Avlivning av hund

[Tapper]

Huff, så trist. Kondolerer masse!

[KarpeSkrotum]

Vi avlivet vår kjære lille store dalmatiner nettopp vi også - han ble bare 1 år. Det var flere ting både fysisk og mentalt som var årsaken. Vi hadde tett kontakt med både kennel og dyrlege før vi endelig bestemte oss for at han skulle slippe å lide noe mer.

I ettertid har tankene gått om det var riktig, hva annet vi kunne prøvd osv, men kommer hele tiden fram til at det var det eneste riktige. Vi trøster oss med at han slipper å lide mer og det siste han hadde var store problem med alle potene selv med behandling.

Tankene du har rundt det er naturlig når man er glad i et dyr. Tror du valgte riktig i å sette hunden i fokus og la den slippe mere smerter/plager.

Det tomrommet de etterlater er bare så utrolig stort.

Her har vi grått i strie strømmer alle som en. Tror det er viktig å la det få utløp sammen med at man snakker om det. Selv har vi gått flere turer på samme plasser der vi gikk med vår hund. Pratet og grått. Bedre halvdel klarer ikke å se bilder/film av han ennå, men jeg ser - ler og gråter om hverandre.

Så jeg føler virkelig med deg i din sorg, og det det var nok rette avgjørelse.

[Gjest]

Kondolerer med Ivo også da :rolleyes2: Trist!

[Huldra]

Vi avlivet vår kjære lille store dalmatiner nettopp vi også - han ble bare 1 år. Det var flere ting både fysisk og mentalt som var årsaken. Vi hadde tett kontakt med både kennel og dyrlege før vi endelig bestemte oss for at han skulle slippe å lide noe mer.

I ettertid har tankene gått om det var riktig, hva annet vi kunne prøvd osv, men kommer hele tiden fram til at det var det eneste riktige. Vi trøster oss med at han slipper å lide mer og det siste han hadde var store problem med alle potene selv med behandling.

Tankene du har rundt det er naturlig når man er glad i et dyr. Tror du valgte riktig i å sette hunden i fokus og la den slippe mere smerter/plager.

Det tomrommet de etterlater er bare så utrolig stort.

Her har vi grått i strie strømmer alle som en. Tror det er viktig å la det få utløp sammen med at man snakker om det. Selv har vi gått flere turer på samme plasser der vi gikk med vår hund. Pratet og grått. Bedre halvdel klarer ikke å se bilder/film av han ennå, men jeg ser - ler og gråter om hverandre.

Så jeg føler virkelig med deg i din sorg, og det det var nok rette avgjørelse.

Ånei! Så trist. Kondolerer til dere også. :rolleyes2:

[ToneS]

Det var trist å lese om Hera Føler jo at jeg har "kjent" henne mens jeg har vært på forumet og det føles alltid trist når en av hundene her inne blir borte.

Har selv enda ikke kommet dit at jeg må avlive en av mine, men jeg gruer meg voldsomt til den dagen og tiden etterpå. En skikkelig bakside av medaljen men man må jo ta det ansvaret.

Sånn ca akkurat det jeg hadde tenkt å skrive.

Så trist, kondolerer med Hera og Ivo!

[JailyTina]

Kondolerer så mye!

Angående at det gjør vondt i ettertid tror jeg det er veldig individuelt hvor lenge det gjør vondt. Etter at Mikey ble avlivet i fjor var jeg et emosjonelt vrak i lange tider. Klarte nesten ikke å snakke om han med andre. Jeg ble nesten forbanna hvis folk som ikke kjente han så godt (bl.a. noen i familien min) sa noe som helst om han. Fikk en enorm trang til å beskytte mine egne minner og tanker om han og ville rett og slett ikke dele de med noen. Fortsatt er det vanskelig å snakke om han og om valget jeg tok om å la han slippe. For jeg angrer enda på det. Angrer så det gjør vondt til langt inni sjela.

Jeg tror enhver reaksjon en møter i etterkant av å ha tatt farvel med en nær dyrevenn (eller menneskevenn for den saksskyld) er helt naturlig og normal. Tror ikke noen reagerer helt likt, og jeg tror det tar forskjellig tid å "gå videre" for alle. Jeg savner alle mine tidligere dyr noe enormt, men ettersom tida går blir det litt enklere å snakke om det og å minnes de gode stundene med dem. Og de gode minnene ville jeg ikke vært foruten på tross av den høye prisen vi betaler for å leve lenger enn de fleste husdyra våre.

[bardmand]

Leit å lese dette. Man vil alltid spekulere i om en velger riktig tidspunkt. Nå har jeg aldri selv vært nødt til å avlive en så ung hund, men likevel har jeg vært i tvil. Trøsten får være at jeg vet jeg ville hatt det verre med meg selv om jeg hadde latt henne lide for lenge.

[Djervekvinnen]

Takk for innspill allesammen! Det føles litt bedre nå, men plutselig kommer tankene ganske overveldende over meg, og da får jeg en strøm av følelser som sprenger på. Så et bilde av henne idag. Det gikk bra å se på det. Den gnagende følelsen av anger er det fremdeles, men det vil den sikkert være i lang tid. Jeg prøver da å tenke på alle de stygge sårene hun har hatt, hvor dårlig hun har vært etter operasjonene og hvor stresset hun var på slutten. Da føles det litt lettere. litt..

Karpeskrotum: Jeg kondolerer virkelig! Når man sitter med følelsen og erfaringen såpass nært, føler man enda mer medfølelse over andre i samme situasjon! *klem*

[Lola Pagola]

Kondolerer med Ivo jeg og, det var virkelig trist... huff og huff, dette er den tristeste tråden jeg har lest tror jeg.

[Debbie]

Kondolerer begge to, dette var trist..

Jeg har avlivet tre hunder,og det er like tøft hver gang.. Og hver gang angret jeg som en gal, selv om jeg vet jeg gjorde det rette..

Sorgen kommer i bølger hos meg, og det tok lang tid før jeg kom meg, men jeg lot meg sørge.. Jeg hylgråt, lo, så på bilder, og gikk turer der vi hadde vært.. alle er savnet

[Yakine]

Å nei... Fineste Heraen det...

Føler med dere!

Det er jo ikke så lenge siden jeg mista min kjære Atheogutt heller... Og sorgen er overveldende... Jeg ser schäferhannhunder, og kjenner det stikker langt inni hjertet. Men jeg vet det var det rette å gjøre, for en hund som biter seg ut av situasjoner er ikke verdt livet....

Jeg kan sitte og se på bilder av han, og gråte strie strømmer. Jeg kan føle meg forferdelig alene, og kjenne at jeg skulle ønske han satt ved siden av meg og la hodet sitt i fanget mitt for å trøste meg...

Men jeg prøver å fokusere på alle de fine minnene, og tenke at han har det bedre der han er nå. Han kunne ikke hatt det bra med seg selv i den siste tida. Gikk ned masse i vekt (veide bare 36 kg når han ble avliva, var bare skinn og bein ), han var enormt stressa og usikker. Jeg og x'n hadde flytta fra hverandre, og han tålte ikke det - lillegutten min...

Men det jeg prøver å si er nok at dere må fokusere på de gode minnene, og minnes henne med respekt og kjærlighet!

[Guest Gråtass]

Jeg er nok blasert og avfeldig, for jeg har aldri angret på at jeg har avlivet hundene mine og det har desverre blitt noen med årene. Jeg har grått og vært lei meg der og da. Men etterpå så er jeg ferdig med det. Jeg kan se bilder og jeg kan tenke på dem uten å bli trist. Jeg vet at den dagen jeg har tenkt tanken og bestemt meg for at det er en grunn til at livet opphører, så vet jeg også at jeg føler en viss lettelse. En lettelse fordi jeg har kunne gi min hund muligheten til å slippe ytterligere smerter enten de har vært av fysisk eller psykisk karakter, i noen tilfeller begge deler også. En død hund har det ikke vondt, mulig det er en tom trøst, men for meg er det en realitet.

Vi er alle forskjellige, det er et rom for alle sorger også de som har en viss grad av lettelse og verdighet.

[Inustaff]

Kondolerer så mye med tapet av en herlig hund!

Jeg må si meg enig med de andre at angeren sitter sårt,og man går frem og tilbake med seg selv og blir plutselig usikker på noe som man var sikker på og derfor gjorde...Jeg angrer ennå,men fornuften sier det var riktig,og da må jeg leve med det.

Problemet har heller vært at jeg nesten har mistet interessen og lyssten på hund pga sånne greier,og at jeg har følt at jeg har "dødd" med hver hund og blitt sliten og deprimert.

En stund var jeg helt av pga at jeg mistet hunder jeg virkelig ikke klarte miste...

Så gikk det opp for meg at jeg måtte våkne og begynne å leve igjen...

Vi er så forskjellige..Noen orker ikke hunder pga sånt med tap og sorg,mens andre hopper i det og er flinke til og ta sorgen..

Jeg synes jeg er blitt flink nå og er redd det er fordi jeg er blitt herdet og vil jo for all del ikke bli kynisk..men jeg tror man lærer en teknikk etterhvert som årene går og man vet at man skal videre..

[Blondiemamma]

Trist lesing. .Kondolerer..

[Mardina]

Kondolerer med tapet av din hund, først og fremst....

Desverre vet jeg så altfor godt hva du går igjennom. Jeg måtte avlive min kjære Dina i november i fjor og jeg sitter fremdeles å tenker på henne hver dag. Savnet blir ikke lettere, selv om det er en stund siden nå...

Jeg hadde gått i lengre tid og lurt på når jeg skulle ta den tunge veien til dyrlegen for å få det gjort. Jeg utsatte og utsatte, fordi jeg ville ikke gi slipp på Dina.... Hun var så perfekt i mine øyne og jeg levde vel i den troen at hun skulle bli frisk igjen.

Til slutt sa jeg til meg selv at jeg måtte slutte å være så "egoistisk" og tenke på hva som faktisk var best for Dina... Og da måtte jeg bare ta den tunge tlf til dyrlegen og bestille time.

Min far var med meg, fordi Dina var så glad i han. Husket Dina var så glad der inne på vetrinærkontoret, sammen med min far.

På den tiden hadde jeg nettopp fått meg kjæreste. Men han var på Østlandet og kunne ikke være med meg.... Det gjorde det ekstra tungt også...

Men nå i ettertid tenker jeg at det var det beste for Dina å slippe. For å slippe mer vondt. Nå vet jeg at hun har det godt:) Hun lider ikke mer.

Jeg vil tro at din sorg blir lettere etterhvert. Ta godt vare på de gode minnene du hadde med Hera... Hun har det godt nå og slipper å ha det vondt mer....

R.I.P Hera!

[Mardina]

..... og ja! Sorg er vondt det, enten det er mennesker eller dyr... Det vet jeg alt om... Mistet min mor i 2004 og Dina i 2008. De to personene som stod meg aller nærmest da....

[Ia]

Vi avlivet vår bedlington Bimbo 5 år siden. Det er jo lenge siden nå, og jeg må innrømme at jeg nesten aldri tenker på han lenger.

Jeg var bare 9 år da, og tankene til en 9 år gammel jente er kanskje annerledes enn hos en voksen. Han var jo fire år eldre enn meg, og jeg hadde vokst opp med han. det var merkelig å ikke ha han i huset, men jeg slet aldri med dårlig samvittighet.

Det var helt annerledes da jeg mistet Bonza.

Bonza var ikke engang min. Hun tilhørte egentlig bestefar, men på sine eldre dager bodde hun hos faren min. Bonza og jeg hadde et helt spesielt forhold. Hun var ofte min eneste støtte og venn i vanskelige tider, og jeg elsket henne på en helt spesiel måte.

Hun hadde vært syk lenge, og jeg visste at hun hadde det bedre i himmelen eller hvor enn hun var. Jeg tvilte aldri på at det var riktig å la henne gå. Det jeg slet med, var at jeg ikke var til stede da hun døde. Jeg fikk aldri sagt ordentlig farvel, og det plager meg enda, nesten 3 år senere.

Jeg tror det var riktig av deg å være hos din Hera til siste slutt. Selv om det var vondt å se henne gå bort, vil du slippe å føle at du sviktet henne og overlot henne til noen andre.

[Aya]

Utrolig leit å høre om Hera, men som du sier selv, det var det eneste riktige å gjøre. Det er jo det som både er forbannelsen og velsignelsen ved å være hundeeier; vi kan spare kjæledyrene våre for utrolig mye lidelse, vi kan la de slippe å ha vondt mer, og det er både fint og veldig, veldig vondt. Alle sørger på forskjellig måte, jeg har selv måttet avlive to unge hunder, og jeg har vært utrolig lei meg, men mest i forkant av avgjørelsen, og i den aller første tiden etterpå. Allikevel følte jeg med begge enorm lettelse, både over at hunden hadde fått slippe, at den ikke hadde vondt lenger, og at den var et sted hvor det ikke finnes smerter og lidelser, men også fordi av det var "overstått". Jeg hadde brukt så enormt mye krefter i tiden forut for det, vurdert frem og tilbake, veid opp dette og datt. Jeg hadde dårlig samvittighet, var redd jeg gjorde det fordi jeg ikke orket å ha en syk hund lenger, kanskje fordi jeg heller ville ha en frisk hund?, men så fort hunden sovnet inn var den dårlige samvittigheten som blåst bort. Angre kunne jeg aldri gjøre, jeg visste med begge to at de aldri ville bli friske, de ville kun bli dårligere- så det hadde hjulpet lite om jeg prøvde litt til- og jeg så at de fikk "fred" (åh, det høres så ekkelt klisjèaktig ut) da de døde. De fikk det bedre, og jeg hadde gjort "jobben" min. Du må la deg selv sørge ferdig, men jeg synes du aktivt må prøve å jobbe med angeren, den fortjener du ikke å bære på nå