Gå til innhold
Hundesonen.no

Ørekuppering, dyremisshandlig eller ikke?


Silje

Recommended Posts

Godt å høre at jeg ikke er dustete. Føler meg ikke særlig dustete serru. Men det kan jo være en illusjon det også.

Åpenbart strides de lærde om daggamle hvalper føler smerte eller ikke. Min erfaring er at fjerning av ulveklør ikke synes å plage hvalpen synderlig.

De lærde strides ikke om hvorvidt valper føler smerte eller ikke. Det er grunnleggende kunnskap at når en valp skriker når man klipper av den kroppsdeler, er det fordi det gjør vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 84
  • Created
  • Siste svar
De lærde strides ikke om hvorvidt valper føler smerte eller ikke. Det er grunnleggende kunnskap at når en valp skriker når man klipper av den kroppsdeler, er det fordi det gjør vondt.

Min grunnleggende kunnskap er at det å løfte opp en valp og holde den i et fast grep er nok til at den gnyr. Så der er det mulig at din og min grunnleggende kunnskap divergerer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt å høre at jeg ikke er dustete. Føler meg ikke særlig dustete serru. Men det kan jo være en illusjon det også.

Du er nok ikke dustete skal du se :D

Åpenbart strides de lærde om daggamle hvalper føler smerte eller ikke. Min erfaring er at fjerning av ulveklør ikke synes å plage hvalpen synderlig.

Hale- og ørekupering er forbudt her i Norge, så egentlig er det ikke veldig aktuelt å diskutere dette. Etter mitt inntrykk foregår heller ikke dette her i landet. Det er en viss forskjell på det å øre- og halekupere - og det å ta ulveklør. Var med på halekupering da det ennå var lovlig - og det er mer dramatisk enn klipping av ulveklør. Ulveklør på så små hvalper er på størrelse med hullet i en femkroning, og mitt inntrykk er at de ikke sjeneres synderlig av inngrepet.

Men det er jo ikke så rart at ulvekloen er liten når valpen vare er noen dager gammel.. Øret er jo lite da, og som på KO'en klippes jo kun øreflappen av, ikke noe brusk det heller, skla det da kunne forvares fordi det er et lite ingrep, på "små" kroppsdeler?

Du sier jo det er slik at små valper ikke føles samme smerte som store hunder, (selv om jeg stiller meg ytterst skeptisk til det) og om det er slik, så ville det vel heller ikke vær så ille for de å få halen snippet av?

Jeg spør og "kverrulerer" fordi jeg vil vite hvorfor enkelte synes det er helt i orden å klippe av ulveklør på pittesmå valper, mens de mener at å klippe av en øreflapp eller halen er grusomt.. Ser liksom ingen grunn til å klippe kroppsdeler av valper i det store og hele..

ps: min vennindes katalanske gjeterhund har doble ulveklør bak.. Den veier litt over 20 kg, og er særdeles aktiv, til dels "selvmordskandidat".. Den har aldri hatt noe som helst problemer med ulveklørne.. klørne på fremmpoten derimot har den røsket av flere ganger..?? Hvor er logikken i det da, om ulveklør er så lette å skade seg på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min grunnleggende kunnskap er at det å løfte opp en valp og holde den i et fast grep er nok til at den gnyr. Så der er det mulig at din og min grunnleggende kunnskap divergerer.

Tydeligvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er nok ikke dustete skal du se :D

Men det er jo ikke så rart at ulvekloen er liten når valpen vare er noen dager gammel.. Øret er jo lite da, og som på KO'en klippes jo kun øreflappen av, ikke noe brusk det heller, skla det da kunne forvares fordi det er et lite ingrep, på "små" kroppsdeler?

Du sier jo det er slik at små valper ikke føles samme smerte som store hunder, (selv om jeg stiller meg ytterst skeptisk til det) og om det er slik, så ville det vel heller ikke vær så ille for de å få halen snippet av?

Jeg spør og "kverrulerer" fordi jeg vil vite hvorfor enkelte synes det er helt i orden å klippe av ulveklør på pittesmå valper, mens de mener at å klippe av en øreflapp eller halen er grusomt.. Ser liksom ingen grunn til å klippe kroppsdeler av valper i det store og hele..

ps: min vennindes katalanske gjeterhund har doble ulveklør bak.. Den veier litt over 20 kg, og er særdeles aktiv, til dels "selvmordskandidat".. Den har aldri hatt noe som helst problemer med ulveklørne.. klørne på fremmpoten derimot har den røsket av flere ganger..?? Hvor er logikken i det da, om ulveklør er så lette å skade seg på?

Jeg synes dette er ganske bra sagt; hvorfor er det ene så mye verre enn det andre? Det ene er mishandling, det andre en nødvendighet? Jeg hører om MANGE hunder, bl.a flere av de korthårede fuglehundene, som slår halen sin til blods både ved hilsing og jakt. Bør de kuperes tre dager gamle, for å unngå mulige sår/infeksjoner o.l. senere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hale- og ørekupering er forbudt her i Norge, så egentlig er det ikke veldig aktuelt å diskutere dette. Etter mitt inntrykk foregår heller ikke dette her i landet. Det er en viss forskjell på det å øre- og halekupere - og det å ta ulveklør. Var med på halekupering da det ennå var lovlig - og det er mer dramatisk enn klipping av ulveklør. Ulveklør på så små hvalper er på størrelse med hullet i en femkroning, og mitt inntrykk er at de ikke sjeneres synderlig av inngrepet.

Tja.. Det er vel strengt tatt ikke lov å fjerne ulveklør rutinemessig lenger heller, så vidt jeg kan huske så fikk veterinærene pålegg om å skjerpe inn rutinene sine ang dette for noen år siden. Men det er ikke lov å kastrere uten en medisinsk grunn heller, så at noe er forbudt betyr ikke at det ikke gjøres.

Jeg er dog uenig med deg i at det var mer dramatisk å kupere haler enn det er å kupere ulveklør. Det var ikke spesielt dramatisk på noen av de valpekullene jeg så ble kuperte, og mitt inntrykk var at de ikke sjeneres synderlig av inngrepet.

De lærde strides ikke om hvorvidt valper føler smerte eller ikke. Det er grunnleggende kunnskap at når en valp skriker når man klipper av den kroppsdeler, er det fordi det gjør vondt.

Jeg er enig med deg i at når valper hyler når man klipper av de kroppsdeler, så er det sannsynligvis fordi det er vondt. Men hva når valpene ikke hyler da? For det gjør stort sett ikke valper når man klipper av de hale eller ulveklør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang smerte, hentet fra boka 'den ensomme apen' av Bergliot Børresen veterinær og professor i husdyrfag:

Det skal svært klare signaler til før 'rasjonelle' mennesker tar smerte hos andre alvorlig, enten pasienten er mennesker eller dyr. Mange 'umælende' mennesker som nyfødte, senile, og folk i koma er offer for legene tilbakeholdenhet med å gi smertestillende behandling når de ikke er helt sikre på at pasienten lider. De samme legene er raske med å gi antibiotika ved den minste mistanke om infeksjon, men dette føre var prinsippet syntes vanskelig å få innført i smertebehandlingen.

En av pioner legene ved et 'hospice' for døende i London har nå gått over til å opprettholde den intravenøse smertebehandlingen, også etter at pasienten har gått inn i dyp bevistløshet og helt til døden har inntrådt. Denne rutinen ble innført etter at enkelte av hans pasienter , som overaskende hadde kommet ut av koma for en tid, rapporterte en sterk subjektiv smerteopplevelse fra den tiden de hadde vært bevistløse, uten at de på noen måte hadde kunne kommunisere den. Trolig tåler den mer robuste gamlehjernen redusert blodsirkulasjon bedre enn nyhjernen. Slik kan pasienten registrere signaler fra kroppen og reagere følelsesmessig på dem, uten at hjernebarken er istand til å sende nødvendige impulser for å uttrykke det.

Enkelte spedbarnskirurger og anistisileger har også endelig begynt å se mer på de svake signalene fra sine små pasienter, enn på gamle dogmer om at nyfødte kjenner mindre smerte fordi de har umodne nerveskjeder.

Mye tyder nå på at et umodent nervesystem har lavere smerteterskel enn et modent.

Problemet er at for tidlig fødte, og nyfødte pattedyr har vansker med raskt å lokalisere smerten. Det er som om det unge individet ikke har rukket å få kontroll over trafikken på 'nyveien'.

Derfor blir deres reaksjon så generell og upresis at det blir lettere å overse den.

Selv om smerten er minst like sterk som hos voksne, blir signalene for vage og for ugjenkjennelige til at instinktbryteren hos menneskene omkring pasienten automatisk slår over på innlevelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg i at når valper hyler når man klipper av de kroppsdeler, så er det sannsynligvis fordi det er vondt. Men hva når valpene ikke hyler da? For det gjør stort sett ikke valper når man klipper av de hale eller ulveklør.

Det er vanskelig for meg å si noe om.. Men jeg vil jo anta at det har med evne til "systematisering" av inntrykk å gjøre, og det kan nok variere veldig den første uka hvor langt de har kommet. Det er derfor jeg er usikker på om jeg egentlig vil kalle det mishandling, hvis det skulle vise seg å være sånn at gjør man det når de er unge nok er ikke "systemet" så ryddig at det har noen langvarig virkning. Men sånt er ekstremt vanskelig å forholde seg til - og man vet at den typen intenst stress man kan tenke seg at en valp opplever under et sånt inngrep potensielt kan ha mye å si for utviklingen av hjernens "smertesenter". Nøyaktig hvordan det påvirkes vet jeg ikke om det foreligger forskning på, det gjør det helt sikkert for mennesker?

Det står jo noe om dette i innlegget til Marie og Ellie.

Jeg så film en gang av KO-valper som fikk klippet av seg ørene. Det var ikke spesielt behagelig å se på, og tydelig vondt. Valpene var da noen dager gamle, de skrek og sprellet, men ble fort rolige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang smerte, hentet fra boka 'den ensomme apen' av Bergliot Børresen veterinær og professor i husdyrfag:

Det skal svært klare signaler til før 'rasjonelle' mennesker tar smerte hos andre alvorlig, enten pasienten er mennesker eller dyr. Mange 'umælende' mennesker som nyfødte, senile, og folk i koma er offer for legene tilbakeholdenhet med å gi smertestillende behandling når de ikke er helt sikre på at pasienten lider. De samme legene er raske med å gi antibiotika ved den minste mistanke om infeksjon, men dette føre var prinsippet syntes vanskelig å få innført i smertebehandlingen.

En av pioner legene ved et 'hospice' for døende i London har nå gått over til å opprettholde den intravenøse smertebehandlingen, også etter at pasienten har gått inn i dyp bevistløshet og helt til døden har inntrådt. Denne rutinen ble innført etter at enkelte av hans pasienter , som overaskende hadde kommet ut av koma for en tid, rapporterte en sterk subjektiv smerteopplevelse fra den tiden de hadde vært bevistløse, uten at de på noen måte hadde kunne kommunisere den. Trolig tåler den mer robuste gamlehjernen redusert blodsirkulasjon bedre enn nyhjernen. Slik kan pasienten registrere signaler fra kroppen og reagere følelsesmessig på dem, uten at hjernebarken er istand til å sende nødvendige impulser for å uttrykke det.

Enkelte spedbarnskirurger og anistisileger har også endelig begynt å se mer på de svake signalene fra sine små pasienter, enn på gamle dogmer om at nyfødte kjenner mindre smerte fordi de har umodne nerveskjeder.

Mye tyder nå på at et umodent nervesystem har lavere smerteterskel enn et modent.

Problemet er at for tidlig fødte, og nyfødte pattedyr har vansker med raskt å lokalisere smerten. Det er som om det unge individet ikke har rukket å få kontroll over trafikken på 'nyveien'.

Derfor blir deres reaksjon så generell og upresis at det blir lettere å overse den.

Selv om smerten er minst like sterk som hos voksne, blir signalene for vage og for ugjenkjennelige til at instinktbryteren hos menneskene omkring pasienten automatisk slår over på innlevelse.

Kjempeinteressant innlegg! Det jeg har uthevet er noe jeg med forundring har sett hos kalvene, når de slippes ut her. De kan stå inntill strømtråden og tydelig gi uttrykk for at det er ubehagelig- men uten å flytte seg. Da jeg spurte om hvorfor, fikk jeg til svar at de i begynnelsen ikke klarer å skjønne nøyaktig hvor de har vondt hen, og dermed hva de må gjøre for å ikke få vondt lenger, men at de bare registrerer at nå er noe ekkelt og ubehagelig. Dette ble litt OT, men følte det passet litt inn i innlegget ditt;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det at de ikke skjønner hvor de har vondt har da ikke noe å si? De har fortsatt VONDT.. Og da hjelper det ikke å si at det ikke har noe å si for de vet ikke hvor de har vondt..

Jeg bare tenkte på det Maria sa lenger opp her.. At hennes rase IKKE skal ha ulveklør.. Og derfor fjernes de.. Hvorfor? Fordi rasestandarden sier at PV ikke skal ha ulveklør?

Snakket med en vetirinær igår og hun sa at det skal komme forbud mot å amputere ulveklør. At det har vært snakk om det en stund men ting tar tid.. Håper det kommer snart..

Og hun sa at valper kjenner smerte. Og at det er ubehagelig i et par dager mens såret gror..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også at fjerning av kroppsdeler er totalt unødvendig. For meg holder ikke argumentet med at de KAN bli et problem. Og jeg har lest/hørt nok til at jeg velger å tro at det faktisk gjør vondt for valpene. På min rase er det nokså vanlig å fjerne klørne foran,men heldigvis har mine de i behold. Og aldri har de skadet dem heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes egentlig ikke at man burde avle bort kroppsdeler på hund heller jeg da.. bare fordi eiere ikke gidder å stelle pelsen til hundene sine.. Slik som Aussiene nevnt over her.. Hunden får vel litt begrensninger når den ikke lenger har halen sin? Den brukes jo til å styre når den løper...
*humre og peke nedover*

OT meeeeen: Har du sett en aussie noen gang? En stump halet en? ;) Unnskyld at jeg ler altså, men jeg tror det må litt til en mangel på hale for at en aussie skal få begrensinger på noe vis. De er utrolig spreke hunder som snur på femøringen og glatt hopper 2m rett opp i lufta fra stillestående nesten.. Tror kanskje folk må avle vekk en fot på aussien før de skal få noen begrensninger :yawn:

Pelsen til aussien har en funksjon, den skal beskytte mot klima (varme og kulde) og terreng - så å barbere aussien for å slippe gigantiske torner var vel vanskelig på den tiden. I tillegg hadde de vel neppe barbermaskiner :P Ser for meg det er en heldagsjobb å barbere en aussie for hånd med saks eller et gammeldags barberblad gitt...

NBT (natural bobtail, naturlig stumphale) er en defekt/genfeil(?) som er blitt avlet videre på. Det dukket vel plutselig opp, eller de avlet det inn - eller det var der helt fra begynnelsen av. Aussien har flere stamraser i seg som hadde stumphalegenet.

Ja, dette med halen på aussien ser jeg nok for meg som problem tidligere ja. Med DE halene det er snakk om her, masse pels osv, så vil det sette seg dritt i dem. Og om man klipper dem ned, så mister de jo sin naturlige beskyttelse, og tåler desto mindre.

Men, nå syns jo jeg virkelig ikke at aussien skal ha hale lenger heller jeg da... Men er vel hva man blir vandt med. Men å kupere dem, er jeg ikke for. Kun NBT.

MEN, når jeg ser halen til vorsteh'n til oppdretter, så kan jeg fint forstå og forsvare dette med halekupering på enklete raser. Han er nå 7 mnd gammel, og har knapt pels igjen på haletuppen, bare fordi han står å slår den i vegg, hundegård eller whatever. OM han skulle få et sår på den halen, som jo er fullt mulig om dette fortsetter, så ser jeg ikke helt sjansen for at det vil klare å gro, og at det kun vil bli problem på problem osv.

Men, selvfølgelig... Tilbake til osv. Da får man kupere halen DA. Ikke prevantivt som valp.

Nå kjenner jeg til få jakthunder med tilsvarende hale, men vil vel anta andelen av de som får problemer, kontra de som slipper unna, er mindre. Så da kan man ta det etterpå istedet. :P

Men, kanskje dette er grunnen til at så mange jakthunder blir trent med staff osv? Da får man ikke så høy haleføring, og mindre logring, ergo mindre sjanse for å ødelegge halen. :);) (ironi, for den som ikke forstod det)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, dette med halen på aussien ser jeg nok for meg som problem tidligere ja. Med DE halene det er snakk om her, masse pels osv, så vil det sette seg dritt i dem. Og om man klipper dem ned, så mister de jo sin naturlige beskyttelse, og tåler desto mindre.

Hmmmmm... merkelig at det skal være et så spesielt problem på aussie når det ikke er et tema engang på andre raser med tilsvarende pels... :yawn:. Briarden har vel om mulig en verre pels mht at ting henger seg fast, men de har da vitterlig greid seg fint med "all pelsen" uten at halekupering har vært et tema ?

Nei, unnskyld at jeg ler litt, men slike argumenter er vel i beste fall oppkonstruerte argumenter som har marginal praktisk betydning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med masse pels på halen stusser jeg også litt på.. Og synes den er litt tynn som unnskyldning for å kupere haler. Det er mange andre raser som har tilsvarende pels eller mer på halen. Og dagens Border Collier har da omtrent samme mengde pels på haler som Aussien. Finnes forskjellige typer pels på forskjellige border collier også, men de har da like stor sjans for å sette fast kratt og annet buskas i halen de å..?

Og mente ikke at man skulle barbere ned hele aussien da det var snakk om pelsstell. Men hvis man skulle ha en slik rase så synes jeg man kunne tatt seg tida til pelsstellet den trenger.. Det være seg å fjerne buskas fra hale eller trimme pelsen jevnlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmmmm... merkelig at det skal være et så spesielt problem på aussie når det ikke er et tema engang på andre raser med tilsvarende pels... :rolleyes2:. Briarden har vel om mulig en verre pels mht at ting henger seg fast, men de har da vitterlig greid seg fint med "all pelsen" uten at halekupering har vært et tema ?

Nei, unnskyld at jeg ler litt, men slike argumenter er vel i beste fall oppkonstruerte argumenter som har marginal praktisk betydning.

Men hvor skulle briarden jobbe før i tiden? Jobbet de i sinnsykt terreng i amerika og australia, hvor tornebusker er på størrelse med gigantiske juletrær og tornene er på størrelse med julegaver (:ahappy:) ?

Jeg har lest ganske mye om aussiens historie og syns det er veldig interessant, og jeg kan med hånden på hjertet si at bønderne på den tiden mente faktisk at stumphalede gjeterhunder hadde mange fordeler. Sikkert akkurat som bøndene som hadde briards mente at pelsen deres hadde en eller annen fordel på et eller annet vis :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med masse pels på halen stusser jeg også litt på.. Og synes den er litt tynn som unnskyldning for å kupere haler. Det er mange andre raser som har tilsvarende pels eller mer på halen. Og dagens Border Collier har da omtrent samme mengde pels på haler som Aussien. Finnes forskjellige typer pels på forskjellige border collier også, men de har da like stor sjans for å sette fast kratt og annet buskas i halen de å..?

Og mente ikke at man skulle barbere ned hele aussien da det var snakk om pelsstell. Men hvis man skulle ha en slik rase så synes jeg man kunne tatt seg tida til pelsstellet den trenger.. Det være seg å fjerne buskas fra hale eller trimme pelsen jevnlig...

Border collien blir mest brukt på stoooooooooooore åpne jorder (i england og skottland) og der er det ikke mye behov for mangel på hale. Border collien gjeter også mest på avstand, de er ikke kroppsgjetere for det meste, og er derfor ikke like utsatt for skader under gjeting. Sauer er vanligvis ikke like aggressive som kveg f.eks, som aussien ble mest brukt på. Aussien er i tillegg en kroppsgjeter, de gjeter nært dyrene og ofte bruker de kroppen en del under arbeidet - også stirrer de mindre :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg syns det er styggt med kuppering på hunder det er liksom ikke den samme hunden han muster litt av personligheten å sjarmen til rasen

har ei vennine me kuppert dobermann å den ser rett å slett farlig ut når vi er ute å går tur så skygger mangen unna fordi di er redde å gå forbi. då er det gale.

hørte ein gang att det var ein som tok inn ein hund fra nederland å att di ikke ville kupere hunden for han så når han fikk valpen(rottweiler) satte han den i bildøren å slengte igjen døren så halen knakk då måtte den amputeres å han fikk det som han ville.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Border collien blir mest brukt på stoooooooooooore åpne jorder (i england og skottland) og der er det ikke mye behov for mangel på hale. Border collien gjeter også mest på avstand, de er ikke kroppsgjetere for det meste, og er derfor ikke like utsatt for skader under gjeting. Sauer er vanligvis ikke like aggressive som kveg f.eks, som aussien ble mest brukt på. Aussien er i tillegg en kroppsgjeter, de gjeter nært dyrene og ofte bruker de kroppen en del under arbeidet - også stirrer de mindre :rolleyes2:

Jeg er enig i det, Men hva har resten med kuppering å gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Resten? At de jobber lengre unna dyrene? Da er det jo naturlig nok mindre sjanse for skader ser jeg for meg :icon_cry:

Altså om en okse eller ku sparker/slår etter en aussie, så ville jeg vært redd for hele dyret jeg, ikke halen. Så nei, her faller poenget for halekuppering ut, for hva hjelper det vel å kuppere halen, med mindre de bruker halen til å flytte dyrene da :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Men hvor skulle briarden jobbe før i tiden? Jobbet de i sinnsykt terreng i amerika og australia, hvor tornebusker er på størrelse med gigantiske juletrær og tornene er på størrelse med julegaver (:icon_cry:) ?

Jeg har lest ganske mye om aussiens historie og syns det er veldig interessant, og jeg kan med hånden på hjertet si at bønderne på den tiden mente faktisk at stumphalede gjeterhunder hadde mange fordeler. Sikkert akkurat som bøndene som hadde briards mente at pelsen deres hadde en eller annen fordel på et eller annet vis :rolleyes2:

Merkelig at det ikke er ett tema på Kelpie og Catteldog da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi mennesker har i tusenvis av år avlet frem de merkligste raser. At vi avler frem spesielle egenskaper i en hund syntes jeg er helt greit. Det er på ingen måte noe galt i det. Men at man endrer på et enkeltindivid syntes jeg er forkastelig. En hund som er født med hengeører og dingle-hale har all rett til å beholde dette. Eneste unntak må være medisinske grunner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vedr "kroppsnære gjetere" og fare for halen (hvilket jeg synes høres ut som en syltynn grunn for å forsvare haleløshet/kupering), hvorfor ikke avle frem aussier med krøllhale da?

Stumphale må vel regnes som en genetisk defekt som vi mennesker har syntes var litt "kul" og så avlet videre på under mer eller mindre tvilsomme begrunnelser..

Ørekupering kunne kanskje vært forsvart utifra at vi har avlet frem store dingleører når "ståører"/små vippeører egentlig er det opprinnelige og dingleører er jo en mindre robust konstruksjon enn ståører. (Forresten er det interessant med han russern som avlet rev for "tamhet", det tok visst bare 5 generasjoner å avle frem en tam rev - men de tamme revene hadde dingleører og det oppstod fargemutuasjoner som feks flekker, hvilket kunne tolkes som at en slik ting som dingleører følger med "tamhet"). Men jeg synes det er tvilsomt å avle frem hunderaser som må "fikses på" kirurgisk i etterkant for å være funksjonelle. Det samme gjelder lange pistre haler - det er et avlsspørsmål det. Da halekupering ble forbudt, ble det veldig mye rart i haler for ingen hadde jo brydd seg om dem i avlsarbeidet før, husker godt digre mektige rottiser med tynne små mikke mus-haler. Det må jo være en avlssak å passe på veldimensjonerte haler - å lage dyr som må ha klippet av halen av velferdsgrunner er jo helt på tryne!

Et annet eksempel er dette med ulvekloen. Jeg har aldri hatt tull med ulveklørne på noen av de hundene jeg har hatt, men nå har ikke de hatt sånne løse ulveklør - kanskje "løse ulveklør" er mer utsatt? I USA tar de gjerne ulveklørne på basenjier (det er ikke påkrevd men de gjør det allikevel), hvilket jeg synes er helt horribelt. Da dreier det seg vitterligen om en ordentlig amputasjon for når jeg ser hvordan min basenji bruker sine ulveklør til klatring (og til å sveipe over kjøkkenbenkene..) og ansiktsvask, og ser hvor bevegelige de er - hun har mye kontroll på ulveklørne, de kan sprikes og bøyes og hektes rundt kanter - så er jeg ikke i tvil om at for basenjien ihvertfall (ingen av mine andre hunder har brukt ulveklørne så mye som henne) innebærer det en forringelse av funksjon å miste dem.

Når man tror at nyfødte valper ikke føler smerte, så er vel det helt avlegs nå? At det skal være så greit å snippe av dem kroppsdeler bare fordi de tilsynelatende ikke reagerer så mye på det (fordi de ikke har evnene til å vise noe særlig smertetegn), kan jeg ikke skjønne. Eksemplet med kalvene og strømgjerdet sier vel mye om akkurat det fenomenet? At om man ikke ser det, betyr det ikke at det ikke er der. Akkurat som man vet at nyfødte barn også kan føle smerte og faktisk opplever det mer intenst/ødeleggende enn voksne gjør? Når man vet at smertelindring er viktig for påskynde legingsprosesser/kjempe mot sykdom. Kan godt hende man må snippe ting av små valper i noen tilfeller, men da bør de være store nok til å kunne få bedøvelse ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang bevegelighet i kuperte ører.

Dvergpinschere med kuperte ører har full rørighet i ørene. De legge de i nakken, legge de til siden akkurat som en ukupert kan.

Selve etiske spørsmålet vil jeg ikke bevege meg utpå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...