Hvis hunden ikke er slik du hadde håpet på

[Gjest]

Én ting er mental helse.

En annen ting er at bikkja ikke helt levde opp til dine forventninger ifht trenbarhet. For lite lek, for lite jakt, for lite ditt, for lite datt.

En tredje ting er at de fleste i Norge (unntatt alle som føler de vil være unntatt, gjerne store deler av forumet I presume) har hunder for å ha en god turkamerat eller familiebikkje til lek og hobby. Det kan gå begge veier, hunden ble for lite / for mye. Man gjør som man vil, det er et fritt land, men så lenge du kjøpte hunden for hobbynivå og blir irritabel fordi den ikke klarer å lære seg LP-momenter eller går dårlig agility så har man større problemer med seg selv enn med bikkja IMO.

[Gjest]

Jeg tror jeg ville beholdt hunden og evt gjort det beste ut av det, men det er vanskelig å vite før man står der og kommer ann på situasjonen.

Hvis jeg hadde hatt god mulighet til å ta meg av en hund til, hadde jeg nok skaffet en i tillegg.

[Poter]

Én ting er mental helse.

En annen ting er at bikkja ikke helt levde opp til dine forventninger ifht trenbarhet. For lite lek, for lite jakt, for lite ditt, for lite datt.

En tredje ting er at de fleste i Norge (unntatt alle som føler de vil være unntatt, gjerne store deler av forumet I presume) har hunder for å ha en god turkamerat eller familiebikkje til lek og hobby. Det kan gå begge veier, hunden ble for lite / for mye. Man gjør som man vil, det er et fritt land, men så lenge du kjøpte hunden for hobbynivå og blir irritabel fordi den ikke klarer å lære seg LP-momenter eller går dårlig agility så har man større problemer med seg selv enn med bikkja IMO.

Det er ikke så enkelt -desverre! For mange av dem som driver med konkurranse, så er det nesten livet deres. Det er utrolig viktig for dem og det er det som gir dem rekreasjon, avkobling og energi i en ellers hektig hverdag. Det er den viktigste og kanskje eneste hobbyen de har, det er hobbyen med stor H, virkelig deres "ting". Når de da får en hund som ikke holder mål, fordi den ikke har nok guts til å skulle trenes og konkurreres med på det nivået de er på, så blir det skikkelig vondt. De er veldig glade i hunden, men det er fælt for dem å skulle sette til side den viktige hobbyen og pusterommet bare fordi de var så uheldig å få en dårlig hund. Jeg støtter dem fullt i å enten selge eller få seg en ny hund. Strengt tatt så er det bare en hund Og nei, jeg mener ikke at hunder er bruk og kast. Menneskets helse kommer først. Jeg kjenner så mange som konkurrerer med hundene sine som virkelig har en god mentalhygiene i å holde på med det de gjør. Småbarnsforeldre får sårt trengt egentid, henter energi osv. Det blir som å trene seg selv, man får masse gode endorfiner i kroppen og det er sundt! Hvis man da har en hund som ikke kan brukes til dette, vel, da sier det seg selv. Det blir ikke bra.

Hvorvidt man selger hunden eller har kapasitet til å ha to eller fler, blir opp til den enkelte. Ikke alle har mulighet til å ha flere hunder og det synes jeg er ok.

[Whoopsis]

*klipp*

Og dersom man f.eks kjøper seg en hund til trekk, men hunden blir skadet, skal man virkelig være nødt til å beholde denne hunden da? Det går an å omplassere en hund man er glad i også.

Jeg hadde ikke klart å gi fra meg en hund selv, men jeg forstår godt at folk gjør det.

Jeg mener vel egentlig det. Hunden er viktigere enn aktiviteten. Om man ikke har den prioriteringen skal man så klart få lov til å omplassere hunden, det er vel det beste for begge parter i det tilfellet. Ingen som tvinger noen til noe som helst, det er jo opp til hver enkelt Men jeg ville aldri gjort det. (*tenke på at jeg da hadde omplasserte bollemor nå.. *

Om kjemien ikke stemmer mellom hund/eier er det jo noe annet, man skal tross alt holde ut med hverandre i over 10 år.Et annet unntak er de som kjører spann (hundekjøring), for har man 20 trekkhunder skjønner til og med jeg at man ikke har tid til å ha et spesialopplegg til den skadede hunden. Men da stiller saken seg litt anderledes igjen.

[Guest Gråtass]

Én ting er mental helse.

En annen ting er at bikkja ikke helt levde opp til dine forventninger ifht trenbarhet. For lite lek, for lite jakt, for lite ditt, for lite datt.

En tredje ting er at de fleste i Norge (unntatt alle som føler de vil være unntatt, gjerne store deler av forumet I presume) har hunder for å ha en god turkamerat eller familiebikkje til lek og hobby. Det kan gå begge veier, hunden ble for lite / for mye. Man gjør som man vil, det er et fritt land, men så lenge du kjøpte hunden for hobbynivå og blir irritabel fordi den ikke klarer å lære seg LP-momenter eller går dårlig agility så har man større problemer med seg selv enn med bikkja IMO.

Se det fra den andre siden da; Om familien Jnesen som bare skal ha en hyggelig turkamerat kjøper seg en hund som vokser dem over hodet og blir way to much, er det da ikke i hundens interesse å bli solgt? Hvem er det da som har problemer, hund eller eier?

[occurrence]

Jeg forstår godt at andre kan ha andre syn på det en meg, men jeg tenker hvertfall slik at dersom du ikke får hunden du ønsker, så er det kanskje din egen feil? Ikke i alle tilfeller, men om f.eks hunden utvikler en stor utstillingsfeil, og man "skylder" på oppdretter, selv om man kanskje burde visst at denne utstillingsfeilen ligger i linjene/hos foreldre/søsken?

Om hunden er skuddredd, så burde man kanskje gjort enda bedre research på slekten, eller man har forårsaket det selv? Om hunden er skeptisk til fremmede?

Forskjeller på individer innad i et kull kan være stor og en valpetest er ikke alltid som å se i en spådomskule. Jeg holder med Gråtass.

[Benedicte]

Forskjeller på individer innad i et kull kan være stor og en valpetest er ikke alltid som å se i en spådomskule. Jeg holder med Gråtass.

Helt klart, men jeg kjenner da til noen eksempler hvor folk faller for en valp, og vil bruke den til noe spesielt, men legger ikke nok research og etterpå klager over at hunden ikke duger til noe.

[Gjest]

Se det fra den andre siden da; Om familien Jnesen som bare skal ha en hyggelig turkamerat kjøper seg en hund som vokser dem over hodet og blir way to much, er det da ikke i hundens interesse å bli solgt? Hvem er det da som har problemer, hund eller eier?

Selvfølgelig er det best for hunden om de omplasserer den i et slikt tilfelle, men! Avhengig om familien Jensen er litt oppegående eller ei, så vil de kanskje prøve å gjøre noe for å forbedre situasjonen. La oss si at fruen i huset dermed blir med på et kurs på hundeklubben. Ett kurs blir til ukentlige treninger, hun blir bitt av basillen og vokser over hunden. Er det da rett å si at bikkja ikke lever opp til hennes forventninger, når hun aktivt har forandret deg?

Eller et annet tilfelle, la oss si at noen har gått til anskaffelse av valp. Søker på internett og kommer over hundeforum (slik som dette). Personen kjøpte i utgangspunktet hund for "the company", tur, familie eller hva det nå måtte være. Men på forumet og via flere kanaler (f.eks hundeklubb) blir de MER interessert i hundesport enn de var før. Bikkja de bestilte passer seg ikke til f.eks lydighetskonkuransser i den grad personen plutselig har satt seg ambisjoner om, og de blir frustrerte/lei og ødelegger mye av kjemien de kunne ha hatt med å føle at bikkja ikke når opp til det de ønsker. Er det hundens eller personens feil at de ikke passer sammen da...

[Nowisclee]

Hvis man virkelig ikke trives med hunden, blir det det beste for begge parter å finne en ny familie/person som fungerer med hunden. Av og til klaffer ikke alt. Jeg mener, hund er ikke noe kjøp og kast. Men det er av og til det kan gå skeis. Det er min mening. Men jeg mener ikke at hvis man ikke får til noe og "hunden er så dum" osv. er en grunn til å selge den.

Det var det du skrev, som jeg har uthevet, som jo var min hovedgrunn for å omplassere Roya.

Nr 1: Hun forandret seg veldig, til en helt annen hund enn den hun var de 3 første mnd jeg hadde henne(fra 7-10 mnd).

Nr 2: Hun ble aggressiv mot andre hunder, noe som var svært uheldig iom jeg bor og jobber på et hundepensjonat. Jeg kunne jo selvsagt byttet jobb, men, skulle jeg byttet jobb, flyttet, fått mindre tid til hunden og et mindre fullverdig liv for meg selv for å unngå at hun fikk mulighet til å utagere mot andre hunder?(altså fra andre siden av et gjerde)

Nr 3: Kjemien vår stemte ikke i det HELE tatt etter første løpetid, da hun forandret seg totalt. Hun mistet all interesse for meg, trening var umulig å få til hjemme(på kurs gikk det relativt greit, men det måtte MYE jobb til fra min side for å klare å motivere), og da ble også trening mindre int for meg, fordi hun jo rett og slett ikke gadd å være med på noe som helst.

Nr 4: Hun ble hissig mot meg. Det var det siste og avgjørende som skjedde.

Roya fikk et nytt hjem hos en familie på 4, etter at jeg hadde slitt i ca 5 mnd med å prøve å få "den nye Roya" til å trives med meg, eller finne tilbake til "den gamle" Roya, den lekne, blide, snille Roya'en som tydelig likte meg, likte å være med meg og likte å trene med meg. Etter at hun flyttet, sluttet hun å bjeffe og utagere mot andre hunder, hun ble mindre voktete hjemme hos seg selv. Hun ble en helt annen hund, den hunden hun var når hun kom til meg.

I dette tilfellet vil jeg si at det var 3 ting som spilte inn: Omgivelsene(med mange fremmede hunder til enhver tid), kjemien(som ikke fungerte), og meg(som rett og slett ikke var en god nok hundeeier til å ha en hund som Roya).

Derfor vil jeg også si at omplassering pga manglende kjemi/feil eier til feil hund, kan være det rette. En hund kan trives så utrolig mye mer når den får det rette hjemmet, i stedet for å holdes på det stedet den er, sammen med en eier den ikke er så begeistret for, der eieren heller kanskje ikke er så begeistret for hunden, nettopp fordi de ikke passer sammen. Det blir et kjipt liv for begge parter.