Når hunden ikke er så glad for nytt flokkmedlem

[Djervekvinnen]

Ser at flere som får ny valp i huset blir godt motatt av den andre hunden. Det virker som at de blir glade for å få selskap.

Men så har man jo disse som ikke blir så glade. Som min feks. Jeg ble litt overrasket over at hun ikke ble mer happy over å få selskap, men det sitter langt inne. valpen er nå snart 6 mnd, og Hera er enda ikke særlig fornøyd. Altså hun aksepterer han og godtar at han er i huset, men hun bryr seg ikke så mye om han og vil ikke leke eller kose så mye. å ligge på samme plass: No way! det har skjedd et par ganger, merkelig nok, men sånn ellers må det være avstand ellers sier hun ifra. Ingen deling på leker eller noe som helst. Føler hun ser på han som en eneste stor konkurranse.

Er det flere som har/hatt slike hunder som ikke bånder med valpen? Eller er interessert i det nye flokkmedlemmet?

hvorfor tror dere at de er slik? enstøinger som er alt for knyttet til eierne og som er alt for opptatt av å ha alt som seg selv? hehe. kan det ha noe med alder å gjøre? At voksne hunder ikke er like glad i ville smårollinger? Eller det går vel kanskje rett å slett på personlighet.

For all del, kanskje det kommer med tiden, men syns bare det hadde vært moro å hørt andres erfaringer

[xxx12345]

Freya var heller ikke spesielt happy over å få C i hus den gangen. Hun tolererte henne, og det var alt. Nå 1 1/2 år senere er de veldig avhengige av hverandre, og Freya synes ikkeno om at jeg reiser bort med C en dag eller helg. Gi det tid du, så går det seg nok til

[Banshee]

Min eldste var heller ikke særlig glad for å få en valp i hus, og hadde nok ikke savnet han stort om han forsvant Han har ikke vært ufin, men de leker ikke noe særlig sammen, og det er sjelden de ligger på samme sted. Men et slags bånd er det nok mellom dem, for eldstemann ble fly forbanna når ene katta her prøvde å slå til valpen og han passer godt på han ute (ja, det ser fryktelig lurt ut med 6 kilo som skal forsvare 36 kg mot all verdens farer). Han eldste har alltid vært ekstremt mammadalt da, og ikke noe særlig interessert i å leke med andre hunder.

Så jeg tror det kommer mye av mangel på interesse her, han er vel en asosial liten tass og klarer seg fint så lenge han har mamma'n sin Skal ikke se bort ifra at de blir mer knyttet til hverandre etterhvert som tiden går.

[Lola Pagola]

Har ikke erfaring med dette da, men jeg vil kanskje tro at dette er noe som forandrer seg litt etterhvert, når valpen blir større og mindre "plagsom", altså en likeverdig lekekamerat?

Bare et gjett

[Rottisembla]

Når Embla kom ble ikke gamle bikkja overlykkelig akkuratt, men det skal sies at hun er veldig lite glad i andre hunder. De går sammen ute på dagtid og ofte på tur, men bor ikke sammen. Zita (den gamle) har kjørt taktikk med ignorering overfor Embla mens hun har prøvd sitt beste for å få gamlemor i lek. Men selv om de ikke henger sammen som erteris og det blir litt kjefting av og til ser jeg at Zita går og kikker og ser mot vårt hus viss ikke Embla har kommet ut en dag. Så selv om hun later som om hun ikke syns noe om Embla tror jeg hun setter pris på selskapet. Vi får se hvordan det går etterhvert nå runder snart lille jenta året:)

[Peers]

Orry var ikke spesielt begeistret for Norma før hun ble omtrent 1 1/2 år. Han var, med få unntak, direkte slem mot henne når hun var valp, men det har gradvis blitt bedre og bedre. Hun måtte rett og slett bli mer voksen før han ville akseptere henne... De er fremdeles ikke "bestevenner" (i den forstand at de ligger inntil hverandre, leker mye sammen osv), men de går fint sammen og trives i hverandres selskap.

Bare gi det tid, det går seg nok til!

[Gåsa]

Da jeg kjøpte hun jeg har nå var Engelsk Settern jeg hadde som desverre ikke lever nå 11.5 år.Hun var veldig vannt til dele hjemmet sitt med andre hunder da jeg ofte passet flere.

Men,denne ekkle lille valpen var ikke stas altså!Knurret bare hun gikk forbi senga hennes,gikk på annent rom og valpen prøvde en gang leke men,da sa frøken gammlemor fra at det orka ikke hun altså!Makan til hva gammle kloke damer skal bli med på!

Etter en uke var det stor forandring!Merket hun ble glad da kom inn med valpen etter luftetur,helt slutt på knurringa og faktisk noen ganger fikk valpen ligge i senga hennes!Ikke dårlig det nei

Jeg syntes egentlig det var veldig greit de ikke lekte sammen for litt styr inne osv.Gammlemor hjalp fint til i oppdragelsen og lærte valpen masse bra oppførsel Hun ble ganske så beskyttende ovenfor valpen også da om noen hunder var litt brå under lek så passet hun litt på.

Var kjempe herlig se vennskapet deres og desverre fikk de kun 10 måneder sammen.Tydeligvis gode minner om rasen hun jeg har nå for ser vi en Engelsk Setter MÅ hun bort for hilse!Nekter gå,kun til den rasen

Kan nok hende Hera skifter forandrer seg litt senere også da.

[simira]

Hvor gammel er Hera da? Jeg mistenker at Odin vil reagere sånn. Han er enebarn, og vant til å ha oss for oss selv. Vi passer svigermors hund av og til og de går helt fint sammen, men de leker ikke eller ligger inntil hverandre og sånt. Jeg mistenker at Odin vil godta, men mislike et nytt flokkmedlem å dele oppmerksomheten med, og bruke lang tid på å bli vant til og akseptere situasjonen.

[Raksha]

Tror nok det er ganske normalt, jeg. Husker da jeg fikk Aro, nå var riktignok ikke han valp - men Rikke ignorerte han. De to ble aldri bestisser - de lå aldri i samme seng og lekte sjelden - men likevel så jeg tydelig at de hadde et bånd til hverandre. Lille Rikke stilte seg mellom Aro og "slemme" hunder og begge beskytta den andre og etter det jeg kunne se - så aksepterte de hverandre som endel av flokken.

Aro gikk å titta på meg og lurte på når den ekle valpen skulle bort - da jeg kjøpte Knøttis *fnis* Men det tok ikke mer enn et døgn før han stilte seg opp som beskyttende storebror mellom henne og vill nabohund som skulle leke med den lille saken.

Eneste hunden min som har blitt glad for et nytt familiemedlem var den hunden som ikke var riktig skrudd sammen mentalt. Rexie syns det var kjempestas med nye hunder i familien og adopterte dem glatt.

[Djervekvinnen]

Arti å lese Ja det er litt interessant å se hvor ulike hundene er. Så der kan man se hvor lett det er at hundene er annerledes enn man kanskje skulle tro. Hera har alltid likt å leke med hunder hun blir kjent med, og klarer ikke å la dem være ifred hvis de er på besøk. Men så mistenker jeg også at siden Hera var syk i den perioden Nitro kom, ble det en forsterkende årsak til at hun ikke ønsket han mer vekommen. De har prøvd å leke sammen noen ganger, men da må vi desverre skille dem igjen pga Heras skade og Nitros skade. Så de har jo egentlig ikke fått fritt spillerom for å bånde.

[Vala]

Dette er igrunnen litt artig å lese fordi deres utgangspunkt har vært totalt forskjellig enn hva jeg hadde da Flipsen kom i hus her hos oss og Sofus. Fra dag en var Sofus den "kule" storebroren både innendørs og utendørs. I noen måneder ble de ikke sluppet løs sammen utendørs fordi Sofus var voldsom (på en snill måte, men jeg hadde ikke nerver til det og Flipsen ikke vett til å slutte å egle og Sofus ikke vett til å dempe farten sin *flire*), men plutselig en dag kunne jeg slippe dem sammen (og for en gledens dag!) med senkede skuldre.

Det jeg igrunnen synes er artig med deres utgangspunkt er at jeg ofte ønsket at Sofus skulle synes at Flipsen var møkk å ha i hus. Deres konstante leking og herjing og hvor høyt de elsket hverandre var selvsagt utrolig koselig (og varmende) å se på, men fy fabian så sliten man blir av det når de virkelig gir f** i å høre hva de får beskjed om. Så når jeg gikk imellom og sa at nå var nok NOK! Så ble det jo bare surhet og uggen stemning helt til de fikk "fri" og kunne leke sammen igjen. Men ja, det er minner jeg aldri vil gi slipp på, men jeg skulle ha ønsket at de var en god del mer rolige sammen enn det de var

[KristinR]

Je vet ikke, men tror det er en stor fordel å ha hunder som er like i temperament og personlighet. Jeg har de siste 10 årene stort sett hatt to boxere. Gamlingen er den som har vært der i snart 10 år, mens han har hatt selskap av tre ulike tisper av samme rase opp gjennom årene.

Uten unntak har de hatt stor glede av hverandre og helt tydlig vist det også. Det er liksom ikke den eneste årsaken til at jeg har to hunder, men hadde ikke de vært så glade i hverandre vet jeg ikke om jeg hadde orket.

Selv nå når det er 8,5 års aldersforskjell mellom de to jeg har leker de sammen, spiser sammen og sover sammen.

[bardmand]

Nei, whippeten og lundehunden er på ingen måte oppå hverandre hele tida. Ikke leker de særlige mye heller, og til å begynne med skjønte de ikke hverandre så innmari godt heller.

Likevel har de et tydelig bånd nå som de har bodd sammen ei stund. De har ikke vært fra hverandre så ofte, men de få gangene det har skjedd, har de tydelig vist gjensynsglede når de har sett hverandre. De kan ligge i samme møbel, men aldri så veldig nært, men det gjorde aldri de to forrige whippetene mine heller. De har likevel en annen hund å "snakke" med, lukte sammen med osv., så jeg tror absolutt de har glede av hverandre selv om de for oss kanskje ikke ser ut til henge så mye sammen.

Whippeten viser dessuten tydelig ekstra interesse for andre lundehunder! Ikke som for andre mynder, så klart, men likevel en helt klart forskjell fra andre hunder.

Dessuten er de jo begge begynt å bli voksne etter hvert, og lek er ikke den store interessen for noen av dem lenger. Nå og da, ok, men det gir seg fort.

[Marianne]

De første to jeg hadde sammen var det bare fryd og gammen. De lekte og koste seg virkelig sammen (begge Schäfere). Så døde hannen og tispa var alene i mange år før jeg fikk Tequila, noe gamlemor syns var totalt unødvendig. Tror ikke hun så på Tequila de første 3 ukene, total ignorering. Men etterhvert tødde gamla opp og innså at hun måtte forholde seg til den lille yplingen. De ble aldri bestevenner og lå aldri sammen, men Laurelle (Schäferen) beskyttet Tequila med hud og hår når det var nødvendig.

Tequila var ikke veldig imponert da Lita kom heller. Og der løste det seg egentlig ikke før etter 3 år, da jeg kastrerte Lita nå i februar. Allerede dag 3 etter operasjonen delte de biabed'n og samspillet mellom de to har vært totalt anderledes. Merkelige greier..

Håper det ordner seg mellom Hera og Nitro og! Men som mange andre har sagt, gi det tid. Hvis Hera har vondt så er det jo ikke så rart om hun har litt kortere lunte, jeg vet ihvertfall at jeg har det når jeg har vondt

[raia123]

Jeg har aldri hatt noe problem med å ta nye hunder inn i hus her, de er like begeistra hver gang, men så har de vel blitt vant med det igjennom årenes løp. Først så hadde jeg Rollo(død nå), når han var 2 år så kom Morgan, når Morgan var 2 dukka Raia opp og når Raia var 5 år kjøpte vi Troja. I mellomtida så har jeg jo delt hus med venninne hvor det har kommet og gått hunder og så kjøpte jeg hund til foreldra mine, og den måtte de jo også venne seg til. Raia har blitt litt sånn "ja ja, der dukka det opp en ting til ja, så bare tusler ho å legger seg. Aldri vært noe knurring eller missnøye på noen av mine. De ligger oppå hverandre, spiser sammen, de gjør alt sammen. og er en av de borte en liten stund, ja da er det full gjennsynsglede når de kommer sammen:-)

[Jane]

Tror det som KristinR sier her er kjempe viktig,

dersom ikke hundene er av samme rase er det nok viktig at gemytt, være måte og personlighet er nogen lunde ganske likt på de to rasene som skal dele hjem. Nå vet jeg ikke mye om Greyhounden, men Dober`n føler jeg at jeg kjenner godt så hvordan er de to hundene å ha i hus, er det like eller er det som dag og natt ?

[Djervekvinnen]

Jepp det er to helt ulike individer. Greyen er helt selvstendig og laidback, dobbern aktiv gira og veldig sosial og kjælen. Hun prøver å sette Nitro på "plass" noen ganger, men jeg ser at han ikke tar henne sååå alvorlig og bare snur seg litt vekk på en måte. hehe. Hun vil gjerne være sjef, men jeg tror Nitro har litt overtaket på mange måter. Han prøver hele tiden å legge seg på hennes plass, og tar han plassen hennes hvis hun skulle gå bort fra den, må hun legge seg en annen plass, for det blir ingen kamp fra Heras side om liggeplassen. Og så er han litt: her kommer jeg- holdning og nesten dytter henne vekk til tider.

Jeg ville ikke ha et så likt individ som Hera, men heller mer motsatt. Så det har kanskje litt å si, at de blir så ulike at de ikke kommer så close med en gang. Er jo sånn meg mennesker også. Man trives jo best sammen med de som er lik seg selv

[occurrence]

Jepp det er to helt ulike individer. Greyen er helt selvstendig og laidback, dobbern aktiv gira og veldig sosial og kjælen. Hun prøver å sette Nitro på "plass" noen ganger, men jeg ser at han ikke tar henne sååå alvorlig og bare snur seg litt vekk på en måte. hehe. Hun vil gjerne være sjef, men jeg tror Nitro har litt overtaket på mange måter. Han prøver hele tiden å legge seg på hennes plass, og tar han plassen hennes hvis hun skulle gå bort fra den, må hun legge seg en annen plass, for det blir ingen kamp fra Heras side om liggeplassen. Og så er han litt: her kommer jeg- holdning og nesten dytter henne vekk til tider.

Jeg ville ikke ha et så likt individ som Hera, men heller mer motsatt. Så det har kanskje litt å si, at de blir så ulike at de ikke kommer så close med en gang. Er jo sånn meg mennesker også. Man trives jo best sammen med de som er lik seg selv

Jeg har også to veldig ulike hunder, så etter å ha lest dette er jeg veldig glad for at dem går så godt sammen.

[Bastian...]

Mine to er svææært forskjellige.

Bastian - en basset fauve - var 6,5 år da lille tøtta Lucha - amerikansk bulldog, kom i hus.

Ingen tvil om at han syntes dette var noe tull, og lurte veldig på når hun skulle forsvinne

Han er rolig, myk, og ikke særlig leken. Da han var større fysisk enn henne de første par månedene var det ikke noe stress, men han viste klart avsmak til tøtta da hun ble fysisk like stor og vel så det.

Jeg begynte helt ærlig å innfinne meg med at jeg hadde to hunder som ikke kom til å bli særlig gode venner.

Hun var voldsom, veldig voldsom, og vi måtte hjelpe Bastian med å si ifra litt. Ellers var de adskilt med barnegrinn når de var alene.

Men så en dag ordnet det seg! Bastian lærte å si ifra, hun lærte å ta imot, og de begynte å leke sammen inne! På et vis hvor jeg så Bastian selv likte det De er fremdeles uhyre forskjellig, men jeg ser tegn til at de trives med hverandre. Nå er de greie venner og har nok helt klart glede av hverandre.

Det tok nesten et år - ca 10 måneder faktisk. Så bare vær tålmodig!

[Maja&Twinki]

Twinki blandingen min var 2.5 år da Blomst dp kom i hus. Hun godtok den lille med en gang, lurte kanskje litt på om det faktisk VAR en hund. Men de ble raskt gode venner, Blomst la seg alltid inntil Twinki, og T godtok det. De brukte også ha drakamper sammen og herje. Blomst fikk alltid spise av matskåla til T uten at hun sa noe.

Nå som T er 4.5 år og fikk Circus jaktcocker i hus er hun ikke like imponert. De første dagene skjønte hun ikke hva jeg hadde dratt i hus. C er mye mer aktiv som valp enn Blomst var og prøver herje med T. Nå har de vært i samme hus i snart 2 uker og det begynner gå seg til. T sier ifra til C mye mer enn hun gjorde til Bloms,t og C får IKKE lov til å spise av matskåla hennes. De ligger ikke sammen og sover enda, leker sammen gjør de heller ikke, men tror nok at de om noen måneder kommer til å bli like gode venner som Twinki og Blomst var.

[Huldra]

Jeg hadde Casper da jeg fikk Tulla, og han likte ikke å få en liten valp i hus. Han var en sosial hund som av og til hadde bodd med andre hunder og så ut til å trives med det - men Tulla - nei, æsj altså! Han trakk seg tilbake på et annet rom og ville ikke ha noe med henne å gjøre. Han la seg ned for å dø, følte sikkert han ble "byttet ut".

Tulla var ca tre år da jeg fikk Aynï, noe som gikk over absolutt ALL forventning. Jeg visste jo hvordan to hunder KUNNE være, men håpte selvsagt de ville gå bra sammen. De leker og de herjer, de sover tett sammen og det er like før de deler kjøttbein! De har drakamp med leker og tyggebein, de tygger på hverandre og forsvarer hverandre (spesielt blir Tulla morsk dersom noen flyr på Aynï). De har et helt utrolig samspill seg imellom, og de viser enorm gjensynsglede etter å ha vært borte fra hverandre bare noen timer, for ikke å snakke om hvor tussete de blir hvis de har vært borte fra hverandre enda lengre - kanskje en hel dag! De er egentlig ganske så forskjellige av gemytt, samtidig som de har endel likhetstrekk - de liker å leke, og gjerne sammen. Ellers er de som natt og dag, og hvem som er mest terrier eller mest spaniel av de, det kan man også lure på til tider..! :rolleyes2: Jeg skulle ønske jeg kunne dele med folk - vise frem - den gleden de har av hverandre, og den måten de trives i hverandres selskap på..