Gå til innhold
Hundesonen.no

Aussien - for krevende for vanlige folk?


Aussieglis

Recommended Posts

Interessant. Kan du fortelle mer om det? Hvordan gjøres det, hvilke tester kan brukes, bør en teste dette i forhold til blant annet skarphet og mot, andre ting?

Jeg kan desverre ikke fortelle mer om det. Mitt poeng var vel at dette var noe klubben eller rase entusiaster burde ta tak i. Finne en måte å teste det på ettersom det menes at hunden skal ha vokt, men ingen kan fortelle til hvilken grad, tyngde eller hva slags type vokt dem ønsker.

Dette gjør jo at alle har en mening og folk med litt mindre peiling også har en mening om det. Alle snakker liksom om vokten og hvor god nytt det er av den og hvor viktig del det er av rasen. Jeg ser ingen problemer med det, men om det er en så vesentlig del av en rase burde man da ikke finne en måte å teste det på og kunne sammenligne linjer. Det er jo noe som evt kunne blitt brukt i avlsøyenmed.

Det er bare tanker jeg gjør meg rundt ting når man snakker om ting som er ønsket/ikke ønsker i en rase. Man kan ikke bare gå rundt å reflektere uten dokumentasjon liksom. Da kommer man ingen vei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 190
  • Created
  • Siste svar
Jeg kan desverre ikke fortelle mer om det. Mitt poeng var vel at dette var noe klubben eller rase entusiaster burde ta tak i. Finne en måte å teste det på ettersom det menes at hunden skal ha vokt, men ingen kan fortelle til hvilken grad, tyngde eller hva slags type vokt dem ønsker.

Dette gjør jo at alle har en mening og folk med litt mindre peiling også har en mening om det. Alle snakker liksom om vokten og hvor god nytt det er av den og hvor viktig del det er av rasen. Jeg ser ingen problemer med det, men om det er en så vesentlig del av en rase burde man da ikke finne en måte å teste det på og kunne sammenligne linjer. Det er jo noe som evt kunne blitt brukt i avlsøyenmed.

Det er bare tanker jeg gjør meg rundt ting når man snakker om ting som er ønsket/ikke ønsker i en rase. Man kan ikke bare gå rundt å reflektere uten dokumentasjon liksom. Da kommer man ingen vei.

Skjønner. Godt poeng. Hadde vært interessant å finne ut av. Tenk gjerne høyt rundt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan desverre ikke fortelle mer om det. Mitt poeng var vel at dette var noe klubben eller rase entusiaster burde ta tak i. Finne en måte å teste det på ettersom det menes at hunden skal ha vokt, men ingen kan fortelle til hvilken grad, tyngde eller hva slags type vokt dem ønsker.

Vokten har vel i bunn og grunn ikke vært noe problem om man avler stabile hunder som er balanserte, men at klubben ville tatt tak i noe slikt er vel omtrent like sannsynlig som å tro på julenissen. Det har faktisk ikke vært mulig å få inn at de skal klare å få kryss i godkjentboksen på mentaltest engang - for oppdretterne er i mot det. De ville miste så mye avlshunder om de skal ta bort alle de som stryker k-testen på skrammel eller skudd.

Det har faktisk vært forsøkt å få inn at hunden i det minste bør ha ett minimum av mentale egenskaper før den går i avl. Bare det å få oppdretterne til å mentalteste tok mange år. Men hjelper jo ikke så mye egnetlig når de unnlater å lese testen de tok......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er min aussietispe 4 og en halv måned og synes hun har vært veldig grei å håndtere. Er ikke spesielt vanskelig, men har stor personligheet. Viss jeg sammenligner med bcen min så er det egentlig bare bjeffing som skiller. Aussie bjeffer mer. Har en vennine som hadde en dalmantiner for et par år tilbake og den måtte hun leveere til oppdretter. Han gikk sine egne veier og trengte streng oppdragelse, så jeg vil ikke si at det er en veldig enkel rase. Men for meg er ingen raser enkle og ingen umulige. Det er for det meste individet det går ut på, alle er hunder uansett, selv små kosehunder! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen kommer vi til dette med linje og individsforskjeller. I min egen hund ser jeg en hund som noen vil betrakte som i overkant glad i mennesker og har aldri sett noen form for vokting annet enn ovenfor kuene og hestene (hvis de er utenfor normal inngjerden varsler hun)....

Jeg synes denne diskusjoner spriker ganske mye i alle retninger nå...! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen tall:

Av de som fikk opprykk i NBF i 2007 er 1 av 4 aussier norskoppdrettede, i 2008 er 2 av 3 norskoppdrettede aussier, resten er svenske. Jeg telte bare kjapt over, så feil kan forekomme.

Oversikt her: http://www.norsk-brukshundsport.no/brukshund_opprykk.htm

Hvor mange aussier som er godkjente redningshunder, husker jeg ikke nå, men det er en liten håndfull. Av disse er vel også flertallet av utenlandsk opprinnelse (hihi, heter det det på hunder?). Flere er på vei frem mot godkjenning og det er også flere i startgropen til brukskonkurranser -både av norske og av importer. Hvordan det er på lp og ag fronten har jeg ikke oversikt over, men det aner meg at det er en god del aussier på agilitybanen -både norskoppdrettede og importer.

Dette viser for meg flere ting. 1) Foreløpig er rednings -og brukshundene importert, 2) De fleste som er aktive bruker aussien sin til ag og/eller lp her i Norge og her tror jeg det er vel så mange norske som importer.

Hvorvidt punkt 2 sier noe om hva de fleste aussiene brukes til, må nok også sees i sammenheng med hvor mange som trener ag og lp i forhold til bruks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessante tall, Lone! Og jeg skjønner meg igrunnen veldig godt på de tallene jeg, hvis man ikke er ekstremt flink til å lese seg opp på linjer, kjenner utroooolig mange folk som kan opplyse deg om negative og positive egenskaper - så tørr man ikke kjøpe fra en kombinasjon som man såvidt finner en eneste gjennomført mentaltest, 2 starter i lp 2 og en brukshund eller to i stamtavla si. Da velger man fra en kombinasjon som man selv føler seg tryggere på, og det blir vanskelig (syns jeg da) med veeeeldig mange av oppdretterne i Norge...

Finner man en oppdretter som vil ha kullene sine igjennom mentaltester, som virker oppriktig interessert i mer enn utstilling og virkelig bryr seg om hundene de oppdretter - så føler man jo at man har en "ressurs" i dem også. Jeg kommer ikke på så mange oppdrettere her til lands som jeg klarer å tenke sånn om..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste som er aktive bruker aussien sin til ag og/eller lp her i Norge og her tror jeg det er vel så mange norske som importer.

Agipro har av en eller annen glemt raseoversikten for 2008, men i 2007:

38 aussier er registrert på konkurransebanen i agility

8 av disse er svenske(3 av de svenske har konkurrert i Norge en gang og da på et stevne eier dømte på)

1 av disse er dansk

Resten er norske

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Agipro har av en eller annen glemt raseoversikten for 2008, men i 2007:

38 aussier er registrert på konkurransebanen i agility

8 av disse er svenske(3 av de svenske har konkurrert i Norge en gang og da på et stevne eier dømte på)

1 av disse er dansk

Resten er norske

Så bra med tall på det også, Martine :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo gjerne litt sånn at man alltid vil være en "bedreviter" og fortelle om negative ting med sin egen rase, være den som opplyser om hvordan det faktisk er. Jeg har tatt meg i det flere ganger, men hvor vanskelig kan det være å være hundeeier liksom? Aktivitetsnivået på min rase tilpasses i takt med eieren, jeg vet egentlig ikke om noen diller eller daller, de er sunne og godt sosialt anlagt - eneste grunnen til at jeg ikke vil anbefale min egen rasevariant til så mange er at folk ikke ser at det er en jakthund. Eller at de ikke er interessert i jakt. Og da er litt av vitsen med å ha jaktretriever borte synes jeg. Da synes jeg de heller kan skaffe seg noe annet. Og det er kanskje dette Anniken tenker litt inne i mellom, at hun føler hun vet hva rasen er god for og at hun ønsker disse hundene til noen som har en genuin interesse for dem som den hunderasen de er.

En annen ting som Monica spør om flere ganger her : hva legger dere i mental og fysisk stimuli? Hvor mye jobb er det egentlig med din hund?

Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg legger opp treningen til å kunne stille på jaktprøver i vår/sommer/høst sesongen og treningsmengden er større i denne perioden enn den er i november, desember, januar og februar. Når hunden min er i det som jeg kaller aktiv trening, så betyr det 1-3 timers trening 2 ganger i uka med andre hunder hvor hun er 50% passiv og 50% på jobb. Da apporterer hun enten kaldt vilt eller dummy, kanskje 25 stk, går feltsøk med 5-6 dummier, apporterer i vann et par ganger og resten sitter hun ved venstre foten min og skal bare være klar men passiv. Jeg går tur kun i helgene, fra 30 minutter til 1 time, egentlig bare for å få litt frisk luft.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo gjerne litt sånn at man alltid vil være en "bedreviter" og fortelle om negative ting med sin egen rase, være den som opplyser om hvordan det faktisk er. Jeg har tatt meg i det flere ganger, men hvor vanskelig kan det være å være hundeeier liksom? Aktivitetsnivået på min rase tilpasses i takt med eieren, jeg vet egentlig ikke om noen diller eller daller, de er sunne og godt sosialt anlagt - eneste grunnen til at jeg ikke vil anbefale min egen rasevariant til så mange er at folk ikke ser at det er en jakthund. Eller at de ikke er interessert i jakt. Og da er litt av vitsen med å ha jaktretriever borte synes jeg. Da synes jeg de heller kan skaffe seg noe annet. Og det er kanskje dette Anniken tenker litt inne i mellom, at hun føler hun vet hva rasen er god for og at hun ønsker disse hundene til noen som har en genuin interesse for dem som den hunderasen de er.

En annen ting som Monica spør om flere ganger her : hva legger dere i mental og fysisk stimuli? Hvor mye jobb er det egentlig med din hund?

Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg legger opp treningen til å kunne stille på jaktprøver i vår/sommer/høst sesongen og treningsmengden er større i denne perioden enn den er i november, desember, januar og februar. Når hunden min er i det som jeg kaller aktiv trening, så betyr det 1-3 timers trening 2 ganger i uka med andre hunder hvor hun er 50% passiv og 50% på jobb. Da apporterer hun enten kaldt vilt eller dummy, kanskje 25 stk, går feltsøk med 5-6 dummier, apporterer i vann et par ganger og resten sitter hun ved venstre foten min og skal bare være klar men passiv. Jeg går tur kun i helgene, fra 30 minutter til 1 time, egentlig bare for å få litt frisk luft.

Jeg er enig i at aktivitetsnivået tilpasses eieren. Samtidig har aussien skarphet og vokt/vakt i seg, noe som i en hund med dårlig ballanserte egenskaper og litt for lite stimuli, kan gi trøbbel. De er heller ikke like sosiale som den jevne retriever, så det blir liksom ikke så enkelt plutselig. Jeg tror fallhøyden hos en aussie kan være større nettopp pga skarphet, vokt og delvis reserverthet.

Jeg synes ikke aussien krever så mye mer stimuli enn andre tilsvarende raser. De må ha sin dose med fysisk aktivitet og mental trening. Hvor mye synes jeg varierer en del fra individ til individ. Det har også helt klart noe å gjøre med hva de blir vant til.

Så klart er ønsket at rasen virkelig skal kunne vise hva den er god for, men det jeg prøver å gjøre intersserte oppmerksom på, er de tidligere nevnte egenskapene: skarphet, vokt og reserverthet. Dette er egenskaper som kan være vanskelige å ha med å gjøre og får man dem i tillegg pakket inn i en totalpakke som ikke står i forhold til hverandre, kan det bli meget, meget vanskelig. Det er her "problemet" ligger, synes jeg, ikke at den trenger mye aktivitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at aktivitetsnivået tilpasses eieren. Samtidig har aussien skarphet og vokt/vakt i seg, noe som i en hund med dårlig ballanserte egenskaper og litt for lite stimuli, kan gi trøbbel. De er heller ikke like sosiale som den jevne retriever, så det blir liksom ikke så enkelt plutselig. Jeg tror fallhøyden hos en aussie kan være større nettopp pga skarphet, vokt og delvis reserverthet.

Jeg synes ikke aussien krever så mye mer stimuli enn andre tilsvarende raser. De må ha sin dose med fysisk aktivitet og mental trening. Hvor mye synes jeg varierer en del fra individ til individ. Det har også helt klart noe å gjøre med hva de blir vant til.

Så klart er ønsket at rasen virkelig skal kunne vise hva den er god for, men det jeg prøver å gjøre intersserte oppmerksom på, er de tidligere nevnte egenskapene: skarphet, vokt og reserverthet. Dette er egenskaper som kan være vanskelige å ha med å gjøre og får man dem i tillegg pakket inn i en totalpakke som ikke står i forhold til hverandre, kan det bli meget, meget vanskelig. Det er her "problemet" ligger, synes jeg, ikke at den trenger mye aktivitet.

Helt enig med Lone, også må jeg bare legge til det bcAmira her inne skrev tidligere i tråden. For min del handler det ikke om at aussien krever så enormt mye aktivitet å gjøre, det har med hvordan en aussie vanligvis er og hvilke egenskaper man kan få med på kjøpet når man kjøper en aussie. En kombinasjon av skarphet, vokt og reserverthet trenger ikke være så enkelt å ha med å gjøre - spesielt ikke når det er sååå mye "uvettig" avl på rasen som det er nå om dagen.

BcAmira skrev:

For meg handler ikke dette om hunden er krevende eller ei. Når jeg snakker om krevende er det at man er nødt til være veldig nøye med hva slags fremgangsmåte man bruker for å oppnå et mål med hunden. Min aussie er i hvertfall veldig veldig førermyk, så jeg må være rolig og behersket selv om hun er helt vill. Man må hele tiden kontrollere og styre hundens energi i riktig retning og hele tiden tenke at man trener hunden og lærer den noe hver du har den med deg. DETTE mener jeg er krevende med rasen. Å stimulere hunden nok er bare en bitteliten del av det hele.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så klart er ønsket at rasen virkelig skal kunne vise hva den er god for, men det jeg prøver å gjøre intersserte oppmerksom på, er de tidligere nevnte egenskapene: skarphet, vokt og reserverthet. Dette er egenskaper som kan være vanskelige å ha med å gjøre og får man dem i tillegg pakket inn i en totalpakke som ikke står i forhold til hverandre, kan det bli meget, meget vanskelig. Det er her "problemet" ligger, synes jeg, ikke at den trenger mye aktivitet.

Men aussien er da ikke den eneste rasen som både skal være noget reservert, har en god porsjon skarphet og vakt/vokt (litt usikker på hva du mener med det) min egen rase har jo også mye av dette. Hva er det som gjør at dette er så mye "verre" på aussie enn på riesen for eksempel? Er det oppdrettere som er for dårlige til å informere valpekjøpere - så valpekjøpere tror de får noe annet enn de får? Eller? Jeg spør av ren nysgjerrighet her altså.

Syns liksom jeg ser mye og hører om mye mer usikkerhet i aussien enn det er i riesenen. Nå er ikke Riesen på langt nær så poppis som Aussien har blitt da, heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men aussien er da ikke den eneste rasen som både skal være noget reservert, har en god porsjon skarphet og vakt/vokt (litt usikker på hva du mener med det) min egen rase har jo også mye av dette. Hva er det som gjør at dette er så mye "verre" på aussie enn på riesen for eksempel? Er det oppdrettere som er for dårlige til å informere valpekjøpere - så valpekjøpere tror de får noe annet enn de får? Eller? Jeg spør av ren nysgjerrighet her altså.

Syns liksom jeg ser mye og hører om mye mer usikkerhet i aussien enn det er i riesenen. Nå er ikke Riesen på langt nær så poppis som Aussien har blitt da, heldigvis.

Nei, jeg sier ikke at aussien er værre eller bedre enn andre raser, jeg kjenner ikke andre raser godt nok til å kunne uttale meg om det. Jeg tror mange som vil ha aussie tror de får en bc light og er dermed ikke klar over hva de faktisk kan få. Jeg er litt usikker på hvor gode oppdrettere er til å opplyse om dette, men tror det kan slurves litt. Jeg har også en oppfatning om at mange tror aussien er veldig enkel -type golden retriever i gjeterhundinnpakning. Det virker som om mange ikke er helt klar over at aussien har disse egenskapene.

Var du usikker på hva jeg mente med vakt/vokt?

En risen er kanskje mer modigere og tøffere enn hva en aussie er og dermed blir det mer usikkerhet på aussien? Spesielt med tanke på utstillingsavelen og at den er blitt så populær. Den opprinnelige aussien skal jo ikke være usikker, selv om den nok ikke skal være like hardbarka som risen. Oppdretteren til vår Arn sier hun vil ha aussier som er som en blanding mellom bc og rottis *ler* Det vil si at de skal være tøffe og modige, ikke usikre, men desverre kommer nok usikkerhet med på kjøpet når man fokuserer på utseende i avelen. Og da er vi igjen tilbake til noe av "problemet", nemlig at jeg synes at avelen her i Norge ikke er god nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig kjipt om oppdrettere faktisk enten ikke vet hva de har mellom hendene, eller ikke er ærlige med valpekjøper. Aussie er selvsagt ikke en golden i gjeterhundinpakning, ikke slik den fremstår her, og ikke slik jeg har sett den, de få jeg har sett av dem.

Ja, er litt usikker på hva du mener med vokt, om du skiller det fra vaktinstinkt på noen måte?

I norge blir det vel ikke avlet så mye mer på bruks i riesen enn det blir på aussie, men det virker som alle oppdrettere - med untak av en som vi ikke nevner navnet på, gjevnt over har stødige bikkjer. Untak forekommer, selvsagt, utskudd finner man i alle raser. Men største problemet på riesen ser ut til å være at de blir for fysisk krevende for eier, og for vanskelige å håndtere om de finner ut at de bare kan gumler litt eller smile pent, så får dem gjennom viljen sin. Godt mulig at riesens litt frynsete rykte fra tidligere i brukshundmiljø (vet ikke hvordan det er med ryktetet dens lenger) som ville og gale og vanskelige å trene, redder rasen endel. Og at aussien taper tilsvarende på at det er en "ny" rase i norge, som i tillegg har et gjevnt over tiltalende utseende.

En viss porsjon usikkerhet får man jo automatisk med når man avler på hunder som er skapt for vakt, det er jo hele grunnen til at de i det heletatt er vakthunder. For at hunden skal varsle når noe skjer, så må den syns at det er "ekkelt" eller ikke hører til der på noen måte. Det kan høres ut som usikkerhetsbiten går litt over styr på aussien (og helt sikkert på riesen også innimellom)... Alt med måte eller noe sånt. Det er virkelig synd at det skal være slik, for det gjør jo ikke aussien til en "vanskelig" rase, den blir bare dårlig - med slik avl som beskrives her. Trist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig kjipt om oppdrettere faktisk enten ikke vet hva de har mellom hendene, eller ikke er ærlige med valpekjøper. Aussie er selvsagt ikke en golden i gjeterhundinpakning, ikke slik den fremstår her, og ikke slik jeg har sett den, de få jeg har sett av dem.

Ja, er litt usikker på hva du mener med vokt, om du skiller det fra vaktinstinkt på noen måte?

I norge blir det vel ikke avlet så mye mer på bruks i riesen enn det blir på aussie, men det virker som alle oppdrettere - med untak av en som vi ikke nevner navnet på, gjevnt over har stødige bikkjer. Untak forekommer, selvsagt, utskudd finner man i alle raser. Men største problemet på riesen ser ut til å være at de blir for fysisk krevende for eier, og for vanskelige å håndtere om de finner ut at de bare kan gumler litt eller smile pent, så får dem gjennom viljen sin. Godt mulig at riesens litt frynsete rykte fra tidligere i brukshundmiljø (vet ikke hvordan det er med ryktetet dens lenger) som ville og gale og vanskelige å trene, redder rasen endel. Og at aussien taper tilsvarende på at det er en "ny" rase i norge, som i tillegg har et gjevnt over tiltalende utseende.

En viss porsjon usikkerhet får man jo automatisk med når man avler på hunder som er skapt for vakt, det er jo hele grunnen til at de i det heletatt er vakthunder. For at hunden skal varsle når noe skjer, så må den syns at det er "ekkelt" eller ikke hører til der på noen måte. Det kan høres ut som usikkerhetsbiten går litt over styr på aussien (og helt sikkert på riesen også innimellom)... Alt med måte eller noe sånt. Det er virkelig synd at det skal være slik, for det gjør jo ikke aussien til en "vanskelig" rase, den blir bare dårlig - med slik avl som beskrives her. Trist.

Du sier det bra, Raksha. Det hjelper nok ikke på for aussiens del at den er ny og pen, nei. Det blir en del tøvete avel, men det er også god avel, spesielt i Utlandet. Heldigvis. Jeg vil bare poengere det slik at folk ikke tror at det bare er dårlig avel og usikre og elendige individer i rasen. Men jo, det er trist det avles på dårlige hunder! Det hadde vært fint om den kunne få et rykte som passet til den.

Nå skal jeg forresten ikke påstå at oppdretterne er uærlige med valpekjøperne sine eller ikke vet hva de har mellom hendene. Det har jeg ikke noe belegg for å uttale meg om. Likevel tror jeg det er mye uvitenhet og lite kunnskap hos både valpekjøpere, eiere og oppdrettere. Jeg tror ikke folk avler på dårlige individer bare for å være teit eller slemme, liksom. Jeg tror de gjør det i beste mening fordi de selv tror det de gjør er bra. Det samme gjelder for valpekjøperne og de som allerede har aussie. Man gjør jo det man selv tror er best. Dette med vakt og skarphet var noe jeg selv ikke var særlig klar over på våre to første aussier. Jeg merket det knapt på vår første aussie, men kunne se skarphet og vakt i nummer to, men dette var så ballansert at det ikke ble noe problem eller var særlig synlig -kun et par ganger når han faktisk trengte å snakke med store bokstaver. Så jeg tror at en av årsakene til at avelen er blitt som den er blitt, er pga manglende kunnskap. Merk at dette er bare ting jeg TROR og tenker litt høyt om, dette er helt og holdent subjektiv synsing fra mitt sted her oppe i nord.

Jeg er ikke så stødig på disse begrepene, slik som vokt og vakt. Jeg tror vi kom frem til i en annen diskusjon at vokt er et dialektord, men betyr det samme som vakt, så jeg skiller det ikke ut fra vaktinstinkt, for meg blir det det samme -men det er kanskje ikke det samme? *forvirret*

EDIT: Føyd på et par setninger i andre avsnitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...