Gå til innhold
Hundesonen.no

Det første du tenkte..


Wilma

Recommended Posts

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Jeg tenkte at han var den nydeligste valpen jeg hadde sett noen gang..og kan han virkelig bli min... husker da oppdretter sa at hun valgte meg, da måtte jeg holde tårene tilbake ... tror aldri jeg har vært så glad før, min største drøm gikk i oppfyllelse. Og den følelsen har jeg egentlig hver gang jeg ser på ham, følelsen av er det virkelig sant... hvordan kan jeg være så heldig... og en uendelig takknemlighet til oppdretter.

Ojsann... det ble klissete! Jeg tenkte liksom at "nyforelskelsen" skulle avta, men det har bare blitt verre og verre hahaha :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det første jeg tenkte når jeg fikk henne i armene var" nawwwww :blink: er det mulig ¨å være så søt og trygg"

Og etter ei uke tenkte jeg: "Viss dette var den minst dominante tispevalpen av de 2, er jeg pokker meg glad jeg ikke fikk den mest dominante!" Tok verden på strak arm og var kanskje bittelitt ukritisk og brautende :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg så Marco for første gang var han litt under 4 uker og lå å sov i gresset. Det første jeg tenkte var "herregud så små de er" og når de begynte å våkne så tenkte jeg "håper den med mest tegninger der ikke er opptatt og jeg håper at det er en jente, det er den vakreste valpen jeg noengang har sett"

Valpen med mest tegninger var ledig han for ingen var booket bort og jeg fikk klarsignal fort, men det var ikke en jente da men en gutt :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På Hera, begynte jeg å gråte da jeg så henne :blink: Ble så rørt av den nydelige skapningen. Og jeg nærmest kaster meg over henne og overøser henne med kjærlighet og omsorg. (nesten som et morsinstinkt som slår inn haha)

På Nitro tenkte jeg: stakkars liiiiiten, og jeg var sååå nervøs for hvordan flyturen hadde gått. Jeg tenkte det værste, alt fra at han skulle være død, til livredd :lol: Men han kom ut av flykassa og logret og kom inn i armene mine. Han var så myk og deilig, og jeg tenkte: oj for en lang hale. jeg var in luuuve :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med Kee, så var det første jeg tenkte, når jeg så de første enkeltbildene av valpene, at jeg syntes hun var lite pen, jeg syntes tispe 3 var myye penere som 5 dager gammel. Og den følelsen holdt seg til vi var og hilste på dem 2 gang, da var Kee absolutt den nydeligste, også pga gemyttet! Krabbet opp i armene mine og var sååå blid! (strengt tatt valgte hun meg like mye som vi valgte henne) Og da var første tanken i hodet mitt at "dette blir så bra!"

Med den nye jeg var og besøkte i går, var første tanken at "hun er litt tilbakeholden", men hun var bare trøtt, stakkars liten! Tok ikke mer enn et halvt minutt eller noe, så hang hun i skolissene mine like mye som de andre valpene. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå hadde jo jeg flere å velge mellom begge gangene siden jeg hadde førstevalg på hannhund i Canes kull og andrevalg (etter oppdretter) på Zofia sitt kull, så jeg visste ikke hvem som var min når jeg først hilste på kullene. Men Cane ble vel min når jeg først lekte med han og når jeg slapp leken kom han tilbake til meg og ville leke mer, og etterhvert ble han trøtt og krøp opp i fanget mitt og la seg ned og sov. :lol:

Med Zofia var det litt annerledes, jeg slet skikkelig med å velge mellom to av tispene, men lille frøken rosa gjorde jo stort inntrykk da hun kom i 120 og hoppet opp og hang seg fast i leppa mi. Så min første tanke om henne var vel "hun der er gææærn!". :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi så på hadde jeg alle de forskjellige tispene på fanget og tittet på dem, Aysha sovnet hun med tommelen min i munnen (den hadde holdt i en pizza for ca. 2 1/2 time siden, men den smakte visst godt enda.) Hun var størst av alle valpene, la seg på de andre valpene og var skikkelig sjef :blink: Da vi så på henne andre gang stjal hun matpakken min, og var akkurat passe sprø. Jeg tenkte litt: "Herregud skal dette vakre, sprø, matvraket inn i huset? Det kommer til å bli fantastisk."

Med Puma var det jo skikkelig planlagt, og jeg skulle titte ordentlig på valpene og se etter egenskaper med en gang. Men da gjengen med 6 viltre valper kom løpende inn i rommet ville jeg bare ha med meg alle hjem. Pumisen satt på fanget mitt og rev meg i håret og dro i skolissene under hele besøket, så det måtte bare bli henne :lol: Jeg trodde liksom ikke at de var sant, og så var hun så sinnsykt liten!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha - dette blir ikke pent! :D

Med Casper, som var mix mellom irsk setter og noe svart (labbis? bc?), så hilste jeg på da de var noen uker gamle. Hentet han da han vår 8 uker, og da tenkte jeg at "ånei, er han ikke mer langhåret enn dèt??" (han hadde pels som en labbis altså..). Huff, føler meg fæl og teit, men jo, det var første tanken da!

Med Tulla (dette blir ikke bedre); hun ble hentet 9 uker gammel, hadde ikke hilst på før siden oppdretter bodde i Sverige. Da jeg kom til oppdretter gikk vi inn på rommet valpene stod, det var en tre-fire igjen. Hun løftet opp en i armene mine og fortalte meg at dette var Tulla. "Uææ.. var hun så stygg? Har hun virkelig så mye løshud?? Og er hun SÅ stor?!" tenkte jeg da.. :blink: Hun hadde nemlig endel løs hud på hodet (som hun heldigvis har vokst inn i), men på bildene så springervalpene mye søtere ut enn i virkeligheten, huff og huff..

Så Aynï da.. hmm.. jeg var jo endel med henne før jeg visste jeg skulle ha henne, så jeg vet ikke om det var så mye jeg tenkte? Jeg har jo aldri likt fargen spesielt godt, ville helst ha rød brindle, og dessuten synes jeg ikke cairnvalper er spesielt søte (i motsetning til spanielvalper!). Så jeg syns hun var litt stygg, hadde feil farge, og jeg håpte bare hun skulle vokse opp og bli seende normal ut, som en skikkelig cairn! :lol:

Med andre ord; ikke spesielt koselige tanker, men vi har vokst på hverandre; jeg er kjempeglad i alle hundene! :) (Spesielt siden Aynï har blitt mer voksen, og Tulla har vokst inn i løshuden, hihi!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bosse: Kom inn døren til oppdretter. Ser Bosse, sysn han ser litt stor ut, men tneker jaja, går inn, holder på å tråkke på.. øøhmm " Booosssseeee!!!" Da var jeg bare heeelt smeltet! Søteste minste lille valpen jeg har sett i mitt liv. Den andre hunden jeg så fært var en anne tispe de hadde :lol: Vi ble hjertevenner fra første sekund.

Gulla: Tenkte sååå søt, og såå liten, og såå morsk :)

Brumle: Babyen miin :blink: Bare min. Og verdens søteste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha - dette blir ikke pent! :rolleyes2:

*Klipp*

Med Tulla (dette blir ikke bedre); hun ble hentet 9 uker gammel, hadde ikke hilst på før siden oppdretter bodde i Sverige. Da jeg kom til oppdretter gikk vi inn på rommet valpene stod, det var en tre-fire igjen. Hun løftet opp en i armene mine og fortalte meg at dette var Tulla. "Uææ.. var hun så stygg? Har hun virkelig så mye løshud?? Og er hun SÅ stor?!" tenkte jeg da.. :getlost: Hun hadde nemlig endel løs hud på hodet (som hun heldigvis har vokst inn i), men på bildene så springervalpene mye søtere ut enn i virkeligheten, huff og huff..

*Klipp*

Fyyy, jeg ler meg i hjel! :blink::P Likte spessielt det med at hun var stygg! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...