Gå til innhold
Hundesonen.no

Enda ett rop om hjelp til valgets kvaler


busy

Recommended Posts

Nå er jeg så i villrede at jeg lenger ikke vet hvilken fot jeg skal stå på nesten.

Har de siste 2 årene sett aktivt etter neste rase, og har vært innom utallige forum og hjemmesider, har søkt fra australsk cattledog til dverg pincher og fortsatt sliter jeg.

Familie situasjon har stabilisert seg på hvor vi skal bo og antallet menneske medlemmer. Med det så utgikk de mest krevende rasene.

Samboer har denne gangen satt ned foten og forlanger å ha en finger med i det endelige valget, og dermed må det bli en liten hund. Han har også spesielle preferanser i forhold til utseende. Jeg trodde jeg hadde funnet den optimale rasen når jeg hadde lest ca 500 sider om DSG, men det var utelukket. De ser ut som en blanding som gikk feil sier han. :)

Han ønsker en hund som han kan ha med overalt som er til liten bry for andre. Jeg ønsker en hund jeg kan trene relativt aktivt, dvs. konkurrere litt i LP, litt AG for variasjon, og noen lengere turer innimellom.

Problemet er jo når man må kombinere alt med det rette utseende for han da :) Ja, jeg vet det, utseende er ikke det viktige og alt det der, men så er det sånn at han er jo noe materialistisk av seg og trenger vell ett statussymbol :D (noe ironisk ment :D ) Men som sagt, han ønsker å være med denne gangen i avgjørelsen, så noe betydning må det få.

Så av utseende liker han jo godt SBT, noe jeg ikke er spes fan av pga hundeaggresjon og ei noe rar kroppsbyggning på noen av de, men samtidig så finner man en fin staff så er de jo drit fine da.

Eller så liker han Fransk bulldog, jeg tenker sykdommer og noe vankselig trenbarhet, kanskje litt for mye, -kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morgen mentalitet.

Miniatyr bullterrier er han litt på gli med, men der også er jeg redd det blir vanskelig trenbarhet.

Chihuahua er ok, men der er jeg helt blank(trodde ikke det var hunder jeg :D så har aldri sett 2 ganger på de, ikke bli fornærmet nå, de er jo supersøte, men kanskje litt feil framstilt for oss som ikke har sett 2 ganger)

Boston terrier er ok, men ikke helt min smak igjen, er litt redd det terrier gemyttet.

Familien vår;

jente på snart 7 år som ønsker å delta i hunden, i form av å holde båndet(vansklig med en kattejagende 60 kg hunden vi har nå), være aktivt med trening og utstilling, generelt alt.

Som sagt så ønsker jeg en jeg kan trene litt for å konkurrer, men vet at med 2 barn så strekker ikke tiden til så mye som jeg ønsker, så trenger en hund med en god ''av kanpp''.

Ønsker minimalt med jaktinstinkt, har nok med det i de nåværende 60 kg som ligger her.

Må være relativt rolig i det daglig, men kan godt ha mye krutt som kommer ut på de daglige turene.

Korthåret-ønsker ikke å ''kaste'' bort tid på pelsstel.

Lite til moderat vakt, akkurat sånn at den ikke har lett for å drive avsted kanskje.

Håper noen har noen tanker som de deler som kan hjelpe, begynner å bli ganske desperat. Vi stresser ikke med å få den lille valpen i hus, men er så inderlig lei av å rote rundt, trenger noe konkret å gå etter, så please hjelp en sjel i villrede :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan dere ikke bare kjøpe en whippet da? :lol:

Lettlært, tøff nok til lange turer, liten nok til å være med overalt, enkel nok til at 7-åringen kan gå tur med den, super til agility, ikke fullt så super til lydighet... :):) er så kjeeedelig med alle repetisjonene...

hilsen helfrelst whippeteier... har 2 nå :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan dere ikke bare kjøpe en whippet da?

Lettlært, tøff nok til lange turer, liten nok til å være med overalt, enkel nok til at 7-åringen kan gå tur med den, super til agility, ikke fullt så super til lydighet... er så kjeeedelig med alle repetisjonene...

hilsen helfrelst whippeteier... har 2 nå

Jeg har mange ganger sagt at Wippet er en undervurdert rase, men realistisk sett så vil den nok ikke tilfredstille mine ønsker når det kommer til trening :)

Og så var det jo det jaktinstinktet da :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror dvergpinscher kunne passe dere. Hvis du vil ha noe litt større kan du ta en titt på manchester terrier. Den har også mye til felles med dsg, vi har gått flere kurs sammen med flere mt, og det er morsomt å se likhetene! Jaktinnstinkt har begge disse rasene, men de er greie å håndtere, arbeidsvillige og likevel varmekjære kosehunder. Manchesteren er dog en terrier med det som hører til, men det høres ikke ut til å være noe problem for dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller hvorfor ikke en foxterrier! Har jo litt til felles med DSG den også, men etter min mening mye mere elegant i kroppen. Masse krutt ute på tur, rolig og grei inne. Lettlærte hunder, men selvsagt noe sta, det er jo en terrier! :lol:

Trenger selvsagt konsekvent oppdragelse og mye sosialisering, men hvilken rase gjør ikke det?

Dette er en hund med masse godt humør, veldig "happy", ja, jeg synes mine hunder er i godt humør bestandig jeg!

En kjempefin turkamerat, alltid klar for en tur ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sikkert en god grunn til at du ikke har nevnt Sheltie i startinnlegget ditt, men jeg MÅ altså slå et slag for rasen min her. Den passer alle dine kriterier synes jeg; er lett-trente små hunder, som (dersom man jobber litt med lekelyst og sånt fra den er valp) absolutt kan hevde seg i LP, og spesielt AG. De er lette å håndtere for barn, og greie å ha med over alt. Jeg har to hunder som begge er lydige og greie, men det er en enorm forskjell på å ha med Sheltien på besøk, og BC'en på besøk, førstnevnte er bare såå grei å ha med rundt.

Søren, jeg så ikke at du skrev korthåret. Vel, jeg synes allikevel Sheltien passer helt perfekt inn i deres kriterier, og selv om de på ingen måte er korthårete, synes jeg (som HATER pelsstell) at de har en grei pels å vedlikeholde allikevel ... Jeg bruker fryktelig lite tid på pelsstell (altfor lite, egentlig:P), og det går helt fint. Det eneste er at det er greit å passe på at de ikke får floker bak ørene, men det tar jo ikke lange tiden å børste gjennom det lille av pels der, og ofte trengs det heller ikke å gjøres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er jo når man må kombinere alt med det rette utseende for han da :D Ja, jeg vet det, utseende er ikke det viktige og alt det der, men så er det sånn at han er jo noe materialistisk av seg og trenger vell ett statussymbol :lol: (noe ironisk ment :) ) Men som sagt, han ønsker å være med denne gangen i avgjørelsen, så noe betydning må det få.

Så av utseende liker han jo godt SBT, noe jeg ikke er spes fan av pga hundeaggresjon og ei noe rar kroppsbyggning på noen av de, men samtidig så finner man en fin staff så er de jo drit fine da.

Eller så liker han Fransk bulldog, jeg tenker sykdommer og noe vankselig trenbarhet, kanskje litt for mye, -kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morgen mentalitet.

Miniatyr bullterrier er han litt på gli med, men der også er jeg redd det blir vanskelig trenbarhet.

Chihuahua er ok, men der er jeg helt blank(trodde ikke det var hunder jeg :) så har aldri sett 2 ganger på de, ikke bli fornærmet nå, de er jo supersøte, men kanskje litt feil framstilt for oss som ikke har sett 2 ganger)

Boston terrier er ok, men ikke helt min smak igjen, er litt redd det terrier gemyttet.

De er jo utrolig kule, og facinerende hunder!

12.jpg

Og det er en rase som jenta på 7, klarer og håndtere.

Men den første rasen som slo meg inn var heeler (Lancashire heeler)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar dere!

DP har jeg vurdert veldig, så mye at jeg har sett meg ut ett par oppdrettere, så det er absolutt en mulighet.

Manchester må jeg inn å se på, den har jeg ikke tenkt på, men husker vagt at jeg ba søsteren min titte på de for mange år siden, så da likte jeg den jo da :P

Fox Terrier har ikke den veldig med jakt da?

Shelti er en god grunn til at jeg ikke har nevnt, og det er ei barndomms historie :P Men begynner å venne meg til de, og syntes de er umåtelig flott, men har ikke helt klart å legge disse minnene på hylla enda :P

Lancashire heeler har jeg absolutt ikke sett på så nå skal jeg google litt.

Takk igjen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fox Terrier har ikke den veldig med jakt da?

Nei, absolutt ikke! Det finnes noen få som bruker foxterrier til jakt, men da er jo de "spesialtrenet"! Finnes ikke jaktinstinkt i mine to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Fox har jaktinnstinkt, men ikke værre enn at det går helt fint å ha henne løs og håndtere det. Hun går sammen med mine to marsvin løse i leiligheten, så så veldig stort problem er det ikke. Hun elsker å gå nedi hi og prøve å fange fugler.. :P Ellers er det en flott rase som er aktiv og morsomme og som har en flott størrelse. Jeg har blitt helt forelsket i denne rasen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han ønsker en hund som han kan ha med overalt som er til liten bry for andre. Jeg ønsker en hund jeg kan trene relativt aktivt, dvs. konkurrere litt i LP, litt AG for variasjon, og noen lengere turer innimellom.

På ingen måte noen umulighet..

Så av utseende liker han jo godt SBT, noe jeg ikke er spes fan av pga hundeaggresjon og ei noe rar kroppsbyggning på noen av de, men samtidig så finner man en fin staff så er de jo drit fine da.

Hundeaggresjon er i utgangspunktet ikke et typisk karaktertrekk for en frisk staff.

Den skal ikke tåle bøll og provokasjon fra andre, men den skal heller ikke yppe med alt som kan gå på 4..

Selv har jeg en som nå er 20 mnd i dag faktisk, han har hatt et par perioder der han har vært vanskelig mot hannhunder, men det har jo mange unghunder..

Pr. i dag er det meste greit, men unge hannhunder som oppfører seg som om de eier verden, de blir fort satt godt på plass.

Eller så liker han Fransk bulldog, jeg tenker sykdommer og noe vankselig trenbarhet, kanskje litt for mye, -kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morgen mentalitet.

Sykdommer bør du også tenke med staffen, det er dessverre en del demodex, HD og AD på de.

Miniatyr bullterrier er han litt på gli med, men der også er jeg redd det blir vanskelig trenbarhet.

Ut fra de få av rasen jeg kjenner har du nok helt rett, de er ikke veldig enkle.

Boston terrier er ok, men ikke helt min smak igjen, er litt redd det terrier gemyttet.

De Bostonterrierne jeg har vært borti har vært velfungerende livlige hunder, det er faktisk en rase jeg kunne tenkt meg, fantastisk morsomme hunder som etter min erfaring er snille og greie mot det meste.. Noen av de har dog vært litt lettstressa, og fått utløp for dette med humping på andre hunder.

Ut fra hva du har skrevet i innlegget tror jeg faktisk en staff kan være et fornuftig valg, men her er det viktig å se på linjene du får hund fra.

Hva gjelder jaktinstinkt er jo det noe alle hunder har, noen i større grad enn andre.. Noen staffer har et ganske sterkt jaktinstinkt, mens andre har såpass lite av det at det gjør trening vanskelig..

Selv har jeg en som har et ganske kraftig jaktinstinkt, men fortsatt ikke verre enn at det kan kontrolleres selv når han går løs.

Min søsters datter på snart 4 år har full kontroll, og kan faktisk gå turer med dyret i bånd, han forsøker ikke engang å dra når hun går med han!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...