Å gå fra en til flere hunder

[starlight]

Som overskriften sier; hvordan har det vært for andre å gå fra en til flere hunder? Hvordan har "enebarnet" innfunnet seg i å plutselig måtte dele på oppmerksomheten? Og hvordan har den nye valpen/evt voksne hunden vært i forhold til det hele? Har dere latt hundene holde på som de vil selv, eller har dere gått inn å begrenset noe?

Ja, mange spørsmål fra meg i dag, jeg er visst nysgjerrig på en onsdag

[potifa]

For oss har det vært en flott og naturlig overgang. Det gikk rett og slett av seg selv.

Kan ikke tenke meg å ha bare en hund igjen for å si det slik.

Men vår eldste hund trivdes nok godt som enebarn for han ble veldig sjalu og lei seg fordi ikke alt handlet om han eller at oppmerksomheten rettet seg mot han hele tiden. Men dette går over.

Vi har ikke latt valpen gjøre hva hun vil med han, fordi hun hopper i ansiktet, biter i leppen hans, spiser maten hans osv.

Så vi har hatt valpegrind i stua som hun kan være i med alle lekene sine , og slik at han skal få være i fred når han ønsker.

Jo eldre hun blir desto bedre liker han henne og følger etter henne og passer på henne.

Hun har alltid elsket han og vil gå hvor enn han går, ha alle lekene han leker med osv, så det er moro at han begynner å ta større del av henne nå.

[ipadda]

Som overskriften sier; hvordan har det vært for andre å gå fra en til flere hunder? Hvordan har "enebarnet" innfunnet seg i å plutselig måtte dele på oppmerksomheten? Og hvordan har den nye valpen/evt voksne hunden vært i forhold til det hele? Har dere latt hundene holde på som de vil selv, eller har dere gått inn å begrenset noe?

Ja, mange spørsmål fra meg i dag, jeg er visst nysgjerrig på en onsdag

Det og gå fra en hund til to var i grunnen mye lettere en forventet.

Og som en positiv overaskelse har Betty ikke lært en eneste av u-notene til eldste hunden.

Dog har hun lært endel positive ting fra ham, som å gi beskjed når hun må ut på do utenom turene osv..

Teddy tok det utrolig fint, til og begynne med ignorerte han henne, men etterhvert som han forsto att dette ikke bare var kortvarig så begynnte han og akseptere henne. Jeg lot de to ordne opp seg imellom, og det gikk kjempefint. Teddy er en rettferdig hund, og Betty aksepterte han var sjefen, etter det var alt greit!

Betty er jo vokst opp sammen med endel hunder, så for henne gjorde det ikke så mye om flokken hennes besto av 1 eller 10 hunder... Hun tok det hele fint hun!

[Symra&Pippin]

Pippin måtte ha hjelp til å få være i fred i begynnelsen. Symra oppdaget fort at han ikke var så farlig selv om han bjeffet og knurret for å holde henne unna. Etter hvert har det gått seg til. Jeg synes at en hund må få lov til å sove og slappe av selv om det bor en liten krokodille i huset. Jeg kan ikke huske at jeg har gjort så mye for å lære henne å la Pippin være i fred når han ikke vil leke, annet enn å ta henne vekk. Jeg tror hun bare gradvis har forstått tegninga. Hunder snakker tross alt sammen på sin måte.

[ingerlise]

Enebarne hær i huse flyttet på altanen en periode. og det er ikke bare enkel hel tiden men nå 1 år etter er di stort sett venner selv om den smaleste forsvarer en del ting og han tåler ikke at minsten kommer bort til min mor når hun sover da går han rett i "flettene" på han med høye "brøl" og tenner. <_<

[potifa]

Forresten; grunnen til at vi lagde valpegrind og ikke tok henne bort hele tiden var fordi vår eldste aldri sa ifra. han reiste seg og prøvde å gå og hun hang seg i halen eller diltet etter og tok ingen hint. Han har til dags dato aldri sagt ifra. Med mindre han har et grise øre. da vet hun bedre enn å nærme seg.

[Huldra]

Da jeg fikk Tulla, hadde jeg Casper fra før av. Jeg trodde det ville gå fint å få en hund til, selv om jeg på forhånd var klar over at jeg måtte gå seperate turer med de frem til Tulla var i alle fall året, pga Caspers utageringsproblematikk. Det gikk ikke bra. Casper, som tidligere hadde trivdes med flere hunder og aldri vist tegn til sjalusi, ble deprimert av at det kom en liten villstyring i hus. Han skulle slett ikke ha noe med Tulla å gjøre, og trakk seg unna. Noen ganger lekte de, helst drakamp, men ellers gikk det i usikker unnvikende knurring fra hans side. Han turte nesten ikke å legge seg ned når hun var i samme rom, ikke i sofaen heller, hvor hun ikke kom seg opp. Han klarte ikke å sove når hun var tilstede og kunne finne på å plutselig hoppe på han. Det førte til at han trakk seg unna, til gjesterommet/kontoret, og tilbragte dagene alene der. Kom inn for å se om oss innimellom, men han var alene, "frivillig" hele dagene. Jeg fikk elendig samvittighet, og hadde han i sengen om nettene, for at han skulle få litt menneskelig kontakt i løpet av døgnet, mens Tulla sov på stua. Ellers fikk han lange turer og trening alene uten henne, men det var en situasjon som ikke var holdbar. Litt på grunn av dette, men mest på grunn av andre problemer han hadde, valgte jeg å avlive han da Tulla var 6 mnd. Det var helt forferdelig, og noe av det verste jeg har gjort, men han hadde det grusomt. Jeg er også av den oppfatning at når en hund trekker seg unna på den måten, er det et signal på at han ikke lenger vil være i "flokken", at han mistrivdes og ikke ville være hos oss lenger. Det var noe av det vondeste å se; at han ikke ville være sammen med meg (og Tulla).

Siden jeg hadde den opplevelsen med Casper, var jeg selvsagt noe skeptisk til å få en hund til. Jeg var klar over hva "worst case scenario" var, men valgte likevel å få Aynï. Tulla er en helt annen hund enn Casper, og egentlig skulle man ikke tro hun likte å få en hund til i flokken. Hun er enebarn de luxe, bortskjemt og sjalu, og er sjelden begeistret for å dele meg med noen som helst. Men merkelig nok gjelder dette når vi er ute, og det gjelder ikke hunder som kommer inn i vårt (!) hus. Hun hadde jo også opplevd at hun "klarte" å "tvinge" Casper til å ikke ville være hos meg, og at hun fikk meg for seg selv nesten, så jeg var jo litt spent, men klar til å være streng og rett ferdig.

Det skulle vise seg å ikke bli noe problem i det hele tatt! Tulla tok imot Aynï med åpne armer (labber), og har fra dag 1 vært trygg og trivdes i hennes selskap. Nesten litt for mye av det gode noen ganger! Hun skjønte ikke helt hvor forsiktig hun måtte være med en så liten skapning, men det gikk seg til etter en uke eller to. Hun tillater alt mulig rart fra Aynï, sier sjelden ifra, og hun har generelt vokst på denne erfaringen. Hun er blitt mer voksen og ikke så "bortskjemt drittunge", hun har mistet mye forsvar for ting (dvs de har blitt mindre), som maten hennes, bein, meg, liggeplasser.. Altså; det som har vært problematisk med Tulla har vært forsvar av bein og mat, noe hun ikke kunne ha i nærheten av andre hunder. Nå kan tyggebein ligge fritt fremme, og mat kan spises 20 cm fra Aynï uten noe grumling og knurring. Hun bryr seg ikke om Aynï kommer og koser med meg, eller om Aynï kommer og legger seg der hun ligger. Før har hun eventuelt kommet og gått imellom meg og den andre hunden hvis vi hadde "nærkontakt", men det gjør hun ikke med Aynï. Hun skjønner også at det er andre regler for henne og Aynï, og at Aynï kan få godis uten at hun får det selv, eller at Aynï kan bli med ut uten at Tulla får være med.

Når det gjelder uvaner, så har nok Aynï lært litt, men ikke alt. Jeg tror hun blir en enklere hund enn Tulla, men det er jo ikke godt å si enda. Hun lar seg slett ikke alltid påvirke av Tulla, og faktisk er vel Tulla mer oppmerksom på hva Aynï gjør, og hermer nesten mer etter henne enn hva Aynï hermer etter Tulla.. Men jeg merker jo det at Aynï tar ting kjapt; ser hun at Tulla får godis for noe, kan hun gjerne finne på å prøve det samme selv litt senere.

Det er koselig å se hvor knyttet de er til hverandre; hvor glade de er når de møter hverandre etter å ha vært borte hva hverandre en stund (de hilser på hverandre før de hilser på meg - aner jeg et lederskapsproblem her? ), og de steller hverandre i pelsen, ørene, øynene og munnen. De slikker hverandre tørre når de har vært ute i regnvær, og de passer nøye på at den andre har spist opp maten sin, og vasker hverandres skåler etter fôring. De kan ligge i samme hundeseng, og de leker sammen. Det er like ofte Tulla som byr opp til lek, som Aynï gjør det. Tulla bryr seg ikke om Aynï ligger oppå henne, eller hopper på hodet hennes, river i ørene eller fanene på beina. Alt i alt har det gått utenkelig bra å få en hund til, og når til og med typen sier at det er kjempegreit å ha to hunder, så har det virkelig gått bra, og hundene har det virkelig bra sammen! Han var nemlig livredd for en reprise av Casper, og så i det hele tatt for seg det aller verste, med problemer med transport og ferie, fire ganger så store utgifter til hund, masse styr og tull og kluss, og i det hele tatt ikke noe trivelig hundehold. Heldigvis har alt gått over all forventning!

[Guest lijenta]

Fra å ha flat alene i åtte år så kom det en vorsteh på 5 mmånter i huset og flaten virket det som tenkte jippi noen å herje med. Så døde flaten også etter to måneder så kom det en border collie til denne vorsteh tispa. Og her er det fortsatt voldsom skjønn forening enda. Det har vel i grunnen vært det største aberet her at dem har villet herie og leke inne og nå er det jo innnblannet at den eldste oppdrar den yngste.

[SoppenCamilla]

Jeg hadde ingen problemer i det hele tatt. Nå er jo ikke Baghera en kranglete hund uansett, men var litt spent på hva Nemi kom til å synes om han. De gikk sammen kjempefint helt fra første stund, og det har ikke vært noen problemer etter det. Nå er jo begge mine voksne, så det stiller seg kanskje annerledes?

[Tonje]

Jeg fikk jo en whippet hann i hus for nesten to uker siden. Jeg var veldig spent på hvordan Ike ville takle det, ettersom han ikke alltid er like glad i ballebefengte,og at han har vært "enebarn" i hele sitt 4årige liv. Felix har akkurat fyllt 1 år,og er en naiv liten klovn. Det gikk så bra at jeg egentlig ble satt litt ut. Den første kvelden prøvde Felix å ri på Ike,da snudde han seg rundt og brølte,og så var det over.Felix har ikke prøvd siden. De sov i senga sammen fra første natt, og jeg kan gi de mat samtidig.Ike flytter seg faktisk som oftest hvis Felix kommer for å smake på hans,så der må jeg passe på Felix.

Så her går det kjempebra,Ike har ikke forandret seg på noe vis, og jeg tror han trives med å ha Felix her også. Felix er en litt artig fyr, for selvom han er opptatt av å henge etter Ike,så er han minst like opptatt av å se på meg og følge med på hva jeg gjør. Så det skal jeg utnytte for det det er verdt!

Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg tok imot Felix:)

[Shanice86]

For meg har det gått over all forventning. Trodde jeg skulle merke en større forskjell men synes det bare har blitt dobbelt så gøy. Slevfølgelig blir det en ekstra å gi oppmerksomhet og lufte og det har blitt litt dyrere, men det er alt. Hundene går veldig godt overens men er ulike gemyttmessig pga rase så derfor må jeg trene/behandle dem noe forskjellig. Men det er også en artig utfordring.

[starlight]

Artig å lese!

For min del er det omtrent som forventet å ha to hunder. Jeg var fryktelig redd for at Tessa skulle bli livredd/deppa/sjalu osv, i og med at hun er en sart sjel. Når hun først møter hunder (og spesielt valper), bruker hun å være meget skeptisk, men jeg har aldri sett henne logre så mye og være så ivrig på en annen hund noen gang. Det var akkurat som om hun visste at dette var vår hund. Det Tessa er mest redd for med andre hunder, er at de skal "leke hardt", ved å hoppe på henne osv. Vita derimot var den mest aktive i kullet, elsker å herje og ei lita kruttønne ( ), så sånn sett kunne hun ikke fått en mer ivrig hund på å leke i hus. Tessa har aldri i sitt liv sagt i fra til noen hund, før Vita kom. Hun sier riktignok ikke "hardt nok" i fra, med mindre det er et griseøre i nærheten, men det kan jo hende hun vil ta mer fra seg etter som Vita blir eldre. Tessa har fått et mye bedre hundespråk etter at Vita kom, nå kan hun være med på en del av herjinga, hun kan ta initiativ til lek og de kan faktisk sove sammen. Det blir bare for mye for henne når Vita får skikkelig bite/hopperaptus. Da blir vi nødt til å skille dem. Sånn ellers har Tessa blitt mye tøffere til folk, rett og slett fordi at Vita er så sosial at hun også "må". I tillegg har hun blitt roligere inne. Nå er hun ikke nødt til å fotfølge meg hele tiden. Hun har overhodet ikke vært sjalu på Vita, det er faktisk verre omvendt. VIta tåler ikke at Tessa har bein eller leker, da må hun ta det fra henne. Sånn i det daglige har de mye selskap av hverandre og er gode venner. TIl tider spiser de også av samme måtskål. Tessa har i tillegg blitt supervillig til å trene (hun var ikke lite villig før heller altså), og vet ikke hva hun skal gjøre for å få oppmerksomheten. Ingen av dem "tåler" at jeg trener med den andre, så jeg er nødt til å trene de uten at den andre ser det.

Jeg for min del er overrasket over at det faktisk bor "sinne" i Tessa, slik at hun kan si i fra At Vita ikke bryr seg om hennes forsøk på å si i fra er en annen sak. Jeg håper at det gode vennskapet mellom dem bare vil utvikle seg videre. Vita vil jo ikke alltid være så "busete". Kanskje like greit siden hun blir større

[millis]

Her gikk det kjempe bra, var veldig spente, men Eldar har jo aldri helt vært enebarn da, er oppvokst på babyteppet med eldste barnet vårt, så oppmerksomhet er han vant til å dele. Han prøvde ofte å leke med kattene, men de er jo ikke så villige til det. Da Dexter kom i hus så fikk han sin egen lille utvekst å leke med, sove med og passe på. Helt topp å få hund nr.2

Nå har vi fått hund nr3 og det går like bra. Dexter syns det er topp å få en lillebror som gidder å leke litt mere enn det Eldar gjør.

[Inustaff]

Her er det dobbelt så moro,dobbelt så dyrt,dobbelt så mye av det meste ja.

Dobbelt så mye turer i periorder..Dobbelt så mye å se på og ta bilder av..

Og ikke minst så er det lærerikt å se på hundene og hvordan de behandler hverandre med kos,kjærlighet og stell.

De voksne steller hverandre,og valpene nøye hver dag...De leker med hverandre og de sover sammen.Jeg

kan lett se at de trives godt med hverandre,og tror de hadde hatt det mer ensomt alene hver for seg.Vi mennesker er mye for hundene,men vi kan aldri gi den glede,nærhet og lek som de kan få av en annen hund.