonell frykt.. Men om den er griseredd for å bade i dette svømmebassenget så ville jeg prøvd å finne en annen løsning på problemet. Det kan jo hende den vil stupe i sjøen med stor glede, eller et oppblåsbart lite basseng, eventuelt leke i hageslangen?

Som med Fibi da, du sier jo selv at du ikke tar henne med på store arangemanger fordi hun blokker helt.. Det er type slik frykt jeg snakker om, ikke denne "uhuu, der står det en skummel søppelbøtte, Voffvoff" frykten.

Ser nå at eksempelet med tolleren og svømmebassenget kanskej var litt dårlig eksempel :blink:

Da er vi enige. Fibi er jo ikke akkurat så lur å bruke som eksempel til noe som helst, kanskje :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jodda, ser at folk som overvinner fryktene sine får det bedre etterpå, men hvor store mengder frykt er det snakk om da? Det er jo tross alt en diagnose på mennesker som heter "fobi" Og det er vanskelig å gjøre noe med. Noen må, fordi det er ting de møter hver dag, eller som hemmer livet deres på en eller annen måte. Men om man har fobi/sterk frykt for noe, uten at det hemmer deg, og man lever et godt liv uansett, er det da "verd" å gå igjennom så sterke påkjenninger for å bli kvitt det? Og er det rett for oss å la dyrene våre måtte gå igjennom det fordi vi gjerne vil at de skal gjøre en spesiell ting?

Jeg bare spinner ut tankene jeg her nå asså :)

Men du, de fleste her er jo enige i at man ikke skal tvinge hunden til å møte ekstreme fobier? Det ville ikke ha fungert engang, en hund med ekstrem fobi ville nok ikke ha klart å overvinne frykten sin. :blink:

Overskriften din er jo "tvinge hunden til noe den er redd for, som ikke er nødvendig". Svaret mitt er ja, jeg ville ha forsøkt å løse det, ikke nødvendigvis med tvang, men løse det på en eller annen måte.

Og nei, jeg prøver ikke lenger å lære hunden min å takle skudd, for der har hun en fobi som nesten er umulig å gjøre noe med i praksis. Men det kan ikke sammenlignes med at en hund er redd for vann, det kan heller ikke sammenlignes med at en hund er redd for å trekke. Om en hund nekter å trekke i selen så ville jeg ha sett etter smerter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig meg Labbis. jeg ønsker også å fjerne "unødvendig" frykt hos hunden, selv om man strengt tatt ikke behøver å omgås tingen den er redd til vanlig. Tror at frykt lett kan spre seg og utvikles hvis man ikke gjør noe med den, så det beste er å konfrontere frykten så fort som mulig og prøve å ufarlig gjøre den mest mulig. Altså det er helt okei at hunder har "sine" ting de syns er ubehagelig og ikke liker, men nå tenker jeg på veldig redde hunder og panikk/fobi.

Nitro misliker å bade i havet, men jeg jobber med å få han til å like det. I begynnelsen nekta han veldig (litt som tollern på serien), men nå kan han vasse utti ganske mye. Jeg tvinger ikke han til å MÅ svømme, siden vannet her er veldig kaldt, men at han ikke er redd selve vannet, er viktig for meg. Det samme med dusjen. han liker det ikke så godt, og jeg er faktisk nødt til å tvinge han inn i kabinettet, men så går det bedre etterhvert.

Også hvis hunden er/blir redd en gjenstand ute, så kunne jeg nok ha gått rundt den eller forbi, men jeg tvinger han til å undersøke det før vi går nærnere. dette for å få opp selvtilliten hans, og ikke la han få viljen sin til å unngå ting fordi han er redd. Snakker da om helt ufalige ting, jeg tvinger han ikke til å hoppe ut av et helikopter i strikk feks eller slike ekstreme ting. :blink: Jeg respekter også hundens grenser, men jeg tror samtidig at en normal mentalt sterk hund har godt å å presses litt til tider.

Som med bassenget og den episoden, var det kun eierens feil at hunden ble sånn, pga reaksjonen hans, ikke selve fallet, og det er også noe jeg tenker mye på, å aldri forsterke ekle episoder og hvis hunden får vondt etc. så prøver jeg å være helt rolig og behersket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder er ikke interessert i å bade, om det er frykt eller vrangvilje, eller rett og slett manglende interesse, spiller ingen rolle for meg. Jeg har ikke planer om å bruke mye tid på å få dem til å bade. Kaster en pinne i vannkanten når vi er ved diverse vann for å se om de blir inspirerte, men utover det har jeg ikke lagt noe mer energi i det. Jeg har Dvergschnauzere, så de er jo ikke typiske badehunder. missforstå meg rett, det finnes DSer som bader, men tror ikke det er SÅ viktig for dem, som feks en toller eller andre badenymfer. Hadde jeg hatt en retriver som var tydelig redd for vannet ville jeg selvfølgelig gjort hva jeg kunne for å hjelpe dem over frykten. Synes forøvrig CM gjorde en god jobb i dette tilfelle og viste seg fra sin beste side. Er i utgangspunktet ingen stor fan av han.

Yngstejenta mi, er ei lita pyse, som fort blir redd for ting. I sommer fikk hun det for seg at hun var redd for åpne gress sletter. Spesielt den store sletta nede på Skullerud, for de som kjenner til stedet. Årsaken var at lille fetter Yoshi og hun, hadde ved et uhell kræsja i hverandre i full fart nede på sletta, slik at hun skrek i smerte og redsel og skremte vettet av både meg selv og henne. Dette hadde forståelig nok satt sine spor, og etter det måtte jeg bruke alle kunstens regler på å få henne trygg på den sletta igjen. Den redselen ville jeg gjerne hjelpe henne over, fordi den sletta pleide å være turens høydepunkt med rase-rundt-i vil-fart-uten-bånd-og-rause-godbiter-moro!

Så for å svare på første posten, så vil jeg ikke tvinge hunden til noe som ikke er nødvendig, om jeg ikke tror at gevinsten er større enn anstrengelsen og at det vil øke livskvaliteten hos hunden. I tilfelle du snakker om, tror og håper jeg at tolleren har fått økt livskvalitet som badehund i Las Vegas varmen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...