Gå til innhold
Hundesonen.no

En engel med bæsj på vingene.


Mari
 Share

Recommended Posts

Det nærmer seg et år siden store lille Töddelfnutt forlot jorden, sånt går ikke forbi mitt hjerte i stillhet. Jeg har flyttet to ganger siden da, og jeg hadde håpet at jeg la igjen litt av tomrommet på veien. Men hunder som Töddel synes så godt i sitt fravær, og vi som var så heldige i å få ha ham i livet vårt savner ham noe voldsomt.

Det gjør vondt å pirke i, men han var for god til å la være.

Jeg tok nettopp del i en diskusjon her inne som vakte minner fra en ikke så fjern fortid, og det er vel kanskje på tide å dele en hendelse med dere.

For å fortelle denne historien helt korrekt må vi gå et stykke tilbake i tid. Helt tilbake til 18 oktober 2007 for å være pinlig nøyaktig. Töddel var rett over året, det var høst, det begynte å bli mørkt på kveldene her i Norge men jeg var i godt humør. Luften var klar og sval, og verden en duganes plass.

Scene: Töddel og Mari tusler en tur blandt Oslos trange gater, omringet av stemningsfulle gamle bygårder og den lune skumringen. Man hører svake lyder av klirring i kopper, en svak aroma av hvitløk, og et katteslagsmål i det fjerne.

Mari: *plystre* *nynne* *avbryte plystringen* "Døh, slapp'av a!" *sukke*

Töddel: "Oooh! Fortau! Kult! Oooh! En husvegg! Kult! Oooh! Sjanse for at plastposen på bakken er spiselig! Kult! *banne over slapp av kommando* Oooh! Menneske! Kult! Oooh! Minimenneske! Kult! *sikle på den lille personen* Oooh! Motorsykkel! Kult! Oooh! Pappeske utenfor en grønnsakssjappe! Kult! Oooh! En bydue som kommerflyvende ut mellom to Gildebakker! MEGAKULT! *chomp*

Mari: "Hva i helheimen og fanden og alt som er glovarmt! Hva i alle dager skjedde nettopp??"

Due: "Au."

Mari: "Hva i Jebus Friskus navn, Töddel!?! *røsker halvhjertet i halsbåndet aaaaltfor seint*

Töddel: *riste* *spytte*

Due: "Mer au." *vakle ustø gjennom lufta*

Mari: *filosofere råkjapt rundt livet, døden og den smale linjen som skiller de*

Töddel: "Hvor er den hvor er den hvor er den hvor er den!?!"

Mari: *bestemme seg for at Töddels lynraske reaksjoner var umulig å forutse*

Töddel: Oooh! En kafé! Kult! Oooh! Inngangen til en butikk! Kult! Oooh! Skapning av identisk art! Kult!

Mari: "Slapp'a!" *tenker på ironien rundt sitt medlemskap i Dyrebeskyttelsen* *sukk*

Et par timer senere.

Scene: Mari er på vei for å kjøpe dagligvarer.

Mari: *plystre* *nynne* *fortrenge stygg hendelse fra tidligere på dagen* *finne duelik* "G'dammit, Töddel! Hva fanden hadde den gjort mot deg??" *knipe sammen øynene og tenke på noe vakkert og uskyldsrent*

Spol fram en måned og ti dager.

Scene: Töddel og Mari er på vei til veterinæren for en av Töddels mange røntgentimer. De spankulerer løst og ledig nedover Schweigaardsgate mot sentrum og Oslo S. Der venter toget, siden de per daværende tidspunkt mangler motorkjøretøy som de selv kan betjene.

Store snøflak faller sakte ned fra himmelen, bylarmen dempes såvidt av nysnøen i luften, folk smiler i en tidlig bryggende julestemning. Det er en fin dag.

Mari: *plystre* *nynne* *avbryte plystringen* "Døh, slapp'av a!" *sukke*

Töddel: Oooh! Gress! Kult! Oooh! En statue! Kult! Oooh! Sjanse for at McDonaldsbegeret på bakken er spiselig! Kult! *banne over slapp av kommando* Oooh! Menneske! Kult! Oooh! Menneske i flertall! Kult! *logrer med halen og sniffer på alle* Oooh! Bil! Kult! Oooh! Tyggis på bakken! Kult! Oooh! 5 byduer sitter rett rundt en vegg utenfor Oslo S, spiser brød men flakser av gårde idet Töddel runder hjørnet* MEGAKULT! *chomp*

Mari: "Hva pokker og sorte gryte! Å nei! Ikke igjen!?! Fly som vinden, lille fugl! Fly som vinden! Ta hva enn du har igjen av adrenalin og bruk det! Dette er din siste sjanse! Be free! Please...?"

Due: "Goodbye cruel wor..." *slutte og eksistere*

Töddel: *Dobbelchomp* *holde fast alt bare han klarer*

Forbipasserende: "Hehe."

Mari: *ta tak i halsbåndet* "For alt som fortsatt er vakkert i denne verden guttebass, slipp!"

Töddel: *logre* *holde*

Mari: *sukk* *finne fram en pinne for å få opp kjeften til Töddel*

Forbigående nummer to: "Iiip!"

Pinne: "Blech! Jeg har ekkelt dueblod på meg! Besudlet!" *mumle* "Jeg er pokker meg for god for denna dritten..." *shut down*

Mari: "Hah! Jeg skal kvele deg av med halsbåndet jeg! Dette gir deg en lærepenge for alltid!" *strupe Töddel med halsbåndet i et forsøk på å få ham til å slippe*

Töddel: "Hah selv! Jeg trenger ikke oksygen, jeg har due! *gomle*

Forbipasserende nummer tre: *peke* *glise* *himle* *trekke skuldre*

Mari: *flau som **** *

Töddel: *gomle* *tygge* *spise* *svelge* "Sweet!"

Forbipasserende nummer fire: lol!

Töddel: "Oooh! Rester av brød etter duene! Kult!"

Mari: "Riiight" Det kan du tro ditt folkeskikkmanglende, dustete, evneveike, intelligensfattige, frustrasjonsvekkende, impulsstyrte, ulydige, ignorante, duebefengte, jaktdrevne IMBESIL!" *dra bikkja med seg videre* Du skal være så ufattelig glad du er pen at du skjønner det ikke enang!" *riste på hodet*

Hvil i fred lille due. Du skal alltid forbli navnløs. Men din eksistens strakk seg på et vis forbi døden, helt til Töddel dagen etterpå passerte deg. Da fikk du endelig den lille sorte likposen du fortjente.

Om du hadde gitt Töddel salmonella så hadde jeg ikke engang holdt det imot deg. Selv ikke om han ga det videre til meg. Med mindre det satt i skikkelig hardt...

3470863133_9f4a54774a_o.jpg

Og så må jeg så oppriktig be om unnskyldning. Igjen. Til alle dere som hver dag er ute og viser fram deres gode samfunnborgere som de lydige og elskverdige vesene de kan og skal være. Töddel var ikke en av dem den dagen, og jeg håper ikke jeg har satt oss et altfor stort steg tilbake. Vær nådig med min allerede knuste stolthet. Jeg håper det hjelper å innrømme at dette er det helt soleklart flaueste øyeblikket i hele min hundekarriere. Det er lite som kan sammenlignes med å stå rett utenfor Oslo S i rushtiden, omgitt av travle mennesker, med den store kamphunden min i bånd som dreper og spiser opp en bydue rett foran snuta på meg og et raust knippe intetanende forbipasserende. Et nebb stikkende ut fra den ene siden av kjeften, en fot på den andre. Selv var jeg purpurrød, med sinne- og frustrasjons-skyer utav ørene og med et himmelstort ønske om at asfalten bare kan åpne seg under meg og helst sluke både meg, Töddel og den stakkas lille dua. Der stod jeg liksom. Og døde litt på meg.

Så neste gang hunden din gjør noe den ikke burde ha gjort, pisser på en eller annen fyr, napper pølsa ut av hendene på en unge, sloss med nabotispa, hopper opp på en hundefobisk, take your pick. Husk på meg og tenk at det heldigvis kunne vært verre.

Jaja. Dogs will be dogs...

Jeg savner dritten ut av deg, gutten min. Du ga ditt alt i alt. Til min store frustrasjon og glede. Verdens kuleste hund. Hva skulle jeg ikke ha gjort for å få deg tilbake. Jeg er fortsatt veldig glad i deg. :P

2486629530_6d804162d2.jpg

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg griner *snufs* Fine hunden han var. Også ler jeg litt da.

Men du, når kommer boka? Du skriver så sabla bra og alle de historier du har, samle dem sammen og send til alle forlag rundt om. Noen må jo bare ville utgi det. Folk elsker jo hundebøker og historier om andre folks gale hunder. Se bare på Marley&Me, selger som bare det om dagen, så noen smarte forlag burde jo se et lys i det fjerne og skjønne at dette er det penger i for dem, og masse underholdning til oss som garantert vil kjøpe denne boken. Jeg tilbyr meg å fritt lese den inn på lydbok også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:P Å bevare meg vel.. godt at det er ubegrenset med duer i himmelen og det er duer av det spesielle slaget som faktisk liiiiker å bli spist! *vekker minner om en flat-tispe jeg hadde en gang som fanget en and i bukta der ved Sandvika sentrum en lørdagsformiddag, jeg tok anden under jakka jeg og gikk de 5 km hjem og søppelbøtte med blodig and i jakka, dypt beskjemmet, due i Oslo sentrum er hakket verre ja*

Det er sånn jeg vil huske Töddel - for man husker han med et smil - et stooooort smil! Du var så flink Mari som tok den tunge avgjørelsen du gjorde når du skulle, for det er jo nettopp slik man husker Töddel - ikke at det det hadde gått nedenom og hjem trinn for trinn ned i elendighet. Når det er lille basenjis tur, så skal jeg huske deg og Töddel og vite å kaste inn håndkledet i riktig tid, for jeg vil også kunne ha litt smil i savnet.

Og Mari - vi er flere som venter på boka!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg ler så tårene renner - og som med minigrisen ser jeg hele hendelsen svært levende for meg, dog er jeg litt usikker på om tårene renner bare fordi jeg ler - ..... jeg kjenner nemlig ufattelig godt den intense vonde følelsen av savn og føler veldig med deg. Jeg er imidlertid veldig glad for at du fortsatt vil dele de ufattelige morsomme historiene om Tøddel's gjøren og laden....

(jeg er glad Lilli tok føgger'n her ute på jordet på landet og ikke midt i by'n for å si det sånn ---- *fnis* "chomp " faktisk)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 2 years later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...