Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjennskap til rase


tm100001

Recommended Posts

  • Svar 79
  • Created
  • Siste svar

Både aussien og labradoren kjente jeg godt som rase før jeg skaffet meg dem. Labradoren er kanskje ikke så vanskelig å bli kjent med, men jeg fikk trent med flere aussier og omgikk flere før jeg skaffet meg rasen. Jeg syns det er viktig å oppleve rasen hvordan den egentlig er. Teori og praksis er ofte to forskjellige ting. Jeg ville også ha gjort meg kjent med hvordan forskjellige linjer er. På labradoren får man alt fra raske jakthunder til treige dråg, man får stressede hunder med masse hormoner og kjønnsdrifter til hunder som ikke er rasetypiske overhodet mtp temperament.

Folk har også litt for lett for å kun snakke positivt om sin egen rase, derfor må man gjerne selvoppleve rasen for å bedømme om det er noe man vil ha eller ikke.

Edit: Jeg syns det er veldig nødvendig. Man kan selvfølgelig lese seg frem til noen raser man liker og virker lovende til ditt bruk, men å møte så mange eksemplarer som mulig er absolutt å anbefale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke møtt så mange Alaskan Huskyer før jeg skaffet meg ei.. Men et par har jeg jo møtt.. Jeg leste om alle ulemper som kunne følge med så det var jeg helt klar over.. Og jeg vet hvordan deres væremåte er og hvor sære de KAN være.. :) Men jeg synes ikke man absolutt MÅ møte rasen før man skaffer seg den jeg da..

Hvis du møter et par individer i den rasen du ønsker deg så kan det jo hende du møter noen som ikke er rasetypiske.. Det er jo fortsatt veldig individuelt mellom hunder om hvordan de oppfører seg.. Men ja man bør få med seg ALT det er å finne om rasen man ønsker seg.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm hadde vel bare truffet en rottweiler før jeg hentet embla. Ellers hadde jeg hørt nesten bare negativt om rasen( av folk som hadde hørt historier om dem) Men valgte å stole på rasestandard og "rådøring" på forum på nett. Og kan ikke si at jeg bommet akkuratt. Så jeg vil si det er ønskelig å treffe individer av rasen men ikke et absolutt krav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir jo å reise ned og besøke oppdretter når jeg henter valpen, da vil jeg hilse på værtfall tispa. :)

Og hvor stor sjanse er det da for at du drar hjem igjen uten valp, selv om moren ikke er akkurat som du hadde tenkt deg? Jeg ville ha hilst på foreldrene før du bestemmer deg for valp etter det kullet, hvis ikke blir det altfor vanskelig å være kritisk. Det er opp til deg, men husk at du skal leve med bikjen i mange år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er viktig, etter dårlig erfaring har jeg også en mening om at man skal møte begge foreldre ...

Blir jo å reise ned og besøke oppdretter når jeg henter valpen, da vil jeg hilse på værtfall tispa. :)

Og hvor stor sjanse er det da for at du drar hjem igjen uten valp, selv om moren ikke er akkurat som du hadde tenkt deg? Jeg ville ha hilst på foreldrene før du bestemmer deg for valp etter det kullet, hvis ikke blir det altfor vanskelig å være kritisk. Det er opp til deg, men husk at du skal leve med bikjen i mange år.

Svarte på den øverste der :)

Blir iallefall vanskelig å reise ned til Biri, i nærheten av Oslo, for å hilse på oppdretter! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente rasen egentlig ganske dårlig, og hadde knapt møtt en labrador ordentlig - bare hilst på i forbifarten, liksom. Nå i ettertid innser jeg også at jeg heller ikke leste så mye om rasen før Tinka kom i hus. Hadde jeg satt meg bedre inn i hvordan rasen er og hva jeg ønsket av hunden min, kan det godt hende jeg hadde endt opp med en annen rase. Men på den andre siden må alle være førstegangseiere en gang, både på godt og vondt, og alt i alt har det jo i grunnen gått veldig bra, selv om jeg kunne lite om både rasen og hva jeg burde se etter i linjer/oppdretter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente lite til Sankt Bernharden ikke møtt noen, bare sett Båtsmann i serien vi på saltkråkan da jeg vokste opp + Bolivar i Donald :)

Men mannen min er kjent med rasen å har hatt et par under sin egen oppvekst. Han var hos oppdretter å hilste på både mamma og søsken, Eldar var jo min morgengave :)

Men skal sies at vi pratet om hund i noen år og vi hadde bestemt oss for Sankt Bernhard sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde lest mye om rasen og møtt et par JRT før vi bestemte oss for rase. Vi besøkte også opdretteren et par ganger før vi bestemte oss for valp fra de slik at vi fikk hilst på begge foreldrene. Det er nok lurt å hilse på foreldrene før man bestemmer seg, for er nok ikke lett som noen andre sa og si nei til valpen hvis man alt har bestemt men ikke skulle like moren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm... :) Må snakke med mamma om hva hun synes, så får vi se om jeg kommer nedover en dag :)

Men for DIN del tror jeg det er bedre å komme hit til Tromsø og hilse på Heelerene her. Nå er det tre stk i byen, i alt fra voksen til valpeform. De er også alt i fra svart til brun.

For om du kjøper hund fra Skogstrollet, så blir det jo fra de linjene som Ia kommer fra. Hvis du får møtt henne, får du jo sett hvordan både linjer og hundene er. Om du ser hva jeg mener?

For det kan jo ikke gå SÅ galt. Verre hadde det vært om du skulle kjøpe valp fra en oppdretter du ikke kjente til, og ingen kjente til i det hele tatt. Men i dette tilfellet er det jo en godt kjent oppdretter, iallefall her på forumet. Dere har jo krevende jakthunder per i dag, så "hundeholdet" i så måte er ikke noe nytt for deg. Viktigst er det nok å bare få hilst på rasen, siden den kan være bra livlig og energisk.

Mener JEG. Foreldre ser man an hos oppdretter. Med mindre du får bakoversveis og rygger ut med sjokkartet blikk så går det ikke galt. Her inne på forumet er det jo en slags

overdreven og

rådende moral om at du skal ha kjennskap til ALT av linjer, du skal ha visst om det planlagte kullet i 5 år i forveien, du skal omtrent ha fulgt foreldre fra valpestadiet til voksenlivet og ikke minst ha tett kontakt med oppdretter.

Ikke noe galt i det, men for normale/dødelige som vil ha en familiehund og bestekompis er det slett ikke noe krav! For "in the end" er det jo din oppdragelse og pregning av valpen som gjør susen. Hva med de som får omplasseringshunder?! Hva med de som redder valper over hele Amerika hos SPCA? De aner ikke noe om helse, gemytt eller liknende. Til tross for dette ender MANGE av disse valpene opp som komplett normale familiehunder, uten noe om og men.

Det går nok bra skal du se, viktigst er bare at du vet hva som bor i rasen. Slik at du ikke blir skuffet/tatt på senga av diverse atferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Jeg er til dels enig med deg... Men å hilse på begge foreldre synes jeg nå er blitt ett kjempepunkt..

Ta mitt eget naive eksempel..

Moren fikk jeg hilst på en fantastisk flott hund, godt gemytt, pels, leken osv osv en meget bra eksemplar av rasen.. akkurat det jeg så for meg...men og her er mitt men...faren derimot..

han var en primadonna uten like, lat, ikke leken og ikke noen god representant ihnt til gemytt(allsidigheten). Han tisser over seg selv ved markering, tissing osv.. (bein, mage og gjerne litt bryst). Dette fikk jeg ikke vite noenting om, enn jeg spurte om det negative ved foreldrene...

Min Sofus er sådan her: ikke allsidig, tisser over hele seg, lat og egentlig ganske primadonna, ikke leken... Jeg har etter 2,5 år fått han igang på agility og kløving og noe LP. Men det tar ****** så lang tid. Brukte 5 mnd på å få til "på plass", men den er ennå ikke engang finpussa. det er ikke gøy engang når det er sånn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bambi, kommer din hund fra en velkjent oppdretter? Var valpene godkjent av avlsråd? Hadde du hørt om foreldrene før?

Sorry, jeg aner ikke noe om hunden din, derfor jeg spør. I tillegg til at det i mitt hode er relevante spørsmål ifht. valpekjøp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bambi, kommer din hund fra en velkjent oppdretter? Var valpene godkjent av avlsråd? Hadde du hørt om foreldrene før?

Sorry, jeg aner ikke noe om hunden din, derfor jeg spør. I tillegg til at det i mitt hode er relevante spørsmål ifht. valpekjøp.

En meget ansett oppdretter også (som desverre etter det bare har gått nedover på)

Valpene var godkjent og jeg fikk råd ifra en annen oppdretter da det ikke var hanne i kullet hennes til meg. Jeg var ny i rasen kan man si.. Men inntil kort tid siden er det jo heller ingen som har giddet å kommet frem med slik informasjon da...(flere hanner og en rød tråd på stamtavlene... ) (jeg vet om faren fordi venninna mi sin søster eiern nå)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å svare fra andre enden, som oppdretter - hvis noen ringer til meg og vil ha bernervalp uten noen gang å ha sett en berner live, vil jeg faktisk bli litt skeptisk. Det er for mange som har fått seg en overraskelse når berneren vokser til, og jeg ønsker at mine valpekjøpere skal være godt forberedt på at den søte valpen blir en stor hund på 40-50 kilo, og at de er klar over at hverdagsdressur og oppdragelse må presenteres for valpen før den blir fysisk sterk og vanskelig å håndtere...

Dette handler selvfølgelig også om generell hundekunnskap, som en jo kan ha mye av, men en berner kan være mer enn en tror, i hvert fall om en har møtt primært voksne, veletablerte, oppdratte hunder som har roet seg og blitt fine familiehunder.

Jeg ønsker meg valpekjøpere som ikke bare blendes av verdens vakreste valp - og jeg ønsker meg valpekjøpere som er klar over at en berner både kan mer og fortjener mer enn å være sofapute.

Det er forskjell på å ha kunnskap om hund og å ha kunnskap om rasen spesifikt. Satt litt på spissen, men hvis noen er interessert i hund kan de kjøpe av noen, for jeg selger ikke hunder - jeg selger berner sennenhunder. En konkret rase, med den innpakning og innhold den kommer i.

Når det er sagt er jeg veldig glad for de som vil lære mer, som vil snakke, møtes, treffe hunder, også videre. Jeg vil ikke selge valp over telefon eller mail, og på sist kull kom det for eksempel potensielle valpekjøpere fra Førde på besøk kun for å hilse på, de hadde ikke noe løfte om valp, vi hadde bare en god følelse etter flere telefoner. Men da de dro fra oss hadde de derimot løfte om valp, og kom tilbake tre uker senere for å hente gutten sin. Men vi har også hatt folk på besøk som har fått beskjed om at vi ikke har valp til dem, selv om vi startet med en god følelse.

Det er lov å ikke kunne så mye om rasen, men når folk utbryter "oj, er de så store!" da har de ikke satt seg nok inn i rasen enda...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Møtte flere hunder av rasen, besøkte oppdrettere og var aktiv på diverse raseforum på nett over flere år (ca 5) før jeg skaffet meg valp. Så joda, jeg vil vel si jeg kjente godt til rasen og visste nogenlunde hva jeg gikk til :) Jeg sier ikke at alle skal drøye så lenge som meg, men jeg tror det er viktig å gjøre litt research og ihvertfall møte noen hunder av rasen man vil ha. Man kan få seg noen aha-opplevelser og finne ut ting som ikke nødvendigvis står i rasepresentasjoner på nett og i bøker.

Skal love deg det ikke var bare-bare å få møtt presaer for fem år siden heller, men det er lite som er umulig om man virkelig vil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

F på sist kull kom det for eksempel potensielle valpekjøpere fra Førde på besøk kun for å hilse på

Fra Førde faktisk, hadde de kjørt bil i mange timer da? 5-6? Med andre ord som å kjøre fra Tromsø til Alta det. For å si det sånn, bare det å kjøre Tromsø-Kirkenes tar over 12 timer (nå husker jeg ikke eksakt hvor Eva bor i Finnmark, men Varangerish?)... Det er ikke "bare" å reise for oss nordleninger - noe som er poenget jeg vil fram til.

Ja, det går fly mellom Oslo og f.eks Kirkenes, men det tar over 2 timer, og koster sine penger. Ikke "bare bare" for skoleelever. Poenget mitt er slett ikke at det å møte foreldredyra er unødvendig - får jeg muligheten sier jeg ikke nei - men jeg mener at det ikke nødvendigvis skal være en "kjøpssperre" eller et stempel som useriøs valpekjøper selv om man ikke tar en flere dagers kjøretur, eller en flytur tilsvarende at dere i Oslo hadde flydd helt ned til Italia.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble interessert i rasen (Lagotto Romagnolo) for over ett år siden, kom tilfeldigvis over rasebeskrivelsen og tenkte - Dette er rasen for meg :) Hadde lest alt jeg kom over om rasen, men hadde bare møtt 2 individer før jeg satte meg opp på venteliste for valp. Disse møtene gjorde meg bare mer sikker på rasevalget, så hadde ingen betenkeligheter med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde faktisk ikke møtt en eneste dalmatiner før jeg dro og besøkte oppdretter. Bare sett på avstand, og lest meg til det. Heller ikke lest utrolig mye, bare generelt på wikipedia, canis, og raseklubben he he

Sendte noen mailer til noen få jeg så hadde dalmatiner på forum, og de fleste frarådet meg det faktisk, de skulle ikke ha den rasen igjen.

Men hadde følesen av at dette var rasen for meg, og besøket hos oppdretter bekreftet den. Og angrer ikke et sekund, frelst dalmatinerelsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra Førde faktisk, hadde de kjørt bil i mange timer da? 5-6? Med andre ord som å kjøre fra Tromsø til Alta det. For å si det sånn, bare det å kjøre Tromsø-Kirkenes tar over 12 timer (nå husker jeg ikke eksakt hvor Eva bor i Finnmark, men Varangerish?)... Det er ikke "bare" å reise for oss nordleninger - noe som er poenget jeg vil fram til.

Ja, det går fly mellom Oslo og f.eks Kirkenes, men det tar over 2 timer, og koster sine penger. Ikke "bare bare" for skoleelever. Poenget mitt er slett ikke at det å møte foreldredyra er unødvendig - får jeg muligheten sier jeg ikke nei - men jeg mener at det ikke nødvendigvis skal være en "kjøpssperre" eller et stempel som useriøs valpekjøper selv om man ikke tar en flere dagers kjøretur, eller en flytur tilsvarende at dere i Oslo hadde flydd helt ned til Italia.

Selvfølgelig er det ikke nødvendig, de fleste hundemennesker vet ikke hvor hunden sin er fra engang. Men for å ha best mulig grunnlag til å få den valpen man ønsker seg, så anbefales det på det sterkeste å møte så mange eksemplarer av rasen som mulig og foreldredyrene, søsken osv. Og sånn er det bare, enten man bor i New York eller på Nordpolen: det anbefales på det sterkeste å møte rasen.

Jeg kjenner til mange oppdrettere som det snakkes varmt om, hvor jeg aldri ville ha rørt i hundene med ildtang engang. Eller oppdrettere det snakkes varmt om som har hunder som passer til mange andre, men ikke til meg. Jeg tror helt klart at Eva kan takle en heeler, men det er dødskjipt å sitte der om 1-2 år og ha en hund man skulle ønske var annerledes. Da ville jeg heller lagt ned mer tid, penger og energi i rasevalget/oppdrettervalget slik at jeg til slutt sitter igjen med en valp jeg kommer til å ha fullt utbytte av i alle år.

Jeg prøver bare å hjelpe Eva, jeg syns hun fortjener en god hund.

Det handler heller ikke om "oss i Oslo" og "dere i Nord", jeg snakker også på generelt grunnlag, no matter where you live.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • https://www.spleis.no/project/445754 Jeg har null venner å minimalt med familie så jeg har ingen nettverk så håper på at dere kan være så snille å hjelpe meg å dele. Forventer ingenting og setter ekstremt stor pris på all hjelp vi får ❤️ Bucky kom inn i livet mitt som en liten sjarmør med et stort hjerte. Han er min bestevenn, min lille baby og midtpunktet i livet mitt. Han har gitt meg utallige smil, trøstet meg når livet har vært tøft og spredd mye glede til alle han møter Etter jeg kom hjem fra operasjon på Jack (andre hunden min) på tirsdag så jeg at Bucky ikke var i form å det var rett inn på dyresykehuset med han. Viste seg at han hadde svulst med veske i buken. Etter en rekke prøver og bilder så kom de frem til at han har kreft i leveren. Jeg tokk da valget i å prøve å gi han en kjanse da han fortsatt har mye livsglede igjen. Han ble operert på torsdag og de fikk ut hele kreften. Han mener at det er den possitive typen men vi vet ikke mer før prøvene kommer tilbake om 3-5 uker. Han så heller ikke tegn til noe flere kuler men vi må ta ct om noen uker/måneder igjen for å se om det er flere inni leveren. Men så langt så virker alt bra å jeg får kanskje hente han hjem i morgen ❤️ På tlf i sta så nevnte veterinæren at regningen er nå på nærmere 90 000kr (ink ligge over til mandag). Jeg har igjen ca 50 000kr på forsikringen i tillegg til noe på buffer konto men det er ikke nokk da jeg måtte ha en operasjon på Jack som blir delvis dekket og har måtte ut med en del penger i sommer da hvitevarer røyk og måtte spyle tett rør osv.. Så har valgt å prøve å spørre om hjelp selv om jeg syns det er flaut å ikke liker å spørre om hjelp..  Har over lengre tid prøvd å selge det jeg eier på finn uten hell så tviler på at jeg plutselig får solgt noe mer der nå, skal prøve å male bilder å selge men sliter mye med kronisk migrene utmattelse depresjon osv.. så vet ikke hvor mye jeg får til der. plukker også sopp på bestilling men var helt tørka ut når jeg skulle inn å se på onsdag så max uflaks. Har også valgt å kutte ut behandlinger,legetimer og medisiner fremover for å ta vare på Bucky å få betalt ned det jeg evt må ta opp i lån  
    • Det er masse ekle planter der ute. I områder med f.eks. borree (urt), hundegress eller boress (også gress) er det høyst sannsynlig noe plantemateriale som sitter fast i svelget. De nevnte gressartene har blader som kan forårsake skader, men det finnes mange flere gressarter som har frø med mothaker fra *******. 
    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...