Gå til innhold
Hundesonen.no

"Sykelig" glad i hunden min..


Zoey

Recommended Posts

Je begynner å lure på om jeg alvorlig talt er FOR glad i hunden min.. Altså sykelig glad i henne!

Noen symptomer på denne "sykdommen" er:

* Man lengter/savner etter hunden sin når den ikke er i nærheten.

* Man skynter seg hjem fra aktiviteter/jobb/skole for å komme fortest hjem til hunden.

* Man synes synd på hunden når den er alene hjemme, og bekymrer seg for om den har det bra, og ikke er redd/ensom.

* Man må ta seg sammen for ikke å kysse å klemme for mye på hunden.

* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

* Man generelt bekymrer seg for hunden, om den alltid har det opptimalt.

* Man får fysiskt vondt i hjertet om hunden ikke har det bra et øyeblikk.

* Man kan ta seg i å skravle i vei med fremmede folk om hunden sin.

* Man blir blodig fornærmet om noen sier noe negativt om hunden.

* Man savner hunden mer enn familie/venner om man er på ferie.

Så.. er det bare jeg som er klin gæær'n, eller er det flere som har det sånn!? Enkelte perioder værre enn andre..!

Hehe.. huff.. gale menneske meg;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Glemmer aldri når jeg var på jakt en gang, og en av de jaktgutta begynte å prata hund, og vi ble sittende å diskutere vår felles rase. Så begynte han å spørre ut om stamtavle osv osv, og han hevdet at jeg hadde blitt lurt, at denne valpen kom til å bli en forferdelig dårlig hund, og at forfedrene ikke var no tess. Jeg klarte ikke å la være å svare, og vi endte opp i DEN diskusjonen, hvor vi begge fyrte oss opp, hevet stemmene osv. Jeg begynte igjen å prate litt stygt om hans hund, og alt ballet på seg.

Vel, etter dette fikk jeg høre av andre at folk har fortalt folk at jeg er ei jente som er utroooolig glad i hunden sin. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe... Kjenner meg litt igjen i dette! :)

Men jeg synes det skal være litt sånn.. Når det gjelder kosing, nussing, klemming osv. så kan jo dette kanskje bli litt mye innimellom. :)

Men moren min er veldig knyttet til hunden sin, og hun er nok på linje med de punktene du skriver her.

Jeg tror at når man ikke har noe annet å passe på enn sine dyr, så er det dem som er i fokus - og da på den måten du skriver. Har man barn for eksempel, så må man jo fordele fokuset og da blir det jo annerledes. :)

I skrivende stund har jeg to katter (venter på å overta en sheltie), og jeg prater om disse kattene hele tiden. Om hva de gjør, hvilke rampestreker de har gjort den siste tiden og så videre. Så jeg er nok i nærheten av den lista di ja, og tror ikke det blir bedre når sheltien kommer! *ler*

Bare det ikke tar helt av - men det merker du jo selv! Eller så får du høre det fra andre. Hehe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jammen godt å høre det ikke bare er meg! Ble nesten litt bekymra ett øyeblikk her skjønner dere :)

Og så gjør det det jo ikke bedre at jeg og pelsen akkurat har flytta i nytt hus, med helt nye rtiner på dagen osv osv,Og at pelsen synes dette er litt stressende, noe som medfører at hun ikke vil være alene hjemme osv osv... hehe...

Dissa dyra, dissa dyra...! Lurer på åssen det blir å få unger jeg, når man blir så ille med "bare" et dyr! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke to er det du ikke kjenner deg igjen på?

:)

Jeg skravler ikke om hunden min til fremmede, jeg er altfor sjenert til det. :)

Jeg blir heller ikke fornærmet når jeg får negative kommentarer om hunden min. Hvis det er konstruktivt hører jeg på vedkommende og vurderer om det er noe i det og om jeg kan gjøre noe bedre, og hvis det ikke er konstruktivt (Se DEN teite lille hunden da!) ler jeg bare. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skravler ikke om hunden min til fremmede, jeg er altfor sjenert til det. :)

Jeg blir heller ikke fornærmet når jeg får negative kommentarer om hunden min. Hvis det er konstruktivt hører jeg på vedkommende og vurderer om det er noe i det og om jeg kan gjøre noe bedre, og hvis det ikke er konstruktivt (Se DEN teite lille hunden da!) ler jeg bare. :)

Hehe :)

Tar meg bare noen minutter, også har jeg på ett eller annet pussig vis klart å dreie alt inn på Maja.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og min søster var på kypros nylig, der møtte vi 2 jenter, og det jeg sitter igjen med etter å vært sammen med dem er ett TYDELIG bilde av hundene deres og mindre tydelig inntrykk av dem egentlig, det skal jeg vedde på de kan si om oss også. Det tok oss ca 10 min så var vi inne på tema hund og hvoooor mye vi savnet våre respektive og ikke minst hvor herlige de var. Kjenner meg igjen i masse av dette.

Plager alle på jobben med at de MÅÅ innom hjemmesiden å se hvor herlig han er. Mine herlige kollegaer spør alltid om Theo-- hehe prater om han på samme måte som andre prater om barna sine føler jeg. Kom frem til dette på jobben i dag: dersom mine prioriteringer endres da eventuelle barn skulle komme, "kan" jeg rett og slett ikke få barn. Enkelt å greit liksom. De synes såklart jeg er rar, men gAd jeg liker å være rar. (hehe )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Je begynner å lure på om jeg alvorlig talt er FOR glad i hunden min.. Altså sykelig glad i henne!

Noen symptomer på denne "sykdommen" er:

* Man lengter/savner etter hunden sin når den ikke er i nærheten.

* Man skynter seg hjem fra aktiviteter/jobb/skole for å komme fortest hjem til hunden.

* Man synes synd på hunden når den er alene hjemme, og bekymrer seg for om den har det bra, og ikke er redd/ensom.

* Man må ta seg sammen for ikke å kysse å klemme for mye på hunden.

* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

* Man generelt bekymrer seg for hunden, om den alltid har det opptimalt.

* Man får fysiskt vondt i hjertet om hunden ikke har det bra et øyeblikk.

* Man kan ta seg i å skravle i vei med fremmede folk om hunden sin.

* Man blir blodig fornærmet om noen sier noe negativt om hunden.

* Man savner hunden mer enn familie/venner om man er på ferie.

Så.. er det bare jeg som er klin gæær'n, eller er det flere som har det sånn!? Enkelte perioder værre enn andre..!

Hehe.. huff.. gale menneske meg;)

Jeg kjenner meg igjen på de fleste punktene, men spesielt det jeg har uthevet med tykk stift. Er utrolig avhengig av Aron (og han av meg), og vet ikke hva jeg hadde gjort om noe alvorlig hadde skjedd med han. han et akkurat som et barn for meg. Går forran både venner og familie, noe som sikkert er litt skremmende for "normale" folk/ folk uten dyr osv. Aron er den som betyr mest for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir så glad jeg, når jeg ser det er fler som er småsprø glade i hundene sine..

Jeg er faktisk så ille at om typen ikke godtar at voffa er i senga eller sofa, jah, da går typen på dør! :rolleyes:

Måtte bare lage en sånn tråd, for måttebare se om det var fler gærninger sm meg;)

Er i en itt kjip periode med voffa skjønner dere, for hun har sperre mot å være alene i det "nye" huset, så jeg er i en "ikke så mye dulle-dille-pusse-susse-overse henne-periode" og det er jo bare HEEEELT forferdelig! :lol:

Hehe :P

Tar meg bare noen minutter, også har jeg på ett eller annet pussig vis klart å dreie alt inn på Maja.. :)

HAHA! Meg også..! Fremmede folk er heldig hvis de klarer å få meg til å snakke om andre ting enn Zoey i mer enn 5 min:O

Enspora?!? jeeeg?!?! nisch da:)

*Dobbelpost, bruk siterings- og redigeringsfunksjonen. Mod Miriam*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er visst uhelbredelig, gal i hodet jeg også... Maser stadig vekk, om at nei, nå! Nå må vi bare komme oss bort ifra hundene en helg å bare være normale kjærester... Når det faktisk skjer (svært, svært skjeldent) Så tar jeg meg selv i savne bikjedyret så mye at vi liksegodt bare kunne vært hjemme med dem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg igjen i mye av det,men har aldri savna hundene så mye når jeg er borte.

Det er mulig det har noe med at jeg nesten aldri er borte fra dem,og at jeg synes det er deilig NÅR jeg først er det.

Men jeg velger selv å være med dem hele tiden og synes det er deilig,så derfor er det jo naturlig å ha pusterom en sjelden gang.Ellers er jeg nok alt for knytta til dem,og liker å vite at de er der..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for tips!  Det hørtes ut som noen kloke råd. Jeg ser de potensielle ulempene med en stor og sterk hund og en flexline. Kontroll er definitivt øverst på prioriteringslista. Jeg skal definitiv sjekke ut den lina du har linket til👍
    • Flexiline er generelt en dårlig idé, og særlig for en stor og sterk hund. Hvis noen slipper sin hund bort til dere i bånd, kan det fort bli floke og konflikter. Du kan heller ikke slippe båndet hvis noe skjer (hunden setter seg fast, sykkel kommer på tvers mellom dere etc.). Og det er vanskelig å ta hunden inn hvis den er ytterst i båndet, med mindre du har en supersolid innkalling. Kjøp heller en halvlang-line på 5 meter som du kan slippe ut og hanke inn etter behov. Du blir fort vant til å håndtere en kort langline, og mye bedre kontroll på hunden. Du kan slippe den både for å la hunden løpe litt, eller gi den friere bevegelsesrom i møtesituasjoner som ikke kan unngås (både med folk, hunder, sykler...). Du kan også ta et grep midt på båndet uten å svi av deg håndflaten hvis hunden trekker eller bykser avgårde. Vi har hatt disse, og er noe av det vi har tatt vare på etter å mistet hundene, de er supergode: https://dyresjappa.no/Produkt/1/294247/Supergrip-Sporline-5m
    • Hei,  Kjøpte akkurat en flexi classic L. 5m. bånd. Den fungerer helt greit, men vurderer et annet alternativ neste gang jeg kjøper. Det jeg kunne tenke meg er låste posisjoner uten å holde inn knapp i tillegg til et enda mer robust tapebånd og et noe større håndtak. Noen anbefalinger? Jeg har en nokså sterk staff-presa blanding på. 35 kg., som tidvis kan dra noe. Ser nå at jeg skulle flyttet denne til utstyrstråden, men vet ikke om det er mulig.  På forhånd takk for svar😊
    • Ede har endelig lært å sette pris på vanntette potesokker, og vil nå heller gå med enn uten. Trenger ikke bestikke med godis for å få dem på lenger, han husker nå at det er langt mer komfortabelt å gå ut på iskaldt klissvått og ekle grussteiner med dem på enn å gå barbeint.  Han ga uttrykk for å ville ha dem av inne på kjøpesenteret, da han selv la merke til at bakken var tørr, varm og stenfri der inne, men klagde ikke, bare gjorde meg oppmerksom på at han kunne tenkt seg å få de av der inne.  Nytt for dagen var å reise på rullebånd. Det har vi ikke prøvd før. Kunne gått meget bedre. Min feil. Trodde han ville forstå greia og bli med av, men han ble usikker da vi nærmet oss toppen, satte seg tilbake istedenfor å bli med frem, så jeg måtte panikk løfte-dra-heise ham over kanten i en faderlig fart, noe som selvsagt stresset ham. Not a good introduction.  Vi tok samme greia ned også, hvor han var helt kewl med å stå på båndet i bevegelse etter å ha blitt løftet på Ante fare og ble nervøs da han så slutten nærme seg, men virket som han synes det var helt ok å bli hjulpet over kanten med et muntert: "Whoppsie!" og en stor bit Nom Noms trøkket i ansiktet på landing. Han spiste det ivrig, så håper den sammenhengen med rullebåndet ble en sterkere neural pathway.   Videre på miljøtreningslisten har vi rulletrapp.. 😰 Det må gjøres. Rakk ikke øve opp den vanlige trappen i dag, fordi vi hadde ærender, men i morgen har vi ingenting annet å gjøre, så muttern får kle på seg, ta med sitteunderlag, pledd, varm drikke, kanskje niste, just in case, for om det ikke løsner etter noen forsøk med bare de øverste trinnene og gradvis økning, så kan vi sitte i den trappen og henge og ha det dødsens kjedelig til han finner ut at det lønner seg å gå den opp og vi får full fest.  Flashy blinkende helikopter med lyd hadde Mr. T on staircases ingen issues med. Gikk rundt det på baksiden mot veggen og så inn i cockpit og synes ikke det var noe uvanlig med det der.  Har forøvrig passert masse små og større unger også, både inne og ute og han begynner bli kjempeflink til å se, men ikke røre nå, på tross av de mange flørtende blikkene som inviterer til kos og lek.  De minste barna har jeg vært litt nervøs for skal trigge jakt når de plutselig løper, så jeg har vært veldig på alerten, men det eneste som utløste jakt i ham og strammet båndet var en dinglende skulderstropp på en bag. Så ut som en biteleke. Bykset, men fikk ikke nå frem til den. Med unntak av den har han vært eksemplarisk og avbrutt intensjoner om å undersøke andre mennesker på kontaktlyd hver gang jeg så ham vurdere det og var nervøs for et byks mot noen. — Food before Feckers, any day. Noen ganger også mom over nom. Han bryr seg om og tar min veiledning selv når han er mett og ikke vil ha mer. Vi begynner få et bånd utover måltidene 🥳
    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...