Treffe rasen før valget

[pippin]

Ja siden den tråden i valpeforumet sklei litt ut så tenkte jeg vi kunne diskutere hvor viktig folk mener det er å treffe foreldre, oppdrettere og rasen generelt før man skaffer seg hund?

Tror det kan bli en spennende diskusjon..

Jeg mener det ikke er SUPERVIKTIG og treffe foreldre, søsken og alt det der før man skaffer seg hund. Uansett hvor mye man leter og graver i alt som finnes av slektinger og slikt så kan man aldri GARANTERE at hunden blir som resten av de fine eksemplarene.. Og det er ikke alle som har tid eller penger til å dra halve eller hele Norge rundt bare for å finne den perfekte valpen.

Men man bør jo sette seg inn i rasen for det slik at man vet hva man kan vente seg..

[Wednesday]

Tja... Vet ikke egentlig. Jeg hadde aldri hørt om basenji engang, før jeg kom over annonsen fra oppdretter om valp til salgs. Jeg snakket med henne på telefon og fikk høre litt om rasen, likte såklart det jeg hørte, og begynte å lese masse om den. Alt jeg kunne finne. Så avtalte jeg med oppdretter om å komme å hilse på mor-hunden og de to valpene som var igjen... Og kjøpte selvsagt den ene.

Jeg synes det er viktig å prøve å finne ut så mye som mulig om rasen før man kjøper, og det er nok også en fordel å møte et par eksemplarer først. (Som jeg ikke gjorde, men hadde flaks og fikk perfekt hund for meg likevel ) Men å treffe begge foreldre? Det kan jo i mange tilfeller være LITT vanskelig å få til å treffe faren til valpene da. Den neste valpen jeg skal ha, for eksempel, skal ha far fra Tyskland fordi oppdretter skal importere sperm...

[Lola Pagola]

Vet ikke jeg heller, det var egentlig ikke noe jeg tenkte så mye på før jeg hadde hund. Såklart mener jeg det er veldig viktig å treffe foreldrene, iallefall moren (Caspers far er død for 10 år siden), og se hvilke omgivelser valpen er vokst opp i, og treffe oppdretter og se hva slags menneske det er.

Og er oppdretter et meneske man synes man kan stole på, så ser jeg ikke heeelt nødvendigheten av å treffe alt og alle, for man må jo også ha litt tiltro til oppdretter, at hn vet hva han gjør. Og da går det litt tilbake til magefølelsen egentlig.

Det er ikke hjernekirurgi å skaffe seg en god hund, som mange virker å mene, såklart skal man ta sine forhåndsregler, og ikke ta det første og beste (med mindre man er sikker på at det er det beste da), men man trenger heller ikke reise landet rundt for å treffe alt og alle.

MEDMINDRE man er ute etter en brukshund man skal nå til topps med da, da blir det jo viktigere å sjekke linjer og slikt.

Personlig er jeg rimelig sikker på at jeg kunne fungert med alle hunderaser, selv om jeg nok kanskje ikke hadde vært like fornøyd med en DS som jeg er med en dalmatiner. Skrev i den andre tråden at jeg ikke hadde truffet noen dalmatinere på nært hold før oppdretter, og likevel fant jeg min perfekte hund og rase på første forsøk.

(jeg hadde lest endel om rasen da, og mailet med folk som hadde den (som ikke var fornøyde, men det skremte ikke meg heldigvis). Så jeg prøvde å danne meg inntrykk om de positive og negative sidene, for det var vanskelig å få noe annet enn positivt inntrykk fra det som står på raseklubbens sider og ellers på nettet)

Men, igjen, hvis man faktisk ikke har noen erfaring med hund i det hele tatt, og ikke er så klar over raseforskjeller, DA synes jeg det er viktig å treffe på individer av rasen (og andre for å kunne sammenlinge).

isj dette ble rotete, jeg er trøtt!

[Guest Gråtass]

Jeg driver med brukshunder og for meg er foreldredyr, deres foreldredyr, søsken, sykdomsbilder, linjer, resultater, treningsvillighet, mentalitet, nervekonstruksjon og egenskaper langt viktigere enn hvem som står som oppdretter og hvor langt jeg må reise for å få den hunden.

Jeg ville hverken ha kjøpt eller solgt en hund uten å treffe kjøper/selger først. Jeg ville ikke ha tatt med meg en hund hvor jeg ikke likte enten det voksne individet eller i en valpstilfelle, traff minst moren og helst noen flere av hennes avkom/søsken. Men noen er kanskje vanskeligere enn andre jeg har lett i ca 4 år nå etter den perfekte kombinasjon i en rase jeg skal ha, men har kommet til konklusjonen at jeg mest sannsynlig må lage den selv..

[SFX]

Som Gråtass, vil ikke jeg heller selge valp til noen jeg ikke har møtt.

For min egen del trenger de ikke å treffe kullets mor på forhånd (jeg synes jo hun er bra nok å avles på, jeg trenger ikke valpekjøpers velsignelse til det) - men prinsipielt mener jeg at valpekjøper gjør seg selv en tjeneste ved å hilse på kullets mor, andre hunder oppdretter har (de vil også bidra til sosialiseringen av valpene), og eventuelt andre hunder fra oppdretter. Gjerne tilsvarende for far også, men når jeg kjører til Rovaniemi eller Brüssel for å parre, skjønner jeg innmari godt at valpekjøper velger å tro at jeg har valgt en ok hannhund. Selv om fars genetikk teller for valpen, er det kullets mor som skal sosialisere og påvirke valpene.

Selv på min rase, som skal være en ukomplisert familiehund, finnes det oppdrettere jeg skygger unna fordi jeg ikke stoler på at alt som skjer i og utenfor valpekassa de første åtte ukene er bra nok, og fordi det er linjer/oppdrettere jeg synes har markert seg med visse trekk jeg ikke ønsker (les: gemytt). Jeg synes oppriktig synd på valpekjøpere som havner hos trivelige mennesker, hvor kullets mor er redd og kullets far er sint. Da hjelper det ikke at oppdretter er omgjengelig og sosial... De fleste oppdrettere "lager" helt greie familiehunder, det er for å sikre at en havner hos en av de jeg synes en valpekjøper bør sjekke mest mulig. Det er bare trist å skaffe seg et familiemedlem som ikke er som forventet og ikke passer inn i familien.

Mange valpekjøpere er for godtroende og naive, og har for mye tiltro til oppdretter - oppdretter må ikke nødvendigvis ha peilig på hva de holder på med, selv om de har kennelnavn, har hatt tyve kull, har fått fram noen championer og CK'er, helseundersøker og har et tillitsverv.

[Huldra]

Det kommer an på hva du skal med hunden, og hvilken rase det er snakk om, og hvor mye korrekt info som finnes tilgjengelig. Det er ingen hemmelighet at raser er forskjellige; noen krever mer enn andre. Vurderer man en krevende rase mener jeg det er viktigere å møte representanter for rasen enn om man skal ha en lite krevende rase (på alle vis, både gemytt/treningsmessig og stell, størrelse, osv), og man kun har tenkt å bruke den til familiehund. Vurderer man en enkel rase som det finnes mange (kan jeg si golden uten å støte noen?) av og hvor man lett kan finne riktig info om på nett eller i bøker, er det noe helt annet enn om man vurderer en uvanlig og krevende rase (canaanhund?), skulle man tro.

Jeg tror også at folk som er interessert i å bruke hunden til noe (tenker da på konkurranser av forskjellig slag) generelt er mer interessert i å møte rasen først og også foreldre/slekt, og i det hele tatt at de setter seg mer grundig inn i ting før de kjøper enn de som bare skal ha en familie/turhund. Sånn optimalt sett burde vel alle valpekjøpere kjenne både foreldre og linjer og oppdretter og møte hele slekta før kjøp, men i realiteten tror jeg ikke det er interesse for det. Her har jo oppdretter et utrolig viktig ansvar; å selge riktige valper til riktige kjøper - ikke selge krevende hunder til noen som ikke har satt seg inn i ting og som kun vil ha en turhund. Og heller ikke påstå at hundene er krevende dersom de ikke er det (rasemessig sett i alle fall), slik at kjøpere som er interessert i å bruke hunden ikke får seg et lite sjokk når hunden har lite arbeidslyst.. Det gjelder å kjenne linjene og foreldredyrene godt, og å være ærlig.

Personlig vil jeg jo helst møte rasen, og aller helst kjenne personlig til både foreldredyr og slekt og linjer - hele pakka! Men at ikke alle er sånn har jeg forståelse for.

Jeg hadde møtt få springere da jeg skaffet meg Tulla, jeg kjente ikke til verken linjer eller foreldre. (Linjer er forresten utrolig vanskelig å sette seg inn i som "nybegynner" og noe man kanskje ikke vet man burde tenke på engang.) Jeg hadde lest masse om springere både i bøker og på nett, og jeg hadde snakket med eiere av springere. Jeg møtte ikke foreldrene før jeg kjøpte (de bodde i Sverige, og jeg hadde ikke mulighet til å hilse på før jeg skulle hente valp; amatørmessig kanskje, men sånn ble det). Å få en springer ble ikke 100% slik jeg hadde tenkt meg, men det ble 90% likt mine tanker. Jeg er strålende fornøyd med mitt eksemplar, og jeg var heldig ved valg av foreldredyr/oppdretter/linjer.

Da jeg kjøpte Aynï kjente jeg til foreldrene, slekta og linjene, jeg kjente også oppdretter godt. Jeg stod for parringen og jeg hadde kontakt med valpene lenge før de var leveringsklare. Jeg passet også valpene for oppdretter mens de var borte en liten uke, og jeg hadde god tid til å bli kjent med hele kullet og med hver enkelt valp, og jeg kunne "teste" de på forskjellige ting (lekelyst, sosialitet, osv.). Likevel var kjøpet preget av spontanitet (jeg visste ikke at jeg skulle kjøpe valp da jeg parret), men dog visste jeg utmerket godt hva jeg kom til å få - og jeg fikk det! Jeg hadde ikke kjøpt hund på denne måten dersom jeg ikke hadde kjent så godt til rasen/linjene fra før, det hadde kunnet gått galt.. Jeg er utrolig fornøyd med Aynï også.

[SFX]

Jeg tror også at folk som er interessert i å bruke hunden til noe (tenker da på konkurranser av forskjellig slag) generelt er mer interessert i å møte rasen først og også foreldre/slekt, og i det hele tatt at de setter seg mer grundig inn i ting før de kjøper enn de som bare skal ha en familie/turhund. Sånn optimalt sett burde vel alle valpekjøpere kjenne både foreldre og linjer og oppdretter og møte hele slekta før kjøp, men i realiteten tror jeg ikke det er interesse for det. Her har jo oppdretter et utrolig viktig ansvar; å selge riktige valper til riktige kjøper - ikke selge krevende hunder til noen som ikke har satt seg inn i ting og som kun vil ha en turhund. Og heller ikke påstå at hundene er krevende dersom de ikke er det (rasemessig sett i alle fall), slik at kjøpere som er interessert i å bruke hunden ikke får seg et lite sjokk når hunden har lite arbeidslyst.. Det gjelder å kjenne linjene og foreldredyrene godt, og å være ærlig.

Men hvem skal stå med pisken og sørge for at samtlige oppdrettere tar dette ansvaret?

Nei, jeg bedriver ikke ansvarsfraskrivelse på oppdretteres vegne - men valpekjøpere må også ta sin del av ansvaret for å få det de ønsker seg, for eksempel ved å FINNE UT hva de ønsker seg, og ikke lære rasen å kjenne etter at valpen er kommet i hus med en bagasje de ikke helt hadde sett for seg.

Det er ikke alltid like lett å være oppdretter heller. Stiller du for mange spørsmål og krav, og vil bli så godt kjent med valpekjøper at du er sikker på at de skal ha den rasen, det kjønnet og den valpen - ja, så får en høre at herregud, hundehold er da ikke hjernekirurgi, la nå folk kjøpe hund som de kjøper jeans. Og om en ikke siler valpekjøpere, er det jo oppdretters skyld om det går galt etterpå, oppdretter burde jo visst/skjønt/forutsett/forhindret...

[Huldra]

Men hvem skal stå med pisken og sørge for at samtlige oppdrettere tar dette ansvaret?

Nei, jeg bedriver ikke ansvarsfraskrivelse på oppdretteres vegne - men valpekjøpere må også ta sin del av ansvaret for å få det de ønsker seg, for eksempel ved å FINNE UT hva de ønsker seg, og ikke lære rasen å kjenne etter at valpen er kommet i hus med en bagasje de ikke helt hadde sett for seg.

Det er ikke alltid like lett å være oppdretter heller. Stiller du for mange spørsmål og krav, og vil bli så godt kjent med valpekjøper at du er sikker på at de skal ha den rasen, det kjønnet og den valpen - ja, så får en høre at herregud, hundehold er da ikke hjernekirurgi, la nå folk kjøpe hund som de kjøper jeans. Og om en ikke siler valpekjøpere, er det jo oppdretters skyld om det går galt etterpå, oppdretter burde jo visst/skjønt/forutsett/forhindret...

Jeg sier ikke at noen skal "stå med pisken", men i en optimal verden burde jo alle oppdrettere ha stor kunnskap om hva de avler frem og de burde være ærlige. Jeg er klar over at det ikke alltid er sånn, og det er jo derfor valpekjøpere bør undersøke. Aller helst vil man jo ha valpekjøpere som har satt seg inn i ting, og det er vel derfor man siler valpekjøpere og ikke praktiserer "førstemann til mølla"-prinsippet. Det går jo begge veier; både valpekjøper og oppdretter har et ansvar for at hundekjøpet blir best mulig, og mest mulig korrekt for den valpekjøperen og valpen det gjelder; for at riktig hund får riktig eier.

[Lola Pagola]

Enig med Huldra, linjer er faktisk vanskelig å sette seg inn i som nybegynner. Jeg visste egentlig ikke at det var noe man sjekket jeg *rødme*. Er nesten litt glad for at jeg ikke visste hvor galt det kan gå jeg, noenganger er ignorance a bliss...

Det er først nå, som jeg føler jeg er kommet litt mer inn i "miljøet", altså kjenner folk med lengre erfaring med rasen, og vet hvor jeg skal hendvende meg, og føler jeg kan gjøre det, at jeg føler at jeg har muligheten for å sette meg ordentlig inn i linjer, når jeg faktisk har fått et bilde av forskjellige hunder, hvem de er, hvor de kommer fra osv osv, som utenforstående blir det bare masse oppdretternavn, titler og bokstaver liksom, vanskelig å sette det i system synes nå jeg da, er noe som kommer med tiden. (Ikke at jeg skal skryte på meg å være noen stor linkekjenner her, men føler iallefall jeg vet mer nå som jeg har en av rasen enn før)

[Huldra]

Enig med Huldra, linjer er faktisk vanskelig å sette seg inn i som nybegynner. Jeg visste egentlig ikke at det var noe man sjekket jeg *rødme*. Er nesten litt glad for at jeg ikke visste hvor galt det kan gå jeg, noenganger er ignorance a bliss...

Det er først nå, som jeg føler jeg er kommet litt mer inn i "miljøet", altså kjenner folk med lengre erfaring med rasen, og vet hvor jeg skal hendvende meg, og føler jeg kan gjøre det, at jeg føler at jeg har muligheten for å sette meg ordentlig inn i linjer, når jeg faktisk har fått et bilde av forskjellige hunder, hvem de er, hvor de kommer fra osv osv, som utenforstående blir det bare masse oppdretternavn, titler og bokstaver liksom, vanskelig å sette det i system synes nå jeg da, er noe som kommer med tiden. (Ikke at jeg skal skryte på meg å være noen stor linkekjenner her, men føler iallefall jeg vet mer nå som jeg har en av rasen enn før)

Godt forklart hvordan det er å være nybegynner (med rasehund)!

Jeg har forøvrig tenkt på det flere ganger; når nye folk på forumet skriver de har lyst på kull på hunden sin, og vi begynner å messe om linjer og stamtavler, utstillingsresultat og prøver/tester/helseundersøkelser, om å kjenne til linjer og individ osv osv i det vide og det brede. Det er okei å forstå for mange av oss her inne - og en selvfølge!, men for noen som er helt ny i gamet så tror jeg slike ting er veldig uforståelig; både med tanke på HVA vi snakker om og HVORFOR. Og jeg tror ikke man skjønner viktigheten av det før man har fått litt mer kunnskap om det selv, blitt mer interessert i hund og hvor forskjellige hunder kommer fra, hvem som kommer fra hvor osv. Jeg vet i alle fall at læringskurven min har til tider vært så bratt at den nesten har vært en sirkel..!

[SFX]

Jeg sier ikke at noen skal "stå med pisken", men i en optimal verden burde jo alle oppdrettere ha stor kunnskap om hva de avler frem og de burde være ærlige. Jeg er klar over at det ikke alltid er sånn, og det er jo derfor valpekjøpere bør undersøke. Aller helst vil man jo ha valpekjøpere som har satt seg inn i ting, og det er vel derfor man siler valpekjøpere og ikke praktiserer "førstemann til mølla"-prinsippet. Det går jo begge veier; både valpekjøper og oppdretter har et ansvar for at hundekjøpet blir best mulig, og mest mulig korrekt for den valpekjøperen og valpen det gjelder; for at riktig hund får riktig eier.

Ja, vi har en ideell verden.

Også har vi virkeligheten.

Ellers er jeg jo enig i det du sier, for det er jo det jeg sa...

Men faktum er at mange handler hund like kjapt som de handler nye bukser, og gransker omtrent like mye. "Den så fin ut, den tar jeg".

[Huldra]

Ja, vi har en ideell verden.

Også har vi virkeligheten.

Ellers er jeg jo enig i det du sier, for det er jo det jeg sa...

Men faktum er at mange handler hund like kjapt som de handler nye bukser, og gransker omtrent like mye. "Den så fin ut, den tar jeg".

Jepp, jeg skjønner hva du mener. Men selv om verden ikke er optimal eller idèell, så fratar ikke det oppdrettere for ansvar (noe jeg ikke mener du har skrevet, tvert imot). Og dersom vi hadde hatt en optimal verden, ville ikke det fratatt valpekjøpere ansvar for å sette seg inn i ting, deriblant rase (som må sies å være et minimum).

[Siri]

Men faktum er at mange handler hund like kjapt som de handler nye bukser, og gransker omtrent like mye. "Den så fin ut, den tar jeg".

Det var vel omtrent slik jeg fikk min første briard, det *ler*.

Jeg ante vel stort sett ikke noe annet om rasen enn at den var en fransk gjeterhund (hva nå gjeterhund egentlig innebar tror jeg ikke jeg var spesielt bevisst) med lang pels og som så dritkul ut på avstand (jeg hadde sett to eksemplar i levende live - trolig juniorer) før jeg bestemte meg for at sånn ville jeg ha. Jeg visste dog at de var kule, fordi venninna mi hadde kjøpt hund hos en oppdretter som OGSÅ hadde briard, og hun syntes de både så kule ut og var kule (og igjen - hva innebar KULE ?) *host*.

Linjer ? Hva det var? Næsj, hunden hadde jo en mor og en far iallefall - pappa'n var til og med champion, og oppdretter kunne berette at både mor og far kom fra de to eneste kullene i Norge der alle søsken var HD-frie (ja, jeg visste sånn nogen lunde at HD var en hoftesykdom og at det var bra hundene var frie), så da var det nok bra .

Jeg fikk hilse på de første voksne eksemplarene av rasen da jeg kom for å kikke på valpene 5 uker gamle. Mora tror jeg ikke jeg traff da - var det viktig å hilse på foreldrene altså ??? Men jeg fikk jo truffet en del andre voksne hunder der, og de var jo.. ehhhh... kule ? Hva så man egentlig etter ? At de ikke beit eller knurra ? Nei, for det gjorde de jo ikke, så da var de sikkert fine eksemplarer av rasen de også .

Det jeg også vil si er jo at det ER fryktelig vanskelig å egentlig vite hva du skal se etter og undersøke når du er fersk og kanskje skal kjøpe hund for første gang på egen hånd (vi hadde jo hatt flere hunder mens jeg var liten - alle kjøpt uten at vi overhodet ante stort annet om rasen enn det som stod i hundebøker fra 60-tallet). Det ER faktisk ikke så lett å skille klinten fra hveten som ny valpekjøper, så jeg skjønner i grunnen frustrasjonen.

Ofte er det vel sånn at man kjøper seg en hund, og forhåpentligvis er heldig og får en rase som passer til seg, evt greier å tilpasse seg selv til den rasen man plutselig har fått i hus ?

Og det er jo heller ingen selvfølge at det skal gå bra selv om man forbereder seg ut over det normale... Der synes jeg jo det er et glimrende eksempel det som skjedde med Lyra til Loke. Der VAR jo alle forberedelser og undersøkelser gjort, men likevel ble det jo feil.

[MonicaT]

Jeg synes det er veldig ettersom, er det første hund, hvordan rase etc

Når jeg skal ha hund nr 2, så vet jeg hva jeg vil ha og ikke ha

Derfor er ikke oppdretter så viktig ei heller å treffe mor/far. Det som skal sjekkes får jeg fint sjekket ut selv, samt at jeg har et godt nettverk rundt meg jeg kan kontrollsjekke med. Men så klart det er en bonus å ha hilst på moren og ha en god tone med oppdretter. Jeg vet at jeg med neste hund vil klare meg uten oppdretter, så jeg trenger ikke å ha en oppdretter jeg kan ringe i utide og tide for å spørre om alt mulig.

[Wheaten terrier]

Jeg vil si at det er viktig, kanskje like viktig som å å ha satt seg godt inn i rasens bakgrunn, særtrekk og egenskaper før man treffer det endelige valget om rase.

For vår egen del var det ihvertfall en stor fordel å ha møtt to herlige eksemplarer av rasen før vi bestemte oss, og fikk også snakket en del med eieren som ga oss en del råd og anbefalte rasen varmt. Etter det var det ikke så mye tvil, og angrer ikke

[Tapper]

Ja, jeg synes absolutt det er en fordel å møte flere eksemplarer av rasen før man skaffer seg en, og helst en eller begge av foreldrene også.

Men jeg hadde faktisk aldri engang sett en sheltie i virkeligheten før jeg dro for å hente min (oppdretter langt unna). Men jeg hadde lest masse om rasen (og andre raser) og funnet ut at det var en rase som passet meg. Dette funket for meg, men det er jo ikke sikkert alle er like heldige.