Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjekk om du lider av noe av disse syndromene


ingar

Recommended Posts

Skrevet

Morten Egtvedt har laget en liste over ulike lidelser hundeeiere ofte lider av. Sjekk om du er frisk eller "smittet"

4 VANLIGE "SYNDROMER"

Tekst: Morten Egtvedt

Når vi reiser rundt og holder kurs bruker vi erfaringsmessig mye av den første kursdagen til å kurere deltakerne for noen vanlige syndromer som viser seg å ha stor utbredelse i hundeeierpopulasjonen. Disse syndromene kan forsinke treningen og det lønner seg derfor å kvitte seg med dem så fort som mulig. Les videre, så kanskje du oppdager at du er smittet selv også – og ikke minst hvordan du kan bli ”frisk” igjen.

Ekornsyndromet

Dette syndromet arter seg ved at hundeeier tilsynelatende har en sykelig trang til å hele tiden smatte på hunden sin for å få den til å følge med. De færreste hundeeiere er klar over at de smatter så mye som de faktisk gjør, og hvis de blir gjort oppmerksom på den høye smattefrekvensen (og at de hører mer ut som små ekorn enn som gode hundetrenere) blir de fleste så flaue at de slutter av seg selv.

Å hele tiden smatte på hunden når den er uoppmerksom kan høres uskyldig ut, men mange hunder lærer å bli kronisk uoppmerksomme som følge av slik trening. Smatting og annen oppmerksomhet fra fører når hunden IKKE følger med vil stort sett forsterke denne uønskede adferden. Dette fører igjen til at hundeeier føler behov til å smatte/lokke enda mer, og så har man det gående…

Når vi oppdager symptomer på ekornsyndromet setter vi hundeeieren snarest på en streng hold-kjeft-diett hvor han/hun skal overse hunden hvis den er uoppmerksom og i stedet belønne når hunden frivillig tar kontakt på eget initiativ. Etter et par økter med slik trening ser hundeeieren som oftest en så stor forbedring i kontakten med hunden at ekornsyndromet blir permanent kurert.

Mobiltelefon-syndromet

Hvis symptomer på ekornsyndromet ikke blir oppdaget og kurert på et tidlig tidspunkt risikerer man at tilstanden til hundeeier forverrer seg og går over til et nytt og mer alvorlig stadium – det fryktede mobiltelefonsyndromet. Dette arter seg ved at hundeeier til stadighet roper ”Hallo!??” til hunden sin (som oftest i forbindelse med at hunden ikke er oppmerksom eller nettopp har overhørt en kommando). Man kaller derfor denne tilstanden også av og til for hallo-syndromet. Feltstudier har vist at lidelsen er svært utbredt blant eiere av retrievere (ikke spør meg hvorfor…), men mobiltelefonsyndromet påvises også rett som det er blant eiere av andre raser.

Lidelsen kureres i likhet med ekornsyndromet ved at hundeeier først gjøres oppmerksom på hvor latterlig det ser ut når han/hun roper ”Hallo??!” inn i øret på hunden sin. I tillegg behandles tilstanden ved å lære hundeeier å gå tilbake i treningen og trene bedre når man oppdager at hunden sjelden responderer på en kommando. Dette fungerer utrolig nok så mye bedre enn å rope ”Hallo!??” til hunden sin at de fleste hundeeiere blir kvitt syndromet ganske fort.

Hjerteinfarkt-syndromet

Hjerteinfarkt-syndromet rammer nesten 80% av alle hundeeiere, og det ser ut til å ramme like hardt i alle aldersgrupper. Til tross for at de fleste bruks- og lydighetsfolk ser ut til å være røykere (observasjoner av hundeeiere under fellesdekk med skjult fører støtter denne hypotesen), ser ikke dette ut til å spille inn på forekomsten, da syndromet rammer ikke-røykende hundeeiere like hardt.

Lidelsen viser seg ved at hundeeier tilsynelatende har et kronisk behov for å holde seg til brystet når han/hun trener hunden sin. Ofte kombineres denne merkelige håndstillingen med at hundeeier holder en tennisball eller godbit i hånda foran brystet.

Denne tilstanden er ikke så alvorlig som den ser ut til for hundeeieren selv, men en farlig bivirkning for hunden er at den kun gidder å følge med så lenge hundeeiere holder ballen/godbiten synlig i hånda foran brystet.

Lidelsen kureres ved at hundeeier lærer å holde belønningen gjemt i lomma til hunden faktisk skal få belønningen. De fleste hundeeiere skjønner resonnementet når de blir fortalt at de ikke får lov til å gå med ballen foran brystkassen på konkurranser. Tilbakefallsprosenten er imidlertid ganske høy, og det er i alvorlige tilfeller nødvendig å supplere behandlingen med å binde hundeeiers hender stramt ned langs siden slik at de ikke spretter ukontrollert opp foran brystkassen igjen.

Bivirkningene for hunden sin del ser ut til å forsvinne ganske raskt så snart den oppdager at den kan få belønningen også selv om hundeeier går med hendene ned langs siden.

Kengurusyndromet

Det siste syndromet vi skal ta for oss i denne lille artikkelen er ikke så veldig alvorlig, men det kan av erfaring være veldig irriterende for instruktøren. Det har i de siste årene blitt mer og mer vanlig å se hundeeiere som går med noen store stygge magetasker i forskjellige farger og utførelser der godbitene oppbevares under trening. ”Det er så praktisk og lettvint å ha godbitene oppi dem”, sier hundeeiere som er rammet av syndromet.

De fleste hundeeierne ser ut til å leve greit med denne lidelsen, men min bedre halvdel og medinstruktør Cecilie har ved noen anledninger blitt observert der hun rykker magetasken av en forskremt kurselev, tramper på den og skjeller ut eleven før hun setter fyr på magetasken. I gode øyeblikk beslaglegger hun bare magetaskene til over kurset, men det hører til unntakene.

De fleste kurselever som er rammet av syndromet (og deretter av Cecilie) ser imidlertid ut til å ta opptrinnet med stor forståelse når de blir forklart at det er veldig upraktisk med en hund som bare er lydig når vi går med en stor og stygg veske på magen (”som en annen #$%&?# kenguru”, legger ofte Cecilie pedagogisk til).

Oppsummering

Om denne artikkelen kurerer deg for noen av de nevnte syndromene (eller for alle eventuelle planer om å utsette deg for et kurs med Cecilie og meg) er ikke godt å si. Uansett tror jeg du vil ha stor glede av å observere disse syndromene på andre hundeeiere. De er mer utbredt enn man skulle tro…

Skrevet

Jeg har en dobbel diagnose jeg! En blanding av ekorn og hjerteinfarkt!!

hihi, den er morsom den artikkelen :)

Skrevet
Jeg har en dobbel diagnose jeg! En blanding av ekorn og hjerteinfarkt!!

hihi, den er morsom den artikkelen :)

Samme her. :)

Skrevet

Jeg har mildt hjerteinfarkt. Sliter med å finne et lurt sted å holde båndet. Egentlig må jeg vel bare trene mer på at hun ikke skal henge seg opp i selve båndet under lineføringen :)

Skrevet

Det finnes flere syndromer:

Lomme-syndromet: Man går med hendene i lomma mens man trener, hva er greia med det??

1000ord-syndromet: Man bruker 1000 ord som betyr det samme: kom hit, på plass, hit, kom, Fido, her, kom her, kom igjen osv. Hva er vitsen?

Skrevet

Hmm.. Har ikke jeg noen syndrom?

Ikke roper jeg Hallo?! til Diego hele tiden, får jeg ikke kontakt med han så tar jeg frem klikkeren og trener kontakt.

Har heller ikke hånden med godbiter på brystet.

Ikke smatter jeg til han. Eller går med en stor magetaske.

(Går med en Pavlovs pouch som er på siden og derfor usynlig for hunden. :) )

Har heller ikke hendene i lommen mens jeg trener. (Hvordan går det an?)

Skrevet

okei..nå følte jeg meg truffet av alle sammen på en eller anne måte :) det var vell bare mobil-syndromet jeg klarte og smette unna :) rart bikkja ikke gidder og høre på meg da?! :)

EDIT: ok, kengeru-symtomet var heller ikke helt meg..har som regel godbitene i lomma..

Skrevet

Jeg har mobilsyndromet når vi er på tur i skogen og Tinka går litt for langt fram.

Og, jeg har også en uvane med å legge hendene på ryggen når vi trener bli-øvelser. Det var faktisk venninna mi som påpekte det, jeg tenker ikke over det i det hele tatt. Så av og til kan det være veldig kjekt med noen som observerer en treningsøkt gitt.

Skrevet

Hvis jeg har noen syndromer, så må det være ekornsyndromet :) Smatter til hundene mine gjør jeg ikke, men jeg snakker mye til dem for å få oppmerksomheten opp mot meg istedet for at de skal kikke på alt annet som foregår:D

Det var faktisk den måten vi lærte å trene hund før, nåja etter den der grusomme rykk, klyp, dask og napp perioden der alle hundene skulle være så f.... kuet og underdanige :)

Skrevet
Hvis jeg har noen syndromer, så må det være ekornsyndromet :) Smatter til hundene mine gjør jeg ikke, men jeg snakker mye til dem for å få oppmerksomheten opp mot meg istedet for at de skal kikke på alt annet som foregår:D

Det var faktisk den måten vi lærte å trene hund før, nåja etter den der grusomme rykk, klyp, dask og napp perioden der alle hundene skulle være så f.... kuet og underdanige :)

Snakker til hunden gjør jeg også. Ellers går hun lei.

Hvis folk står tett inntill meg på utst så må de jo tro jeg er stein gal. Jeg snakker og snakker og snakker og snakker. Om ALT og ingenting. Ellers blir jo Pito drittlei og gidder ikke stå. Kan jeg godt skjønne. Det er ikke akkurat naturlig for en hund å stirre folk i øynene over lengre tid

Skrevet

Du sier:""men jeg snakker mye til dem for å få oppmerksomheten opp mot meg istedet for at de skal kikke på alt annet som foregår""

Det du sier her er interessant fordi hele sakens kjærne ligger inne i disse ordene.

Forkjellene er: 1. Snakke til/til hunden for å få oppmerksomhet.

2. Snakke til hunden fordi du får oppmerksomhet

Velger du alternativ 1, fører det til mer uoppmerskomhund. Roper du "Kom hit" til en uoppmerskom hund, så forteller du bare det å være uoppmerskom heter "kom hit". Så neste gang hunden er uoppmerskom og du roper "kom hit", følg med eller hva du nå bruker, så fortsetter hunden å være akkurat det... uppmerskom... for det har du trent den til å være. Hunder lærer fort vet du :wink:

I alternativ 2 blir det motsatt. Kommer hunden i full firsprang mot deg helt etter egen lyst og initiativ, og du da roper "kom hit" så forteller du hva den atferden heter.

Dette er da selvfølgelig i nylæring. Er atfeden "kom hit" under stimuluskontroll kan du avbryte uoppmersomheten med en "kom hit"

Skrevet

Hadde ikke noen syndromer. Hadde tenkt å kjøpe magetaske, men har vist forandret mening :) Morsom artikkel det der, kjenner folk som bruker alle sammen, men har aldri vært klar over at det var sånn.

Skrevet

Gunn: Hehehehehe ja tror det må ligge noe i det 8)

Ingar: Jeg gjør begge deler. Jeg snakker for å FÅ oppmerksomhet (når vi er i ringen. På trening klikker jeg når hun tar kontakt selv) og så snakker jeg for å holde på oppmerksomheten. ;)

Skrevet
Ingar: Jeg gjør begge deler. Jeg snakker for å FÅ oppmerksomhet (når vi er i ringen. På trening klikker jeg når hun tar kontakt selv) og så snakker jeg for å holde på oppmerksomheten.

Samme her.. Jeg er så lei av å gå rundt og analysere, forsterke, trekke fra, gange og plusse på, for deretter å dele på 13,8.

Skrevet

Samme her.. Jeg er så lei av å gå rundt og analysere, forsterke, trekke fra, gange og plusse på, for deretter å dele på 13,8.

Hehehhehe bra sagt :)

Skrevet

Uff... hehe... Jeg bare blir møkk lei noen ganger.

Jeg er lei av å bli fortalt at hunden blir gæren om jeg gjør feil i treningen.

Jeg er lei av å bli fortalt at jeg trener på feil måte.

Jeg er lei av folk som skal analysere hele driten konstant

Jeg er lei av positivt, negativt og forsterkning.

Hvorfor kan man ikke bare oppdra og trene hunden og kalle en spade for en spade? De klarte det fint i gamle dager, bestefaren min hadde da hund, og den var ikke gæren. Den var ikke banket til lydighet, heller. Han brukte ikke noen slags filosofi.

Skrevet

Ingar ;)

Jeg bruker kommandoene når jeg vil hunden skal gjøre ting :) f.eks. komme på plass ved innkalling.

Jeg prater mye med hunden når den er på sin plass, altså ved min venstre fot.

:P Prinsippene du nevner for meg kjenner jeg :P Jeg er utdannet NKK instruktør og fikk min godkjenning i 1994 ;):P Jeg er ganske så "voksen" :P

Selv bruker jeg bare vanlig hverdagslydighet på hundene mine nå, bruker dem til utstilling og avl :)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har nylig vært gjennom det samme med min tispe på snart 9 år. Hun var for det meste i sengen sin den første uken, så vi gå henne våtfor og vann ved sengen (hun nektet å spise tørrfor, så hun fikk vårfor i ca 10 dager). hun beveget seg litt mer etter 7 dager, men ble ikke seg selv før stingene ble tatt av
    • Dette avhenger nok en del av individ, men jeg tenker nå at både puddel og bichon-rasene er gode alternativer. Jeg mistenker at puddel generelt er mindre sære enn bichon, men de har også sine særegenheter. Jeg vil anbefale dere å dra på utstilling eller rasetreff for de ulike rasene og møte ulike individer og oppdrettere og eiere av alternativene, så får dere litt mer følelse med hvordan de er. En del av de små terrierrasene kan også være allergivennlig. De er strihåret og må nappes. Men de kan også være en del striere, ha mye jaktlyst og krever mer aktivitet.
    • Det kan være verdt å prøve ut ulike fôrtyper, men også gi lakseolje som tilskudd. Hvis hunden allerede er sensitiv så kanskje prøve ut sensitiv-fôr fra noen merker? RC er stort og kommersielt, og er nok helt greit fôr. Selv brukte jeg svenske Robur kombinert med Vom de siste årene og var veldig fornøyd med det. Acana og Orijen er populære merker som er ganske bra. 
    • Hei! Jeg har en Engelsk Toy Terrier gutt på litt over 4år. Han mister nesten all pels på vinteren for så å bli litt bedre på sommeren. Har pels på hodet og labber og litt på ryggen. Men han er så å si nakenhund nå. Pratet med ei som hadde samme problemet med sin Dvergpincher. Men så var det ei venninne av hu som passet hunden i en måneds tid. Og hun hadde visst byttet ut fôret og hunden hadde plutselig fått fin pels over hele. Hun husket ikke hvilket fôr det var, men hun trodde det ble solgt på butikken. Jeg bruker Royal Canin Small Dogs. Og det hadde hun og brukt, men hun synes ikke det var et bra fôr... Har en gutt til som har helt fin pels. De spiser de samme tingene. Ingen av de tåler noe med and i, de blir skikkelig dårlige i magen av det. Lurer på om det er noen andre som har hatt samme problem med sin hund og funnet en løsning?  Det skal sies at han er veldig følsom til vaskemiddelet vi bruker når klærne hans vaskes så vi bruker Nautral for det er det mildeste jeg har funnet.
    • Hei! Vi har en hund som begynner å bli en gammel mann og jeg er derfor på leting etter det som skal bli familiens neste familiemedlem etter han blir borte. I den forbindelse trenger jeg deres kloke hoder. Vi er en familie på tre, med et barn på 8 år. På grunn av allergi har vi vurdert det slik at Bichon Havanais og dvergpuddel fremstår som de mest aktuelle rasene.   Vi har en Havanais nå og han er litt spennende eksemplar. Fra han var valp har han vært ganske sær. Han er blant annet veldig lite kosete, ekstremt lite tilpasningsdyktig og har alltid hatt vanskeligheter med å slå seg til ro, så jeg kjenner vel han egentlig ikke igjen når jeg leser typiske rasebeskrivelser (nå fikk jeg dårlig samvittighet, så må legge til at han selvfølgelig er verdens beste hund!). Sønnen min har noen utfordringer blant annet på skolen og han trenger derfor å komme hjem til en bestevenn. Det var i søken på dette jeg kom over puddel, som jeg ser ofte blir brukt som terapihunder. Men når jeg leser rasebeskrivelser virker det som om Havanaise i all hovedsak er fantastiske med barn, mens det for puddler fremstår mer som om de kan være gode med barn. Så jeg lurer på om dere har noen erfaringer med disse rasene, gjerne begge? Vi kommer til å dele ansvaret med min mor som bor i samme hus, så den kommer ikke til å være noe særlig alene. Pelsstell er heller ikke noe problem. Krysser fingrene for at noen kan hjelpe oss i valget:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...