Avlivning av hund

[Djervekvinnen]

Vår kjæreste Hera forlot oss i helgen, da vi valgte å avlive henne etter lang tids plage med foten. (orker ikke ta noe mer utdypende her) For å si det kort, har det vært en av de værste stundene på mange år. Helt grusomt rett og slett. Tankene jeg sitter igjen med nå er blandende, og grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg gjerne skulle hørt andres erfaringer med tanker etter avlivning..

Det første er at jeg føler anger. Jeg angrer på at vi gjorde det, og tenker at kanskje vi burde prøvd litt lenger, og kanskje hun hadde blitt bedre. Det værste var at hun så så frisk ut ellers, og så så livsglad ut, tiltross for smerter og ubehag. Så dette gjorde valget desto værre. Hun ble jo knapt 6 år. Alt for ungt..

Jeg valgte selv å være med henne og være helt til det var over. Jeg føler at det er min plikt og følge med henne til slutten, men samtidig skulle jeg ønske at jeg slapp å se henne dø. Det minnet sitter brent fast i hukommelsen nå...

Og så føler jeg det fælt å ikke ta henne med å begrave henne, men la henne være igjen der. Er det en verdig nok avslutning?

Og tilsutt er det sånn at jeg klarer ikke å slutte å tenke på henne. Hvor lang tid gikk det før dere fikk avstand til dette?

Jeg klarer ikke å se på bilder, eller noe. Ikke enda.

Det gjør så vondt. Har vanskeligheter med å holde følelsene tilbake.

Så er det andre som har følt det samme? Er det "vanlig"? Jeg har aldri opplevd dette før, så jeg ville gjerne høre med dere som har gått igjennom det samme marerittet. Hvordan tenkte /følte dere..

[Silje]

Først og fremst kondolerer for tapet av Hera.... hun har det nok bedre der hun er nå.

Jeg måtte ta farvel med min Mala, 5 år gammel rett etter jul i år. Og jeg angrer fremdeles på avgjørelsen, og det selv om jeg VET at jeg gjorde det rette. Selvom veterinæren sier at jeg gjorde det eneste rette og alle de jeg har delt dette med. Men vondt er det likevel, for gav jeg opp for lett, hun kunne jo ha gått på rimadyl lengre og hatt det någenlunde.

Men jeg vet jo at hun ikke ville hatt ett verdig liv, og med tanke på at jeg ikke ville la omstendighetene bli at jeg måtte avlivene henne pågrunn av hun beit Sunniva eller lignende fordi hun har vondt så GJORDE jeg det rette.

Jeg var også med da jeg avlivet Mala. Desverre var jeg alene, og jeg angrer veldig på at jeg ikke tvang med meg mannen min. Det var GRISETUNGT å gå fra henne der, være der mens hun kjempet imot.... og så stå å betale, med åpen dør og se henne der inne. GRUSOMT...

Men jeg ønsket ikke å ha henne råtnende i jorden, og jeg ønsket ikke å ha en urne med aske (det blir for morbid for meg). Så det eneste rette var å la henne bli kremert...

Nå nærmer det seg ett halvt årsiden, og nå klarer jeg å holde gråten sånn någenlunde når jeg ser bilder av henne, men jeg tenker så og si daglig på henne og på om jeg tok rette avgjørelsen. Ingen tidligere av avlivinger av hunder har gått så inn på meg, nettopp fordi det var jeg som tok avgjørelsen, og fordi hun var så ung...

[BDD Girl]

Vår kjæreste Hera forlot oss i helgen, da vi valgte å avlive henne etter lang tids plage med foten. (orker ikke ta noe mer utdypende her) For å si det kort, har det vært en av de værste stundene på mange år. Helt grusomt rett og slett. Tankene jeg sitter igjen med nå er blandende, og grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg gjerne skulle hørt andres erfaringer med tanker etter avlivning..

Det første er at jeg føler anger. Jeg angrer på at vi gjorde det, og tenker at kanskje vi burde prøvd litt lenger, og kanskje hun hadde blitt bedre. Det værste var at hun så så frisk ut ellers, og så så livsglad ut, tiltross for smerter og ubehag. Så dette gjorde valget desto værre. Hun ble jo knapt 6 år. Alt for ungt..

Jeg valgte selv å være med henne og være helt til det var over. Jeg føler at det er min plikt og følge med henne til slutten, men samtidig skulle jeg ønske at jeg slapp å se henne dø. Det minnet sitter brent fast i hukommelsen nå...

Og så føler jeg det fælt å ikke ta henne med å begrave henne, men la henne være igjen der. Er det en verdig nok avslutning?

Og tilsutt er det sånn at jeg klarer ikke å slutte å tenke på henne. Hvor lang tid gikk det før dere fikk avstand til dette?

Jeg klarer ikke å se på bilder, eller noe. Ikke enda.

Det gjør så vondt. Har vanskeligheter med å holde følelsene tilbake.

Så er det andre som har følt det samme? Er det "vanlig"? Jeg har aldri opplevd dette før, så jeg ville gjerne høre med dere som har gått igjennom det samme marerittet. Hvordan tenkte /følte dere..

Føler med deg i ditt tap av en venn.

For å ta ditt siste spørsmål først: Når slutter man tenke på dem? Egentlig aldri. De er der bestandig, med tiden forsvinner de mer og mer, men en dag er det noe som får minnene tilbake. Da kommer det gjerne noen tårer, men minnene er ikke like vonde som i tiden rett etter man har sendt dem avgårde til hundehimmelen og regnbuebroen. Mitt råd er å gråte mye, se på bilder, kos på teppet hun har hatt, lukt på halsbånd hun brukte. gråt - det er lov, og det hjelper.

Så var det ditt nest siste spørsmål: Hun får en verdig slutt, det har hun alt fått. Hun fikk sovne inn og forlate denne verden og de smerter hun hadde sammen med deg, den som elsket henne og som hun elsket. Bedre og mer verdig slutt kan ingen få, enten det er menneske eller hund. Man trenger ikke begave sine kjære, man har minnene. Man kan finne et sted i skogen eller der an gikk tur som hunden likte veldig godt, ha dette som et sted hvor man går for å savne, for å kanskje prate med hunden og. For joda, det er mange av oss som prater med våre avdøde venner. Forteller hva de betydde for oss og hvor mye vi savner dem.

Ja, å se sin beste venn dø, det brenner seg fast. Det r blandede følelser. For det første ser du det du elsker så høyt forlate deg, ta sistt siste åndedrag og bli borte. Men, så er du der da, sammen med hunden. Den lukter deg og senser ditt nærvær. Du har gitt din elskede Hera en god slutt. Du fulgte henne inn i det siste. Og det er beundringsverdig. Det er tøft, og det er vakkert. Jeg har også full respekt for de som velger å gå før siste sprøyte settes, når hunden er totalt sedert. Det er ille nok det ...

Så til ditt første spørsmpl, eller beerkning: Dette er noe så mange av oss føler og tenker. Kunne vi gjort mer? Prøvde vi alt? Det finnes ingen svar på det som regel, annet enn at vi var den sterke part som valgte at nå var det slutt på lidelser. Og når man er kommet dit, da gjør man det rette. I mine øyne er det bedre å ta farvel med dem en dag før en en dag for sent. Da vet du at du lot henne slippe mere smerte.

Du er ikke alene om dine følelser slik du beskriver, de fleste av oss som har avlivet våre venner kjenner slik. I starten er det vondt. Veldig vondt. Og noen hunder setter dypere spor enn andre, og da gjør det mer vondt - lenger. Smerten forsvinner på en måte med tiden, men rent borte blir den kanskje aldri...

Vil til sist gi deg en virituell klem for ditt tap av en bestevenn. Og også for at du var så sterk som du var i helgen, ved å la din venn reise til Regnbuebroen. Og som avslutning legger jeg ved diktet Regnbuebroen.

Like hittenfor himmelen er det et sted som heter Regnbuebroen.

Når et dyr dør som har stått noen på jorden spesielt nær,

kommer det til regbuebroen.

Der er det sletter og åser for alle våre spesilelle venner,

slik at de kan løpe og leke sammen.

Der er masser av mat og vann, og vennene våre har det varmt og godt.

Alle dyrene som har vært syke og gamle får tilbake helsen og full vigør,

de som har vært skadet og ødelagt blir hele og sterke igjen,

akkurat slik vi husker dem i våre drømmer om tiden som var.

Dyrene er glade og tilfredse, bortsett fra en liten ting:

Alle savner de noen som har vært helt spesielle for dem,

noen som måtte etterlates. Alle løper og leker sammen,

men dagen kommer når en plutselig stopper opp å ser mot horisonten.

Øynene er lyse og intense, den ivrige kroppen begynner å dirre.

Plutselig løper hun vekk fra resten av gruppen,

flyr over det grønne gresset, bena bærer henne raskere og raskere.

Du er blitt oppdaget, og når du og din spesielle venn til slutt møtes,

omfavner dere hverandre i glad gjenforening, for aldri å skilles igjen.

Gledeskyssene regner over ansiktet, hendenedine stryker det elskede hode,

om og om igjen, igjen ser du inn i de trofaste øynene til venne din,

som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som alltid har vært tilstede i hjertet.

Så krysser dere regnbuebroen sammen.

[Djervekvinnen]

Tusen takk for varme tanker. Det var godt å høre deres erfaring. Man føler seg liksom ikke så alene om det..

Det er det absolutt værste med å ha hund, den dagen de må dra. Spesiellt når det blir uforberedt eller som et dilemma på en måte.. *tørke tårer* Tror jeg må lese mer imorgen, det ble nesten litt for mye dette.. (rart, jeg blir alltid mer sentimental på kvelden.. Er da man får tid til å sette seg ned og roe ned, og da kommer alle tankene)

Det dikter er grusomt (nydelig da,men så trist). takk for du delte!

Håper på fler tanker og erfaringer.

Takk!

[Linepip]

Det jeg med sikkerhet kan si er at det blir bedre, det går "over"...

Jeg vet akkurat hva du snakker om da jeg hadde de samme følelsene i ettertid etter avlivning, jeg trodde ærlig at jeg ikke skulle få sove om nettene mer da jeg hadde store søvnproblemer de første dagene. For ikke å snakke om den hersens samvittigheten, enda jeg visste jeg gjorde det rette...grusom følelse

Ene hunden ble avlivet bare 2 1/2 år gammel. Han led av epilepsi, og hadde det ikke godt med seg selv da han utviklet fobier i etterkant av anfallene sine, han ble dessverre bare verre og verre. Men kjære tid, den dagen jeg møtte opp hos veterinæren for å avlive han, himmel, jeg trodde jeg skulle kaste opp! Hadde jeg ikke hatt hund nummer to hjemme vet jeg rett og slett ikke hvordan det ville gått, han "hjalp" meg masse i tiden etterpå. Jeg husker så inderlig godt, i dagene etter avlivningen når jeg var ute på tur med "bare" èn hund...jeg gråt HVER bidige luftetur, og samvittigheten plaget meg! Gjorde jeg det rette? Skulle vi beholdt han en stund til? etc...

Hund nummer to ble avlivet godt voksen i en alder av 9 år. Jeg hadde over lengere tid visst han skulle avlives og var sikker på jeg ville takle det bedre denne gangen, jeg trodde jeg hadde forberedt meg...men nei...

Jeg kjenner jeg blir på gråten bare jeg tenker på det, flere år etter...

Så til dine spørsmål om dine følelser...ja, de er helt "normale"...vi skal liksom ha det ****** en stund i ettertid, det er nok prisen vi mennesker må betale for å ha hund...en dag må vi si farvel, og uansett hvor mye vi evt mentalforbereder oss etc på forhånd er det like grusomt ****** horribelt HVER gang!

Men tiden leger alle sår, og etter en tid vil du huske de gode stundene du fikk oppleve med din venn, tro meg...

Jeg føler virkelig med deg i denne tiden

[Djervekvinnen]

Ja jeg må bare si at hvis jeg ikke har hatt Nitro i denne tiden, hadde det vært 10 ganger værre. Han hjelper litt, absolutt, selv om han ikke er Hera. Hadde jeg sittet helt uten hund nå, hadde jeg slitt mer. Det blir alt for tomt da.

Jeg ble også kvalm hos dyrlegen. En ekkel opplevelse som jeg føler man må igjennom selv om man ikke vil. ¨Nå blir det en god stund før jeg vil dra innom der igjen, for tanken av henne liggende på gulvet midt på venterommet er for sterk. (dette var om natten når ingen var der. Dyrlegen var på vakt, og han sa vi kunne komme da)

[Marianne]

Huff, det var trist å lese.. Føler med deg

[Huldra]

Først; kondolerer. Det er vondt å måtte si farvel til en venn.

Jeg valgte å avlive Casper kun 3,5 år gammel, i 2005. Trenger ikke å utdype det mer her, men det var ikke en lett avgjørelse. Satt med mange av de samme tankene som du nå sitter med. Jeg sørget over han lenge. Jeg fikk søvnproblemer som nå først det siste året har begynt å gå litt over. Jeg skrev et innlegg i bloggen min om Casper, og sorgen jeg fremdeles følte når jeg tenkte på han. Det gjør fremdeles sabla vondt, og nå sitter jeg med tårer i øynene, dumme dumme sorgen.. Også tre år etter, skrev jeg et veldig kort , og det gjorde ikke mindre vondt da. Så jeg kan dessverre ikke trøste deg med at det går fort over, at du "glemmer" alt det kjipe (men mye av det kjipe glemmer du, og da er det viktig å ha klart for seg hvorfor man valgte å avlive!), man husker kun de positive tingene, de gode minnene, de merkelige vanene og uvanene, personligheten, og den deilige hundepelsen tett inntil kinnet..

[Lola Pagola]

Kondolerer så mye Djervekvinnen, Hera var virkelig en vakker dobbis Snufs, nå får jeg tårer i øynene her, føler så med deg.

Vi avlivet den første, og eneste hunden hele familien har hatt for... ja nærmer seg vel 10 år siden. Dyrlegen kom hjem til oss, og satte sprøytene mens han lå i fanget til pappa. Storm var bare 6 år han også, men hadde gradvis mistet kontrollen i bakparten, og selv om han var en livsglad hund, så bestemte foreldrene mine seg for at han skulle få slippe. Vi hadde prøvd det meste, kjørt inn til vetrinærhøyskolen osv, men jeg sitter jo også igjen med tankene om at mer kunne vært gjort.

Minnet fra da han døde sitter også brent inne hos meg. Jeg sto i andre etasje, og så ned på det hele, og det var helt ******, jeg klarer egentlig fortsatt ikke tenke på det. Uff nei, at jeg skriver slik gjør det jo ikke lettere for deg, men det går over. Følelsen av anger er ikke til å unngå tror jeg, og det er kanskje lett å glemme hvor ille det var, man husker jo gjerne ikke de vonde stundene. Det kommer alltid til å være et sårt sted i hjertet ditt, men vit også at du gjorde det rette, og jeg er helt sikker på at hun hadde et fantastisk liv hos deg, med masse kjærlighet. Og jeg tror nå det er slik at vi møter de vi har mistet igjen engang.

Stor klem til deg.

[Benedicte]

Jeg kondolerer så mye, det var trist å lese. Stor klem til deg Jeg vet at man reagerer veldig ulikt på tap av noen man elsker. Noen vil helst slette alle minner, noen vil helst tviholde på dem så lenge som mulig. Selv ville jeg ikke innse at han var borte. Når jeg møtte folk på gaten og de spurte hvilke hunder jeg hadde, så sa jeg at jeg hadde to, jeg klarte ikke å venne meg til tanken på at han var borte for godt. Det tok flere uker før ting begynte å bli bedre, men det gjorde vondt i mange mange måneder. Heldigvis kunne jeg se bedring på meg selv etter hver dag. Jeg lovet hunden min at det aldri skulle gå en dag uten at jeg tenkte på han, og nå, flere år etterpå, så holder jeg det enda. Det går ikke en dag uten at jeg ofrer han noen tanker, og noen ganger kan jeg sitte og mimre lenge og gå gjennom bildene av han.

De første dagene lå jeg bare hjemme og gråt, og jeg nektet å la hverdagen fortsette. Til slutt gikk jeg nesten på veggen av å bare ligge på sofaen og tenke, og jeg skulle gjerne ha kommet meg ut i hverdagen tidligere, for det hjalp veldig. Det er tungt å gjøre hverdagslige ting i starten, som å stå opp uten at hunden er der, bare lufte en hund, jobbe, spise middag, legge seg, handle. Men det går over, det blir bedre, du må virkelig bare ta tiden til hjelp!

Jeg nektet å gi slipp på noen ting. Beholdt alt av utstyr og ingen andre fikk røre det. Tok vare på pels fra han, lot sengen hans stå fremme, matskålen og vannskålen, jeg nektet til og med å kaste fôret hans. Jeg kunne dele sorgen inn i forskjellige faser, hvor den første fasen, som var værst, tok et par uker. Deretter kom jeg litt videre, og ble bedre for hver dag. Jeg forsvant også mye av skyldsfølelsen, og hadde små tanker om at det kanskje faktisk var en liten lettelse for alle parter?

Deretter gikk det litt og litt lettere. Det tok veldig lang tid, jeg ville heller ikke innrømme at jeg klarte å gå videre uten han, men også det kom jeg over etterhvert. Folk fortalte meg at jeg måtte la livet gå videre, men jeg ville ikke gå livet videre uten han. Jeg lærte etterhvert at man kan fortsatt ha de med seg i livet, at de er avlivet betyr ikke dermed at man forlater dem for alltid. Jeg var redd for å glemme han, men jeg er ikke redd for det lenger, for jeg vet at det aldri vil skje.

Sørg akkurat slik du vil og slik du trenger det. For meg hjalp det å prate med andre om det. Det hjalp meg å få slippe ut alle følelser for så mange som mulig. Gråte om jeg trengte det, men gråting er sunt, og etter å ha grått litt følte jeg meg faktisk enda litt bedre. Ting kan føles håpløst, men det blir bedre, husk det

Edit: Det er snart 5 år siden, og jeg husker det som om det var i går. Jeg hadde skyldsfølelse for at jeg ikke klarte å være med han, mamma måtte være igjen de siste sekundene, mens jeg satt på venteværelset. Det hender fortsatt at jeg gråter over det som skjedde, spesielt om jeg går gjennom den siste tiden i hodet mitt. Men det er bare bra, og det føles nesten litt godt etterpå å ha fått grått det litt ut.

[Taz]

Kondolerer så mye med tapet av Hera, det er så ufattelig trist når man mister de i en så ung alder.

Jeg slet veldig mye med anger, og gjør det enda, etter at jeg avlivde Diego'en min.

Jeg vet jeg gjorde det rette, men jeg skulle så gjerne hatt han litt lenger.

Det var den værste avgjørelsen jeg noen gang har tatt, og minnene fra den dagen hos veterinæren sitter brent

fast i hukommelsen enda.

Og savnet etter han blir ikke mindre med tiden, da han er den hunden som har gjort størst inntrykk på meg og

han var der når jeg mistet de andre hundene mine.

Han ble bare 3 år og 3 mnd gammel.

Jeg tok samme avgjørelse som deg og lot han bli kremert, men ville ikke ha urne tilbake.

[Renate A]

Utrolig trist å lese at Hera ikke er med dere lenger, kondolerer

[Gåsa]

Utrolig trist å lese føler virkelig med deg.Stor trøsteklem herfra

Det er det som er så hardt ha hund jeg avlivde første hunden min som jeg kjøpte for komfirmasjons pengene og opplevde masse sammen i over 12 år for snart 2 år siden.Hun hadde masse helseplager så det var utrolig hun ble så gammel.Var i fin form 2 dager før det skjedde også.Var jo dårlig i bakbeina og hadde et fall i 2 trappen trinn som gjorde at hun ikke greide reise seg mere...huff.

Jeg hadde virkelig håpet dyrlegen kunne komme hjemme da hun var veldig redd der pga var der jo så ofte.Desverre gjorde de ikke det så jeg sliter med hun måtte på den plassen hun var så redd også.

Dette er virkelig baksiden med ha hund og håper det går bra med deg.

[Midas]

Uff så utrolig trist å lese. Kondolerer så mye.

Jeg har kun avlivd en hund, og hun ble bare 5 år. Hun hadde hatt hudsykdom i 4 av de årene hun levde, og tilslutt sa hun fra selv at nok var nok. Jeg gråt og sørget lenge over henne, og får enda tårer i øynene når jeg ser bilder av henne, og det er fem år siden hun døde. Det jeg dog har tenkt på i ettertid var at vi burde gjort det før. Vi burde la henne slippe å lide lenge før vi gjorde. Vi ventet så lenge fordi vi ikke klarte å ta den avgjørelsen som du har tatt, fordi vi ikke klarte å ta farvel med henne.

Jeg vil bare si at savnet og minnene kommer til å vare lenge, men etterhvert husker du de gode tingene. De tingene som gjorde at Hera var helt spesiell for deg. Det er vondt å ta en slik avgjørelse, og man kan aldri vite når tiden er helt riktig. Det står respekt av at du klarte å velge det beste for henne, og det mest smertefulle for deg selv. Å la henne slippe mer smerte. Tenk på de gode årene du fikk med henne. Ikke vær redd for å sørge, ikke vær redd for å gråte. Det er normalt å ha vondt langt inne i hjertet etter å ha mistet en så god venn. Kondolerer, la Nitro trøste deg, og trøst han. Han har også mistet en venn. Dere kan være sammen i sorgen til dere har jobbet dere igjennom den, og kan minnes Hera med glede.

Trøste klem fra meg og Dina.

[tulip]

Kondolerer så mye med Hera!

Jeg har avlivet tre hunder, alle pga alderdom, og det gjorde det nok litt lettere for meg. Sørg, ras og gråt så lenge du har behov, men ikke la de angrende tankene fange deg, Hera lider ikke lenger, det gjør bare vi som ble igjen..

[Kristiin]

Kondolerer over Hera, hun var virkelig en fin dobbis!

Og ja, jeg vet hvordan sorgen er, og at man gråter seg i søvnet, og tenker "hvorfor skjedde den med han?", eller "Gjorde jeg virkelig det riktige valget?" MEN tilslutt går sorgen over til gode minner om det dyret : )

Jeg var da ikke så gammel men jeg husker at når vår gamle hund begynte og nærme seg slutten (var vell 12-13år, hunden altså) grått jeg på skulda hans hver kveld fordi jeg visste at en dag og ikke så alt for lenge at han ikke kom til og være der. Den hunden sto jeg ordentlig nære, han hadde jeg vokst opp med, han var gamlere og klokere enn meg, savner han enda. Men jeg var kun 10-11 år når han ble avlivet.

Den andre store døden var vel med kjære kanin, herregud hvor jeg gråt!

Han hadde en hjerneskade og var verden største koseklump! Han ble veldig spesiell pga. av sin sykdom, og det gjorde at han virkelig hadde gravd seg inn i hjertet mitt! Den dagen han døde, 8mnd'er gammel falt alt i gruss for meg. Han sto ute sammen med de andre kaninene og mens jeg ikke var der kom han i slosskamp! Han døde noen timer senere. Jeg lå og gråt flere dager i strekk, og jeg hadde altid spørsmålene i hodet mitt som "Hva om jeg hadde vært der?, hva om jeg ikke hadde satt han ut?" Jeg sleit med og fortelle folk om det, men da jeg hadde fortalt det, ja det var deilig... Nå kan jeg se på bildene og samtidig være trist, men også se tilbake på de gode minnene han satt igjen til oss. Men det jeg også var veldig glad for var at han døde i armene mine, og ikke i en kald luftegård, eller noen fremmede (dyrlege).

-Det går over! Gråt deg tom, kos masse med Nitro, skriv ut og ned det du føler, og tilslutt vill du kunne se på bilde av Hera og tenkte på alle de fine minnene deres, samtidig som du på andre siden er trist over tapet. Det hjelper ikke og tenker på "hva om.." det er naturen gang, Hera har det kjempefint nå, uten smerter. Hera følte vell seg sikkert supertrygg når hun sovner inn i fanget ditt, hadde vært mye verre for henne om hun ikke har hatt den hun følte seg trygg hos til seg.

Stor klem fra oss også!

[Raksha]

Huff, så gikk det sånn til slutt. Kondolerer så mye!

Ikke for å trivialisere følelsene og tankene dine, men jeg tror det er veldig normalt. Jeg angrer masse på de avlivningene jeg har måttet ta. Enten at det var at den kom for sent, eller jeg skulle prøvd mer eller var det kanskje egentlig egoistisk og fordi JEG ikke orket syk hund, eller, eller, eller... Tar meg fremdeles i å angre på at jeg avlivet Aro uten å finne ut hva som feilte han, men jeg vet jeg gjorde det rette. En diagnose ville ikke endret noe for han. Kanskje Abby hadde respondert bra på kortison om jeg bare hadde gitt henne mer tid, kanskje det var noen smertestillende vi ikke testa ut, kanskje, kanskje, kanskje...

Nå avlivet jeg tre hunder på kort tid, som var 5år, 4år og 1 år (fire hunder, men jeg var ikke med på slutten til den gamle og hun ble 12). Men, det verste var faktisk den første, å avlive min kjære elskede Rikke. De andre var vonde, grusome, triste, fæle og alt sånt - men da visste jeg litt mer hvordan ting foregikk og jeg visste litt mer om tidsperspektiv og sånt videre, da var det lettere å stole på at det faktisk ble bedre - for det blir det! Ja, jeg kan fremdeles la tårene strømme når jeg blar gjennom bilder etter mine som jeg har måttet la gå så alt fortidlig, men det blir lettere med tiden. Og man husker mer de gode minnene og savner de fine tingene, man husker ikke lenger bare den bitende smerten og sorgen.

Jeg tar meg fremdeles i å si "hundene" i flertall - selv om jeg kun har hatt en hund nå i snart to år. Jeg satte aldri en tallerken ned på bordet uten å se meg om etter Aro i mange mnd. etter at han var borte - og jeg titta etter Abby i hylla på badet til den dagen jeg flytta fra leiligheten. Enkelte vaner er utrolig vanskelige å vende seg av med, men de slutter etterhvert å være så såre, og man trekker på smilebåndet når man husker alle særhetene og rare greiene som var med dem.

Igjen, stor klem og masse medfølelse herfra.

[Djervekvinnen]

Tusen takk alle sammen! Det er så godt at dere deler deres erfaring. Må bare ta tiden til hjelp. Dette skjedde midt i flyttingen fra et sted til et annet, og jeg må ærlig innrømme at det var godt å reise fra stedet igår, bort fra alle minnene om turstedene og bort fra leiligheta som Hera har vokst opp i. Nå begynner vi vår nye hverdag i vårt nye hus, desverre uten Hera, men så får Hera bli et av minnene om vår forrige plass, vår første leilighet og den perioden vi bodde der sammen med Hera.

Igjen, takk allesammen. Det varmer

[Mirai]

Det var trist å lese om Hera Føler jo at jeg har "kjent" henne mens jeg har vært på forumet og det føles alltid trist når en av hundene her inne blir borte.

Har selv enda ikke kommet dit at jeg må avlive en av mine, men jeg gruer meg voldsomt til den dagen og tiden etterpå. En skikkelig bakside av medaljen men man må jo ta det ansvaret.

[trevi]

Så fryktelig trist.... Tenker på deg...

Man er aldri klar for noe sånt. Gamle Trevi ble 11,5 år, og jeg var enda ikke klar for å ta farvel. Og jeg syns fremdeles det er trist å tenke på han av og til.. Enda det er snart 3 år siden jeg måtte avlive han. Det tok vel nærmere 1 år før jeg orket å se på de siste bildene jeg tok av han, og hadde stadig vekk tvilen der om det var den riktige beslutningen jeg tok.

Men tiden leger sårene, og det går bedre etterhvert. Vemodig er det, men jeg vet jeg gjorde det rette nå, og at det ikke hadde vært riktig å tyne mer ut av han.

Jeg var der også til han tok siste pusten... Valgte å la han bli igjen, og bli sendt til kremering. Planen var å spre asken hans et sted han likte veldig godt... Men jeg har enda ikke fått meg til å gjøre det... Så han har etter sin død, blitt med på 2 flyttinger... Jeg har også en pose liggende som er "hellig". Der er halsbåndet, kobbelet, matskålen og favorittleken hans... Av en eller annen merkelig grunn har jeg heller ikke klart å gi slipp på dette.

Så ta vare på de gode minnene dere hadde sammen, bruk erfaringen dere fikk på de neste hundene, og bruk tiden nå til å få ut sorgen. Ikke hold det igjen.... Snart skinner solen igjen...

[TonjeM]

Uff.. misunner deg ikke opplevelsen. Har vært gjennom 4 avlivninger, og jeg husker hver enkelt i detalj i hver av dem enda det er over 25 år siden den første gangen.

Jeg forsøker å tenke som så at å la hunden min slippe før ting blir helt galt, er den største gaven jeg kan gi hunden min. Det er en gave som har en veldig høy pris, men å ikke gi den gaven når det behøves, har en enda høyere pris.

Og angre? Ja, det er en hund jeg angrer jeg avlivet og lurer på om vi skulle ha forsøkt litt til etc. Men så tenker jeg at døde hunder lider ikke, og kanskje det bare hadde blitt skrekkelig å latt henne leve en stund til. Vet ikke jeg.

Når det gjelder sorg og savn, jeg savner alle mine døde hunder jeg.. den første ble borte for 25 år siden, og selv om jeg ikke tenker på han daglig, så tenker jeg på han rett som det er. Sånn er det vel, og så er det litt bra synes jeg at man ikke glemmer dem. Det viser jo bare at man brydde seg om dem akkurat så mye man trodde man brydde seg om dem!

[Dyreelsker`n]

Kondolerer så mye ! Virkelig trist dette, lykke til videre !

[Gjest]

Nå ble jeg ordentlig lei meg inni meg. Fikk faktisk litt tårer i øynene. Kondolerer så mye, jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være. Ønsker deg all lykke videre med lillegutn din!

[Wheaten terrier]

Kondolerer så masse Kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, for jeg har heldigvis ikke vært stilt ovenfor samme valg som du var nødt til å ta, men jeg føler veldig med deg, og håper det blir lettere for deg etter hvert. Allltid fælt å miste noen man er glad i...

[Gjest]

Vår første hund var min aller beste venn gjennom hele barndommen... hun var glede, stolthet, kosetroll og trøst, og verdens beste hund. Hun begynte etterhvert å stikke av på små turer.. hun kom alltid tilbake igjen, så den sjebnesvangre dagen husker jeg at mamma og søsteren min var ute å lette, mens jeg bare måtte lese litt til i den nye spennende boken min før jeg skulle ut å lete, hun kom jo alltid! Men den dagen hadde hun rotet seg ned på toglinjene, og det endte ikke bra. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke lette enda, det er 14 år siden..

Det var også en fin dag på den måten at familien ble veldig samlet.. det var samme dag som Norge vant Grand prix med Nocturne, så det har på en måte blitt hennes sang, den er jo så vakker.

Nå kan jeg tenke på henne med nesten bare gode minner uten å bli trist.

Trixie var den første hunden jeg hadde ansvar for alene, da jeg tok henne med da jeg flyttet hjemmefra..

Hun var 13 år gammel men så sprek og glad at jeg håpet på noen år til, fikk stadig spørsmål om hun var en valp.

Trixie var liksom så 'ren og god' aldri noe vondt i den hunden.. jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke satte enda større pris på henne på en måte, selv om jeg var kjempeglad i henne burde jeg trent mer med henne da jeg bodde hjemme og kost enda mer, og skrytt henne enda mer opp i skyene..

Trixie fikk magevrengning om natta og var kjempedårlig da vi våknet neste dag. Hvor dårlig hun var er så vondt å tenke på at jeg ikke klarer det helt, hadde vi bare våknet tidligere! Dro akutt til dyrlegen, og vi ville ta røntgen for å finne ut om det var noe i det hele tatt som kunne gjøres - men alt gikk så sakte og dyrlegen brukte så lang tid.. mens hunden hadde det vondt. Det var en lettelse å avslutte det, men grusomt tomt etterpå. Laget en minnetråd og etter det har jeg ikke klart å se på bilder av henne.. det er 8 mndr siden nå. Det er lettere å tenke på nå, men kan fortsatt begynne å gråte ved tanken på både gode minner og den tunge avslutningen.

Det ble litt tøft selv om hun var gammel fordi hun var så utrolig livsglad fremdeles.

Nå i våres døde Clara, min lille unge - den hunden jeg har trent mest med og vært mest aktiv med.. Savner henne, men av disse tre hundene vi har hatt, er det likevel med henne jeg taklet det best.. 13 år er en veldig høy alder for berner, så vet at hun har fått leve sin tid.. I tillegg fikk vi bedre tid til å forberede oss og ta farvel, da hun ble gradvis dårligere og tilslutt ikke ville lenger. Avslutningen var i motsetning til Trixie, veldig fin.. hun sovnet bare hun, med hele familien rundt seg.

Også hadde jeg fått Ellie da, så det ble ikke så tomt. Det var verre for mamma, hun tok det hardere enn meg. Men godt for henne også, at hun ganske snart fikk lille Zinnia. De nye hundene erstatter ikke de man har mistet, men gir så mye bare ved å være seg selv og at man blir så glad i dem også.

Kondolerer så mye med tapet av Hera :rolleyes2: