Shiba

[Turb]

Forresten vil jeg si takk til de som svarte på spörsmålene mine om shibaen tidligere i år. Fikk desverre vite i forrige uke at eierne av shibaen jeg har pratet om har bestemt seg for å omplassere. Jeg håper nå at hun kommer til et godt hjem

[SandyEyeCandy]

Forresten vil jeg si takk til de som svarte på spörsmålene mine om shibaen tidligere i år. Fikk desverre vite i forrige uke at eierne av shibaen jeg har pratet om har bestemt seg for å omplassere. Jeg håper nå at hun kommer til et godt hjem

Hvis de ikke har noen kjemi med hunden og ikke forstår hva slags skatt de har fått seg, så er det kanskje det beste.

[Bergenslabb]

Hvordan tror dere en Shiba vil være i hus sammen med en eldre hund av en annen rase? Jeg har en rolig hund på ca. 9 kilo og vi vurderer Shiba (i tillegg til to andre raser) når vi skal kjøpe valp i 2013 en gang. Vi ønsker å ha to hannhunder og det jeg er mest bekymret for er at vi får en kamp mellom hundene om å være øverst på rangstigen. Det ideelle hadde vært om valpen hadde godtatt at den eldste hunden er "sjef". Jeg forstår at det vil være forskjeller på individuelle hunder, men burde vi være bekymret for at Shibaer generelt kan være for dominant eller er ikke det noe å bekymre seg for så lenge vi ikke velger den tøffeste lille reseren i et valpekull?

[SandyEyeCandy]

Først og fremst er det utrolig hyggelig at dere vurderer shiba! Videre tenker jeg at det er dumt å velge den puslete og beskjedne i kullet av hensyn til den voksne uansett, for det kan fort medføre andre utfordringer enn interne stridigheter. Velg heller en hund dere må dempe litt enn en dere må jobbe mye med for å få sosial og trygg. Forøvrig har de aller fleste jeg kjenner flere enn en shiba (det holder nemlig ikke med en, hehe), både ulike kjønn sammen og av samme kjønn, og det foregår stort sett ganske udramatisk. Mtp at rasen både kan være ganske territorial og dominant overfor andre hunder, er det ganske fascinerende (men egentlig helt naturlig) at de samtidig er utrolig streetsmarte og stort sett har et utrolig godt språk. Jeg ville på ingen måte vært betenkt mtp å ha en shibahannvalp sammen med en voksen hund, uansett kjønn, for du må jo uansett fortelle den hvordan du ønsker at han skal oppføre seg. Min eldste hund er ganske tøff og stri, men har vært helt utrolig med lillesøstra si, og de to har et helt fantastisk rørende forhold. Knertis har fått lov til å plukke ting ut av kjeften på Aiko og ta veldig mye plass, men det er likevel ikke tvil om hvem som er sjefen hjemme. Jeg pleier alltid å si til nye shibaeiere at rasen egentlig er utrolig ukomplisert såfremt en har en plan, og det er det jeg mener med at det er din jobb å gå inn og styre relasjonen og hvordan hundene vokser sammen. Spesielt blir dette viktig dersom den voksne ikke er like tydelig som min Aiko. At bikkjene ikke skal få "ordne opp sjøl" er selvsagt, og den yngste skal respektere den eldre, mens den eldste skal være rettferdig med den yngre.

[Bananen]

Hvordan tror dere en Shiba vil være i hus sammen med en eldre hund av en annen rase? Jeg har en rolig hund på ca. 9 kilo og vi vurderer Shiba (i tillegg til to andre raser) når vi skal kjøpe valp i 2013 en gang. Vi ønsker å ha to hannhunder og det jeg er mest bekymret for er at vi får en kamp mellom hundene om å være øverst på rangstigen. Det ideelle hadde vært om valpen hadde godtatt at den eldste hunden er "sjef". Jeg forstår at det vil være forskjeller på individuelle hunder, men burde vi være bekymret for at Shibaer generelt kan være for dominant eller er ikke det noe å bekymre seg for så lenge vi ikke velger den tøffeste lille reseren i et valpekull?

Jegn tror ikke shibaer er så annerledes enn basenjien på det punktet. Jeg har aldri hatt noen problemer med mine sammen overhode, og de har ikke tenkt seg i en "my dad can beat up your dad"-sak overhode. Nå er Pøbel ganske myk, men innmari rettferdig i språket sitt, selv om han mener at alle lekene i verden må lekes med av ham, og Kamar får bare se på. Mens han selvsagt erter ham med de. Men både shibaer og basenjier er ganske smarte, og Kamar gjør det samme med Pøbel, selv om størrelsen til Pøbel har en fordel i leken. Mat er også null problem.

Jeg ville klart valgt hannhund igjen, med fordelen i Pøbel.

Ellers: what Sandy said!

[Rødhette&Ulven]

Først og fremst er det utrolig hyggelig at dere vurderer shiba! Videre tenker jeg at det er dumt å velge den puslete og beskjedne i kullet av hensyn til den voksne uansett, for det kan fort medføre andre utfordringer enn interne stridigheter. Velg heller en hund dere må dempe litt enn en dere må jobbe mye med for å få sosial og trygg. Forøvrig har de aller fleste jeg kjenner flere enn en shiba (det holder nemlig ikke med en, hehe), både ulike kjønn sammen og av samme kjønn, og det foregår stort sett ganske udramatisk. Mtp at rasen både kan være ganske territorial og dominant overfor andre hunder, er det ganske fascinerende (men egentlig helt naturlig) at de samtidig er utrolig streetsmarte og stort sett har et utrolig godt språk. Jeg ville på ingen måte vært betenkt mtp å ha en shibahannvalp sammen med en voksen hund, uansett kjønn, for du må jo uansett fortelle den hvordan du ønsker at han skal oppføre seg. Min eldste hund er ganske tøff og stri, men har vært helt utrolig med lillesøstra si, og de to har et helt fantastisk rørende forhold. Knertis har fått lov til å plukke ting ut av kjeften på Aiko og ta veldig mye plass, men det er likevel ikke tvil om hvem som er sjefen hjemme. Jeg pleier alltid å si til nye shibaeiere at rasen egentlig er utrolig ukomplisert såfremt en har en plan, og det er det jeg mener med at det er din jobb å gå inn og styre relasjonen og hvordan hundene vokser sammen. Spesielt blir dette viktig dersom den voksne ikke er like tydelig som min Aiko. At bikkjene ikke skal få "ordne opp sjøl" er selvsagt, og den yngste skal respektere den eldre, mens den eldste skal være rettferdig med den yngre.

Man trenger ikke nødvendigvis ha en plan heller. De fleste shibaeierne jeg kjenner har langt fra noen plan, men de har noen skikkelig deilige og trivelige bisker allikevel

[SandyEyeCandy]

Man trenger ikke nødvendigvis ha en plan heller. De fleste shibaeierne jeg kjenner har langt fra noen plan, men de har noen skikkelig deilige og trivelige bisker allikevel

Det er helt sant, men dersom en ender opp med noe ala ei trollbolle som lett kan tippe over til å være alt annet enn trivelig, er det greit å ha tenkt gjennom på forhånd hvordan hundehold en ønsker å ha, uansett om den krevende kom først eller sist.

---

I am here: http://tapatalk.com/map.php?dik0kt

[Bergenslabb]

En plan er nok lurt å ha uansett ja. Vi har vært veldig heldige med Echo, for han har vi aldri hatt noen store problemer med. Vi trener på å dempe bjeffing ettersom han ble ganske bjeffete da han gikk over i unghund-fasen. Og vi trener fremdeles på helt elementær lydighet som kontakt og "kom". Han er et stabeist med jaktinnstinkt. Men han er snill, nysgjerrig og rolig. Når de største problemene er at han ikke kan gå løs ute og at han bjeffer på naboene så vil jeg si vi har vært heldige

En hund til presenterer jo en del utfordringer. Hvordan hundene vil gå overens kan man vel ikke forutse, men vi håper på å ha planer klar for hvordan vi skal takle forskjellige problemer som kan oppstå. Det viktigste er vel at begge har egne steder hvor de kan være alene og at begge får mye oppmerksomhet og kontakt, altså alenetid med oss. I og med at valper sover mye blir det nok ikke vanskelig å gi Echo nok oppmerksomhet selv om valpen krever sitt. Vi har minst et halvt år på å lese og spørre ut alt og alle for å finne en plan som fungerer for oss. Satser på at dere har rett i at så lenge vi er tydelige eiere så går det bra. Jeg er veldig spent på hvilke vaner og uvaner Echo kommer til å lære valpen og om det går motsatt vei også

Vi er ikke veldig opptatt av bruksegenskaper. Vil gå turer i skog og mark (fjellturer for det meste), trene lydighet fordi det er gøy, ikke for konkurranse, gå spor fordi det er gøy. Ellers skal det ikke bli mangel på lek og kos og gøyal hjernetrim. Jeg har inntrykk av at vi kan tilby en Shiba det den trenger, men skrik ut hvis dere føler at en Shiba trenger mer. Det er kjekt å vite slikt på forhånd. Vi liker hunder som er selvstendige og som har masse personlighet. Noen regler må vi ha, men vi har vel et ganske avslappet forhold til lydighet. Vi liker hunder som er litt rampete og tullete, så lenge de følger grensene vi setter (og det er det jo vår oppgave å sørge for). Echo kan være en liten klovn til tider og det er helt herlig.

[:)Kine]

Vi er ikke veldig opptatt av bruksegenskaper. Vil gå turer i skog og mark (fjellturer for det meste), trene lydighet fordi det er gøy, ikke for konkurranse, gå spor fordi det er gøy. Ellers skal det ikke bli mangel på lek og kos og gøyal hjernetrim. Jeg har inntrykk av at vi kan tilby en Shiba det den trenger, men skrik ut hvis dere føler at en Shiba trenger mer. Det er kjekt å vite slikt på forhånd. Vi liker hunder som er selvstendige og som har masse personlighet. Noen regler må vi ha, men vi har vel et ganske avslappet forhold til lydighet. Vi liker hunder som er litt rampete og tullete, så lenge de følger grensene vi setter (og det er det jo vår oppgave å sørge for). Echo kan være en liten klovn til tider og det er helt herlig.

Jeg synes det høres ut som en shiba kan passe bra hos dere. Shibaeiere må nesten trives ute i skogen, siden det er der shibaen har det best. Det eneste er at jeg ikke kan love at shibaen alltid følger de grensene dere setter. Det er en ganske enkel hunderase, men jeg vil også si at det er viktig med en plan. Jeg har holdt på med mye "forebygging" med Kuma, og det synes jeg er greit å gjøre med alle slags raser som fort kan bli litt ekstreme. De vil gjerne ta styringen, så da er det greit å ha tenkt over hvordan du vil ha det før de prøver seg.

Med mange andre raser, så kan du bli kjent med rasen ved å hilse på mange hunder, men med shibaen, så må du nesten kjenne èn shiba ordentlig for å kjenne rasen. Det å få en glad, vrikkende og mysende shiba som kommer for å hilse på deg er virkelig herlig. Selv om de er selvstendige, så er de veldig glad i flokken sin.

Tror nok ikke det er noe problem å få en hannhund-shiba inn i huset, bare ha innstillingen om at det er du som skal ordne opp i konflikter.

[Bergenslabb]

Tror nok vi skal klare å takle selvstendigheten til shibaen i og med at vi er vant til dachs. Lydighet med dachs er en tålmodighetsprøve, men det gjør at vi alltid har noe (les: mye) å trene på og det er jo bare gøy (for det meste). Jeg er ganske tålmodig, så det er jeg som står for det meste av lydighetstrening, samboeren min er ikke fullt så tålmodig. Vi har ikke veldig mange regler, kun de helt elementære som ingen biting, gå på do ute, ikke mye bjeffing, ikke trekking i båndet (men gå gjerne som en vims) og må høre på oss når vi sier nei. At de reglene blir brutt innimellom forventer vi, men de bør ihvertfall vite at reglene eksisterer og stort sett følge dem. Ellers er det fritt frem. Vi leker med han både inne og ute, han får hoppe opp på oss (men vi passer på at han ikke hopper på fremmede på tur), han får være på sofaen og i sengen, han får sleike oss i fjeset og ellers gjøre som han vil. Hadde vi hatt en større hund måtte vi gjerne endret litt på hoppe-reglene hehe... men med de korte bena syns vi det bare er rettferdig at han får prøve å nå opp til fjeset for å kose ved å hoppe.

Vi er veldig glad i skogen så der får vi ingen problemer. Tror nok Echo hadde blitt veldig fornærmet om det ikke ble skogsturer regelmessig, for han er som shibaen der, han elsker det. Det er sikkert like greit at vi ikke kan ha han løs for vi har ikke mulighet til å holde følge med ham i skogen. På asfalten kan han være en treging som skal snuse på alt, i skogen er han en reser som piler avgårde på de korte bena.

[SandyEyeCandy]

Jeg trur dere hadde hatt det veldig fint med en shibagutt.

[Runa]

Tenkte jeg skulle dele historien om vår shiba Aiko, som var ment å bli en godlynt familiehund:

Vi bestemte oss for å kjøpe shiba på grunn av størrelsen og utseendet, og som førstegangseiere av hund tok vi ikke rasens personlighetstrekk og behov på alvor. Jeg var selv 14 år på den tida, og hadde ikke en fjerneste anelse om hva som kreves av en shibaeier.

Aiko kom til oss som en fire måneder gammel valp, fram til da hadde hun stort sett levd utendørs på oppdretterens gård med en gammel chowchow og en drektig dachs. De andre hundene oppdretteren eide, inkludert Aikos mor, oppholdt seg i (ikke spesielt store) luftegårder. Aiko var en sosial og livlig valp, og vi hadde det veldig fint med henne. Hun deltok på valpekurs, og lærte nye triks og kommandoer utrolig raskt.

Når hun ble voksen forandret hun seg. Som valp hadde hun møtt en del av våre venner, og elsket dem alle. Nå begynte hun å vise skepsis til fremmede som kom inn i huset, hun trakk seg oftere og oftere under bordet, hvor hun knurret og boffet på gjestene. Vi innså etterhvert at gjestene måtte få beskjed om å ikke røre hunden, spesielt ungene, som hun var mest skeptisk til. Ved flere tilfeller glefset hun etter uforsiktige eller overivrige gjester for å få dem unna seg. Mamma og pappa tok henne med til adferdsterapaut og fikk en lang liste med konkrete tiltak, men med fem familiemedlemmer som alle tolket tiltakene litt forskjellig og ikke tok situasjonen alvorlig, ble det hele bortkastet. I de verste periodene vurderte mamma gjentatte ganger å ta henne med til dyrlegen og gjøre det slutt på henne. Det har jeg og min far alltid stått heldigvis hardt i mot, da det er vår egen feil at Aiko har blitt som hun er, og det skal ikke hun måtte bøte med livet for. Dersom hun ikke takler en situasjon er det vår jobb å skjerme henne fra den.

Jeg tror hun har blitt som hun er på grunn av flere faktorer:

1) Oppdretter jobbet ingenting med henne. Hun hadde aldri gått i bånd eller kjørt bil, var ikke husrein og ikke vant til å være innendørs når vi fikk henne, til tross for at hun var 4 måneder.

2) Vi var for harde med henne, noe man absolutt ikke bør være med shibaen. Hun var en rampete valp, og det ble ofte slått hardt ned på med høylydt kjefting, klyping i nakkeskinn og ører, og generell aggressjon fra oss. Alt dette tror jeg bidro til at hun ble en usikker og nervøs hund når hun vokste opp. Sånn behandler vi henne ikke lenger.

3) Vi valgte feil rase. Som en familie på fem som aldri hadde hatt hund før, og som forventet en relativt enkel hverdag med hunden, burde vi ikke gått for en urhundrase. Shibaen krever en del jobb, og rasekarakteristikkene må taes på alvor. Vi regnet med at hun ville bli en "god" hund helt uten videre, og vi la dermed aldri noe arbeid i henne.

4) Generell uvitenhet. Vi ante jo ingenting om hundeoppdragelse, og det vi leste i hundebøker osv. brydde vi oss egentlig ikke om

I mai blir Aiko 7 år, og vi har i grunn gitt opp å rette opp de feilene vi har gjort med henne. Når vi har besøk får de ikke hilse på henne med mindre hun allerede har akseptert dem, og ute på tur får ingen fremmede, spesielt barn, røre henne. Utstillinger ble det aldri noe av, da hun trolig ville glefset etter klåete dommere. Til og med møter med andre hunder har blitt vanskelig, da hun ofte er like skarp og skeptisk mot dem som hun er mot folk.

Vi som tilhører flokken hennes er selvfølgelig veldig, veldig glad i henne, og hun har det godt med oss. Det har endt opp med å være det eneste vi krever av oss selv og henne, at vi koser oss og har det bra sammen

Misforstå meg rett: shibaen er en fantastisk hund i rette hender, men den passer ikke for alle!

[SandyEyeCandy]

Misforstå meg rett: shibaen er en fantastisk hund i rette hender, men den passer ikke for alle!

Har ikke sett dette før nå. Takk for at du deler!

Jeg synes oppsummeringa di om hvorfor Aiko blei/er som hun er, er veldig god, og jeg synes det er viktig at disse sidene kommer fram også. Og det du forteller her understreker jo bare det jeg alltid sier, at det er greit å ha en plan for hvordan hund du har lyst til å ende opp med, og jobbe mot det hele veien. Noen shibaer er nærmest fullstendig ukompliserte (som Kiyomi sine), noen krever litt mer styring (som mine), og noen blir enda verre enn din Aiko. Men de tilhører heldigvis sjeldenhetene nå om dagen.

[Gjest]

Hvordan er egentlig jaktinnstinktet på den typiske Shiba? Kan den sammenlignes med type jakthunder som Beagle som stikker av og blir vekk en stund, eller er det mer som typisk terrier-jakt: løper etter det de ser og følger spor, men kommer fort tilbake til eier igjen?

Greier ikke helt å gi slipp på tanken om en Shiba altså

[SandyEyeCandy]

Greier ikke helt å gi slipp på tanken om en Shiba altså

Først: Kom på besøk en dag og klin med sirkusjentene, da vel!

Jeg trur egentlig ikke at noen av eksemplene dine kan overføres til den "typiske" shiba. Det er greit å huske på at rasen ikke er spesialisert, den kan formes til det jaktbruk en ønsker, og jakter også med alle sanser, noe som innebærer at en shiba stort sett er ganske "på" og våken. De vil stort sett alltid fange ting som rører på seg, små blader, mus og fugler, slepeleker og baller i tau, men hvor stor radius de har og hvorvidt de faktisk tar etter ting varierer veldig. Beagleradiusen har jeg derimot ikke hørt om, det en kan lese mye om på diverse amerikanske forum etc med at de stikker av er mer sånn "prøv å fange meg, da vel!" Det er ofte mer sånn at de spisser ørene og tar seg en sveng, og så kommer de tilbake litt sånn "og så fant jeg det! Og så så jeg det, vøtt!"

Jeg skjønner at det virker fremmed med dette jaktinstinktet, men det er vel det som er minst utfordrende av trekkene til rasen, synes jeg.

[Gjest]

Først: Kom på besøk en dag og klin med sirkusjentene, da vel!

Ja! Kan jeg?

Jeg synes de er vanskelige å forestille seg væremåten på disse urhundene Det som gjør meg mest usikker er egentlig selvstendigheten, men ikke fordi det nødvendigvis er negativt, jeg har bare ingen anelse om hva det vil si å ha en selvstendig hund!

[Rocket]

Når er året rasespesial? Og Hvor? Eventuelt når er neste års spesial om årets allerede er over. Og hvor i landet ikke minst.

[Kaja]

Når er året rasespesial? Og Hvor? Eventuelt når er neste års spesial om årets allerede er over. Og hvor i landet ikke minst.

Den har akkurat vært, på Hunderfossen i pinsehelgen. Stemmer ikke det @Kiyomi ?

[Rocket]

Den har akkurat vært, på Hunderfossen i pinsehelgen. Stemmer ikke det @Kiyomi ?

Ah.. Er den alltid i pinsehelgen? Hadde vært kjekt å snike på shibaer i en slik setting en eller annen gang, men pinsen har vært "hellig" siste årene, reiser alltid til Seljord på Islandshest stevne da.

[SandyEyeCandy]

Ah.. Er den alltid i pinsehelgen? Hadde vært kjekt å snike på shibaer i en slik setting en eller annen gang, men pinsen har vært "hellig" siste årene, reiser alltid til Seljord på Islandshest stevne da.

Ja, vi har den alltid i prinsen, og har den fast på Hunderfossen i Lillehammer. Hvis du forteller meg hvor du bor, så kan jeg sikkert bidra med litt info om folk med rasen du kan ta kontakt med for å besøke.

[Kaja]

Veldig mange spesialer er i pinsehelgen

[Rocket]

Ja, vi har den alltid i prinsen, og har den fast på Hunderfossen i Lillehammer. Hvis du forteller meg hvor du bor, så kan jeg sikkert bidra med litt info om folk med rasen du kan ta kontakt med for å besøke.

Bor i rogaland, type sandnes ish. Har ingen plan om shiba på veldig mange år, men har en japan interessert samboer jeg kunne dratt med meg på en slik spesial og sett litt på japansk "kultur" i norge. Og få kladdet litt på fleecepelser. Og få sett dem live for å se litt om de kanskje kunne være interessante i fremtiden. (Pr nå er det noe med mindre jakt og særhet som er prioritert)

Får se neste år da om jeg velger bort stevnet og helder reiser på kombinert japankladdetur og svensketur eller no. Da har vi fått Teslaen også, så da går turen behagelig for seg.

[SandyEyeCandy]

Shibaer er ikke så sære som ryktet tilsier, @Rocket. Makan til deilige hunder å dele livet med, altså. Det finnes et stort shibamiljø i Rogaland, så det er fullt mulig å kladde på noen i nærheten av dere utenom spesialen, men det er veldig hyggelig om dere kommer dit neste år uansett. Fleecepelsen er det ikke så mange andre enn valper og mitt knertmonster som har, forøvrig.

[Rocket]

Shibaer er ikke så sære som ryktet tilsier, @Rocket. Makan til deilige hunder å dele livet med, altså. Det finnes et stort shibamiljø i Rogaland, så det er fullt mulig å kladde på noen i nærheten av dere utenom spesialen, men det er veldig hyggelig om dere kommer dit neste år uansett. Fleecepelsen er det ikke så mange andre enn valper og mitt knertmonster som har, forøvrig.

Hehe neida, ikke så veldig sære, men ikke heeeeelt det jeg er ute etter nå tror jeg. Har foreslått det for mannebeinet og han var positiv til å stikke innom på spesialen neste år, så da får vi se.

Når man er vant med korthårs jakthund pels er det meste litt mer langårete å regne som "fleece" eller teddypels Men valpepelsen er jo bare helt vanvittig fantastisk og helt i sin egen klasse!

[SandyEyeCandy]

Inspirert av mitt eget forslag om å holde raseleksikonet oppdatert, deler jeg en tekst om å leve med shiba jeg synes er ganske god, om jeg skal være så ubeskjeden og si det sjøl.

Det jeg alltid synes er viktig å tenke på når en vurderer shiba, er hva en egentlig ønsker seg i en hund. Det er svært mange raser som egner seg som turkompiser og familiehunder, og det er jo ofte en grunn til at det ikke er så mange som har den eller den spesielle rasen. Jeg pleier å si at en må ønske seg en SHIBA med alt hva det innebærer for å trives med rasen, ikke bare en vakker, funksjonell spisshund. For å sette det på spissen: Er dere villig til å ha et hundehold hvor besøk av andre hunder eller generelle hundemøter kan komme til å være vanskelig pga territorial atferd? Er dere villige til å bruke mye mer enn normalt med tid på håndtering av valpen (ikke bare vanlig kos og klapp) for at den skal forstå at all berøring er av det gode, og på den måten slippe å få en krakilsk hund som vil bestemme sjøl hos dyrlegen/ved kloklipp/når den er trøtt? Er dere villige til å ha et hundehold hvor hunden i voksen alder kanskje sjelden kan være løs fordi den har så stor radius, og leve med at den godt kan komme til å stikke av når den først får være løs, fordi den bare MÅ jakte litt? Er dere villige til å bruke tid på å gi hunden mange opplevelser i tur og mark, fordi de er avla fram for å jakte i timesvis i kupert terreng, og således ikke er fornøyde med å bli lufta en times tid langsmed fortauene i nabolaget som standard?

Nå høres det ut som shibaen er et helt mytisk vesen en nesten må være overmenneske for å kunne ha, og det stemmer virkelig ikke, altså. Aktivitetsnivået varierer veldig, og de er lette å forme, men jeg synes det blir helt feil å få seg en shiba fordi en skal ha den utelukkende som selskapshund og ikke bruke den fantastiske kapasiteten som ligger i den lille kroppen. Rasen ER noe helt for seg sjøl, og det er viktig å virkelig ville ha alle de snåle tingene og atferdstrekkene vi som har rasen elsker, frustreres over, og ender opp med å le av samtidig som vi skaffer oss en shiba til. Individforskjellene er store, og noen shibaer er nærmest pregløse og intetsigende, noen er helt som “alle andre” med bare et par litt festlige sider, noen har mange urhundtrekk, noen er litt stressa og masete og noen er rett og slett utrivelige og uhåndterlige.

For sammenligne litt med andre typer hunder en vanligvis treffer på, som selskaphunder som cavalier og vanlige ”familiehunder” som bordercollie og schäfer (brukt som eksempel fordi det er noen av de mest tallrike rasene i Norge), så skiller shibaen seg diametralt fra både selskapshunder og gjeterhunder rett og slett fordi de er svært selvstendige av natur og fordi de er jakthunder. Det kan være litt vanskelig å sette seg inn i hva det trekket innebærer før en har levd med det, men der selskapshundene alltid vil være sammen med eieren sin og stort sett kommer godt overens med andre hunder, og gjeterhundene vil være tett på menneskene sine og stort sett har mye arbeidskapasitet og derfor framstår som “lydige”, kan shibaen være et troll med andre hunder og være fullstendig uinteressert i deg, og heller stikke av for å jakte på den kråka den mener den så da dere kjørte forbi for 10 minutter siden.

Det er ikke sånn at når du kommer hjem fra jobb og er sliten, så vil en selvstendig hund hilse på deg, tisse i hagen, og så komme og ligge på sofaen resten av kvelden, fornøyd med at du er hjemme. Nettopp fordi den ofte ikke får så mye ut av mental trening som lydighetstrening eller godbitsøk, krever den å få se verden og henter stimuli eksternt heller enn gjennom deg, og har ofte et ganske høyt aktivitetsnivå hvor den ønsker å få bruke kroppen. En selvstendig hund lever ikke for deg, så det er du som må fasilitetere så livet dens blir innholdsrikt. Til gjengjeld vil en shiba vise deg en verden du ikke ante eksisterte før du fikk se den gjennom sansene til denne skapningen som får med seg absolutt ALT.

Det er heller ikke sånn at selvstendige hundraser krever en hard hånd og fokus på “dressur” i større grad enn andre raser fordi det sies at de er så vanskelige å trene. Sannheten er at nettopp fordi de er så selvstendige, så nytter det sjelden å være så streng og hard, de hører ikke likevel fordi de bestemmer over seg sjøl. Det å bruke masse tid på trening av valpen for å skape kontakt og ikke minst for å aktivisere den er veldig lurt. Alle shibaer er stjernene på valpekurs, og så kommer tenåra hvor de husker at de er urhunder, hehe. De er lynsmarte og uhyre obs på kroppsspråk, og finner ut av hvordan du vil ha ting ganske på egenhånd. Hverdagslydigheten på de fleste shibaer er superb, fordi de er veldig enkle å leve med. Alternativt oppleves det ikke som nødvendig å lære dem noe, fordi de er så greie likevel.

I rasestandarden står det at skyhet skal oppfattes som en stor feil. Og de fleste shibaer finner seg i å bli håndtert av fremmede, og hilser gjerne på dem. Noen er derimot ikke så opptatte av folk de ikke kjenner, noe som ofte blir oppfatta som overlegenhet. Dette må man ikke ta personlig, hehe. Og stadig oftere dukker det opp shibaer som ikke har fått med seg dette med verdighet og eleganse, og som gjerne tar imot hele verden på strak arm og med stor entusiasme. Noen er av typen som trur at alle mennesker er ute bare for å være sammen med dem, og hvis du smiler til dem, så har du plutselig fanget fullt av shiba. Andre er mer av typen som liker å krølle seg inntil besøkende og med frydefulle sukk ta imot kos.

Det er ikke tilfeldig at de fleste som har falt for denne rasen har minst to, for livet med shiba er rikt på både latter, kjærlighet og fantastiske naturopplevelser. Vær bare bevisst på at du neppe vil få en hund som lever ene og aleine for å gjøre deg til lags, eller som jobber på bare fordi du ber den om det. De er litt for kule til det, nemlig.