Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Så befant jeg meg på café da. Sammen med en venninne, midt i en samtale om dyretolking av alle ting. Hun hadde nettopp vært og hørt på hundene sine nemlig, og var i fyr og flamme over å ha fått ny innsikt. Jeg derimot ytret ord som humbug og kvakksalveri. Jeg er jo i troen om at hunder er hunder, og folk er folk. For selv om vi lever sammen, så bor vi i to forskjellige verdener alikevel.

Men venninnen insisterer, for dyretolken kunne umulig vite alle sannhetene hun predikerte på forhånd. Og det er visst en sånn regel med dyretolker, at man ikke tror det før man har prøvd det selv. Så? Skal man bite i det sure eplet?

Ja, man skal det! Tihi! Jeg føler meg så vågal og rebelsk! Jeg flesket til, tok sats og gjorde noe så politisk ukorrekt som å bruke penger på noe jeg av prinsipp ikke har trua på. Jeg bestilte time! Dypp meg i tjære, rull meg i fjær og heng meg på korset folkens. For et slikt svik har ikke verden tidligere sett. Jeg brøt mine egne prinsipper, jeg er det mareritt er laget av.

Så mye skal være sagt, det var faktisk ikke helt uten nerver at jeg satte meg ved siden av sambo i bilen. For om resultatet ble noe annet enn det jeg tenkte ville det seriøst ha føkka med virkelighetsoppfatningen min.

Om jeg satte meg ned og dama serverer den ene sannheten etter den andre om bikkja mi, enn om alt hun sier stemmer? Skal de liksom være små kvalme, kompliserte menneskekopier på fire bein? Med ordforråd, deduktiv evne og ettertanke? Finnes det mennesker som kan ha inngående terapitimer med hunder? Fortelle dem at årsaken til hjemme alene-problemene er at pappa stakk fra mamma bare en time etter sædavgang, og at det unektelig er et voldsomt urettferdig svik. Men at nå kan tolketuten fortelle dem at matmor er glad i dem alikevel, og at hun gjør ikke annet enn å tenke fine tanker om dem mens hun sitter på kontoret og savner dem. Så de trenger ikke være redde lengre, og så funker det helt magisk! Hva om min rasjonelle sans driver gjøn med meg, og dyretolking er en vitenskap?

Men har man sagt alfa, så må man si beta. Så vi troppet opp, og Töddel fikk et talerør. Det var hans gave fra meg.

Og hva har så en hund som Töddel å fortelle til et par symbolske ører? Vel, det var en interessant totimers reise igjennom Töddels bevisshet det skal være sikkert og visst. Jeg har alltid tenkt at Töddel som ...ehrm... intellektuelt utfordret jeg, men så feil kan man da altså ta. For jammen har han ikke intrikate følelser, komplekse meninger og en bevissthet som så og si overgår min.

La meg si en ting om Töddel. Alt han gjør, det gjør han til gangs. Med liv og lyst i hver eneste celle i kroppen, sånn har han alltid vært. Dette gjør ham til verdens kuleste, og verdens mest irriterende hund samtidig. Om Töddel hadde møtt seg selv i døra er jeg sikker på at han hadde blitt litt kåt og litt kvalm på samme tid, og det til tross for sin totale mangel på selvinnsikt.

Så når Töddel kommer inn på kontoret og går med nesa klint i bakken etter hundehviskerens nettopp-ferdig-med-løpetisper, da gjør han det til gangs. Klint i bakken, "hakke tid hakke tid hakke tid hakke tid", og undersøker nøye.

Så jeg ble ikke så imponert når en av de tingene Töddel forteller damen at han liker best er å bruke nesa si. Han gikk jo med den klint i gulvet konstant i ti minutt når vi kom inn. Men jeg får vel nesten sitere han korrekt da, det er jo det mest respektfulle, og da blir det så lite rom for misforståelser.

"Nesen er til for å finne ting, og jeg elsker når jeg kan skru den helt på. Jeg kan nesten jobbe i blinde så enkelt blir det når man kan bruke nesa! Det er nesten så man ser, bare på en annen måte. [klipp] Nesa er aller viktigst og så er det ørene sammen med øynene, men nesa aller aller først."

Jeg får litt vondt av henne, jeg. For seriøst? Vi snakker nemlig om bikkja som ikke finner godbiter på jordet liksom! Hvis han ikke ser de så eksisterer de ikke. Han kan vime et kvarter uten å finne leken jeg kastet, det er ikke uten grunn at jeg alltid har trodd han har vært på grensa til nasalt evneveik. Han snuser på bikkjeavfall han, tiss og bæsj og promp. Ellers putter han sjelden snuta i bakken engang, sånt han man ikke tid til for det kan jo hende at man går glipp av noe som skjer!

EEEE! (sånn gameshowlyd som ikke lar seg uttrykke skriftlig) Sorry damen, det var blings.

Jeg ble også overassket over Töddels nyanserte forhold til kjønnsroller. Selv er jeg vel det man kan kalle en feminist, og jeg har klare meninger om de kulturelle kjønnsrollene som vi blir imprentet med fra barnsbein. Det er nesten så jeg har lys til å studere det på akademisk vis. Så skuffelsen var unektelig stor da Töddel uttrykker et mer tradisjonelt syn på kjønnene. Jeg føler vel på mange måter at jeg har feilet i min oppdragelse.

"Pappa og jeg er kompiser bare! [klipp] Det er liksom det vi er til! Være kompiser bare. Oss gutta. Vi trenger å være gutter av og til! Gutteting er gutteting. Sikkert ikke lett å forstå for jenter..."

Töddels bevisshet på kjønnsroller provoserer meg. Gutteting du liksom. Gutteting??

Jeg tenkte jeg hadde vært flinkere enn som så. Men så trøster jeg meg selv med at jeg er så nær en traktorlesbe som man kan bli uten å faktisk være en traktoslesbe. Jeg har ikke holdt meg for god til å bedrive litt flatbanking innimellom, så jeg satser på at Töddel på sitt egenrådige vis føler at dette er nok til å inkludere meg i definisjonen "en av gutta". Enten det, ellers så vil han bare få sambo til å føle seg viktig og gå enda mer tur med ham.

At sambo i etterkant har innrømmet at han og Töddel hadde hemmelige frimurer-aktige møter når jeg ikke var hjemme hvor de drakk øl, så på porno og vennskapelig dultet hverandre i ryggen, later jeg som jeg ikke hører. Jeg nekter plent.

Jeg velger å konkludere slik at jeg selv kommer gunstigst ut av det. Det er ikke til å skjule.

Høydepunktet på besøket er lett å plukke ut. Det er da Töddel forsøkte å lure meg trill rundt, selv om det var et fullstendig patetisk forsøk hvor han skøyt så langt over blinken at han fortjener trøstepremie. Hold deg fast:

"Jeg er glad i andre dyr, jeg er glad i andre hunder som vil leke, jeg er glad i god mat, jeg liker faktisk godt katter selv om jeg er hund (og de liker faktisk meg også noen av dem) og jeg blir godt likt av de fleste vi møter."

Jeg vet jeg ikke maler ham i det mest flatterende lyset nå, men ærlighet varer lengst og jeg skal vare lenge. Man kan vel tolke det slik at Töddel har et intenst kjærlighetsforhold til dyr, men jeg tror ikke det finnes et pelsbelagt vesen på denne jorden som ikke er av arten Canis Lupus Familiaris som liker Töddel tilbake! Jeg har litt lyst til å gi henne rett, og si at det er Töddels dype og autentiske kjærlighet som gjør at han vil spise alle dyr han møter på livets lange landevei. Kanskje hans følelser er så sterke at han vil gjøre dem til en del av seg selv?

Men jeg tror heller innspillet var et lite krumspring fra Töddels svært enkle hjerne. Han vil lure meg til å gi ham en katt. Men dessverre, tjommis, det går ikke helt slik du ønsker. Du er gjennomskuet, og selv om overpopulasjonsproblematikken med katter her til lands definitivt må gjøres noe med, så unner jeg uansett ikke et levende dyr å bli utsatt for deg.

Enderesultatet av en katt i vårt hjem hadde utvilsomt blitt innholdet i en liten svart pose, og det vet vi begge innerst inne ikke er det mest anstendige utfallet.

Rett skal være rett. Hun treffer blink på noen ting. Han har jo verdens snilleste mamma, og det at det ikke skjer noe er er en fryktelig tålmodighetsprøve for ham. Men selv ei klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet liksom. Og jeg skulle gjerne sett den 18 måneder gamle ungloppa av en hannhund som velger å heller ligge i sofaen og sløve enn å finne på noe. De vil vel gjerne ha action de, det gjerne hele døgnet, og sånn skal de da vittelig være. Töddel snakket i ni A4 sider, og jeg tror at selv om man prøvde iherdig på det motsatte så var man dømt til at det måtte komme et eller annet riktig der inne.

Men min hund møter ikke andre hunder med "en sunn skepsis" som han sier selv, han er uhøflig som bare rakkaren han. Løper inn i deres høyst persolige sfære uten engang å hilse, nikke eller hinte først. Han er limt i dåsa på tispene fra første sekund og han tåler lite provokasjon fra gutta. Han er voldsom og fysisk, enten de er store eller små, unge eller gamle.

Han forteller om en ekkel opplevelse med en sort hund som han aldri helt har kommet over. Den episoden har (heldigvis) aldri skjedd. Han forteller at han elsker å sove i senga, noe han aldri har fått lov til.

Han forteller at han er redd for å være hjemme alene. Jeg vet at jeg ikke er der så jeg kan ikke si det med 100% sikkerhet. Men jeg kan si med 99,99% sikkerhet og det er godt nok for meg. Det er pokker meg godt nok for CSI, og da skal vi ikke krangle. (Det beste var at hun forklarer dette med at han forsøker å sove så mye som mulig slik at tiden går fortere. Det største tegnet på separasjonsangst er jo som kjent at hundene sover mye mens de er alene!)

Og så var det alle de tingene Töddel unnlot å si da. Spørs om han rett og slett er for traumatisert og har fortrengt det eller noe, men jeg tviler. For det første nevner han ikke den andre hunden han bor sammen med, selv om han prater mye om både meg og sambo.

Han sier ikke en tøddel (*fnis*) om sin begivenhetsrike tur fra USA til Tysland til Norge til vestlandet til Oslo og så til slutt Vestfold. Han sier heller ikke et ord om beinskaden han hadde, som har medført at han har vært "syk" i ca halvparten av livet sitt, og når jeg spør om beinskaden på frambeinet? Vel, da kjenner hun plutselig at det er skrekkelig vondt i høyrebeinet. Men Töddel ble bitt i venstrebeinet. "Kan vi snakke om noe annet?" sa han faktisk, og det boblet latter på innsiden min.

For å være helt ærlig? Dette tror dama på selv. Hun tror hun kommuniserer med bikkja, det er jeg ganske så sikker på. Det er ikke lureri med overlegg, det er lureri sånn helt uten at noen kan noe for det. Hun virker ærlig, oppriktig, hyggelig og åpen, men det er alikevel litt alvor i alt dette tøyset. Det er kanskje stygt og nedlatende, men jeg hadde lyst til å ta en prat med henne. Fortelle henne om placebo effekt og suggesjon. For når man virkelig virkelig leiter intenst etter en hundestemme, kan en lett bris fort bli til separasjonsangst, kjedsomhet, traumatiske opplevelser eller eller et ønske om å formere seg. Når man så gjerne vil tro, så finner man bekreftelse både hist og her. Og du husker den pjuskete lille fjæra som lå i grøftekanten? Den har vokst seg stor og blitt til hele Priors fjørkrebestand.

Så jeg takket høflig for meg, tok henne i hånden og alt mulig. "Jeg fikk akkurat det jeg ønsket av dette møtet" sa jeg, og mente det oppriktig.

For enten er dyretolking meningsløst oppspinn, ellers så driver fjortishunden min og lyver folk rett opp i trynet. Jeg kan leve med begge, men det siste hadde rett og slett bare vært kult.

(Det er vel kanskje et steg i sorgprosessen å gjenoppleve og sette ord på, men det er én ting som sitter brutalt igjen etter å ha skrevet ferdig dette. Fy flate så mye tommere livet er uten en Töddel i hus... Steike jeg savner den bikkja, han var bare best han.*sukk* You were loved, boy. In all your glory. )

  • Like 2
  • Thanks 1
  • Svar 87
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Så befant jeg meg på café da. Sammen med en venninne, midt i en samtale om dyretolking av alle ting. Hun hadde nettopp vært og hørt på hundene sine nemlig, og var i fyr og flamme over å ha fått ny inn

Utrolig godt skrevet, og en bekreftelse på hva jeg selv synes om "dyretolkning".

*Jeg ler meg så smått ihjel, mens jeg atter engang mener at Mari må skrive bok, og jeg allerede står på bestillingslista. *

Skrevet

Utrolig godt skrevet, jeg har fnist og ledd for meg selv flere ganger.

Dyretolkning har jeg ikke stor tro på, men om det hjelper noen å få bedre samvittighet ovenfor dyrene sine så er det vel gøy for dem..

Skrevet

LMFAO! Føler nesten at vi skylder å spleise på den timen! Enda godt du skrev om den og delte med oss, så var det ikke helt verdiløst likevel!

Skrevet

Hehehe :)

Ja det er så sant så sant.

Litt som å spå været.

Det vil komme sol. Og litt regn etterpå. Om ikke så alt for lenge blir det snø.

Skrevet

Takk Mari - du ikke bare tillot meg å beholde mine fordommer og formeninger om dyretolker - men forsterket dem også (og det er jeg faktisk glad for, som du skrev - hva om du hadde blitt "omvendt"? Hadde snudd opp ned på en verden med logos og rasjonale!).

Nå venter jeg i grunnen på at du skal oppsøke et medium og snakke med Töddel i det hinsidige! Jeg vil gjerne ha befestet min forestilling om regnbuebroen også!

Når det er sagt.. venter på boken jeg også! Og jeg venter på at en ny liten bisk entrer din verden og fortryller deg så vi kan få historier uten "klump i halsen" (for det gir klump i halsen å vite at den kåte/kvalme apekatten ikke er her lenger).

Skrevet

Takk for snille komplimenter folkens! Det var en merkelig opplevelse, det skal være sikkert. :)

Og jeg venter på at en ny liten bisk entrer din verden og fortryller deg så vi kan få historier uten "klump i halsen" (for det gir klump i halsen å vite at den kåte/kvalme apekatten ikke er her lenger).

Det var fint sagt. Takk for det. *snikklem*

Skrevet

Hvem skulle vel ha trodd at Tøddeldyret hadde så mange hemmeligheter? Bevares! Tenk, han må jo ha hatt lag på lag med selvinnsikt og refleksjonsevne. Jeg ser ham for meg som i en tegneserie, sovende på hundeteppet på stuegulvet, og med en drømmetenkeboble over hodet, hvor det står E=mc2 (altså Albert Einsteins ligning for relativitetsteorien).

Det er kjekt at verden nå har fått massevis av kompetente hundetolker som kan åpne opp øynene våre og få oss til å innse at bikkjene våre faktisk er smartere enn oss på flere områder enn når det gjelder stjeling av mat. Jeg trur sannelig jeg må ta med meg mine tre "sloggitruser" og løpe avsted til en tolk med en eneste gang, for det eneste jeg forstår av språket deres er "vi vil spise!", "vi vil løpe!" og "vi vil sove innpakket i fleecepledd!" :)

Skrevet
I kortversjon - tror du på dyretolking eller gjør du ikke? Jeg datt av et sted på veien. :P

Dyretolking er tull fra ende til annen. Jeg tenkte det kom ganske klart fram i teksten. :P

Hvem skulle vel ha trodd at Tøddeldyret hadde så mange hemmeligheter? Bevares! Tenk, han må jo ha hatt lag på lag med selvinnsikt og refleksjonsevne. Jeg ser ham for meg som i en tegneserie, sovende på hundeteppet på stuegulvet, og med en drømmetenkeboble over hodet, hvor det står E=mc2 (altså Albert Einsteins ligning for relativitetsteorien).

:):)

Skrevet

Jeg ler så jeg griner!

Jeg mener, er det rart vi alle savner Töddel her på sonen.. Ups, Doggis(!), han var jo bare genial!

(ser han for meg med rester av halen til søte lille kattepus stikkende ut av kjeften, og med et "HVAAA?!?! MEEEG??? Aaaaaaaldrig...!" utrykk i fjeset) :)

kan jeg spørre om hvor dere var? Har nemlig vært på sånn pratetime jeg også, og da var det en stor hvit hund som kom ut fra "timen" (veldig AB lignende), og en lysebrun staff som venta i bilen (som var en rød stasjonsvogn)!

Kanskje det var dere? :)

Skrevet

Haha, ler så tårene skvetter her :)

Tror nok det er mange som virkelig tror de vet hva de driver med rundt omkring, men som egentlig ikke har snøring. Jeg har meldt meg på kurs i dyrekommunikasjon, for å finne ut om det virkelig går eller ikke, kan hende det funker for meg, eller ikke. Kan jo også hende jeg er for følelsesmessig avstumpet for å få det til, men får sikkert litt bra erfaring, og er gøy å prøve! Skal bli moro å se hva som hender, om jeg får noe ut av det. :)

Skrevet

Hehe, denne historien har jeg hørt før, fra K. Veldig informativt, kan jeg tenke meg. Må innrømme at jeg har vært med på det samma sjølv, med kattene mine. Faktisk er det to forskjellige som har tolka dem. Ei jeg kjente gjennom et anna forum begynte å utdanne seg som dyretolk og tok en masse gratis samtaler, og hvem sier vel nei til slikt? Man må jo nære sin skepsis, eller hva? Den andre var hun som dreiv skolen og som nok er den mest "anerkjente" tolken i landet. Jeg var så heldig å få avstandstolking, jeg, ved flere anledninger. (Dog kun en gang fra den "anerkjente") Tolkene trengte ikke møte kattene engang, det holdt om de fikk bilde av katten og et par kjappe opplysninger, og så førte tolken og kattene mine telepatiske samtaler på tvers av landet. Resultatet ble...tja, det man kan forvente etter at noen har ført telepatiske samtaler med katten din med halve trøndelag og store deler av oppland mellom seg. Ene katten min var lei seg for at den var blitt kastrert, og jeg ble oppfordra til å gi den en type urtemedisin. Heldigvis for meg solgte tolken tilfeldigvis akkurat denne medisinen :) Videre kom det en hel rekke direkte usannheter, pinlige bomskudd og vage hentydninger som verken jeg eller noen andre kan bekrefte eller avkrefte. Begge kattene mine har fordufta en gang hver, og begge ganger kontakta jeg min bekjente som straks er ferdig utdanna dyretolk. Jeg kan takke henne nå, for all ekstra mosjon jeg fikk da jeg lette på motsatt kant av byen av der katten min befant seg. Videre lurer jeg på hvor fantastisk utvikla den andre kattens fantasi må være når hun oppgir å ligge sovende i gresset og samtidig viser dyretolken bilder av meg gå og lete etter henne, mens hun i virkeligheten sitter fast på bodtaket et helt anna sted enn der jeg lette. Spennende greier, denne dyretolkinga :rolleyes:

Skrevet
Tror nok det er mange som virkelig tror de vet hva de driver med rundt omkring, men som egentlig ikke har snøring.

Dette var en av de mest respekterte her til lands. En som har blitt skrytt av av "the believers" her inne. Seriøst, dyretolking er bare tull fra ende til annen. Mitt tips? Ikke la de få pengene dine, de har du jobbet for hardt for til å kaste dem bort på tull. :)

Zoey: Det var nok ikke meg du så, men jeg vet hvem du prater om. Og ja, Ted er en Amerikansk Bulldog. Herligste gutten! :)

Simira: :) Den stakkars Pinscheren var homo faktisk! Too freakin' funny!

Skrevet

Tja.

Jeg tror fult og fast på det, værtfal. Jeg tror værtfal ikke tolkeren sitter og finner opp ting og lyver meg rett opp i trynet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...