Gå til innhold
Hundesonen.no

"Sykelig" glad i hunden min..


Zoey

Recommended Posts

Je begynner å lure på om jeg alvorlig talt er FOR glad i hunden min.. Altså sykelig glad i henne!

Noen symptomer på denne "sykdommen" er:

* Man lengter/savner etter hunden sin når den ikke er i nærheten.

* Man skynter seg hjem fra aktiviteter/jobb/skole for å komme fortest hjem til hunden.

* Man synes synd på hunden når den er alene hjemme, og bekymrer seg for om den har det bra, og ikke er redd/ensom.

* Man må ta seg sammen for ikke å kysse å klemme for mye på hunden.

* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

* Man generelt bekymrer seg for hunden, om den alltid har det opptimalt.

* Man får fysiskt vondt i hjertet om hunden ikke har det bra et øyeblikk.

* Man kan ta seg i å skravle i vei med fremmede folk om hunden sin.

* Man blir blodig fornærmet om noen sier noe negativt om hunden.

* Man savner hunden mer enn familie/venner om man er på ferie.

Så.. er det bare jeg som er klin gæær'n, eller er det flere som har det sånn!? Enkelte perioder værre enn andre..!

Hehe.. huff.. gale menneske meg;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Glemmer aldri når jeg var på jakt en gang, og en av de jaktgutta begynte å prata hund, og vi ble sittende å diskutere vår felles rase. Så begynte han å spørre ut om stamtavle osv osv, og han hevdet at jeg hadde blitt lurt, at denne valpen kom til å bli en forferdelig dårlig hund, og at forfedrene ikke var no tess. Jeg klarte ikke å la være å svare, og vi endte opp i DEN diskusjonen, hvor vi begge fyrte oss opp, hevet stemmene osv. Jeg begynte igjen å prate litt stygt om hans hund, og alt ballet på seg.

Vel, etter dette fikk jeg høre av andre at folk har fortalt folk at jeg er ei jente som er utroooolig glad i hunden sin. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe... Kjenner meg litt igjen i dette! :)

Men jeg synes det skal være litt sånn.. Når det gjelder kosing, nussing, klemming osv. så kan jo dette kanskje bli litt mye innimellom. :)

Men moren min er veldig knyttet til hunden sin, og hun er nok på linje med de punktene du skriver her.

Jeg tror at når man ikke har noe annet å passe på enn sine dyr, så er det dem som er i fokus - og da på den måten du skriver. Har man barn for eksempel, så må man jo fordele fokuset og da blir det jo annerledes. :)

I skrivende stund har jeg to katter (venter på å overta en sheltie), og jeg prater om disse kattene hele tiden. Om hva de gjør, hvilke rampestreker de har gjort den siste tiden og så videre. Så jeg er nok i nærheten av den lista di ja, og tror ikke det blir bedre når sheltien kommer! *ler*

Bare det ikke tar helt av - men det merker du jo selv! Eller så får du høre det fra andre. Hehe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jammen godt å høre det ikke bare er meg! Ble nesten litt bekymra ett øyeblikk her skjønner dere :)

Og så gjør det det jo ikke bedre at jeg og pelsen akkurat har flytta i nytt hus, med helt nye rtiner på dagen osv osv,Og at pelsen synes dette er litt stressende, noe som medfører at hun ikke vil være alene hjemme osv osv... hehe...

Dissa dyra, dissa dyra...! Lurer på åssen det blir å få unger jeg, når man blir så ille med "bare" et dyr! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke to er det du ikke kjenner deg igjen på?

:)

Jeg skravler ikke om hunden min til fremmede, jeg er altfor sjenert til det. :)

Jeg blir heller ikke fornærmet når jeg får negative kommentarer om hunden min. Hvis det er konstruktivt hører jeg på vedkommende og vurderer om det er noe i det og om jeg kan gjøre noe bedre, og hvis det ikke er konstruktivt (Se DEN teite lille hunden da!) ler jeg bare. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skravler ikke om hunden min til fremmede, jeg er altfor sjenert til det. :)

Jeg blir heller ikke fornærmet når jeg får negative kommentarer om hunden min. Hvis det er konstruktivt hører jeg på vedkommende og vurderer om det er noe i det og om jeg kan gjøre noe bedre, og hvis det ikke er konstruktivt (Se DEN teite lille hunden da!) ler jeg bare. :)

Hehe :)

Tar meg bare noen minutter, også har jeg på ett eller annet pussig vis klart å dreie alt inn på Maja.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og min søster var på kypros nylig, der møtte vi 2 jenter, og det jeg sitter igjen med etter å vært sammen med dem er ett TYDELIG bilde av hundene deres og mindre tydelig inntrykk av dem egentlig, det skal jeg vedde på de kan si om oss også. Det tok oss ca 10 min så var vi inne på tema hund og hvoooor mye vi savnet våre respektive og ikke minst hvor herlige de var. Kjenner meg igjen i masse av dette.

Plager alle på jobben med at de MÅÅ innom hjemmesiden å se hvor herlig han er. Mine herlige kollegaer spør alltid om Theo-- hehe prater om han på samme måte som andre prater om barna sine føler jeg. Kom frem til dette på jobben i dag: dersom mine prioriteringer endres da eventuelle barn skulle komme, "kan" jeg rett og slett ikke få barn. Enkelt å greit liksom. De synes såklart jeg er rar, men gAd jeg liker å være rar. (hehe )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Je begynner å lure på om jeg alvorlig talt er FOR glad i hunden min.. Altså sykelig glad i henne!

Noen symptomer på denne "sykdommen" er:

* Man lengter/savner etter hunden sin når den ikke er i nærheten.

* Man skynter seg hjem fra aktiviteter/jobb/skole for å komme fortest hjem til hunden.

* Man synes synd på hunden når den er alene hjemme, og bekymrer seg for om den har det bra, og ikke er redd/ensom.

* Man må ta seg sammen for ikke å kysse å klemme for mye på hunden.

* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

* Man generelt bekymrer seg for hunden, om den alltid har det opptimalt.

* Man får fysiskt vondt i hjertet om hunden ikke har det bra et øyeblikk.

* Man kan ta seg i å skravle i vei med fremmede folk om hunden sin.

* Man blir blodig fornærmet om noen sier noe negativt om hunden.

* Man savner hunden mer enn familie/venner om man er på ferie.

Så.. er det bare jeg som er klin gæær'n, eller er det flere som har det sånn!? Enkelte perioder værre enn andre..!

Hehe.. huff.. gale menneske meg;)

Jeg kjenner meg igjen på de fleste punktene, men spesielt det jeg har uthevet med tykk stift. Er utrolig avhengig av Aron (og han av meg), og vet ikke hva jeg hadde gjort om noe alvorlig hadde skjedd med han. han et akkurat som et barn for meg. Går forran både venner og familie, noe som sikkert er litt skremmende for "normale" folk/ folk uten dyr osv. Aron er den som betyr mest for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir så glad jeg, når jeg ser det er fler som er småsprø glade i hundene sine..

Jeg er faktisk så ille at om typen ikke godtar at voffa er i senga eller sofa, jah, da går typen på dør! :rolleyes:

Måtte bare lage en sånn tråd, for måttebare se om det var fler gærninger sm meg;)

Er i en itt kjip periode med voffa skjønner dere, for hun har sperre mot å være alene i det "nye" huset, så jeg er i en "ikke så mye dulle-dille-pusse-susse-overse henne-periode" og det er jo bare HEEEELT forferdelig! :lol:

Hehe :P

Tar meg bare noen minutter, også har jeg på ett eller annet pussig vis klart å dreie alt inn på Maja.. :)

HAHA! Meg også..! Fremmede folk er heldig hvis de klarer å få meg til å snakke om andre ting enn Zoey i mer enn 5 min:O

Enspora?!? jeeeg?!?! nisch da:)

*Dobbelpost, bruk siterings- og redigeringsfunksjonen. Mod Miriam*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er visst uhelbredelig, gal i hodet jeg også... Maser stadig vekk, om at nei, nå! Nå må vi bare komme oss bort ifra hundene en helg å bare være normale kjærester... Når det faktisk skjer (svært, svært skjeldent) Så tar jeg meg selv i savne bikjedyret så mye at vi liksegodt bare kunne vært hjemme med dem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg igjen i mye av det,men har aldri savna hundene så mye når jeg er borte.

Det er mulig det har noe med at jeg nesten aldri er borte fra dem,og at jeg synes det er deilig NÅR jeg først er det.

Men jeg velger selv å være med dem hele tiden og synes det er deilig,så derfor er det jo naturlig å ha pusterom en sjelden gang.Ellers er jeg nok alt for knytta til dem,og liker å vite at de er der..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar



  • Nye innlegg

    • Det er mange måter å gjøre dette på. Og man bør definitivt ha en plan, for alenetrening fram til en hel arbeidsdag kan ta tid. Med den siste hunden vår tok det 6 mnd. Jeg var da delvis ufør, så mannen hadde ham med på kontoret de dagene jeg var på jobb. Personlig mener jeg at man bør være hjemme med valpen minimum en uke, helst to, for å bruke tid sammen, bli kjent både med hverandre og den nye hverdagen, og etablere litt rutiner, før man i det hele tatt kan starte alenetreningen gradvis. Så bruker man tiden man har, men minst et par uker med systematisk alenetrening hjelper for de fleste. Når man må tilbake på jobb er det mange muligheter. Det viktigste er å ikke pushe valpen for lenge for tidlig, da risikerer man i verste fall å få en hund som ikke tåler å være alene hjemme i det hele tatt, og det er ganske slitsomt. Hjemmekontor. Ta med hunden på jobb.  Hundepasser/hundebarnehage (NB! Vær ekstremt nøye på hundebarnehage, der trenger valpen også tilvenning, og 5 dager i uken er alt for mye. Det er MYE stimuli, stress og påvirkning på slike steder, og det bør være en god plan for hvordan hundene får nok ro i løpet av dagen. Sjekk gjerne at de som håndterer hundene til daglig, altså ikke bare daglig leder, har kursing og faktisk kunnskap om språk og adferd hos hund, å "bare være glad i hunder" er ikke nok på slike steder). Om man er flere i huset, kan man flekse på jobbtid slik at en kan dra tidlig på jobb og komme tidlig hjem, og den andre drar sent. Nabo/familie/venn som passer valpen på dagtid og etterhvert stikker innom og lufter. Omplasseringshund som er vant til å være alene hjemme, heller enn valp. Da bør man også bruke tid på å bli kjent, og starte rolig og gå forsiktig frem med alenetrening på nytt sted, men så lenge de er vant til (og komfortabel med!) å være alene så bør treningen gå ganske raskt.  
    • Jeg lurer på hvor lenge man bør ta fri fra jobb for å være hjemme med den nye valpen, dersom man ikke har mulighet for hjemmekontor? Jeg har en valpebok der det anbefales 5-6 uker, men dette er jo ikke så enkelt i praksis. Det kan sikkert variere mye når valpen er tilvendt å være alene hjemme også. Noen tips?
    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...