Omplassere problemhund?

[MarieR]

Jeg vurderer å finne en annen løsning til Ask. Fryktelig vondt å innse det, men jeg blir mer og mer overbevist over at det er det beste for oss begge.

Jeg kategoriserer Ask som problemhund, det er jo nettopp derfor jeg ikke takler han lenger. Hannhundaggresjon(fryktaggresjon), stress, usikkerhet, ekstrem hormondrift og dårlig grunntrening/sosialisering. Han er MYE jobb, for å si det sånn. Han har aldri vist aggresive tendenser mot mennesker, men han er en veldig usikker hund, og virker derfor ofte aggresiv. Når man blir kjent med han er han verdens snilleste hund.

Men...hva mener folk om å omplassere problemhunder? Jeg er veldig klar over at han aldri kan omplasserer til hvem som helst. Jeg nekter å gi han fra meg til noen andre enn personer som har erfaring med slike hunder, og som har et ønske om, og kunnskap til, å hjelpe han. Eller som i det minste kan leve med han og godta dillene hans. For det er det jeg ikke klarer. Grunnen til at jeg ikke vil omplassere til hvem som helst er at jeg frykter han da ender opp som omplasseringshund delux, inn og ut av nye hjem hele tiden, og det er det absolutt siste han trenger, eller at han blir avlivet. Og da kommer vi til problemstilling nr.2. Er det bedre å la han slippe? Skal han avlives vil jeg gjerne ta den avgjørelsen selv, vet ikke helt hvorfor. Jeg betviler hvor godt en hund med så mange diller har det med seg selv, og da er egentlig saken avgjort. Men det kan jo hende at han egentlig er strålende fornøyd med å være drittbikkje, og egentlig har det veldig bra. Eller er det bare naiv ønsketenkning fra min side? Det er sikkert det.

Jeg elsker den hunden, når han er på sitt beste er han verdens herligste, snilleste og søteste hund. Men det er på tide å slutte å være egoistisk og tro at jeg kan leve videre med dette. Det er ingenting jeg heller ønsker enn å klare det, men jeg sliter meg ut på å være frustrert og lei meg fordi han er drittbikkje og fordi jeg hele tiden lurer på om han har det bra. Selvtillitten min når det gjelder hund er mer eller mindre ikke-ekstisterende, fordi hver dag med Ask er en påminnelse om hvor fullstendig og ekstremt jeg har misslykkes som hundeeier.

Jeg trenger synspunkter på hva dere ville gjort i min situasjon..

[Benedicte]

Jeg kan ikke hjelpe deg noe særlig, men jeg vil bare si at du har vært kjempeflink med han. Jeg har sett hvor mye du har jobbet med den hunden og ingen kunne ha gjort det bedre, så ikke la det knekke selvtilitten din når det kommer til hundehold.

[Marthe]

Jeg vurderer å finne en annen løsning til Ask. Fryktelig vondt å innse det, men jeg blir mer og mer overbevist over at det er det beste for oss begge.

Jeg kategoriserer Ask som problemhund, det er jo nettopp derfor jeg ikke takler han lenger. Hannhundaggresjon(fryktaggresjon), stress, usikkerhet, ekstrem hormondrift og dårlig grunntrening/sosialisering. Han er MYE jobb, for å si det sånn. Han har aldri vist aggresive tendenser mot mennesker, men han er en veldig usikker hund, og virker derfor ofte aggresiv. Når man blir kjent med han er han verdens snilleste hund.

Men...hva mener folk om å omplassere problemhunder? Jeg er veldig klar over at han aldri kan omplasserer til hvem som helst. Jeg nekter å gi han fra meg til noen andre enn personer som har erfaring med slike hunder, og som har et ønske om, og kunnskap til, å hjelpe han. Eller som i det minste kan leve med han og godta dillene hans. For det er det jeg ikke klarer. Grunnen til at jeg ikke vil omplassere til hvem som helst er at jeg frykter han da ender opp som omplasseringshund delux, inn og ut av nye hjem hele tiden, og det er det absolutt siste han trenger, eller at han blir avlivet. Og da kommer vi til problemstilling nr.2. Er det bedre å la han slippe? Skal han avlives vil jeg gjerne ta den avgjørelsen selv, vet ikke helt hvorfor. Jeg betviler hvor godt en hund med så mange diller har det med seg selv, og da er egentlig saken avgjort. Men det kan jo hende at han egentlig er strålende fornøyd med å være drittbikkje, og egentlig har det veldig bra. Eller er det bare naiv ønsketenkning fra min side? Det er sikkert det.

Jeg elsker den hunden, når han er på sitt beste er han verdens herligste, snilleste og søteste hund. Men det er på tide å slutte å være egoistisk og tro at jeg kan leve videre med dette. Det er ingenting jeg heller ønsker enn å klare det, men jeg sliter meg ut på å være frustrert og lei meg fordi han er drittbikkje og fordi jeg hele tiden lurer på om han har det bra. Selvtillitten min når det gjelder hund er mer eller mindre ikke-ekstisterende, fordi hver dag med Ask er en påminnelse om hvor fullstendig og ekstremt jeg har misslykkes som hundeeier.

Jeg trenger synspunkter på hva dere ville gjort i min situasjon..

Jeg må begynne med å si at jeg skriver ikke dette for å være dømmende mot deg, kun for å gi deg noen tanker

Jeg har jobbet med omplassering av hunder i 8 år. Det er ikke lett å omplassere en problemhund. Det blir ofte at de står en stund, men ender med at de gjerne avlives etter en mnd eller to.

Det er ikke mange som kommer på døren og sier "hei, jeg vil ha en problemhund". De fleste som ønsker seg hund, ønsker seg en "normal" hund. Folk har som regel ikke satt av tid til å løse masse problemer med hunden først.

Det jeg derimot opplever ofte er at hundene ikke er noe problemhunder, men at eier og hund har kommet inn i et mønster som er vanskelig å komme utav. Mange av hundene puster lettet ut når de kommer til oss, og føler at de endelig kan slappe av, og slippe så mye ansvar.

Har du fått hjelp med Ask, og evt. av hvem? Det kan være at problemene ikke er så store som du tror. Jeg mener ikke å undervurdere dine kunneskaper, men bare at du må tenke over dette før du evt. velger å omplassere eller avlive han.

[Guest Jonna]

Hva med å ta kontakt med omplasseringsgruppen til Norsk buhundklubb og høre om evt dem kan hjelpe deg på noe vis?

[MarieR]

Jeg kan ikke hjelpe deg noe særlig, men jeg vil bare si at du har vært kjempeflink med han. Jeg har sett hvor mye du har jobbet med den hunden og ingen kunne ha gjort det bedre, så ikke la det knekke selvtilitten din når det kommer til hundehold.

Takk, det betyr mye å få høre det..

Jeg må begynne med å si at jeg skriver ikke dette for å være dømmende mot deg, kun for å gi deg noen tanker

Jeg har jobbet med omplassering av hunder i 8 år. Det er ikke lett å omplassere en problemhund. Det blir ofte at de står en stund, men ender med at de gjerne avlives etter en mnd eller to.

Det er ikke mange som kommer på døren og sier "hei, jeg vil ha en problemhund". De fleste som ønsker seg hund, ønsker seg en "normal" hund. Folk har som regel ikke satt av tid til å løse masse problemer med hunden først.

Det jeg derimot opplever ofte er at hundene ikke er noe problemhunder, men at eier og hund har kommet inn i et mønster som er vanskelig å komme utav. Mange av hundene puster lettet ut når de kommer til oss, og føler at de endelig kan slappe av, og slippe så mye ansvar.

Har du fått hjelp med Ask, og evt. av hvem? Det kan være at problemene ikke er så store som du tror. Jeg mener ikke å undervurdere dine kunneskaper, men bare at du må tenke over dette før du evt. velger å omplassere eller avlive han.

Oppfatter ikke innlegget som dømmende, glad for alle innspill

Nei, ikke sant, dette er jo tanker jeg selv også har hatt. "Selvsagt" vil ingen ha problemhund, og det skjønner jeg veldig, veldig godt, så jeg er egentlig innstillt på at jeg ikke får omplassert han, uten at det også ender i katastrofe. Med annen eier fra starten av ville nok heller ikke Ask vært problemhund, han ble et uheldig offer for uvitende førstegangseiere. Hadde han kommet hit i dag tror jeg også at jeg kunne gjort veldig mye annerledes. Vi har vært fastkjørt i dette mønsteret i 5 år, mer eller mindre, og jeg vet at jeg ikke er riktig person til å få oss ut av det, derav tankene om omplassering eller avliving. Jeg er helt klart en stor del av problemene til Ask, og jeg er overbevist over at selv med hjelp fra noen, så vil ikke disse problemene løse seg så lenge båndet hans er i mine hender. Sikkert vanskelig å forstå. Problemene behøver slettes ikke å være så store som jeg tror, selv om alle som har opplevd Ask antagelig ikke vil være enig, forståelig nok, for problemene er mer enn store nok. Hvor langt skal man gå for å redde en hund man har ødelagt? Hvor lenge skal man holde ut som hundeeier? Hvor mye skal man la en hund gjennomgå før man innser at nok er nok? Jeg har nådd min grense i alle fall...forstå meg rett, det er ingenting jeg heller vil enn at dette løser seg, det er bare det at det er liksom ikke noe lys i tunellen lenger..togene har kommet litt for ofte.

Jeanette: Omplasseringsorganet til buhundklubben er de første jeg kommer til å ta kontakt med om omplassering blir aktuellt ja

[bardmand]

Jeg kan i hvert fall ikke med god samvittighet råde noen til det ene eller det andre i slike situasjoner uten å kjenne eier, hund og potensielt omplasseringshjem inngående. Selv da synes jeg det er vanskelig, om ikke umulig. Til syvende og sist er dette ene og alene ditt valg og ditt ansvar, og du må selv vurdere hvilken løsning du kan leve best med. Håper du treffer det riktige valget for deg og hunden din.

[Marthe]

Oppfatter ikke innlegget som dømmende, glad for alle innspill

Nei, ikke sant, dette er jo tanker jeg selv også har hatt. "Selvsagt" vil ingen ha problemhund, og det skjønner jeg veldig, veldig godt, så jeg er egentlig innstillt på at jeg ikke får omplassert han, uten at det også ender i katastrofe. Med annen eier fra starten av ville nok heller ikke Ask vært problemhund, han ble et uheldig offer for uvitende førstegangseiere. Hadde han kommet hit i dag tror jeg også at jeg kunne gjort veldig mye annerledes. Vi har vært fastkjørt i dette mønsteret i 5 år, mer eller mindre, og jeg vet at jeg ikke er riktig person til å få oss ut av det, derav tankene om omplassering eller avliving. Jeg er helt klart en stor del av problemene til Ask, og jeg er overbevist over at selv med hjelp fra noen, så vil ikke disse problemene løse seg så lenge båndet hans er i mine hender. Sikkert vanskelig å forstå. Problemene behøver slettes ikke å være så store som jeg tror, selv om alle som har opplevd Ask antagelig ikke vil være enig, forståelig nok, for problemene er mer enn store nok. Hvor langt skal man gå for å redde en hund man har ødelagt? Hvor lenge skal man holde ut som hundeeier? Hvor mye skal man la en hund gjennomgå før man innser at nok er nok? Jeg har nådd min grense i alle fall...forstå meg rett, det er ingenting jeg heller vil enn at dette løser seg, det er bare det at det er liksom ikke noe lys i tunellen lenger..togene har kommet litt for ofte.

Jeg føler gjerne at du gir litt opp nå (jeg forstår jo at det er derfor du skriver denne tråden). Tenk heller litt anderledes på det. Hvor kjekt ville det vel ikke vært å klart å omstille Ask? Hvor bra hadde ikke det vært for din selvtillit?

Du må huske at alle har vært førstegangshundeeiere. Åja, jeg er helt enig i at det er "synd" på de hundene som må slite med oss. Men vi må faktisk lære en gang vi også

Du svarte vel egentlig ikke på om du hadde fått noe hjelp med han?

Selv så mener jeg at en slik hun trenger klare grenser, og en "leder" som tar ansvar. Da slipper han å ta ansvar for å utagere på andre hunder osv. Det er ikke så vanskelig hvis man får rett hjelp, og er innstilt på det.

[Djervekvinnen]

Jeg klarer ikke å skjønne de som ønsker å få en problemhund hos andre. Jeg har lest flere annonser på hunder som skal omplasseres og som har alt mulige problemer, og som trengs veldig mye jobb med. Det er nok noen som syns en slik utfordring er spennende, men det kan ikke være mange.. Tror nok de fleste ønsker en grei hund uten for mye styr. Hvis du velger å omplassere, må du ihvertfall være ærlig å si alt som er negativt med han, så er folk klar over det. Tror du er veldig heldig hvis du finner noen som vil prøve.

Skjønner godt at det er en vanskelig situasjon. Personlig ville jeg tenkt over om det var mest MEG som var problemet og som har gjort hunden slik eller ikke aktiviserer hunden rett, og at hunden fint kunne trenes "bra igjen", med noen som hadde andre kvaliteter og erfaring enn meg, hvis du skjønner. Men noen hunder igjen har jo mye andre problemer som er vanskelig uansett erfaring, og spes hvis hunden er litt oppi årene. Da tror jeg at jeg ville tenkt igjennom problemenes størrelse og om jeg klarer å fortsette å ha hunden eller om avlivning er det beste. Men ihvnertfall ville jeg gjort et forsøk å spurt om noen andre ville prøve. Det har man ingenting å tape på.

Lykke til! Håper du finner ut av det!

[Tonje]

Jeg kan i hvert fall ikke med god samvittighet råde noen til det ene eller det andre i slike situasjoner uten å kjenne eier, hund og potensielt omplasseringshjem inngående. Selv da synes jeg det er vanskelig, om ikke umulig. Til syvende og sist er dette ene og alene ditt valg og ditt ansvar, og du må selv vurdere hvilken løsning du kan leve best med. Håper du treffer det riktige valget for deg og hunden din.

Så enig så enig. Det er deg det hele ender på,og det er du som kjenner deg,din hund og DERES situasjon best. Jeg har nettopp gått denne runden selv,og flere her vet hva det endte med. Og selvom andre kan mene at jeg valgte feil,var det mitt valg,og det står jeg for. For meg,min hund og mitt hundehold mener jeg at jeg valgte best for oss.

Jeg vet hvor vond og vanskelig en sånn situasjon er,så jeg sender masse varme tanker!

[tulip]

Jeg har vært der du er.. Helt ærlig, Valpis ble kjøpt med et meget lettet hjerte, for da hadde jeg henne igjen etter Gubbens siste sommer... Nå viste det jo seg at Valpis var rene medisinen for Gubben (kanskje meg også, endelig en totalt ukomplisert klønejente) og han lever ikke lenger på lånt tid, for han har bedret seg voldsomt i forhold til før Valpis kom i hus. Nå sier jeg ikke at du skal kjøpe en ny hund som medisin til Ask, men jeg skjønner dilemmaet ditt såå godt.

[Kristina]

Åh, så kjipt å høre, Marie

Tror du har gjort det du kunne, kanskje på tide å la det gå... Prøv på ny, også ser du hvor deilig det egentlig er å ha hund uten all slags diller. Det er en lettelse. Syns ikke man skal fortsette å prøve for en hver pris.

Men igjen. Det er din beslutning.

Lykke til

[fly]

Hallo buhundjenta. det er utrolig trist å lese at folk har problemer med hunden sin og vurderer omplasering eller avlivning. Men jeg skjønner godt når nok er nok. Leste litt på hjemmesiden din at han også gir deg mye glede, ikke bare frustrasjon og da lurte jeg på en ting. Har du noen gang bedt dyrlegen om å ta en blodprøve av han for å sjekke om stoffskiftet er for høyt eller lavt. En hund med feil i stoffskiftet vil få hudproblemer, pelsforandringer, adferdsproblemer. Om stoffskiftet ligger for høyt så vil hunden kunne over reagere adferdsmessig. eks. om han burde bli litt redd for noe, så blir han i stedet vettaskremt, om han bare burde knurre litt for å advare så blir han rasende i stedet. og slikt fortsetter det, de vil stresse mye og ha en del uro i kroppen, de vil også få problemer med å holde vekten oppe. Om hunden har for lavt stoffskifte, så vil den lett kunne legge på seg, virke sløv og sove mye, den vil også kunne få annfall som minnes om epilepsi. Ta en blodprøve av gutten din, før du avgjør noe som helst.

[Nangijala]

På generelt grunnlag vil jeg si at det ikke er riktig å sende problemet videre.

Den eneste som kanskje kan takle det er om du leverer hunden tilbake til oppdretteren.

"Alle andre" vil enten høre til de som ikke har kompetanse, men de har interesse,

eller motsatt, de har ikke interesse men kompetansen.

Som en eller annen sa, så blir det ofte at det ikke går, og at hunden flyttes videre eller avlives.

Og det er ikke det en så engstelig hund er tjent med.

Så jeg tror at om ikke du eller oppdretteren vil ha han, så er avliving den beste løsningen.

Harde ord, men det er viktig å tenke på hva som er best for hunden, ikke for en selv.

Som oppdretter tar jeg ofte hunder som eieren ikke kan ha lenger hjem hit (fra eget oppdrett), for så å gjøre en egen vurdering av om hunden kan rehabiliteres. Og finner jeg ut at den ikke kan komme til et varig hjem der den fungerer, så blir den avlivet.

Hverken hund eller fremtidig eier har noe nytte av en dårlig eraring.

Spesielt gjelder det hunder som er nervøse eller har mye dominans.

I øyeblikket har jeg en som har bodd her i 2,5 år, og har vært ute 2 steder der han kom i retur desverre. Han er ikke redd eller nervøs, men er litt "mye" så han får da bare bo her, for han avliver jeg nok aldri.

Den andre er en litt engstelig kar, som jeg ser potensiale i til vekterhund faktisk, han skal bare bygges opp først :-)

Så han får enten flytte til noen som kan gjøre den jobben selv, eller flytte først når den jobben er gjort.

Vil ikke sende han videre til folk som ikke er kompetente.

Har han valpekull på gang ? Eller er det en annen hund ?

[MarieR]

Jeg føler gjerne at du gir litt opp nå (jeg forstår jo at det er derfor du skriver denne tråden). Tenk heller litt anderledes på det. Hvor kjekt ville det vel ikke vært å klart å omstille Ask? Hvor bra hadde ikke det vært for din selvtillit?

Du må huske at alle har vært førstegangshundeeiere. Åja, jeg er helt enig i at det er "synd" på de hundene som må slite med oss. Men vi må faktisk lære en gang vi også

Du svarte vel egentlig ikke på om du hadde fått noe hjelp med han?

Selv så mener jeg at en slik hun trenger klare grenser, og en "leder" som tar ansvar. Da slipper han å ta ansvar for å utagere på andre hunder osv. Det er ikke så vanskelig hvis man får rett hjelp, og er innstilt på det.

Ja, jeg gir litt opp, fordi vi ikke har kommet noen vei på en god del år. Og for første gang på alle disse årene tillater jeg meg selv å gi han/ oss opp. Jeg har prøvd, håpet og trodd at dette på en eller annen måte skal løse seg.

Nei, har ikke fått hjelp med han, annet enn at de tradisjonelle trenerne ber meg om å ta han for oppførselen hans, og klikkertrenerne ber meg holde han på en sånn avstand fra andre hunder at han føler seg trygg og så tadet stegvis derfra. Tradisjonell trening var med på å ødelegge Ask, det funker å ta han, men jeg vil heller avlive enn at hunden min kryper for meg. Han tåler nå svært lite når det kommer til slik trening. Trening vil helt sikkert løse veldig mye, men jeg får det ikke til.

Jeg klarer ikke å skjønne de som ønsker å få en problemhund hos andre. Jeg har lest flere annonser på hunder som skal omplasseres og som har alt mulige problemer, og som trengs veldig mye jobb med. Det er nok noen som syns en slik utfordring er spennende, men det kan ikke være mange.. Tror nok de fleste ønsker en grei hund uten for mye styr. Hvis du velger å omplassere, må du ihvertfall være ærlig å si alt som er negativt med han, så er folk klar over det. Tror du er veldig heldig hvis du finner noen som vil prøve.

Skjønner godt at det er en vanskelig situasjon. Personlig ville jeg tenkt over om det var mest MEG som var problemet og som har gjort hunden slik eller ikke aktiviserer hunden rett, og at hunden fint kunne trenes "bra igjen", med noen som hadde andre kvaliteter og erfaring enn meg, hvis du skjønner. Men noen hunder igjen har jo mye andre problemer som er vanskelig uansett erfaring, og spes hvis hunden er litt oppi årene. Da tror jeg at jeg ville tenkt igjennom problemenes størrelse og om jeg klarer å fortsette å ha hunden eller om avlivning er det beste. Men ihvnertfall ville jeg gjort et forsøk å spurt om noen andre ville prøve. Det har man ingenting å tape på.

Lykke til! Håper du finner ut av det!

Jeg er veldig klar over at han vil bli svært, svært vanskelig å omplassere, og at ingen vil ha en slik hund. Men jeg føler det er bedre og i det minste gi han en sjanse til et nytt liv, enn å med en gang gå ut fra at ingen vil ha han, og avlive. Som jeg sa i startinnlegget - jeg nekter å gi han fra meg med mindre jeg vet at vedkommende som overtar han gjør det av riktig grunn.

Jeg er en stor del av problemet hans, og det er jeg som har gjort han slik, i alle fall til en viss grad. Det er nettopp derfor jeg vurderer omplassering til riktig person, fordi det er meget godt mulig at en person med andre kvaliteter og mer erfaring enn meg vil få han på rett vei igjen. Den sjansen syns jeg han fortjener å få, selv om det er helt vanvittig liten sjans for at jeg finner en slik person.

Du er litt selvmotsigende her? Først skriver du at du ikke skjønner deg på de som vil gi problemhunder til noen andre, og så sier du at du ville gjort et forsøk, i tilfelle noen andre kunne fikset hunden?

Hallo buhundjenta. det er utrolig trist å lese at folk har problemer med hunden sin og vurderer omplasering eller avlivning. Men jeg skjønner godt når nok er nok. Leste litt på hjemmesiden din at han også gir deg mye glede, ikke bare frustrasjon og da lurte jeg på en ting. Har du noen gang bedt dyrlegen om å ta en blodprøve av han for å sjekke om stoffskiftet er for høyt eller lavt. En hund med feil i stoffskiftet vil få hudproblemer, pelsforandringer, adferdsproblemer. Om stoffskiftet ligger for høyt så vil hunden kunne over reagere adferdsmessig. eks. om han burde bli litt redd for noe, så blir han i stedet vettaskremt, om han bare burde knurre litt for å advare så blir han rasende i stedet. og slikt fortsetter det, de vil stresse mye og ha en del uro i kroppen, de vil også få problemer med å holde vekten oppe. Om hunden har for lavt stoffskifte, så vil den lett kunne legge på seg, virke sløv og sove mye, den vil også kunne få annfall som minnes om epilepsi. Ta en blodprøve av gutten din, før du avgjør noe som helst.

Han er min beste venn, min trofaste lytter når jeg er lei meg, min støtte gjennom harde tider og han gir meg grunn til å smile og le mange, mange ganger om dagen. Selv med alle sine diller er han en fantastisk hund, og derfor er han her enda. Stoffskifteproblemer har surret litt i bakhodet, så jeg tenker jeg skal gjøre alvor av å ta en blodprøve av han. Takk for tipset.

På generelt grunnlag vil jeg si at det ikke er riktig å sende problemet videre.

Den eneste som kanskje kan takle det er om du leverer hunden tilbake til oppdretteren.

"Alle andre" vil enten høre til de som ikke har kompetanse, men de har interesse,

eller motsatt, de har ikke interesse men kompetansen.

Som en eller annen sa, så blir det ofte at det ikke går, og at hunden flyttes videre eller avlives.

Og det er ikke det en så engstelig hund er tjent med.

Så jeg tror at om ikke du eller oppdretteren vil ha han, så er avliving den beste løsningen.

Harde ord, men det er viktig å tenke på hva som er best for hunden, ikke for en selv.

Som oppdretter tar jeg ofte hunder som eieren ikke kan ha lenger hjem hit (fra eget oppdrett), for så å gjøre en egen vurdering av om hunden kan rehabiliteres. Og finner jeg ut at den ikke kan komme til et varig hjem der den fungerer, så blir den avlivet.

Hverken hund eller fremtidig eier har noe nytte av en dårlig eraring.

Spesielt gjelder det hunder som er nervøse eller har mye dominans.

I øyeblikket har jeg en som har bodd her i 2,5 år, og har vært ute 2 steder der han kom i retur desverre. Han er ikke redd eller nervøs, men er litt "mye" så han får da bare bo her, for han avliver jeg nok aldri.

Den andre er en litt engstelig kar, som jeg ser potensiale i til vekterhund faktisk, han skal bare bygges opp først :-)

Så han får enten flytte til noen som kan gjøre den jobben selv, eller flytte først når den jobben er gjort.

Vil ikke sende han videre til folk som ikke er kompetente.

Har han valpekull på gang ? Eller er det en annen hund ?

Oppdretter vet jeg ikke en gang om lever, og om de gjør det er de gammle nå, så de vil nok ikke ha han. Ikke kommer de til å takkle han heller.

Neida, det er ikke han som har valpekull på gang.

[Guest Jonna]

Har du sjekket synet hans?

Buhunder kan jo ha PRA og Buhund katarakt. Kanskje en ide om du går for å sjekke helsen hans.

[Djervekvinnen]

Du er litt selvmotsigende her? Først skriver du at du ikke skjønner deg på de som vil gi problemhunder til noen andre, og så sier du at du ville gjort et forsøk, i tilfelle noen andre kunne fikset hunden?

Nei det jeg skrev var at jeg skjønner ikke at folk vil FÅ seg problemhunder fra andre. Og selv om det finnes de som liker slike utfordringer, er det nok få.

Så, ja man taper ikke på å ihvertfall prøve å finne disse få sjelene som vil prøve.

Som du sier, en metode som du ikke får til, kan kanskje hjelpe hunden, så da er det godt mulig andre klarer å trene han greit. At selv om det er vanskelig for deg, så kan andre klare det. Får vi håpe verdt et forsøk!

[Gåsa]

Som Fly så tenkte jeg også på stoffskifte problemer.Håper det ordner seg for dere

[Tonje]

Jeg føler gjerne at du gir litt opp nå (jeg forstår jo at det er derfor du skriver denne tråden). Tenk heller litt anderledes på det. Hvor kjekt ville det vel ikke vært å klart å omstille Ask? Hvor bra hadde ikke det vært for din selvtillit?

Du må huske at alle har vært førstegangshundeeiere. Åja, jeg er helt enig i at det er "synd" på de hundene som må slite med oss. Men vi må faktisk lære en gang vi også

Du svarte vel egentlig ikke på om du hadde fått noe hjelp med han?

Selv så mener jeg at en slik hun trenger klare grenser, og en "leder" som tar ansvar. Da slipper han å ta ansvar for å utagere på andre hunder osv. Det er ikke så vanskelig hvis man får rett hjelp, og er innstilt på det.

Alle er førstegangseiere en gang ja,men ikke alle får en problemhund som første hund,og ikke alle takler det rett og slett. Å ha hund krever jobb,men samtidig skal det være gøy! Og derfor synes jeg det er greit at man i enkelte tilfeller gir opp. Hvorfor skal alle hunder ha livets rett? Hvorfor skal man slite seg gjennom år med knallhard trening med en sånn hund? For det krever MYE trening å kanskje skulle få en skakkkjørt hund på rett vei igjen,og ikke alle er gode nok trenere til å gjøre den jobben,og de som er det er vel sjelden interessert i sånne hunder. Og hvor mange diskusjoner har det ikke vært her inne ang treningsmetoder som høres helt supre ut i teorien,men som er vanskelige å gjennomføre i praksis pga omstendigheter vi ikke rår over?

Jeg synes det blir en veldig overlegen holdning å si at det ikke er så vanskelig,for det kan ikke vi vite. Vi kjenner ikke henne og hennes hund og deres problem,så hvem er vi til så skulle fortelle henne at dette er easy peasy? Jeg vet ihvertfall at jeg synes det var himla vanskelig med min egen hund,og at dette er en veldig vanskelig og tung avgjørelse å ta,uansett hva man velger! Og jeg ser at mitt innlegg er svært farget av dette,men jeg bare må få skrive litt om min mening om tema når jeg nettopp har vært igjennom dette selv.

[Malamuten]

Jeg ville gitt omplassering et forsøk ivertfall, å skriv kontrakt på at hunden ikke skal omplasseres vidre eller noe. For viss situasjonen blir 10 nye hjem eller i et bur i en kennel så er vell avliving et bedre alternativ i mine øyne. Jeg er av de som liker slike utfordringer, men tviler på at gubben sier ja til flere hunder. Han er redd han må bli med og ta ansvar for tur o.l. Kjedli situasjon da. Lykke til.

[Guest Gråtass]

Jeg sier som Nangijala her jeg; Det er hardt og brutalt, men en død hund har det ikke vondt. Det er du som må ta avgjørelsen for din hund, men når tanken først har slått deg, så mener jeg at da er det fint lite som kommer til å forandre seg både for deg og for hunden, ikke minst det forholdet dere har mellom dere. Jeg har avlivet hunder som jeg har ment har hatt problematisk adferd, de kunne sikkert ha blitt "rehabilitert" hos andre eiere, men jeg vil ikke gi fra meg ansvaret for en hund som jeg selv ikke stoler på.

Jeg syns du skal tenke på deg selv og at det skal faktisk være morsomt å ha hund, ikke bare slit..

Lykke til!

[breton]

Jeg sier som Nangijala her jeg; Det er hardt og brutalt, men en død hund har det ikke vondt. Det er du som må ta avgjørelsen for din hund, men når tanken først har slått deg, så mener jeg at da er det fint lite som kommer til å forandre seg både for deg og for hunden, ikke minst det forholdet dere har mellom dere. Jeg har avlivet hunder som jeg har ment har hatt problematisk adferd, de kunne sikkert ha blitt "rehabilitert" hos andre eiere, men jeg vil ikke gi fra meg ansvaret for en hund som jeg selv ikke stoler på.

Jeg syns du skal tenke på deg selv og at det skal faktisk være morsomt å ha hund, ikke bare slit..

Lykke til!

Jeg er enig med Gråtass. Spesielt den uthevede setningen mener jeg er viktig. Jeg sitter selv med en hund som jeg fortløpende vurderer om er for høy i stress (med en del andre problemer). Den dagen jeg mener at han ligger for høyt, skal han få slippe. Kanskje finnes det andre der ute som kunne gitt ham ennå mer enn vi har gjort siden vi overtok ham, men det er jeg ikke villig til å ta sjansen på. Hva om det blir verre for ham? Det ansvaret vil jeg ikke ha.

[Nirm]

Dette er aldri noe morsomt valg og ta. Men tenk på en ting er at når Ask evt er omplassert, så har du ikke noe kontroll på hva som skjer med han videre. Hva om neste eier gir han opp og sender han videre? Og neste? Og neste? Kjenner flere som har omplassert problemhunder som faktisk bare har blitt kasteballer mellom familier. Og det har endt med at de til slutt har fått tak i hunden igjen (etter en god del hjem), og så avlivet den faktisk.

Men lykke til uansett valg.

[Marita_H]

Trist å høre om din situasjon, det er aldri lett å ta valg om hva som er best for alle parter når man står oppi noe slikt. Jeg vet ikke helt hva som er problematisk med hunden (mulig det kommer frem i en annen tråd el?) men leste noe om dette med utaggrering mot andre hunder bla? I tillegg til helseplager?

Jeg har også hatt hunder med ulike "problemområder" gjennom årene,og skjønner godt at det kan føles som uoverkommerlig når man har forsøkt over tid- også flere år til og med..om det er rett eller galt av deg å gi opp, enten å la han slippe, eller få en ny sjanse med en annen person skal jeg ikke si noe om. I jobben min møter jeg hvert år mange mennesker som har problemer med hundene sine, og som står ovenfor samme valg som deg, og da pleier jeg å si at man finner ut hva som blir rett- man trenger ofte bare mange tanker og refleksjoner over det først. Ingen andre kan ta den avgjørelsen for deg, men det er nok lurt å gjøre som du gjør, få noen tanker av andre for å kjenne etter hva som føles rett for deg etterhvert.

Mitt råd til folk gen. er å lokalsiere hva som er problemet med hunden: alle ting som oppleves som vanskelig, ned på detaljnivå, som feks- Hunden kan passere andre hunder om den andre hunden ikke bjeffer og ikke ser på han om veien er over 10 meter bred..osv osv.

Når du har klarlagt hva som er problemet, kan du begynne å tenkte på hva du abslott MÅ forandre for å klare å leve i hverdagen med hunden, og så lage en liste over hva du kan leve med ved å endre på rutiner.

Feks: Hunden kan ikke passere andre hunder på veien på tur, Men den kan være på trening så lenge de andre hundene holder over feks 5-10 meters avstand til en hver tid. Ok, da vet man at man kanskje ikke ha en hyggelig tur med denne hunden i nabolaget, men man kan trene både lydighet, bruks og agility om man bare er litt obs, samt er flink å informere andre på klubben el. om at de holder avstand. Det blir kanskje aldri noen konkurransehund av slike, men de kan være flotte treningskompiser og læremestre på veien

Jeg opplever ofte at det tyngste for folk er følelsen av å mislyktes med hunden, og de blir litt overrassket når jeg sier at noen ting kan bare være sånn om man ikke klarer å endre det. Altså å akseptere situasjonen selv. Da blir folk veldig lettet, og sier de aldri har tenkt på det på den måten før.

Jeg har årlig mellom 40-50 hunder på kurs som sliter med utaggering mot andre hunder. Vi bruker forebygging, kun postive metoder (desens., mot.bet. alt.atferd mm) og endring av rutiner som middel for å håndtere dette. Noen hunder blir fort bra, mens andre buker lang tid og blir helt bra, men noen aldri kommer nærmere enn 5-10 meter uansett hvor lenge de holder på omtrent. Så aksepterer vi det, og eiere tar sine forholdregler i hverdagen om de ønsker å beholde hunden. Hva som avgjør hva som funker og hvor fort er avhengig av så mange faktorer at man bør ikke sammenligne seg med andre og hvordan de hadde gjort det: Om man kartlegger hva man har kapasitet til både med tilgang på figuranthunder og forebyggende tiltak i hverdagen, så får man kanskje litt mer oversikt over om man skal gi opp eller forsøke mer

Problemet som jeg ser med metoder innenfor dette feltet er de som ikke mestrer feks positive metoder helt ut, ikke helt skjønner hvordan man kommer i mål med denne type treningsmetoder, og ofte dermed konkluderer med at det ikke funker. Nettopp fordi de ser mange mislykkes i det bikkja "driter" i både eier og godbiter om terskelene er overskredet og stresset er i taket. Så man må være nøye med hvordan man snakker om dette: Det funker så lenge det utføres rett, men det kan være veldig, veldig vanskelig å legge forholdene til rette i hverdagen for at det skal utføres rett. Så mye handler om tilrettelegging av miljø og tilgang på hunder på rett avstand. Det er også viktig å vite at man selv er en faktor i det hele, men ofte ikke så mye som man tror. Det er mer det at for hver gang en hund uttaggerer blir dette forsterket og du som person er med i dette "bildet" av situasjonen..dermed kan det i noen tilfeller med ekstreme hunder være lurt å la noen andre begynne trening, men min erfaring er at dette sjelden er nødvendig..De fleste hunder er uttagerende pga av undersosialisering eller dårlige oplevelser, mye redsel, sykdom mm (Det er kun der mye straffetiltak er satt inn i tillegg at eier i seg selv kan være selve årsaken). Stress og mye følelser mm hos eier i passeringssit. kan hindre en evnt fremgang, men det er ikke eier i seg selv som er årsaken til at hunden utaggerer.

Det at en fremmed person kan ta tak i båndet til en hund og gå forbi en annen hund uten at den reagerer (slik den nettopp gjordet med eier) skyldes ofte at den er litt satt ut av den nye situasjonen og rett og slett ikke er trygg nok til å vise alle sine følelser. Dette er sånn typisk trening, der instruktøren viser at han/hun kan "fixe" hunden med sitt gode "hundetekke" på 2 min, og folk står igjen og føler at de er verdens mest mislykka hundeeier.

Så mye av den hjelpen man bør få på kurs (i tillegg til gode metoder, forklaring og treningsopplegg, samt fig-hunder) er å jobbe med å slippe tak på all skyld og skam, og lære seg å faktisk bare gi f... i at hunden er litt loco innimellom. Man kan forebygge og trene seg ihjel, og likevel havne med en hund som fråder i enden av båndet noen ganger. Da får man bare tenke" Jaja, slikt skjer" og så bare få hunden fort som f. ut og forbi den andre hunden. Jobber jeg med hunder med skikkelig trøkk bak uttageringen og fysisk str. og jeg havner i en slik situasjon som er en tap-tap siuasjon for læring, så "manner" jeg meg skikkelig opp og bare går på det jeg makter fremover fordi den andre hunden og regelrett driter i hva hunden min gjør, den får bare følge på. For er den allerede loco, så hjelper ikke pølsebiter eller tilsnakk- da er det tid for kriseplan- komme meg ut av situasjone uten å på noen måte å vise følelser eller stress. Så jeg sier bare lystig og hyggelig til hunden - KOM IGJEN, VI GÅR FREM...For gir man litt f.. i at hunden brøler litt, så blir føler man seg ikke så mislykket heller..og det hjelper mot stresset i selve situasjonen

Vel, dette ble litt langt, håper det ga deg noen tanker på veien hvertfall

og jeg ønsker deg lykke til med dine valg- hva du måtte komme frem til:)

mvh Marita

RED: PS! Vil bare påpeke at dette er skrevet om hunder som har problemer mot andre hunder- Når det gjelder utaggering/redsel/aggresjon mot mennesker har jeg helt andre holdninger.

[MarieR]

Tusen takk for svar alle sammen, det hjelper med forskjellige synsvinkler! En skikkelig helsesjekk står på to-doo listen.

Det jeg absolutt vil unngå er jo nettopp at han ender som kasteball, det er det siste han trenger. Jeg liker ikke tanken på omplassering nettopp av den grunn Nirm nevner, da mister jeg helt kontroll over hva som skjer med han videre... Jeg er bittelitt kontrollfreak når det kommer til Ask.

Trening vet jeg hjelper til en viss grad, om jeg trener mye og med veldig høyt suksessnivå. Han forholder seg rolig om hunden er x antall meter unna, men i hverdagen får jeg selvsagt ikke møtende hunder til å gå så langt unna, og det er ikke alltid jeg har mulighet til å trekke oss unna heller. Løsningen er blitt å snu om vi ser andre hunder. Selv med trening tror jeg ikke intimsonen hans vil tolerere hunder som går forbi på kloss hold. På treninger, når jeg får han i skikkelig trenings-modus går det greit, men jeg får ikke opparbeidet den fokusen på tur. Utagering er bare ett av flere problemer, og jeg vet ikke helt hvor villig jeg er til å legge ned enda mer tid, ressurser og energi i et prosjekt som muligens ikke løser seg uansett. Slik situasjonen er i dag vet jeg at jeg ikke har tid til all den grundige, langsomme treningen han trenger. Jeg vil veldig gjerne få dette til å snu seg, jeg vil mer enn noe annet at vi skal få til å trene bort dette, men jeg har mistet troen på at det går. I alle fall tror jeg ikke jeg er rett person til å gjøre det. Jeg mestrer ikke positiv forsterkning/negativ straff godt nok fordi jeg har veldig dårlig tålmodighet og jeg blir veldig fort sint, lei og oppgitt. Ask er ekstremt var på meg som fører, så om jeg ikke er 100% "oppegående" så klapper han sammen med en eneste gang. Derfor tror jeg en anne fører kunne hjulpet han i mye større grad enn det jeg kan.

Det skal ikke være enkelt, dette. Man blir jo så vanvittig glad i dem, enda han er drittbikkje..

[Malamuten]

Men hva med å prøve og legge han ut for omplassering privat mot at han skal tilbake til deg om det ikke skulle gå? Eller rett og slett ha en slags foravtale/prøvetid først hvor du fortsatt står som eier og begge parter kan trekke seg fra avtalen om dere ikke er fornøyd. Det koster jo ikke noe forsøke noe slikt, med mindre du føler at han må ut av huset så snart som mulig. Det kan jo kanskje ta litt tid, eller kanskje får du ikke noe svar som passer deg og hunden, men det er jo kanskje verdt forsøket?