Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjennskap til rase


tm100001

Recommended Posts

  • Svar 79
  • Created
  • Siste svar

Både aussien og labradoren kjente jeg godt som rase før jeg skaffet meg dem. Labradoren er kanskje ikke så vanskelig å bli kjent med, men jeg fikk trent med flere aussier og omgikk flere før jeg skaffet meg rasen. Jeg syns det er viktig å oppleve rasen hvordan den egentlig er. Teori og praksis er ofte to forskjellige ting. Jeg ville også ha gjort meg kjent med hvordan forskjellige linjer er. På labradoren får man alt fra raske jakthunder til treige dråg, man får stressede hunder med masse hormoner og kjønnsdrifter til hunder som ikke er rasetypiske overhodet mtp temperament.

Folk har også litt for lett for å kun snakke positivt om sin egen rase, derfor må man gjerne selvoppleve rasen for å bedømme om det er noe man vil ha eller ikke.

Edit: Jeg syns det er veldig nødvendig. Man kan selvfølgelig lese seg frem til noen raser man liker og virker lovende til ditt bruk, men å møte så mange eksemplarer som mulig er absolutt å anbefale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke møtt så mange Alaskan Huskyer før jeg skaffet meg ei.. Men et par har jeg jo møtt.. Jeg leste om alle ulemper som kunne følge med så det var jeg helt klar over.. Og jeg vet hvordan deres væremåte er og hvor sære de KAN være.. :) Men jeg synes ikke man absolutt MÅ møte rasen før man skaffer seg den jeg da..

Hvis du møter et par individer i den rasen du ønsker deg så kan det jo hende du møter noen som ikke er rasetypiske.. Det er jo fortsatt veldig individuelt mellom hunder om hvordan de oppfører seg.. Men ja man bør få med seg ALT det er å finne om rasen man ønsker seg.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm hadde vel bare truffet en rottweiler før jeg hentet embla. Ellers hadde jeg hørt nesten bare negativt om rasen( av folk som hadde hørt historier om dem) Men valgte å stole på rasestandard og "rådøring" på forum på nett. Og kan ikke si at jeg bommet akkuratt. Så jeg vil si det er ønskelig å treffe individer av rasen men ikke et absolutt krav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir jo å reise ned og besøke oppdretter når jeg henter valpen, da vil jeg hilse på værtfall tispa. :)

Og hvor stor sjanse er det da for at du drar hjem igjen uten valp, selv om moren ikke er akkurat som du hadde tenkt deg? Jeg ville ha hilst på foreldrene før du bestemmer deg for valp etter det kullet, hvis ikke blir det altfor vanskelig å være kritisk. Det er opp til deg, men husk at du skal leve med bikjen i mange år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er viktig, etter dårlig erfaring har jeg også en mening om at man skal møte begge foreldre ...

Blir jo å reise ned og besøke oppdretter når jeg henter valpen, da vil jeg hilse på værtfall tispa. :)

Og hvor stor sjanse er det da for at du drar hjem igjen uten valp, selv om moren ikke er akkurat som du hadde tenkt deg? Jeg ville ha hilst på foreldrene før du bestemmer deg for valp etter det kullet, hvis ikke blir det altfor vanskelig å være kritisk. Det er opp til deg, men husk at du skal leve med bikjen i mange år.

Svarte på den øverste der :)

Blir iallefall vanskelig å reise ned til Biri, i nærheten av Oslo, for å hilse på oppdretter! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente rasen egentlig ganske dårlig, og hadde knapt møtt en labrador ordentlig - bare hilst på i forbifarten, liksom. Nå i ettertid innser jeg også at jeg heller ikke leste så mye om rasen før Tinka kom i hus. Hadde jeg satt meg bedre inn i hvordan rasen er og hva jeg ønsket av hunden min, kan det godt hende jeg hadde endt opp med en annen rase. Men på den andre siden må alle være førstegangseiere en gang, både på godt og vondt, og alt i alt har det jo i grunnen gått veldig bra, selv om jeg kunne lite om både rasen og hva jeg burde se etter i linjer/oppdretter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente lite til Sankt Bernharden ikke møtt noen, bare sett Båtsmann i serien vi på saltkråkan da jeg vokste opp + Bolivar i Donald :)

Men mannen min er kjent med rasen å har hatt et par under sin egen oppvekst. Han var hos oppdretter å hilste på både mamma og søsken, Eldar var jo min morgengave :)

Men skal sies at vi pratet om hund i noen år og vi hadde bestemt oss for Sankt Bernhard sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde lest mye om rasen og møtt et par JRT før vi bestemte oss for rase. Vi besøkte også opdretteren et par ganger før vi bestemte oss for valp fra de slik at vi fikk hilst på begge foreldrene. Det er nok lurt å hilse på foreldrene før man bestemmer seg, for er nok ikke lett som noen andre sa og si nei til valpen hvis man alt har bestemt men ikke skulle like moren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm... :) Må snakke med mamma om hva hun synes, så får vi se om jeg kommer nedover en dag :)

Men for DIN del tror jeg det er bedre å komme hit til Tromsø og hilse på Heelerene her. Nå er det tre stk i byen, i alt fra voksen til valpeform. De er også alt i fra svart til brun.

For om du kjøper hund fra Skogstrollet, så blir det jo fra de linjene som Ia kommer fra. Hvis du får møtt henne, får du jo sett hvordan både linjer og hundene er. Om du ser hva jeg mener?

For det kan jo ikke gå SÅ galt. Verre hadde det vært om du skulle kjøpe valp fra en oppdretter du ikke kjente til, og ingen kjente til i det hele tatt. Men i dette tilfellet er det jo en godt kjent oppdretter, iallefall her på forumet. Dere har jo krevende jakthunder per i dag, så "hundeholdet" i så måte er ikke noe nytt for deg. Viktigst er det nok å bare få hilst på rasen, siden den kan være bra livlig og energisk.

Mener JEG. Foreldre ser man an hos oppdretter. Med mindre du får bakoversveis og rygger ut med sjokkartet blikk så går det ikke galt. Her inne på forumet er det jo en slags

overdreven og

rådende moral om at du skal ha kjennskap til ALT av linjer, du skal ha visst om det planlagte kullet i 5 år i forveien, du skal omtrent ha fulgt foreldre fra valpestadiet til voksenlivet og ikke minst ha tett kontakt med oppdretter.

Ikke noe galt i det, men for normale/dødelige som vil ha en familiehund og bestekompis er det slett ikke noe krav! For "in the end" er det jo din oppdragelse og pregning av valpen som gjør susen. Hva med de som får omplasseringshunder?! Hva med de som redder valper over hele Amerika hos SPCA? De aner ikke noe om helse, gemytt eller liknende. Til tross for dette ender MANGE av disse valpene opp som komplett normale familiehunder, uten noe om og men.

Det går nok bra skal du se, viktigst er bare at du vet hva som bor i rasen. Slik at du ikke blir skuffet/tatt på senga av diverse atferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Jeg er til dels enig med deg... Men å hilse på begge foreldre synes jeg nå er blitt ett kjempepunkt..

Ta mitt eget naive eksempel..

Moren fikk jeg hilst på en fantastisk flott hund, godt gemytt, pels, leken osv osv en meget bra eksemplar av rasen.. akkurat det jeg så for meg...men og her er mitt men...faren derimot..

han var en primadonna uten like, lat, ikke leken og ikke noen god representant ihnt til gemytt(allsidigheten). Han tisser over seg selv ved markering, tissing osv.. (bein, mage og gjerne litt bryst). Dette fikk jeg ikke vite noenting om, enn jeg spurte om det negative ved foreldrene...

Min Sofus er sådan her: ikke allsidig, tisser over hele seg, lat og egentlig ganske primadonna, ikke leken... Jeg har etter 2,5 år fått han igang på agility og kløving og noe LP. Men det tar ****** så lang tid. Brukte 5 mnd på å få til "på plass", men den er ennå ikke engang finpussa. det er ikke gøy engang når det er sånn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bambi, kommer din hund fra en velkjent oppdretter? Var valpene godkjent av avlsråd? Hadde du hørt om foreldrene før?

Sorry, jeg aner ikke noe om hunden din, derfor jeg spør. I tillegg til at det i mitt hode er relevante spørsmål ifht. valpekjøp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bambi, kommer din hund fra en velkjent oppdretter? Var valpene godkjent av avlsråd? Hadde du hørt om foreldrene før?

Sorry, jeg aner ikke noe om hunden din, derfor jeg spør. I tillegg til at det i mitt hode er relevante spørsmål ifht. valpekjøp.

En meget ansett oppdretter også (som desverre etter det bare har gått nedover på)

Valpene var godkjent og jeg fikk råd ifra en annen oppdretter da det ikke var hanne i kullet hennes til meg. Jeg var ny i rasen kan man si.. Men inntil kort tid siden er det jo heller ingen som har giddet å kommet frem med slik informasjon da...(flere hanner og en rød tråd på stamtavlene... ) (jeg vet om faren fordi venninna mi sin søster eiern nå)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å svare fra andre enden, som oppdretter - hvis noen ringer til meg og vil ha bernervalp uten noen gang å ha sett en berner live, vil jeg faktisk bli litt skeptisk. Det er for mange som har fått seg en overraskelse når berneren vokser til, og jeg ønsker at mine valpekjøpere skal være godt forberedt på at den søte valpen blir en stor hund på 40-50 kilo, og at de er klar over at hverdagsdressur og oppdragelse må presenteres for valpen før den blir fysisk sterk og vanskelig å håndtere...

Dette handler selvfølgelig også om generell hundekunnskap, som en jo kan ha mye av, men en berner kan være mer enn en tror, i hvert fall om en har møtt primært voksne, veletablerte, oppdratte hunder som har roet seg og blitt fine familiehunder.

Jeg ønsker meg valpekjøpere som ikke bare blendes av verdens vakreste valp - og jeg ønsker meg valpekjøpere som er klar over at en berner både kan mer og fortjener mer enn å være sofapute.

Det er forskjell på å ha kunnskap om hund og å ha kunnskap om rasen spesifikt. Satt litt på spissen, men hvis noen er interessert i hund kan de kjøpe av noen, for jeg selger ikke hunder - jeg selger berner sennenhunder. En konkret rase, med den innpakning og innhold den kommer i.

Når det er sagt er jeg veldig glad for de som vil lære mer, som vil snakke, møtes, treffe hunder, også videre. Jeg vil ikke selge valp over telefon eller mail, og på sist kull kom det for eksempel potensielle valpekjøpere fra Førde på besøk kun for å hilse på, de hadde ikke noe løfte om valp, vi hadde bare en god følelse etter flere telefoner. Men da de dro fra oss hadde de derimot løfte om valp, og kom tilbake tre uker senere for å hente gutten sin. Men vi har også hatt folk på besøk som har fått beskjed om at vi ikke har valp til dem, selv om vi startet med en god følelse.

Det er lov å ikke kunne så mye om rasen, men når folk utbryter "oj, er de så store!" da har de ikke satt seg nok inn i rasen enda...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Møtte flere hunder av rasen, besøkte oppdrettere og var aktiv på diverse raseforum på nett over flere år (ca 5) før jeg skaffet meg valp. Så joda, jeg vil vel si jeg kjente godt til rasen og visste nogenlunde hva jeg gikk til :) Jeg sier ikke at alle skal drøye så lenge som meg, men jeg tror det er viktig å gjøre litt research og ihvertfall møte noen hunder av rasen man vil ha. Man kan få seg noen aha-opplevelser og finne ut ting som ikke nødvendigvis står i rasepresentasjoner på nett og i bøker.

Skal love deg det ikke var bare-bare å få møtt presaer for fem år siden heller, men det er lite som er umulig om man virkelig vil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

F på sist kull kom det for eksempel potensielle valpekjøpere fra Førde på besøk kun for å hilse på

Fra Førde faktisk, hadde de kjørt bil i mange timer da? 5-6? Med andre ord som å kjøre fra Tromsø til Alta det. For å si det sånn, bare det å kjøre Tromsø-Kirkenes tar over 12 timer (nå husker jeg ikke eksakt hvor Eva bor i Finnmark, men Varangerish?)... Det er ikke "bare" å reise for oss nordleninger - noe som er poenget jeg vil fram til.

Ja, det går fly mellom Oslo og f.eks Kirkenes, men det tar over 2 timer, og koster sine penger. Ikke "bare bare" for skoleelever. Poenget mitt er slett ikke at det å møte foreldredyra er unødvendig - får jeg muligheten sier jeg ikke nei - men jeg mener at det ikke nødvendigvis skal være en "kjøpssperre" eller et stempel som useriøs valpekjøper selv om man ikke tar en flere dagers kjøretur, eller en flytur tilsvarende at dere i Oslo hadde flydd helt ned til Italia.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble interessert i rasen (Lagotto Romagnolo) for over ett år siden, kom tilfeldigvis over rasebeskrivelsen og tenkte - Dette er rasen for meg :) Hadde lest alt jeg kom over om rasen, men hadde bare møtt 2 individer før jeg satte meg opp på venteliste for valp. Disse møtene gjorde meg bare mer sikker på rasevalget, så hadde ingen betenkeligheter med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde faktisk ikke møtt en eneste dalmatiner før jeg dro og besøkte oppdretter. Bare sett på avstand, og lest meg til det. Heller ikke lest utrolig mye, bare generelt på wikipedia, canis, og raseklubben he he

Sendte noen mailer til noen få jeg så hadde dalmatiner på forum, og de fleste frarådet meg det faktisk, de skulle ikke ha den rasen igjen.

Men hadde følesen av at dette var rasen for meg, og besøket hos oppdretter bekreftet den. Og angrer ikke et sekund, frelst dalmatinerelsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra Førde faktisk, hadde de kjørt bil i mange timer da? 5-6? Med andre ord som å kjøre fra Tromsø til Alta det. For å si det sånn, bare det å kjøre Tromsø-Kirkenes tar over 12 timer (nå husker jeg ikke eksakt hvor Eva bor i Finnmark, men Varangerish?)... Det er ikke "bare" å reise for oss nordleninger - noe som er poenget jeg vil fram til.

Ja, det går fly mellom Oslo og f.eks Kirkenes, men det tar over 2 timer, og koster sine penger. Ikke "bare bare" for skoleelever. Poenget mitt er slett ikke at det å møte foreldredyra er unødvendig - får jeg muligheten sier jeg ikke nei - men jeg mener at det ikke nødvendigvis skal være en "kjøpssperre" eller et stempel som useriøs valpekjøper selv om man ikke tar en flere dagers kjøretur, eller en flytur tilsvarende at dere i Oslo hadde flydd helt ned til Italia.

Selvfølgelig er det ikke nødvendig, de fleste hundemennesker vet ikke hvor hunden sin er fra engang. Men for å ha best mulig grunnlag til å få den valpen man ønsker seg, så anbefales det på det sterkeste å møte så mange eksemplarer av rasen som mulig og foreldredyrene, søsken osv. Og sånn er det bare, enten man bor i New York eller på Nordpolen: det anbefales på det sterkeste å møte rasen.

Jeg kjenner til mange oppdrettere som det snakkes varmt om, hvor jeg aldri ville ha rørt i hundene med ildtang engang. Eller oppdrettere det snakkes varmt om som har hunder som passer til mange andre, men ikke til meg. Jeg tror helt klart at Eva kan takle en heeler, men det er dødskjipt å sitte der om 1-2 år og ha en hund man skulle ønske var annerledes. Da ville jeg heller lagt ned mer tid, penger og energi i rasevalget/oppdrettervalget slik at jeg til slutt sitter igjen med en valp jeg kommer til å ha fullt utbytte av i alle år.

Jeg prøver bare å hjelpe Eva, jeg syns hun fortjener en god hund.

Det handler heller ikke om "oss i Oslo" og "dere i Nord", jeg snakker også på generelt grunnlag, no matter where you live.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
×
×
  • Opprett ny...