Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjekk om du lider av noe av disse syndromene


ingar

Recommended Posts

Morten Egtvedt har laget en liste over ulike lidelser hundeeiere ofte lider av. Sjekk om du er frisk eller "smittet"

4 VANLIGE "SYNDROMER"

Tekst: Morten Egtvedt

Når vi reiser rundt og holder kurs bruker vi erfaringsmessig mye av den første kursdagen til å kurere deltakerne for noen vanlige syndromer som viser seg å ha stor utbredelse i hundeeierpopulasjonen. Disse syndromene kan forsinke treningen og det lønner seg derfor å kvitte seg med dem så fort som mulig. Les videre, så kanskje du oppdager at du er smittet selv også – og ikke minst hvordan du kan bli ”frisk” igjen.

Ekornsyndromet

Dette syndromet arter seg ved at hundeeier tilsynelatende har en sykelig trang til å hele tiden smatte på hunden sin for å få den til å følge med. De færreste hundeeiere er klar over at de smatter så mye som de faktisk gjør, og hvis de blir gjort oppmerksom på den høye smattefrekvensen (og at de hører mer ut som små ekorn enn som gode hundetrenere) blir de fleste så flaue at de slutter av seg selv.

Å hele tiden smatte på hunden når den er uoppmerksom kan høres uskyldig ut, men mange hunder lærer å bli kronisk uoppmerksomme som følge av slik trening. Smatting og annen oppmerksomhet fra fører når hunden IKKE følger med vil stort sett forsterke denne uønskede adferden. Dette fører igjen til at hundeeier føler behov til å smatte/lokke enda mer, og så har man det gående…

Når vi oppdager symptomer på ekornsyndromet setter vi hundeeieren snarest på en streng hold-kjeft-diett hvor han/hun skal overse hunden hvis den er uoppmerksom og i stedet belønne når hunden frivillig tar kontakt på eget initiativ. Etter et par økter med slik trening ser hundeeieren som oftest en så stor forbedring i kontakten med hunden at ekornsyndromet blir permanent kurert.

Mobiltelefon-syndromet

Hvis symptomer på ekornsyndromet ikke blir oppdaget og kurert på et tidlig tidspunkt risikerer man at tilstanden til hundeeier forverrer seg og går over til et nytt og mer alvorlig stadium – det fryktede mobiltelefonsyndromet. Dette arter seg ved at hundeeier til stadighet roper ”Hallo!??” til hunden sin (som oftest i forbindelse med at hunden ikke er oppmerksom eller nettopp har overhørt en kommando). Man kaller derfor denne tilstanden også av og til for hallo-syndromet. Feltstudier har vist at lidelsen er svært utbredt blant eiere av retrievere (ikke spør meg hvorfor…), men mobiltelefonsyndromet påvises også rett som det er blant eiere av andre raser.

Lidelsen kureres i likhet med ekornsyndromet ved at hundeeier først gjøres oppmerksom på hvor latterlig det ser ut når han/hun roper ”Hallo??!” inn i øret på hunden sin. I tillegg behandles tilstanden ved å lære hundeeier å gå tilbake i treningen og trene bedre når man oppdager at hunden sjelden responderer på en kommando. Dette fungerer utrolig nok så mye bedre enn å rope ”Hallo!??” til hunden sin at de fleste hundeeiere blir kvitt syndromet ganske fort.

Hjerteinfarkt-syndromet

Hjerteinfarkt-syndromet rammer nesten 80% av alle hundeeiere, og det ser ut til å ramme like hardt i alle aldersgrupper. Til tross for at de fleste bruks- og lydighetsfolk ser ut til å være røykere (observasjoner av hundeeiere under fellesdekk med skjult fører støtter denne hypotesen), ser ikke dette ut til å spille inn på forekomsten, da syndromet rammer ikke-røykende hundeeiere like hardt.

Lidelsen viser seg ved at hundeeier tilsynelatende har et kronisk behov for å holde seg til brystet når han/hun trener hunden sin. Ofte kombineres denne merkelige håndstillingen med at hundeeier holder en tennisball eller godbit i hånda foran brystet.

Denne tilstanden er ikke så alvorlig som den ser ut til for hundeeieren selv, men en farlig bivirkning for hunden er at den kun gidder å følge med så lenge hundeeiere holder ballen/godbiten synlig i hånda foran brystet.

Lidelsen kureres ved at hundeeier lærer å holde belønningen gjemt i lomma til hunden faktisk skal få belønningen. De fleste hundeeiere skjønner resonnementet når de blir fortalt at de ikke får lov til å gå med ballen foran brystkassen på konkurranser. Tilbakefallsprosenten er imidlertid ganske høy, og det er i alvorlige tilfeller nødvendig å supplere behandlingen med å binde hundeeiers hender stramt ned langs siden slik at de ikke spretter ukontrollert opp foran brystkassen igjen.

Bivirkningene for hunden sin del ser ut til å forsvinne ganske raskt så snart den oppdager at den kan få belønningen også selv om hundeeier går med hendene ned langs siden.

Kengurusyndromet

Det siste syndromet vi skal ta for oss i denne lille artikkelen er ikke så veldig alvorlig, men det kan av erfaring være veldig irriterende for instruktøren. Det har i de siste årene blitt mer og mer vanlig å se hundeeiere som går med noen store stygge magetasker i forskjellige farger og utførelser der godbitene oppbevares under trening. ”Det er så praktisk og lettvint å ha godbitene oppi dem”, sier hundeeiere som er rammet av syndromet.

De fleste hundeeierne ser ut til å leve greit med denne lidelsen, men min bedre halvdel og medinstruktør Cecilie har ved noen anledninger blitt observert der hun rykker magetasken av en forskremt kurselev, tramper på den og skjeller ut eleven før hun setter fyr på magetasken. I gode øyeblikk beslaglegger hun bare magetaskene til over kurset, men det hører til unntakene.

De fleste kurselever som er rammet av syndromet (og deretter av Cecilie) ser imidlertid ut til å ta opptrinnet med stor forståelse når de blir forklart at det er veldig upraktisk med en hund som bare er lydig når vi går med en stor og stygg veske på magen (”som en annen #$%&?# kenguru”, legger ofte Cecilie pedagogisk til).

Oppsummering

Om denne artikkelen kurerer deg for noen av de nevnte syndromene (eller for alle eventuelle planer om å utsette deg for et kurs med Cecilie og meg) er ikke godt å si. Uansett tror jeg du vil ha stor glede av å observere disse syndromene på andre hundeeiere. De er mer utbredt enn man skulle tro…

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes flere syndromer:

Lomme-syndromet: Man går med hendene i lomma mens man trener, hva er greia med det??

1000ord-syndromet: Man bruker 1000 ord som betyr det samme: kom hit, på plass, hit, kom, Fido, her, kom her, kom igjen osv. Hva er vitsen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. Har ikke jeg noen syndrom?

Ikke roper jeg Hallo?! til Diego hele tiden, får jeg ikke kontakt med han så tar jeg frem klikkeren og trener kontakt.

Har heller ikke hånden med godbiter på brystet.

Ikke smatter jeg til han. Eller går med en stor magetaske.

(Går med en Pavlovs pouch som er på siden og derfor usynlig for hunden. :) )

Har heller ikke hendene i lommen mens jeg trener. (Hvordan går det an?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

okei..nå følte jeg meg truffet av alle sammen på en eller anne måte :) det var vell bare mobil-syndromet jeg klarte og smette unna :) rart bikkja ikke gidder og høre på meg da?! :)

EDIT: ok, kengeru-symtomet var heller ikke helt meg..har som regel godbitene i lomma..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mobilsyndromet når vi er på tur i skogen og Tinka går litt for langt fram.

Og, jeg har også en uvane med å legge hendene på ryggen når vi trener bli-øvelser. Det var faktisk venninna mi som påpekte det, jeg tenker ikke over det i det hele tatt. Så av og til kan det være veldig kjekt med noen som observerer en treningsøkt gitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg har noen syndromer, så må det være ekornsyndromet :) Smatter til hundene mine gjør jeg ikke, men jeg snakker mye til dem for å få oppmerksomheten opp mot meg istedet for at de skal kikke på alt annet som foregår:D

Det var faktisk den måten vi lærte å trene hund før, nåja etter den der grusomme rykk, klyp, dask og napp perioden der alle hundene skulle være så f.... kuet og underdanige :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg har noen syndromer, så må det være ekornsyndromet :) Smatter til hundene mine gjør jeg ikke, men jeg snakker mye til dem for å få oppmerksomheten opp mot meg istedet for at de skal kikke på alt annet som foregår:D

Det var faktisk den måten vi lærte å trene hund før, nåja etter den der grusomme rykk, klyp, dask og napp perioden der alle hundene skulle være så f.... kuet og underdanige :)

Snakker til hunden gjør jeg også. Ellers går hun lei.

Hvis folk står tett inntill meg på utst så må de jo tro jeg er stein gal. Jeg snakker og snakker og snakker og snakker. Om ALT og ingenting. Ellers blir jo Pito drittlei og gidder ikke stå. Kan jeg godt skjønne. Det er ikke akkurat naturlig for en hund å stirre folk i øynene over lengre tid

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sier:""men jeg snakker mye til dem for å få oppmerksomheten opp mot meg istedet for at de skal kikke på alt annet som foregår""

Det du sier her er interessant fordi hele sakens kjærne ligger inne i disse ordene.

Forkjellene er: 1. Snakke til/til hunden for å få oppmerksomhet.

2. Snakke til hunden fordi du får oppmerksomhet

Velger du alternativ 1, fører det til mer uoppmerskomhund. Roper du "Kom hit" til en uoppmerskom hund, så forteller du bare det å være uoppmerskom heter "kom hit". Så neste gang hunden er uoppmerskom og du roper "kom hit", følg med eller hva du nå bruker, så fortsetter hunden å være akkurat det... uppmerskom... for det har du trent den til å være. Hunder lærer fort vet du :wink:

I alternativ 2 blir det motsatt. Kommer hunden i full firsprang mot deg helt etter egen lyst og initiativ, og du da roper "kom hit" så forteller du hva den atferden heter.

Dette er da selvfølgelig i nylæring. Er atfeden "kom hit" under stimuluskontroll kan du avbryte uoppmersomheten med en "kom hit"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gunn: Hehehehehe ja tror det må ligge noe i det 8)

Ingar: Jeg gjør begge deler. Jeg snakker for å FÅ oppmerksomhet (når vi er i ringen. På trening klikker jeg når hun tar kontakt selv) og så snakker jeg for å holde på oppmerksomheten. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingar: Jeg gjør begge deler. Jeg snakker for å FÅ oppmerksomhet (når vi er i ringen. På trening klikker jeg når hun tar kontakt selv) og så snakker jeg for å holde på oppmerksomheten.

Samme her.. Jeg er så lei av å gå rundt og analysere, forsterke, trekke fra, gange og plusse på, for deretter å dele på 13,8.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff... hehe... Jeg bare blir møkk lei noen ganger.

Jeg er lei av å bli fortalt at hunden blir gæren om jeg gjør feil i treningen.

Jeg er lei av å bli fortalt at jeg trener på feil måte.

Jeg er lei av folk som skal analysere hele driten konstant

Jeg er lei av positivt, negativt og forsterkning.

Hvorfor kan man ikke bare oppdra og trene hunden og kalle en spade for en spade? De klarte det fint i gamle dager, bestefaren min hadde da hund, og den var ikke gæren. Den var ikke banket til lydighet, heller. Han brukte ikke noen slags filosofi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingar ;)

Jeg bruker kommandoene når jeg vil hunden skal gjøre ting :) f.eks. komme på plass ved innkalling.

Jeg prater mye med hunden når den er på sin plass, altså ved min venstre fot.

:P Prinsippene du nevner for meg kjenner jeg :P Jeg er utdannet NKK instruktør og fikk min godkjenning i 1994 ;):P Jeg er ganske så "voksen" :P

Selv bruker jeg bare vanlig hverdagslydighet på hundene mine nå, bruker dem til utstilling og avl :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...