Reinkarnasjon

[PsychoLynx]

Hadde egentlig tenkt å legge denne tråden under Andre Dyr, siden det i mitt tilfelle gjelder en katt jeg vil snakke om. Men tenkte at det kanskje er flest folk som leser her inne, og dette er jo i aller høyeste grad også et hundetema. So here goes... Om dere føler det blir feil, så flytt gjerne på det

Ja, reinkarnasjon.. Gjenfødelse. Er dette noe folk her inne tror på?

Jeg har aldri gjort meg opp noen tanker om dette temaet egentlig. Strengt tatt så er det vel noe som har vært såpass fjernt for meg, at jeg ikke har brydd meg om å tenke hva jeg mener om det engang. Men nå er jeg usikker... (ja, jeg følte meg smågal bare jeg skrev det der egentlig)

Saken er... For å gjøre en kort historie lang... (jeg er flink på sånn)

For 2 år siden måtte vi avlive katten til Lars. Schnappi.

Schnappi flyttet inn hos Lars mens vi bodde fra hverandre, og siden Lars ikke er så redd for dyrene sine som jeg er, så fikk Schnappi gå ute etter en uke. (nærmeste nabo er riksveien og jernbanen) Schnappi overlevde barndommen han, med fester og fyll og rånere og tull. Og da jeg flyttet inn igjen i huset og dro med meg både Psycho og Lucifer, så syns han imponerende nok at det var helt ok også.

Schnappi var en slask. Han stjal mat fra bord og benker, han slo maten ut av fingrene våre og langt utpå gulvet for å kunne stjele den der. Han likte seg (naturlig nok) best på fanget til Lars når han sov, og helst i armkroken til Lars på natta. (noe det desverre ble slutt på da han kom inn med lopper og mus )

Han fanget diger trost ute (små pippipper var for pingler), og kom hjem med dem levende for å vise meg at han kunne fange dem på nytt og på nytt.

Han underordnet seg fort de andre her, iallefall tilsynelatende. (selv om jeg tror han kanskje var sjef i sin egen hjerne) Han var en herlig katt, rett og slett.

Helt til en søndag i februar for to år siden. Vi kom hjem sent en kveld, stengte kattene inne på vaskerommet for natta (siden Schnappi enda ikke hadde lært at man ikke skal åpne søoveromsdører når folk sover, og holdt oss våkne natt etter natt).

Stod opp klokka 9 dagen etter, slapp kattene ut fra vaskerommet for å fore dem på kjøkkenet, og oppdaget at Schnappi heller bare ville sette seg under kjøkkenbordet for å se på de andre spiste. Første tegn på at noe var alvorlig galt.

Klokken 12 ringte jeg veterinæren første gang. Schnappi satt da på toppen av kjøkkenskapet, og det pep i brystet hans da han pustet. Klokken 15 var vi på veterinærkontoret for første sjekk. Schnappi ble bare mer og mer tungpustet, og han hang med hodet og det surklet og pep.

Veterinæren skjønte ikke i det hele tatt hva det kunne være. Men kortison og antibiotika sprøyte ble satt, og vi ble sendt hjem i håp om at det skulle hjelpe. Klokken 18 ringte jeg vet'n igjen. Pus var bare enda værre.

Vet'n skjønte fortsatt ikke noe. Og alle mulige alternativer kom opp. Nå husker jeg ikke nøyaktig hva de tilslutt trodde det var, men iallefall innebærte det å reise til en større dyreklinikk og operere pus. Og vi satte hodene i kok. Skulle vi koste på denne "blandingskatten" en operasjon til 5-10.000? Da Schnappi var frisk, sa Lars "nei så absolutt ikke.. Det er en KATT for pokker... de er gratis. Blir kastet etter deg". Men når vi så på Schnappi nå, så var det ikke tvil. Vi ville gå videre med saken så fort mandagen kom. Ny sjekk hos veterinær da, og så evnt operasjon hos en annen klinikk.

Men natten ble værre enn vi trodde... Schnappi ble bare værre og værre. Klokken 1 ringte jeg vet'n igjen. Fikk beskjed om å vente. Klokka 4-5 satt Lars oppe i andre etasje, utenfor skapet der Schnappi hadde lagt seg. Det bare surklet i han, og sikkelet randt fra kjeften hans. Lars hadde nesten vurdert å bare vri nakken om på pus selv. For å la han slippe. Men etter noen minutter kom han ned til meg. Sa ikke noe. Klokka 6 ringte vi vet'n igjen. Vi hadde bestemt oss. Schnappi skulle få slippe. Han hadde så store smerter og så vondt for å puste at vi ikke ville la han plages mere. Selv om det bare var få timer til vi evnt kunne få ny sjekk og operasjon. Vet'n trenerte, og ba oss komme klokka 8 på klinikken. Det er de værste to timene jeg noengang har vært gjennom.

Men klokka 0810 sovnet Schnappi inn i armene våre på dyreklinikken. Han sluttet å puste når han fikk bedøvelsen. Da klarte ikke lungene lenger trekke pusten, og den siste sprøyta ble satt i hui og hast. Det gikk under 1 døgn fra vi så han begynte så smått å bli tufs, til han ble avlivet. Det hadde ikke gått mange minuttene/timene før han hadde sovnet inn av seg selv.

Jeg ville obdusere. Og la frem forslaget for Lars. Han ville ikke at Schnappi skulle skjæres i, men.... Da kom historien som begynte å overraske meg i begynnelsen.

Lars er ingen person som mener at dyrene kan "si" noe til han. Han er jordnær, en katt er en katt, man blir glad i dem osv, men ja. Det er det.

Schnappi hadde forlatt Lars i 4-5 tida på natta han. Da hadde Lars "sett" at Schnappi forsvant ut skapdøra og ned trappa foran han. Inne i skapet lå en surklende, døende pus igjen. Og Lars hadde da tenkt tanken på obdusering. Og pus hadde "sagt": "om det kan hjelpe andre så...." Og dette var svaret jeg fikk da jeg ville obdusere pus.

Som sagt, så gjort. Klokken 1300 var jeg tilbake på klinikken, for å overvære den første obduseringen av eget dyr. Jeg satte meg ned, hodet hang tungt i hendene mine, men dette skulle jeg se. Og svaret på hva som plaget pus kom fort.

Lungene hans var knallrøde. De skal være lyse som kyllingkjøtt, men de var røde som en blodig biff. Infeksjon. Betennelse. Og det hadde ikke vært noe som helst å gjøre for å redde Schnappi. Vi hadde tatt den eneste rette løsningen.

HVA som har skjedd for at lungene hans skulle bli som de ble, det er fortsatt et spørsmål. Vi vet ikke. Aner ikke. Han hadde ikke vært utendørs hos oss siden onsdagen. Altså 4 dager. Kunne det være noe inne han var blitt forgiftet av? Hva da med de andre kattene? Hadde han gått med dette lenge? Svar vi aldri vil få....

Men Schnappi var fri nå. Han kunne løpe rundt i skogen, uten smerter. Og ikke vende tilbake til oss. (Ja, dette hadde han også "sagt" til Lars.... Han ville ikke tilbake. Alternativet var jo å ta han hjem i urne, men nei)

En flott pus var borte. En era var over.

Den 19 juni i fjor ble det født et kull med kattunger i Slidre. Dette var søsknene til Anubis, den lille kattungen som døde så brutalt ved å få en høyttaler over seg hjemme hos oss, bare 3,5 mnd gammel.

Allerede fra da Anubis døde, hadde jeg bestemt meg for at om Mamma Nimbus skulle få et kull til, så skulle jeg ha en katt derfra. Jeg ville ha en "Ny Nubis". Og da jeg fikk vite at Nimbus var drektig på nytt, så var det ikke tvil. Jeg skulle ha en ny. Eller, ikke bare en. Jeg ville ha TO! Så sant det var to gutter i kullet.

Da kattungene ble 2-3 uker gamle, var vi på besøk første gang, og vi konkluderte vel med det alle sammen som så på dem, at det var 2 gutter og 3 jenter. Og de to guttene skulle bli mine.

Iblis og Sitri. Hadde jeg skulle valgt en pus, hadde det blitt Iblis. Kopien av Nubis. Men jeg tok altså to.

Vi besøkte dem igjen da de var 6 uker, og hentet dem da de var 8. (ingen diskusjon om dette nå, forklaring har jeg, ta det på pm om dere ønsker )

Vel hjemme oppdaget vi to livredde kattunger. Altfor lite sosialisert som små, og vettskremte over nytt hjem her. Og de hadde hverandre å være redde sammen med.

Men ettersom tiden gikk, ble de bedre og bedre, og forskjellen på de to ble større og større.

Iblis, den lille skjøre. Alltid mindre enn sin bror (800 g ved snaue 7 mnd alder), alltid mer skvetten en sin bror, alltid mer fresende enn sin bror. Og det var kun hos meg han var trygg. Han liker fortsatt ikke hundene. Freser om de kommer for nær. Og ikke engang Lars er han helt trygg på. Det er kun meg.

Og Sitri.... Som plutselig begynte å ligge på fanget til Lars. Som plutselig begynte å stjele mat fra hendene våre. Som senest i går snek seg opp på tallerkenen min mens jeg så tv og stjal kjøttkaken min. Som for hver dag som går blir mørkere og mørkere i fargen. Mer ulik sin mor og bror, og mer og mer lik Schnappi....

Katten som forlanger ting på samme måte som Schnappi gjorde. Som oppfører seg akkurat likt han. Som koser seg med hundene på samme måte som Schnappi gjorde. Som velger Lars foran meg. Som som som som.... Jeg kan fortsette i det uendelige. Det er akkurat som å SE Schnappi. Som å oppleve han. Som at han er kommet tilbake....

Og hodet mitt vet ikke lenger hva det skal tro....

[Lola Pagola]

Oj nå fikk jeg frysninger!

Ja jeg tror på reinkarnasjon, men det er alt jeg rekker å skrive fordi pausen er over :/

[Stripa]

Rørende hstorie

Om jeg tror på at det er mulig, ja, uten tvil. Om man noen gang kan få vite det sikkert, nei. Mitt store håp for framtiden er at min kjæreste Mollie som jeg elsket over alt på jord, skal komme tilbake til meg, i en eller annen form. Hun besøker meg iblant i mine drømmer, eten er hun bare på besøk for å si at hun har det bra, eller så har hun med seg noen budskap. Mollie er en hund som døde 14 år gammel, for 4,5 år siden. Jeg klarer fortsatt ikke å snakke om henne uten at tårene triller.

Margit Sandemo har et par bøker som heter: Jovisst har dyrene sjel 1 og 2. Der har du flere historier som din. Gjøvik bibliotek har begge bøkene inne nå om du vil låne dem. Jeg anbefaler deg å lese de, de er rørende.

Husker en historie fra en av bøkene der en dame hadde to hunder, hvor den ene måtte avlives. Den var litt sånn som du beskriver Schnappi, litt sær, hadde sine egne måter å gjøre ting på. En av de tinga var å gå på motsatt side av fortauet enn det man skulle gå. Mens den andre hunden brydde seg ikke om det. Helt til den ene døde, og den andre plutselig begynte å nekte å gå på riktig side av fortauet. Dette var bare en av tinga som den plutselig begynte å gjøre som den andre hadde gjort. Og eieren ble sjokkert og engang ropte hun navnet til den avdøde hunden, hvor den levende snudde seg og lystra feil navn.

Tilfeldighet, kanskje, det vil vi aldri vite. Det er mye mer mellom himmel og jord enn det vi aner. En større klisje skal du lete lenge etter, men det er en sann klisje

[Artemis]

Nei, reinkarnasjon tror jeg absolutt ikke på. Bare humbug.

Men tanken er jo veldig fin

[Tonje]

Nei jeg tror ikke på reinkarnasjon. Jeg tror at dyr kan være like,som noen mennesker,men ikke som i at de er gjenfødt på ny.

[machte]

Jeg tror ikke på gjenfødelse nei. Men er en koselig tanke. Har hørt mange si at dyr man har blir like. Kanskje fordi man behandler dem på en spesiell måte som er lik den forrige, enten bevisst eller ubevisst? Hvem vet.

[Yodel]

Rørende historie!

Energi er konstant. Den kan ikke oppstå fra intet, og ikke forsvinne. Den kan bare gå over i andre former.

Dette er en av fysikkens grunnpilarer (fra Einsteins relativitetsteori)

.Dette betyr at universets grunnleggende bestandsdeler alltid har eksistert, i en eller annen form.

Slik tror jeg også det er med sjelen. Den er en god og livgivende, udødelig energi som er konstant, men som kan gå over i andre former (f.eks ved kroppens død).

Jeg leste en gang en artikkel der de skulle bevise sjelens eksistens. De hadde en konstant "veing" av døende mennesker (de lå på vektsensorer" eller noe slikt), og i "dødsøyeblikket" ble faktisk kroppen noen mikrogram lettere. Var det sjelens vekt som forsvant, mon tro`?

Personlig har jeg problemer med å forklare at jeg som liten "tenkte" på engelsk, og helt fra barneskolen har snakket engelsk med irsk akksent, selvom jeg hverken kjente noen irer, eller har vært i Irland. Både mine foreldre og lærere klødde seg i hodet av dette.

(I den senere tid har den blitt mer Australsk, men det har en meget logisk forklaring)

[Gjest]

Syntes det Yodel skrev om at energi ikke kan bli borte, bare omdannes var en fin tanke.

Ellie er veldig lik vår gamle hund som jeg savner, men hun er også veldig 'seg selv'.

Så at det er samme hund tror jeg ikke. Men hun har kanskje mye av de samme energiene?

Hvor energien kommer fra, eller om det bare er vår behandling av dyrene som påvirker er ikke godt å si.

Jeg tenker sånn at jeg ikke vet og derfor heller ikke kan vite helt sikkert at det ikke går.

Håper egentlig å få svar på alle slike store spørsmål når jeg selv dør en dag. Noe positivt må det jo være med det og

[Huldra]

Rørende historie!

Energi er konstant. Den kan ikke oppstå fra intet, og ikke forsvinne. Den kan bare gå over i andre former.

Dette er en av fysikkens grunnpilarer (fra Einsteins relativitetsteori)

.Dette betyr at universets grunnleggende bestandsdeler alltid har eksistert, i en eller annen form.

Slik tror jeg også det er med sjelen. Den er en god og livgivende, udødelig energi som er konstant, men som kan gå over i andre former (f.eks ved kroppens død).

Jeg leste en gang en artikkel der de skulle bevise sjelens eksistens. De hadde en konstant "veing" av døende mennesker (de lå på vektsensorer" eller noe slikt), og i "dødsøyeblikket" ble faktisk kroppen noen mikrogram lettere. Var det sjelens vekt som forsvant, mon tro`?

Personlig har jeg problemer med å forklare at jeg som liten "tenkte" på engelsk, og helt fra barneskolen har snakket engelsk med irsk akksent, selvom jeg hverken kjente noen irer, eller har vært i Irland. Både mine foreldre og lærere klødde seg i hodet av dette.

(I den senere tid har den blitt mer Australsk, men det har en meget logisk forklaring)

Det har jeg også lest, mener å huske det var snakk om mye mer enn noen mikrogram, at det var ca 20gram? Joda, her er link. I linken står det forresten at hunder ikke har sjel.

Men reinkarnasjon tror jeg ikke på. Da har jeg mer tro på at vi mennesker påvirker dyrene våre mer enn vi aner..

[PsychoLynx]

Jeg tror ikke på gjenfødelse nei. Men er en koselig tanke. Har hørt mange si at dyr man har blir like. Kanskje fordi man behandler dem på en spesiell måte som er lik den forrige, enten bevisst eller ubevisst? Hvem vet.

Men åssen forklarer man da at Schnappi vokste opp hos Lars, og med alt det medførte seg, og Sitri nå hovedsaklig blir preget av meg? For Lars sitt kattehold og mitt er virkelig VIDT forskjellig, og Lars gjør jo _ingenting_ med kattene nå, annet enn evnt å kose med den som legger seg oppå han. Også bor de jo i samme hus som Schnappi vokste opp og døde i da...

[Gjest]

Energi er konstant. Den kan ikke oppstå fra intet, og ikke forsvinne. Den kan bare gå over i andre former.

Dette er en av fysikkens grunnpilarer (fra Einsteins relativitetsteori)

.Dette betyr at universets grunnleggende bestandsdeler alltid har eksistert, i en eller annen form.

Slik tror jeg også det er med sjelen. Den er en god og livgivende, udødelig energi som er konstant, men som kan gå over i andre former (f.eks ved kroppens død).

Min mening er:

Energien i kroppen er rent biologisk, den brukes til forråtnelsesprosessen og blir spist av mikrober.

Bestandsdelene er jo atomer og kjemiske forbindelser, som kroppen er bygget opp av. Disse overføres videre til naturen og blir gjenbrukt. Akkurat som resirkulasjonen i skogbunnen. Energien er i så måte ikke noe annet enn potensiell energi mellom atomene og kjemiske forbindelser som opprettholdes og brytes ned i takt med kroppens prosesser.

"Sjelen" - det som er "oss" er ikke noe annet enn enkle kjemiske forbindelse mellom nervene i hjernen vår. Vi er autonome vesener som reagerer på stimuli, og hjernen behandler dette og gir tanker, følelser og fornemmelser. Nervene fungerer forenklet sagt ved at transmittorstoffer blir aktivert av sensorceller som syn, smak og så videre - og påvirker nervene slik at de dermed sender ut signaler videre i hjernen for analyse og tanker. Denne prosessen kan i det store og hele spores tilbake til det at vi organismer puster. Når vi slutter å puste stopper ganske enkelt disse signalene, og "sjelen" - signalene - stopper bare opp. Reaksjonene i hjernen stopper opp, og "jeg'et" stopper. Litt som når bilen går tom for bensin.

Synes det er godt å tenke at det er slik. At det ikke er noe mer til det. Ingen smerte, ingen bevissthet. Når man dør er det absolutt ingen ting annet som skjer enn at man mister bevisstheten - og alle prosesser i kroppen stopper fullstendig opp. Det er ikke noe jeg som skal noen sted, for "jeg" er ikke noe annet enn naturens helt egne magi - hjernen og nerver. "Sjelen" er ikke noe annet enn signaler. Som stopper opp. Trenger ikke å forsvinne noen steds, da de kun oppstår om vi får "bensin" - men når man er død er det tomt for bensin. Ingen ting mer.

[Hundepsyk]

Min mening er:

Energien i kroppen er rent biologisk, den brukes til forråtnelsesprosessen og blir spist av mikrober.

Bestandsdelene er jo atomer og kjemiske forbindelser, som kroppen er bygget opp av. Disse overføres videre til naturen og blir gjenbrukt. Akkurat som resirkulasjonen i skogbunnen. Energien er i så måte ikke noe annet enn potensiell energi mellom atomene og kjemiske forbindelser som opprettholdes og brytes ned i takt med kroppens prosesser.

"Sjelen" - det som er "oss" er ikke noe annet enn enkle kjemiske forbindelse mellom nervene i hjernen vår. Vi er autonome vesener som reagerer på stimuli, og hjernen behandler dette og gir tanker, følelser og fornemmelser. Nervene fungerer forenklet sagt ved at transmittorstoffer blir aktivert av sensorceller som syn, smak og så videre - og påvirker nervene slik at de dermed sender ut signaler videre i hjernen for analyse og tanker. Denne prosessen kan i det store og hele spores tilbake til det at vi organismer puster. Når vi slutter å puste stopper ganske enkelt disse signalene, og "sjelen" - signalene - stopper bare opp. Reaksjonene i hjernen stopper opp, og "jeg'et" stopper. Litt som når bilen går tom for bensin.

Synes det er godt å tenke at det er slik. At det ikke er noe mer til det. Ingen smerte, ingen bevissthet. Når man dør er det absolutt ingen ting annet som skjer enn at man mister bevisstheten - og alle prosesser i kroppen stopper fullstendig opp. Det er ikke noe jeg som skal noen sted, for "jeg" er ikke noe annet enn naturens helt egne magi - hjernen og nerver. "Sjelen" er ikke noe annet enn signaler. Som stopper opp. Trenger ikke å forsvinne noen steds, da de kun oppstår om vi får "bensin" - men når man er død er det tomt for bensin. Ingen ting mer.

Psykologistudenten signerer den!

[Gjest]

Min mening er:

Energien i kroppen er rent biologisk, den brukes til forråtnelsesprosessen og blir spist av mikrober.

Bestandsdelene er jo atomer og kjemiske forbindelser, som kroppen er bygget opp av. Disse overføres videre til naturen og blir gjenbrukt. Akkurat som resirkulasjonen i skogbunnen. Energien er i så måte ikke noe annet enn potensiell energi mellom atomene og kjemiske forbindelser som opprettholdes og brytes ned i takt med kroppens prosesser.

"Sjelen" - det som er "oss" er ikke noe annet enn enkle kjemiske forbindelse mellom nervene i hjernen vår. Vi er autonome vesener som reagerer på stimuli, og hjernen behandler dette og gir tanker, følelser og fornemmelser. Nervene fungerer forenklet sagt ved at transmittorstoffer blir aktivert av sensorceller som syn, smak og så videre - og påvirker nervene slik at de dermed sender ut signaler videre i hjernen for analyse og tanker. Denne prosessen kan i det store og hele spores tilbake til det at vi organismer puster. Når vi slutter å puste stopper ganske enkelt disse signalene, og "sjelen" - signalene - stopper bare opp. Reaksjonene i hjernen stopper opp, og "jeg'et" stopper. Litt som når bilen går tom for bensin.

Synes det er godt å tenke at det er slik. At det ikke er noe mer til det. Ingen smerte, ingen bevissthet. Når man dør er det absolutt ingen ting annet som skjer enn at man mister bevisstheten - og alle prosesser i kroppen stopper fullstendig opp. Det er ikke noe jeg som skal noen sted, for "jeg" er ikke noe annet enn naturens helt egne magi - hjernen og nerver. "Sjelen" er ikke noe annet enn signaler. Som stopper opp. Trenger ikke å forsvinne noen steds, da de kun oppstår om vi får "bensin" - men når man er død er det tomt for bensin. Ingen ting mer.

Enig i at det ikke er så verst hvis det er slik heller.

Alle har vi jo vært døde en gang før, nemlig før vi ble født.. og det merket vi jo tydeligvis ikke mye til.

[Whoopsis]

Min mening er:

Energien i kroppen er rent biologisk, den brukes til forråtnelsesprosessen og blir spist av mikrober.

Bestandsdelene er jo atomer og kjemiske forbindelser, som kroppen er bygget opp av. Disse overføres videre til naturen og blir gjenbrukt. Akkurat som resirkulasjonen i skogbunnen. Energien er i så måte ikke noe annet enn potensiell energi mellom atomene og kjemiske forbindelser som opprettholdes og brytes ned i takt med kroppens prosesser.

"Sjelen" - det som er "oss" er ikke noe annet enn enkle kjemiske forbindelse mellom nervene i hjernen vår. Vi er autonome vesener som reagerer på stimuli, og hjernen behandler dette og gir tanker, følelser og fornemmelser. Nervene fungerer forenklet sagt ved at transmittorstoffer blir aktivert av sensorceller som syn, smak og så videre - og påvirker nervene slik at de dermed sender ut signaler videre i hjernen for analyse og tanker. Denne prosessen kan i det store og hele spores tilbake til det at vi organismer puster. Når vi slutter å puste stopper ganske enkelt disse signalene, og "sjelen" - signalene - stopper bare opp. Reaksjonene i hjernen stopper opp, og "jeg'et" stopper. Litt som når bilen går tom for bensin.

Synes det er godt å tenke at det er slik. At det ikke er noe mer til det. Ingen smerte, ingen bevissthet. Når man dør er det absolutt ingen ting annet som skjer enn at man mister bevisstheten - og alle prosesser i kroppen stopper fullstendig opp. Det er ikke noe jeg som skal noen sted, for "jeg" er ikke noe annet enn naturens helt egne magi - hjernen og nerver. "Sjelen" er ikke noe annet enn signaler. Som stopper opp. Trenger ikke å forsvinne noen steds, da de kun oppstår om vi får "bensin" - men når man er død er det tomt for bensin. Ingen ting mer.

Joa, man kan si det sånn. Men det er jo ikke noe gøy.. Jeg liker å tenke at det er "noe mer", men hvor vidt jeg faktisk helt ærlig tror på det er noe annet. Tanken på at sjelen aldri forsvinner liker jeg, og om jeg overbeviser meg selv nok velger jeg å tro på det. Lever i forhåpningen om at verden er så komplisert at vi mennesker bare forstår en brøkdel av den, og at det er masse spennende vi ikke vet noe om..

[trps]

Min mening er:

.., den brukes til forråtnelsesprosessen og blir spist av mikrober.

Interessant. Din mening, eller har du noen kilde ?

[Aya]

Jeg tror absolutt IKKE at det som er "oss" kun er kjemiske signaler i hjernen. Jeg er overbevist om at vi er "tredelte"; kropp, sjel og tanke/fornuft. Tankene/fornuften er kjemiske signaler i hjernen. Det er rasjonelt og logisk, og et slags verktøy for å forstå og tolke verden, for å ta til seg kunnskap og for å overleve- enten vi nå lever i middelalder eller moderne tid. Sjelen- det er det som er "oss", det er jeg-et. Når et menneske har en irrasjonell frykt for høyder (for eksempel), så er det i sjelen denne frykten sitter- for hodet kan tenke rasjonelt om at denne frykten er helt ubegrunnet, det er ingen sjanse for å falle ned, man står trygt på fjellet. Det hjelper ikke, det er ikke i hodet denne frykten sitter. Det er sjelen som blir påført "arr" når man opplever traumatiske ting, ikke fornuften. Når man dør oppheves forbindelsene i hjernen, kroppen går over i kretsløpet og forsvinner, men sjelen? Den forsvinner ikke ... tror jeg. Hva som skjer med den er jeg derimot litt mer usikker på Reinkarnasjon tror jeg ikke på, forøvrig. Jeg tror på at dyr og mennesker kan være like, og at individer av ulike grunner få mange likhetstrekk (energien i hus/oppvekstmiljø/og så videre), men ikke reinkarnasjon nei.

[Gjest]

Interessant. Din mening, eller har du noen kilde ?

Ikke noen annen kilde enn vitenskapen og kunnskap om kjemi og biologi. Alt er bygget opp av kjemiske forbindelser, når fornyelsesprosessene stopper (dvs når vi slutter å tilføre oksygen og næring til kroppen) så begynner disse kjemiske forbindelsene å gå i oppløsning. Selv om krimserier ikke er veldig realistiske på enkelte felter, er det jo ikke noe løgn at mennesker (og dyr) råtner hvis de bare blir liggende. Selv inne i huset. All energi som ligger i kroppen går over til andre energiformer gjennom forråtnelsen, det faller meg bare logisk.

[Papillon]

Jammen jammen. Når man dør, da er man jo ingenting? Blir det som å sove, bare å ikke våkne opp igjen. For når jeg sover så virker det jo som om jeg våkner sekundet etterpå, om jeg ikke drømmer.. Så hvordan går det ann å være ingenting? Det er jo som den tiden før man ble født, man husker jo ingenting av det heller.. *forvirret* Er det som å være i koma?

Jeg håper at energien eller hva jeg skal si går over i noe annet. Det virker så altfor trist at det bare blir slutt! For hva skjer da? Hehe, jeg tror det er utenfor min intelligens

[JailyTina]

Det er egentlig ikke noe her i verden jeg hater mer enn å tenke på sånne "etter livet"-tanker. Jeg får tilnærma angstanfall av sånne tanker. Rett og slett fordi jeg ikke aner hva jeg skal tro på. Er det noe mer? Blir vi bare borte? Tror ingen kan vite sikkert og jeg tror ikke vi får noe ordentlig svar på det før vi går gjennom det selv.

Jeg har mest lyst til å tro at vi er mer enn bare molekyler og atomer og elektriske signaler, men jo mer jeg leser fysikk jo mindre klarer jeg å overbevise meg selv om at det er noe mer. Tror jeg er den fødte skeptiker.

Har opplevd mye som jeg tolker som tegn på at det er noe mer og jeg velger tidvis å tro på både reinkarnasjon, gjenferd og andre overnaturlige fenomen. Syns historien om Schnappi og Sitri er veldig rørende forøvrig! Og hadde jeg opplevd noe sånt selv hadde nok jeg vært overbevist om at det var reinkarnasjon

*klippe*

Synes det er godt å tenke at det er slik. At det ikke er noe mer til det. Ingen smerte, ingen bevissthet. Når man dør er det absolutt ingen ting annet som skjer enn at man mister bevisstheten - og alle prosesser i kroppen stopper fullstendig opp. Det er ikke noe jeg som skal noen sted, for "jeg" er ikke noe annet enn naturens helt egne magi - hjernen og nerver. "Sjelen" er ikke noe annet enn signaler. Som stopper opp. Trenger ikke å forsvinne noen steds, da de kun oppstår om vi får "bensin" - men når man er død er det tomt for bensin. Ingen ting mer.

Og der er tanken jeg ikke takler. Kjenner jeg blir kvalm og uggen bare av å lese det.

[Raksha]

Det er egentlig ikke noe her i verden jeg hater mer enn å tenke på sånne "etter livet"-tanker. Jeg får tilnærma angstanfall av sånne tanker. Rett og slett fordi jeg ikke aner hva jeg skal tro på. Er det noe mer? Blir vi bare borte? Tror ingen kan vite sikkert og jeg tror ikke vi får noe ordentlig svar på det før vi går gjennom det selv.

Jeg har mest lyst til å tro at vi er mer enn bare molekyler og atomer og elektriske signaler, men jo mer jeg leser fysikk jo mindre klarer jeg å overbevise meg selv om at det er noe mer. Tror jeg er den fødte skeptiker.

Har opplevd mye som jeg tolker som tegn på at det er noe mer og jeg velger tidvis å tro på både reinkarnasjon, gjenferd og andre overnaturlige fenomen. Syns historien om Schnappi og Sitri er veldig rørende forøvrig! Og hadde jeg opplevd noe sånt selv hadde nok jeg vært overbevist om at det var reinkarnasjon

Og der er tanken jeg ikke takler. Kjenner jeg blir kvalm og uggen bare av å lese det.

Veldig likt sånn jeg tenker. Syns historien om kattene bare er fantastisk herlig - og tenker litt "og så da?" om det er reinkarnasjon eller ikke, om det er bare "tull" fra fysikkens side - det er uansett høyst reelt for dem som omgås Sitri til vanlig og ser mer og mer av Schnappi i han.

Næsj, alt trenger ikke å forklares. Og jeg har vært gjennom nok begravelser og tap av både mennesker og dyr til at jeg unner meg tanken på at det er noe "mer" der.

[Peers]

Jeg tror ikke på reinkarnasjon, nei..

Historien er jo fin åkke som, uavhengig av hva man tror Trist å lese om Schnappi, vondt å ikke vite hva som egentlig gjorde han syk...

[PsychoLynx]

Jeg tror ikke på reinkarnasjon, nei..

Historien er jo fin åkke som, uavhengig av hva man tror Trist å lese om Schnappi, vondt å ikke vite hva som egentlig gjorde han syk...

Altså, jeg er fortsatt i tvil på hva jeg skal tro jeg... Men det er ikke tvil om at det er mye likt Schnappi i Sitri. Og oppveksten dems har vært totalt vidt forskjellig. Både med tanke på de første 8-12 ukene, og her hjemme hos oss.

Lars hentet Schnappi da han var 12 uker, og han var kun inne her en uke før han fikk frie tøyler til å gjøre hva han ville. Han var godt sosialisert og alt det der, og ble ikke vandt med hunder før han var rundt året. Ei heller andre katter før han var rundt året.

Sitri ble hentet 8 uker gammel. Dårlig sosialisert på forhånd. Fortsatte å bo sammen med sin bror og 2 andre katter. Kun innendørs. Og fikk en (etterhvert to) hunder slengt oppi ansiktet

Så ja, nei... Noe likhet i oppvekst er det ikke iallefall. Men uansett er de forbausende like. Både i utseende og oppførsel.

Sitri, 5 mnd gammel

Han er blitt mørkere/brunere liksom etter dette.

Shcnappi, rundt året tror jeg...

Og samme dagen han ble avlivet... Hos veterinæren

Og sånn til "sammenligning", bror Iblis...

Men nei, jeg vet enda ikke hva jeg egentlig tror jeg. Men liker jo tanken om at det kan være en Schnappi som har kommet tilbake til oss.. sånn litt.

Edit: Og ja... det er helt forjævlig å ikke vite hva som faktisk var grunnen...

[Argyr]

Når et menneske har en irrasjonell frykt for høyder (for eksempel), så er det i sjelen denne frykten sitter- for hodet kan tenke rasjonelt om at denne frykten er helt ubegrunnet, det er ingen sjanse for å falle ned, man står trygt på fjellet. Det hjelper ikke, det er ikke i hodet denne frykten sitter. Det er sjelen som blir påført "arr" når man opplever traumatiske ting, ikke fornuften.

Der tar du, objektivt sett, feil. Det er hjernen som er fobisk. I hjernen er det "ledninger" (aksoner) som fører de elektriske signalene. Tykkelsen på aksonet bestemmer hvor effektivt signalet fraktes, og også hvor kraftig det er. Hjernen fungerer til en viss grad etter "use it or lose it"-prinsippet - jo mer et akson blir brukt, jo kraftigere blir det. Om man aldri bruker det, svinner det hen og blir svakt, ved at et enzym går rundt og "rydder" - bryter ned det vi ikke bruker. Hvis vi er vant til å fyre et stress og frykt-signal om vi tenker på å svømme fordi vi er utsatt for et traume i forbindelse med at noen f.eks. har druknet, vil etterhvert de aksonene som kobler vann og "normalitet" sammen, svinne hen - mens aksonene som fører frykt-signalet vil vokse seg større.

Hvilke aksoner som "velges", er avhengig av et komplekst samspill mellom arv og miljø. Visse grove personlighetstrekk arves, og så er det avhengig av miljøet om man fortsetter i det samme sporet eller sosialiserer seg i motsatt retning. For eksempel er måten vi takler stress på, delvis arvelig, på samme måte som det er for hund. Noen hunder blir aggressive når de stresses, andre synker sammen i en haug og prøver å bli usynlige (for å ta to ytterpunkter). Noen mennesker jobber bedre under stress, andre bukker under. Som et annet eksempel har noen mer hang til avhengighetsadferd enn andre. Man kan altså "sosialisere" seg i en annen retning, ved å være bevisst på hvordan man tenker og hvorfor man gjør som man gjør, men siden både folk og dyr er mest plastiske (formbare) i ung alder blir det gjerne opp til foreldre/omsorgspersoner hvordan man utvikler sine egenskaper.

Konkret eksempel i forhold til ditt eksempel: Veldig mange vanlige fobier har sitt utspring i "rasjonalitet", en genetisk disposisjon til å oppfatte noe som farlig, ekkelt eller skummelt. Slanger, edderkopper, høyder, oppkast, dypt vann, insekter, osv - har evolusjonært sett vært ganske lurt å være redd for, slanger og andre dyr kunne være dødelige, oppkast tydet på potensiell smittsom sykdom, var man uforsiktig med høyder eller dypt vann døde man fort av det og. På samme måte er sterke farger et forsvar for mange dyr for å fortelle rovdyr at de er giftige - dette styrer rovdyrene insinktivt unna fordi de er selektert på det.

Når en frykt blir så kraftig at den påvirker dagliglivet på en måte som ikke henger sammen med den reelle faren, er det en fobi (det å la en slange være i fred når man treffer på den vs. aldri gå i skogen mer).

Jeg har edderkoppfobi. Jeg vet hvorfor jeg har det, jeg har en hang til å bli fobisk og jeg kan spore det til spesifikke hendelser/traumer. Jeg valgte lenge å gjøre som hjernen min sa, flykte - og dermed opplevde jeg jo forsterkning på det, jo lenger jeg flyktet jo bedre føltes det, og flykt-aksonet vokste og vokste, enda så godt jeg visste, rent rasjonelt, at de ikke var farlige. Når jeg til slutt begynte å virkelig ta tak i tankegangen og jobbe med problemet, ble det bedre. Først etter flere år begynner den fysiske responsen med hjertebank og antakelig skyhøye kortisolnivåer (stresshormon) å avta når jeg ser en edderkopp, fordi det å forme hjernen tar lang tid når man prøver å krympe ting i voksen alder.

Hvis man IKKE er en person med hang til fobier/angst og/eller er eksepsjonelt dyktig i å kontrollere egne tankemønstre, kan man fint komme mentalt uskadet fra traumer.

Dette ble langt og en anelse OT, men det gir jo et visst innblikk i at "kjemiske signaler" gir et inntrykk av at hjernen er et simpelt organ, når det i virkeligheten er fryktelig komplekst og avansert.

To barn av samme foreldre med forholdsvis lik oppvekst kan synes vidt forskjellige - fordi man tross alt ikke HAR fått med seg nøyaktig samme bagasje, verken genetisk eller miljømessig.

Det forundrer meg alltid på hundefora hvordan man er så bastant på medfødte egenskaper og at folk må velge passende rase også etter gemytt, og så i neste vending tilsynelatende tror at vi mennesker er noe annerledes.

Forøvrig - nei, energi kan ikke forsvinne, bare skifte form. Når vi dør, avhenger det av omstendighetene hva energien blir til. Fra naturens side går det over i næring til åtseletere og bakterier og varmeenergi som produseres av nedbrytningsprosessen. Vi går ikke til spille, vi blir mat for planter og dyr. Ved kremasjon blir størsteparten av oss til varmeenergi.

Selv om man dør i et sterilt, lukket rom vil man råtne. Tarmbakteriene som ikke lenger kjemper mot immunforsvaret via blodet, begynner å spise seg utover.

Nei, jeg tror ikke på reinkarnasjon. Jeg sier derimot ikke at det er utelukket som en mulighet, men det er et spørsmål om TRO (det kan ikke bevises den ene eller den andre veien) - og jeg tror ikke.

[Aya]

Argyros: Spennende! Dette ante jeg ikke noe om (og da faller jo på en måte teorien min litt sammen ). Allikevel er jeg hellig overbevist om at vi har en slags tredeling i oss, selv om eksempelet mitt var feil Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så utfyllende, det var veldig interessant.

[Carma]

Synes det er godt å tenke at det er slik. At det ikke er noe mer til det. Ingen smerte, ingen bevissthet. Når man dør er det absolutt ingen ting annet som skjer enn at man mister bevisstheten - og alle prosesser i kroppen stopper fullstendig opp. Det er ikke noe jeg som skal noen sted, for "jeg" er ikke noe annet enn naturens helt egne magi - hjernen og nerver. "Sjelen" er ikke noe annet enn signaler. Som stopper opp. Trenger ikke å forsvinne noen steds, da de kun oppstår om vi får "bensin" - men når man er død er det tomt for bensin. Ingen ting mer.

Denne tanken gir meg lyst til å gråte... Om det virkelig er sånn så har liv i seg selv ingen verdi, ingen poeng. Vi eksisterer kun for å reprodusere oss og selv det har ingen poeng. Om livet i seg selv bare er til "fordi" og det ikke finnes noe før eller etter eller grunn til at det er sånn så ville det vel faktisk være i alles interesse å utrydde menneskeheten. Vi tilfører universet meget lite positivt og ødelegger for alle andre rundt oss (det er vel bare et tidsspørsmål før vi får teknologien til å dra videre og ødelegge andre planeter og solsystemer). Om vi i tillegg ikke har noen "høyere mening" enn bare å være her et lite sekund og så forsvinne så ser jeg ikke poenget i noe som helst. Da har ikke mine tanker og følelser og ideer noen verdi og jeg er verdt mindre enn et sandkorn på veien... Uff så deprimerende...