Gå til innhold
Hundesonen.no

Å være avlshannhund


Siri

Recommended Posts

Skrevet

Å ha hannhund medfører jo visse ting som dette med å ta stilling til avl eller ikke avl.

Unge Willy har jo etterhvert, sin unge alder til tross, blitt en rimelig velmerittert herremann. Han har dratt med seg 8 cert så langt i karrieren, 3 av disse er NKK-cert. Han har flere BIR og gruppeplasseringer på utstilling (3. BIG på NKK-utstilling). Han har også gjennomført MH i Sverige med 1 på skuddet (bare 1 år og 1 dag gammel) og mentaltest i Frankrike med godkjent poengsum. I tillegg er han som en av de yngste hunder i historien seleksjonert som avlshannhund i Frankrike (rasens hjemland), han har bestått offisiell anleggstest for gjeting i Frankrike - og har startet i sporkonkurranse her til lands med 9,5 poeng på sporet.

I tillegg til disse merittene han har, er han selvsagt helseundersøkt og er HD-fri (A), fri på albuer (A) og er CSNB normal (ikke bærer av anlegget for nattblindhet både gjennom DNA-test og at foreldrene ikke er bærere). I tillegg er alle hans søsken og halvsøsken på farsiden HD fri (alle A bortsett fra en som har A/B). Dessverre ser det ikke like bra ut på morsiden hans, han har to halvsøsken med HD D, og en med HD B - resten er ikke røntget.

Alt dette tilsier jo at guttungen kan være en attraktiv hannhund å bruke i avl etterhvert.

Jeg har jo alltid sagt at jeg helst vil at hannhunder bør være minst 2 år før de brukes i avl, kanskje helst 3, siden det er først når de er voksne man faktisk ser hvordan de er mht mentalitet, men det er liksom ikke alltid det er så lett å holde på sine prinsipper.

Her om dagen tikket det inn en mail til meg. Det var spørsmål om å bruke Willy i avl. Tankene føk litt rundt i hodet på meg akkurat da, kjente jeg. Ikke fordi tispa er dårlig (hun er en av de beste tispene her til lands, med mange BIR, BIG og BIS-plasseringer på utstilling, hun er frisk og fin og en hyggelig dame), eller fordi jeg har problemer med eieren (eieren er særdeles oppegående og trivelig), men nettopp fordi Willy faktisk er særdeles ung.

Nå på søndag ble han 18 mnd gammel - hvilket er nedre aldersgrense for avl på hannhunder i følge raseklubben. Nå har Willy alltid vært tidlig utviklet, både fysisk og mentalt, etter min mening, men spørsmålene surret jo rundt i hodet mitt: hvordan vil en slik tidlig parring påvirke ham mentalt ? Vil han bli enda verre kjønnsfrosk enn han har vært fram til nå - eller kan det virke positivt på ham ? Dette er det jo ingen som kan vite svaret på så det blir jo uansett en sjanse å ta.

Etter noe akkedering fram og tilbake med meg selv, kom jeg fram til at om OPPDRETTER var villig til å ta sjansen på å bruke en så ung hannhund, så var hun velkommen til det, ikke minst fordi valpene da vil bli tidlig vårvalper og vil få en lang og fin sommer foran seg med sine nye familier.

Tispa kom i løpetid langt tidligere enn oppdretter hadde beregnet, så hun hadde allerede begynt å blø da jeg fikk henvendelsen (men Willy hadde vært førstevalget til oppdretter siden tidlig i sommer, så det var liksom ingen nødløsning, dette her). Det gikk derfor rimelig kjapt fra henvendelsen og til akten skulle skje :lol:.

Tispeeier tok blodprøver av tispa nå på tirsdag og fikk beskjed om at hun da var i sen forbrunst - og vi planla derfor at hundene skulle få møtes nå i dag, altså på torsdag.

I går var det derfor klart for litt intimstell på guttungen. Jeg klippet all pelsen på snoppen hans (han har jo mye pels overalt, han) og foretok forhudsrens på ham slik at vi ikke skulle påføre tispa unødvendig med bakterier. Jeg har aldri tatt slik forhudsrens på hund før, men gikk jo i gang, og tenkte jo at dette kom til å bli en kamp. Willy er jo ikke den som står i ro så fryktelig lenge av gangen. Jeg ble rimelig overrasket da han stod HELT stille og lot meg holde på. Jeg skylte et par ganger, og tok et par ganger til og syntes det var merkelig at det plutselig kom ut mye puss den fjerde gangen... Jeg skylte et par ganger til - og det kom ut enda mer puss... og det var da jeg skjønte at dette selvsagt IKKE var puss *ler*. OK - jeg ble bittelitt flau der jeg stod, men... :whistle:

Vel, så var det klart for første møte. Både Willy og tispa var nybegynnere her, så vi var jo veldig obs på dem sånn at vi evt kunne avverge det om tispa IKKE ville ha noe med ham å gjøre, men vi bekymres oss selvsagt unødvendig.

De to fant hverandre umiddelbart, Willy flirtet kort og hoppet opp på henne bak - og damen var villig som bare det, hun. Hun stod helt i ro mens han fikk "trent" litt. Willy er jo ingen stor gutt, tispa var vel om mulig litt høyere enn han der bak, så han sleit litt i starten. Han var veldig fin med tispa da, men jobbet rimelig målretta. Vi fant etterhvert ut at vi måtte få tispa til å stå slik at Willy kom litt høyere opp, og etter bare kort tid fikk han det til - og der hang de :D. Tispa var superfin, sa ikke et pip og var rolig og villig :D. De hang sammen i 17 min. De fikk gå en liten runde på tur sammen etterpå - og de var begge to rolige og beherska sammen. Dette var nok en bra førsteerfaring for dem begge.

De skal få treffes en gang i morgen også, men om det ikke blir noe parring da, så satser vi på at første forsøk ga resultat :lol:.

Nå gleder jeg meg til å følge med på om det blir valper, hvor mange det blir, fargefordeling, hvordan valpene blir - om de kommer til gode hjem, om de skikker seg vel, blir friske og trivelige valper... Spennende :).

2009-09-17-Willy03.jpg

Willy 16 mnd gammel

Dette er den utkårede (finner i farten ingen voksenbilder av henne, men hun er altså 3 år gammel nå, og heter N UCH NV08 Monami Pour Toujours Gidget):

Nesbyen-05-08_2007.jpg

Jeg vurderte selv å kjøpe valpe fra det kullet hun kommer fra den gangen hun ble født, men siden det passet dårlig med flere hunder da, så ble det ikke til noe.

  • Svar 308
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

OOh dette blir spennende=) høres ut som Willy er en ordentlig gentlemann :whistle:

legg gjerne ut bilder av hunder de er i slekt med, mens vi venter på at valpene skal bli født :D

Skrevet

Grattis så mye! Spennende dette, håper ikke du "pusset ut alt pusset" :whistle:

:D

Så spennende, krysser fingrene for Willy-bebiser! Skal du ta en parringsvalp eller?

Skrevet

Flinke, store, manndige og dyktige gutten! Gratulerer med en god førstegangs-parring. Man får bare den ene sjangsen, og det er jo fint at hannen før prøve og feile litt - men samtidig få lov å gjøre seg ferdig med tispen.

Lykke til!

Susanne

(Som har nada problemer med å bruke unge hanner i avl hvis de er spesielt bra!)

Skrevet

Åh! Gleder meg til å se resultatet.

Og nei - Hannhunden trenger ikke nødvendigvis bli en kjønnsforvirret frosk *fnis*, som regel blir de mer rolige etter sin første parring, fordi da VET de når tispen er klar og ikke :D

Søte Willygutten (ok, det føltes rart å si *fnis*) :whistle:

Skrevet

Fine Willygutten skal bli pappa! *hvis alt går som det skal* Tipper det blir flere Willykull i fremtiden. Sikkert flere oppdrettere som har sett seg ut den gutten :whistle:

Du MÅ holde oss oppdatert på dette kullet!

Skrevet

Ser fram til å se bilder av mange "Will-i-røret"-bebiser :whistle:

Enkelte hanner roer seg, andre blir enda mer "hyper". Pappaen til vårt A-kull kunne ikke konkurrere i LP-ringen etter at han hadde paret første gangen. Det var bestandig noen tisper med løpetid i nærheten av ringen og det ble han skikkelig "fluehue" av. Men ellers så fungerte han bra. De la konkurransene på hylla og tok utdannelse som redningshund (på Åland) istedet :D

Skrevet

Veldig spennende å lese om hvilke vurderinger du gjorde deg. Virker som om dette var nøye gjennomtenkt av alle parter, så da er det jo bare å ønske dere lykke til! Blir spennende å se hva som kommer. :whistle:

Veldig fin hund du har!

Skrevet

Fineste slagbjørnen. :whistle: Håper det blir mange minislagbjørner.

Veldig interessant å lese om hvorfor du valgte å bruke han så ung, som ikke-oppdretter og ikke engang hanhundeier - så er det veldig lett for meg å si at det er "feil" å bruke så unge hanner i avl, men det blir liksom litt anderledes når man får lese tanken bak det. Willy har jo absolutt bevist hvor bra han er, og er vel ingen grunn til å tro at det skal endre seg med tiden. :D

Skrevet

Og hvor er bildene av akten? Det lurer jeg på!

Bevis på at han faktisk har gjort det!? Her skal det dokumenteres :whistle:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...