Gå til innhold
Hundesonen.no

Aussien - for krevende for vanlige folk?


Aussieglis

Recommended Posts

Interessant. Kan du fortelle mer om det? Hvordan gjøres det, hvilke tester kan brukes, bør en teste dette i forhold til blant annet skarphet og mot, andre ting?

Jeg kan desverre ikke fortelle mer om det. Mitt poeng var vel at dette var noe klubben eller rase entusiaster burde ta tak i. Finne en måte å teste det på ettersom det menes at hunden skal ha vokt, men ingen kan fortelle til hvilken grad, tyngde eller hva slags type vokt dem ønsker.

Dette gjør jo at alle har en mening og folk med litt mindre peiling også har en mening om det. Alle snakker liksom om vokten og hvor god nytt det er av den og hvor viktig del det er av rasen. Jeg ser ingen problemer med det, men om det er en så vesentlig del av en rase burde man da ikke finne en måte å teste det på og kunne sammenligne linjer. Det er jo noe som evt kunne blitt brukt i avlsøyenmed.

Det er bare tanker jeg gjør meg rundt ting når man snakker om ting som er ønsket/ikke ønsker i en rase. Man kan ikke bare gå rundt å reflektere uten dokumentasjon liksom. Da kommer man ingen vei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 190
  • Created
  • Siste svar
Jeg kan desverre ikke fortelle mer om det. Mitt poeng var vel at dette var noe klubben eller rase entusiaster burde ta tak i. Finne en måte å teste det på ettersom det menes at hunden skal ha vokt, men ingen kan fortelle til hvilken grad, tyngde eller hva slags type vokt dem ønsker.

Dette gjør jo at alle har en mening og folk med litt mindre peiling også har en mening om det. Alle snakker liksom om vokten og hvor god nytt det er av den og hvor viktig del det er av rasen. Jeg ser ingen problemer med det, men om det er en så vesentlig del av en rase burde man da ikke finne en måte å teste det på og kunne sammenligne linjer. Det er jo noe som evt kunne blitt brukt i avlsøyenmed.

Det er bare tanker jeg gjør meg rundt ting når man snakker om ting som er ønsket/ikke ønsker i en rase. Man kan ikke bare gå rundt å reflektere uten dokumentasjon liksom. Da kommer man ingen vei.

Skjønner. Godt poeng. Hadde vært interessant å finne ut av. Tenk gjerne høyt rundt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan desverre ikke fortelle mer om det. Mitt poeng var vel at dette var noe klubben eller rase entusiaster burde ta tak i. Finne en måte å teste det på ettersom det menes at hunden skal ha vokt, men ingen kan fortelle til hvilken grad, tyngde eller hva slags type vokt dem ønsker.

Vokten har vel i bunn og grunn ikke vært noe problem om man avler stabile hunder som er balanserte, men at klubben ville tatt tak i noe slikt er vel omtrent like sannsynlig som å tro på julenissen. Det har faktisk ikke vært mulig å få inn at de skal klare å få kryss i godkjentboksen på mentaltest engang - for oppdretterne er i mot det. De ville miste så mye avlshunder om de skal ta bort alle de som stryker k-testen på skrammel eller skudd.

Det har faktisk vært forsøkt å få inn at hunden i det minste bør ha ett minimum av mentale egenskaper før den går i avl. Bare det å få oppdretterne til å mentalteste tok mange år. Men hjelper jo ikke så mye egnetlig når de unnlater å lese testen de tok......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er min aussietispe 4 og en halv måned og synes hun har vært veldig grei å håndtere. Er ikke spesielt vanskelig, men har stor personligheet. Viss jeg sammenligner med bcen min så er det egentlig bare bjeffing som skiller. Aussie bjeffer mer. Har en vennine som hadde en dalmantiner for et par år tilbake og den måtte hun leveere til oppdretter. Han gikk sine egne veier og trengte streng oppdragelse, så jeg vil ikke si at det er en veldig enkel rase. Men for meg er ingen raser enkle og ingen umulige. Det er for det meste individet det går ut på, alle er hunder uansett, selv små kosehunder! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen kommer vi til dette med linje og individsforskjeller. I min egen hund ser jeg en hund som noen vil betrakte som i overkant glad i mennesker og har aldri sett noen form for vokting annet enn ovenfor kuene og hestene (hvis de er utenfor normal inngjerden varsler hun)....

Jeg synes denne diskusjoner spriker ganske mye i alle retninger nå...! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen tall:

Av de som fikk opprykk i NBF i 2007 er 1 av 4 aussier norskoppdrettede, i 2008 er 2 av 3 norskoppdrettede aussier, resten er svenske. Jeg telte bare kjapt over, så feil kan forekomme.

Oversikt her: http://www.norsk-brukshundsport.no/brukshund_opprykk.htm

Hvor mange aussier som er godkjente redningshunder, husker jeg ikke nå, men det er en liten håndfull. Av disse er vel også flertallet av utenlandsk opprinnelse (hihi, heter det det på hunder?). Flere er på vei frem mot godkjenning og det er også flere i startgropen til brukskonkurranser -både av norske og av importer. Hvordan det er på lp og ag fronten har jeg ikke oversikt over, men det aner meg at det er en god del aussier på agilitybanen -både norskoppdrettede og importer.

Dette viser for meg flere ting. 1) Foreløpig er rednings -og brukshundene importert, 2) De fleste som er aktive bruker aussien sin til ag og/eller lp her i Norge og her tror jeg det er vel så mange norske som importer.

Hvorvidt punkt 2 sier noe om hva de fleste aussiene brukes til, må nok også sees i sammenheng med hvor mange som trener ag og lp i forhold til bruks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessante tall, Lone! Og jeg skjønner meg igrunnen veldig godt på de tallene jeg, hvis man ikke er ekstremt flink til å lese seg opp på linjer, kjenner utroooolig mange folk som kan opplyse deg om negative og positive egenskaper - så tørr man ikke kjøpe fra en kombinasjon som man såvidt finner en eneste gjennomført mentaltest, 2 starter i lp 2 og en brukshund eller to i stamtavla si. Da velger man fra en kombinasjon som man selv føler seg tryggere på, og det blir vanskelig (syns jeg da) med veeeeldig mange av oppdretterne i Norge...

Finner man en oppdretter som vil ha kullene sine igjennom mentaltester, som virker oppriktig interessert i mer enn utstilling og virkelig bryr seg om hundene de oppdretter - så føler man jo at man har en "ressurs" i dem også. Jeg kommer ikke på så mange oppdrettere her til lands som jeg klarer å tenke sånn om..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste som er aktive bruker aussien sin til ag og/eller lp her i Norge og her tror jeg det er vel så mange norske som importer.

Agipro har av en eller annen glemt raseoversikten for 2008, men i 2007:

38 aussier er registrert på konkurransebanen i agility

8 av disse er svenske(3 av de svenske har konkurrert i Norge en gang og da på et stevne eier dømte på)

1 av disse er dansk

Resten er norske

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Agipro har av en eller annen glemt raseoversikten for 2008, men i 2007:

38 aussier er registrert på konkurransebanen i agility

8 av disse er svenske(3 av de svenske har konkurrert i Norge en gang og da på et stevne eier dømte på)

1 av disse er dansk

Resten er norske

Så bra med tall på det også, Martine :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo gjerne litt sånn at man alltid vil være en "bedreviter" og fortelle om negative ting med sin egen rase, være den som opplyser om hvordan det faktisk er. Jeg har tatt meg i det flere ganger, men hvor vanskelig kan det være å være hundeeier liksom? Aktivitetsnivået på min rase tilpasses i takt med eieren, jeg vet egentlig ikke om noen diller eller daller, de er sunne og godt sosialt anlagt - eneste grunnen til at jeg ikke vil anbefale min egen rasevariant til så mange er at folk ikke ser at det er en jakthund. Eller at de ikke er interessert i jakt. Og da er litt av vitsen med å ha jaktretriever borte synes jeg. Da synes jeg de heller kan skaffe seg noe annet. Og det er kanskje dette Anniken tenker litt inne i mellom, at hun føler hun vet hva rasen er god for og at hun ønsker disse hundene til noen som har en genuin interesse for dem som den hunderasen de er.

En annen ting som Monica spør om flere ganger her : hva legger dere i mental og fysisk stimuli? Hvor mye jobb er det egentlig med din hund?

Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg legger opp treningen til å kunne stille på jaktprøver i vår/sommer/høst sesongen og treningsmengden er større i denne perioden enn den er i november, desember, januar og februar. Når hunden min er i det som jeg kaller aktiv trening, så betyr det 1-3 timers trening 2 ganger i uka med andre hunder hvor hun er 50% passiv og 50% på jobb. Da apporterer hun enten kaldt vilt eller dummy, kanskje 25 stk, går feltsøk med 5-6 dummier, apporterer i vann et par ganger og resten sitter hun ved venstre foten min og skal bare være klar men passiv. Jeg går tur kun i helgene, fra 30 minutter til 1 time, egentlig bare for å få litt frisk luft.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo gjerne litt sånn at man alltid vil være en "bedreviter" og fortelle om negative ting med sin egen rase, være den som opplyser om hvordan det faktisk er. Jeg har tatt meg i det flere ganger, men hvor vanskelig kan det være å være hundeeier liksom? Aktivitetsnivået på min rase tilpasses i takt med eieren, jeg vet egentlig ikke om noen diller eller daller, de er sunne og godt sosialt anlagt - eneste grunnen til at jeg ikke vil anbefale min egen rasevariant til så mange er at folk ikke ser at det er en jakthund. Eller at de ikke er interessert i jakt. Og da er litt av vitsen med å ha jaktretriever borte synes jeg. Da synes jeg de heller kan skaffe seg noe annet. Og det er kanskje dette Anniken tenker litt inne i mellom, at hun føler hun vet hva rasen er god for og at hun ønsker disse hundene til noen som har en genuin interesse for dem som den hunderasen de er.

En annen ting som Monica spør om flere ganger her : hva legger dere i mental og fysisk stimuli? Hvor mye jobb er det egentlig med din hund?

Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg legger opp treningen til å kunne stille på jaktprøver i vår/sommer/høst sesongen og treningsmengden er større i denne perioden enn den er i november, desember, januar og februar. Når hunden min er i det som jeg kaller aktiv trening, så betyr det 1-3 timers trening 2 ganger i uka med andre hunder hvor hun er 50% passiv og 50% på jobb. Da apporterer hun enten kaldt vilt eller dummy, kanskje 25 stk, går feltsøk med 5-6 dummier, apporterer i vann et par ganger og resten sitter hun ved venstre foten min og skal bare være klar men passiv. Jeg går tur kun i helgene, fra 30 minutter til 1 time, egentlig bare for å få litt frisk luft.

Jeg er enig i at aktivitetsnivået tilpasses eieren. Samtidig har aussien skarphet og vokt/vakt i seg, noe som i en hund med dårlig ballanserte egenskaper og litt for lite stimuli, kan gi trøbbel. De er heller ikke like sosiale som den jevne retriever, så det blir liksom ikke så enkelt plutselig. Jeg tror fallhøyden hos en aussie kan være større nettopp pga skarphet, vokt og delvis reserverthet.

Jeg synes ikke aussien krever så mye mer stimuli enn andre tilsvarende raser. De må ha sin dose med fysisk aktivitet og mental trening. Hvor mye synes jeg varierer en del fra individ til individ. Det har også helt klart noe å gjøre med hva de blir vant til.

Så klart er ønsket at rasen virkelig skal kunne vise hva den er god for, men det jeg prøver å gjøre intersserte oppmerksom på, er de tidligere nevnte egenskapene: skarphet, vokt og reserverthet. Dette er egenskaper som kan være vanskelige å ha med å gjøre og får man dem i tillegg pakket inn i en totalpakke som ikke står i forhold til hverandre, kan det bli meget, meget vanskelig. Det er her "problemet" ligger, synes jeg, ikke at den trenger mye aktivitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at aktivitetsnivået tilpasses eieren. Samtidig har aussien skarphet og vokt/vakt i seg, noe som i en hund med dårlig ballanserte egenskaper og litt for lite stimuli, kan gi trøbbel. De er heller ikke like sosiale som den jevne retriever, så det blir liksom ikke så enkelt plutselig. Jeg tror fallhøyden hos en aussie kan være større nettopp pga skarphet, vokt og delvis reserverthet.

Jeg synes ikke aussien krever så mye mer stimuli enn andre tilsvarende raser. De må ha sin dose med fysisk aktivitet og mental trening. Hvor mye synes jeg varierer en del fra individ til individ. Det har også helt klart noe å gjøre med hva de blir vant til.

Så klart er ønsket at rasen virkelig skal kunne vise hva den er god for, men det jeg prøver å gjøre intersserte oppmerksom på, er de tidligere nevnte egenskapene: skarphet, vokt og reserverthet. Dette er egenskaper som kan være vanskelige å ha med å gjøre og får man dem i tillegg pakket inn i en totalpakke som ikke står i forhold til hverandre, kan det bli meget, meget vanskelig. Det er her "problemet" ligger, synes jeg, ikke at den trenger mye aktivitet.

Helt enig med Lone, også må jeg bare legge til det bcAmira her inne skrev tidligere i tråden. For min del handler det ikke om at aussien krever så enormt mye aktivitet å gjøre, det har med hvordan en aussie vanligvis er og hvilke egenskaper man kan få med på kjøpet når man kjøper en aussie. En kombinasjon av skarphet, vokt og reserverthet trenger ikke være så enkelt å ha med å gjøre - spesielt ikke når det er sååå mye "uvettig" avl på rasen som det er nå om dagen.

BcAmira skrev:

For meg handler ikke dette om hunden er krevende eller ei. Når jeg snakker om krevende er det at man er nødt til være veldig nøye med hva slags fremgangsmåte man bruker for å oppnå et mål med hunden. Min aussie er i hvertfall veldig veldig førermyk, så jeg må være rolig og behersket selv om hun er helt vill. Man må hele tiden kontrollere og styre hundens energi i riktig retning og hele tiden tenke at man trener hunden og lærer den noe hver du har den med deg. DETTE mener jeg er krevende med rasen. Å stimulere hunden nok er bare en bitteliten del av det hele.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så klart er ønsket at rasen virkelig skal kunne vise hva den er god for, men det jeg prøver å gjøre intersserte oppmerksom på, er de tidligere nevnte egenskapene: skarphet, vokt og reserverthet. Dette er egenskaper som kan være vanskelige å ha med å gjøre og får man dem i tillegg pakket inn i en totalpakke som ikke står i forhold til hverandre, kan det bli meget, meget vanskelig. Det er her "problemet" ligger, synes jeg, ikke at den trenger mye aktivitet.

Men aussien er da ikke den eneste rasen som både skal være noget reservert, har en god porsjon skarphet og vakt/vokt (litt usikker på hva du mener med det) min egen rase har jo også mye av dette. Hva er det som gjør at dette er så mye "verre" på aussie enn på riesen for eksempel? Er det oppdrettere som er for dårlige til å informere valpekjøpere - så valpekjøpere tror de får noe annet enn de får? Eller? Jeg spør av ren nysgjerrighet her altså.

Syns liksom jeg ser mye og hører om mye mer usikkerhet i aussien enn det er i riesenen. Nå er ikke Riesen på langt nær så poppis som Aussien har blitt da, heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men aussien er da ikke den eneste rasen som både skal være noget reservert, har en god porsjon skarphet og vakt/vokt (litt usikker på hva du mener med det) min egen rase har jo også mye av dette. Hva er det som gjør at dette er så mye "verre" på aussie enn på riesen for eksempel? Er det oppdrettere som er for dårlige til å informere valpekjøpere - så valpekjøpere tror de får noe annet enn de får? Eller? Jeg spør av ren nysgjerrighet her altså.

Syns liksom jeg ser mye og hører om mye mer usikkerhet i aussien enn det er i riesenen. Nå er ikke Riesen på langt nær så poppis som Aussien har blitt da, heldigvis.

Nei, jeg sier ikke at aussien er værre eller bedre enn andre raser, jeg kjenner ikke andre raser godt nok til å kunne uttale meg om det. Jeg tror mange som vil ha aussie tror de får en bc light og er dermed ikke klar over hva de faktisk kan få. Jeg er litt usikker på hvor gode oppdrettere er til å opplyse om dette, men tror det kan slurves litt. Jeg har også en oppfatning om at mange tror aussien er veldig enkel -type golden retriever i gjeterhundinnpakning. Det virker som om mange ikke er helt klar over at aussien har disse egenskapene.

Var du usikker på hva jeg mente med vakt/vokt?

En risen er kanskje mer modigere og tøffere enn hva en aussie er og dermed blir det mer usikkerhet på aussien? Spesielt med tanke på utstillingsavelen og at den er blitt så populær. Den opprinnelige aussien skal jo ikke være usikker, selv om den nok ikke skal være like hardbarka som risen. Oppdretteren til vår Arn sier hun vil ha aussier som er som en blanding mellom bc og rottis *ler* Det vil si at de skal være tøffe og modige, ikke usikre, men desverre kommer nok usikkerhet med på kjøpet når man fokuserer på utseende i avelen. Og da er vi igjen tilbake til noe av "problemet", nemlig at jeg synes at avelen her i Norge ikke er god nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig kjipt om oppdrettere faktisk enten ikke vet hva de har mellom hendene, eller ikke er ærlige med valpekjøper. Aussie er selvsagt ikke en golden i gjeterhundinpakning, ikke slik den fremstår her, og ikke slik jeg har sett den, de få jeg har sett av dem.

Ja, er litt usikker på hva du mener med vokt, om du skiller det fra vaktinstinkt på noen måte?

I norge blir det vel ikke avlet så mye mer på bruks i riesen enn det blir på aussie, men det virker som alle oppdrettere - med untak av en som vi ikke nevner navnet på, gjevnt over har stødige bikkjer. Untak forekommer, selvsagt, utskudd finner man i alle raser. Men største problemet på riesen ser ut til å være at de blir for fysisk krevende for eier, og for vanskelige å håndtere om de finner ut at de bare kan gumler litt eller smile pent, så får dem gjennom viljen sin. Godt mulig at riesens litt frynsete rykte fra tidligere i brukshundmiljø (vet ikke hvordan det er med ryktetet dens lenger) som ville og gale og vanskelige å trene, redder rasen endel. Og at aussien taper tilsvarende på at det er en "ny" rase i norge, som i tillegg har et gjevnt over tiltalende utseende.

En viss porsjon usikkerhet får man jo automatisk med når man avler på hunder som er skapt for vakt, det er jo hele grunnen til at de i det heletatt er vakthunder. For at hunden skal varsle når noe skjer, så må den syns at det er "ekkelt" eller ikke hører til der på noen måte. Det kan høres ut som usikkerhetsbiten går litt over styr på aussien (og helt sikkert på riesen også innimellom)... Alt med måte eller noe sånt. Det er virkelig synd at det skal være slik, for det gjør jo ikke aussien til en "vanskelig" rase, den blir bare dårlig - med slik avl som beskrives her. Trist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig kjipt om oppdrettere faktisk enten ikke vet hva de har mellom hendene, eller ikke er ærlige med valpekjøper. Aussie er selvsagt ikke en golden i gjeterhundinpakning, ikke slik den fremstår her, og ikke slik jeg har sett den, de få jeg har sett av dem.

Ja, er litt usikker på hva du mener med vokt, om du skiller det fra vaktinstinkt på noen måte?

I norge blir det vel ikke avlet så mye mer på bruks i riesen enn det blir på aussie, men det virker som alle oppdrettere - med untak av en som vi ikke nevner navnet på, gjevnt over har stødige bikkjer. Untak forekommer, selvsagt, utskudd finner man i alle raser. Men største problemet på riesen ser ut til å være at de blir for fysisk krevende for eier, og for vanskelige å håndtere om de finner ut at de bare kan gumler litt eller smile pent, så får dem gjennom viljen sin. Godt mulig at riesens litt frynsete rykte fra tidligere i brukshundmiljø (vet ikke hvordan det er med ryktetet dens lenger) som ville og gale og vanskelige å trene, redder rasen endel. Og at aussien taper tilsvarende på at det er en "ny" rase i norge, som i tillegg har et gjevnt over tiltalende utseende.

En viss porsjon usikkerhet får man jo automatisk med når man avler på hunder som er skapt for vakt, det er jo hele grunnen til at de i det heletatt er vakthunder. For at hunden skal varsle når noe skjer, så må den syns at det er "ekkelt" eller ikke hører til der på noen måte. Det kan høres ut som usikkerhetsbiten går litt over styr på aussien (og helt sikkert på riesen også innimellom)... Alt med måte eller noe sånt. Det er virkelig synd at det skal være slik, for det gjør jo ikke aussien til en "vanskelig" rase, den blir bare dårlig - med slik avl som beskrives her. Trist.

Du sier det bra, Raksha. Det hjelper nok ikke på for aussiens del at den er ny og pen, nei. Det blir en del tøvete avel, men det er også god avel, spesielt i Utlandet. Heldigvis. Jeg vil bare poengere det slik at folk ikke tror at det bare er dårlig avel og usikre og elendige individer i rasen. Men jo, det er trist det avles på dårlige hunder! Det hadde vært fint om den kunne få et rykte som passet til den.

Nå skal jeg forresten ikke påstå at oppdretterne er uærlige med valpekjøperne sine eller ikke vet hva de har mellom hendene. Det har jeg ikke noe belegg for å uttale meg om. Likevel tror jeg det er mye uvitenhet og lite kunnskap hos både valpekjøpere, eiere og oppdrettere. Jeg tror ikke folk avler på dårlige individer bare for å være teit eller slemme, liksom. Jeg tror de gjør det i beste mening fordi de selv tror det de gjør er bra. Det samme gjelder for valpekjøperne og de som allerede har aussie. Man gjør jo det man selv tror er best. Dette med vakt og skarphet var noe jeg selv ikke var særlig klar over på våre to første aussier. Jeg merket det knapt på vår første aussie, men kunne se skarphet og vakt i nummer to, men dette var så ballansert at det ikke ble noe problem eller var særlig synlig -kun et par ganger når han faktisk trengte å snakke med store bokstaver. Så jeg tror at en av årsakene til at avelen er blitt som den er blitt, er pga manglende kunnskap. Merk at dette er bare ting jeg TROR og tenker litt høyt om, dette er helt og holdent subjektiv synsing fra mitt sted her oppe i nord.

Jeg er ikke så stødig på disse begrepene, slik som vokt og vakt. Jeg tror vi kom frem til i en annen diskusjon at vokt er et dialektord, men betyr det samme som vakt, så jeg skiller det ikke ut fra vaktinstinkt, for meg blir det det samme -men det er kanskje ikke det samme? *forvirret*

EDIT: Føyd på et par setninger i andre avsnitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
    • Tiden flyr og lille bebbisen blir snart året. 😱 Hun er fremdeles kanskje 6mnd i sitt eget hode da. 😂 Dagens agenda så slik ut 😴 etter å ha trent litt på fokus med bestekompis whippeten Leo som distraksjon, og så gått ett spor i nytt terreng etter en god times pause i bilen. 😁    Tidligere i mars når vi passet på ett lite småbruk. Fant en fin foss!   et par fra den lille uka vi hadde snø her sørvest. 😂
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...