Omplassering!

[shatique]

Jeg venter på en omplasserings hund,har endel tanker. Kan dere som har tatt til dere omplasserte hunder fortelle litt om hvordan det har gått i deres tilfeller? Om dere har andre dyr fra før av og hvordan det har gått. Jeg har fra før 1 hund og 2 katter,heldigvis er den andre hunden som jeg skal overta vandt med begge deler og den er veldig vennelig og snill. Hunden befinner seg nå i spania og det vil ta litt tid før den er i norge pga karantene osv. Hunden har hatt eiere før så jeg er ganske sikker på at den har mye av det innlærte inne,men er forberdt på at det fortsatt vil bli jobbing da den ikke er vandt med norsk språk å må lære endel av ting på nytt.. Men i å med at jeg sitter å venter så har jeg mange bekymringer og ting å tenke på. Derfor synes jeg det er fint å høre positive og negative ting som andre her inne har fått erfare.

[Blondiemamma]

Tja.. Hvor ærlig vil du jeg skal være?? Skulle så gjerne ha sagt at jeg har gode erfaringer med det, men det har jeg desverre ikke. Har prøvd 3 stykker, og alle 3 gangene har det gått galt.. Første jeg prøvde var en springer spaniel. Han hadde jeg i tre dager. han knurret og glefset etter meg da jeg prøvde å dytte han ned fra sofaen og når jeg prøvde å irettesette han. og det tok jeg ingen sjanse på siden min eldte sønn da bare var 2,5 år.. Neste hund var en bearded collie. han var så nervøs at han fikk diare bare han var med meg bort til foreldrene mine på grilling.. Bare stresset og pistret og pep, og neste der igjen var en skotsk hjortehund, med omtrent samme probleme som beardisen... Men mulig jeg har vært utrolig uheldig med mine da. .og jeg har jo ikke helt den samme muligheten til å gi hundene lang tilpasningstid og kan se gjennom fingrene med ting. .jeg jar jo små barn, og da må jeg ha en hund som er stødig! Håper og tror du vil få en flott hund. Utrolig snilt av deg å adoptere en hund fra Spania som trenger et hjem da Håper ikke du ble altfor skuffet eller lei deg over mine erfaringer her, men du ville jo ha både poitive og negative erfaringer..

[shatique]

Takk for svar Blondiemamma. Leit for å høre at det gikk så galt i dine tilfeller da. Jeg har hørt at det er mange andre som har hatt mere hell enn slik du forklarer historien din. Men som du nevner så har jeg helt annen mulighet å tid når jeg ikke har verken barn eller noe. Så da tror jeg at jeg skal bruke tiden godt i starten. Men jeg ville høre både negative og positive. Så jeg setter pris på det du fortalte meg. Fordi jeg vet godt at det er ikke garantert for at det kan klaffe 100%. Men det vil tiden vise,det er spennede å se når hunden kommer. Men har fortsatt noen måneder til med venting.

[Blondiemamma]

Ja bruk tiden godt og la den bli trygg. .Blir noe helt annet når det bare er deg og hundene vet du Og du har jo en hund til fra før av, og da lærer vel den nye hunden via den den du allerede har at matmor er snill og trygg.. Som sagt så har jo jeg hatt småbarn når jeg har mottatt de jeg hadde, og da setter man helt andre krav til bikkja. Ungene kommer først uansett hvor glad man er i dyr Ønsker deg masse lykke til med hunden din.. Får vi se noen bilder av den eller??

[shatique]

Ja tusen takk for det,er ganske så optimistisk å virkelig håper og tror at det vil gå helt fint selv.

Jeg vil komme med bilder etterhvert. Det er forresten en dvergpincher blanding.

[Raksha]

Jeg har overtatt to halvvoksne hunder, og har to gode men veldig forskjellige erfaringer. Første hunden var en cavalier som jeg fikk på foravatale fra en oppdretter. Hun var 14 mnd. og hadde det beste utgangspunktet man kan tenke seg. Hun hadde riktignok overhodet ingen dressur, eneste hun kunne var navnet sitt. Men en mer lykkelig og omgjengelig hund skal man lete lenge etter. Eneste "problemet" med henne var å få henne husrein hos meg, det tok veldig lang tid.

Den andre var en collie hanhund på 14 mnd. Han hadde ikke fult så godt utgangspunkt kan man si, vokst opp i kjetting på et gardstun og eneste han hadde vært inne var i bur i gangen. Det gikk med veldig mye arbeid på å få han til å bli en bra og lykkelig hund. Men han var fin i bunn hele tiden, selv om han måtte læres å takle verden og lære å være hund. Han lærte seg fort at mensker var fine greier og at verden av en fin plass å være.

Er man forberedt på at det kan bli tildels mye arbeid, og det er en normal frisk hund man får i hus, så kan man få utrolig flotte hunder. Men sånn helt ærlig, jeg vet ikke om jeg syns det er så mye mindre arbeid med en omplasseringshund enn det er med en valp.

[starlight]

Jeg har ikke tatt over noen selv, men jeg har hatt 6 omplasseringshunder i "krisehjem", noen av de i flere måneder. Av de 6, var det 3 jeg virkelig ville beholde, mens 3 jeg ikke kunne tenkt meg å beholde.. Det var en del stress ute å gikk, i tillegg til separasjonsangst. Felles for alle hundene (med unntak av 1, som sannsynligvis hadde en liten "feil"), var at de var verdens snilleste til folk. Jeg var egentlig forundra over hvor tillitsfulle og fortrolige de var, med tanke på at de ofte hadde vært i flere hjem..

Det var 2 vi konkret vurderte å beholde, den 3 jeg ville beholde var allerede "bortbestilt". Nå ble det ikke sånn ved noen av tilfellene, men det finnes mye bra der ute også, så dette kan bli kjempebra det! Lykke til

[LeneG]

Vi overtok en 4 år gammel Leonberger.

Hun skled rett inn i familien fra første stund. Barna var ikke noe problem i det hele tatt.

Hun var kjempesnill mot kattene.

Jeg brukte ett års tid på å få henne mer trygg på andre mennesker og hunder.

Skulle gjerne hatt omplasseringshund en gang til men denne gangen vil jeg

at barna skal bli litt mer engasjert og da vil jeg tro det hjelper å få en valp som vokser sammen med de.

[Landy]

Vi overtok ei schäfertispe på 18 mnd i fjor sommer. Visste kun at tidligere eier hadde blitt alvorlig syk, men at hunden skulle være snill og kunne grunnleggende lydighet. De første mnd sleit vi litt med utagering mot andre hunder, hun virket dårlig sosialisert på barn og ble stresset om det var mye folk. Nå, etter 10 mnd, har vi ei knallbikkje Hun har slått seg godt til ro, utageringen har vi jobbet vekk og barn er stas (merkelig hvordan godbitene nesten vokser ut av barns hender bare man sitter pent ) og folkemengder går greit.

Mitt råd må være å ta tiden til hjelp, ikke forvente for mye av bikkja før den har fått tid til å slå seg skikkelig til ro og se hvordan den reagerer på nye ting litt etterhvert.

Jeg vil nok vurdere omplasseringshund neste gang også

[shatique]

Takker for alle svar jeg har fått,god å lese at det har gått så bra i de fleste tilfellene. Det gjør meg enda mere optimistisk på at alt skal gå helt fint. Har god tid på meg å forberede hva jeg skal gjøre når den kommer. Men føler at jeg gleder meg som en liten unge..

Det er bare å komme med flere historier til de som har....

[KjellÅge]

Jeg har en blandingshund nå, skaffet via omplassering. Den var drøyt 2 år da jeg fikk den. Det har gått strykende fra første stund og gjør det fremdeles. Alfa og omega jf. å skaffe omplasseringshund (gjelder også andre hunder) er etter min mening å ta seg svært god tid i forkant. Vurder situasjonen, type hund du vil ha etc. Så er det kontakten med omplasseringsstedet, ta seg god tid med å snakke med ulike menneker som kjenner hunden, få mulighet til å møte hunden. Om mulig sjekke forhistorie etc. Gjør en alt dette er en langt tryggere når hunden først kommer i hus.

Lykke til

[PsychoLynx]

Jeg overtok Bridie i januar i fjor, og er veldig glad for at jeg valgte en omplasseringshund!

Bridie er trent en del med der hun har vært før, så hu kunne alt av kommandoer, både hverdags og det meste innen agility og en del fra lydighet. Det var veldig enkelt å overta en allerede trent hund, og sjansen er nok stor for at jeg gjør det samme igjen senere om muligheten dukker opp.

Bridie har vært godt behandlet der hu kom fra, pelsstell og kloklipp går som en drøm, tannstein kan jeg ta uten hjelp, rense ører og øyne om det trengs, bade henne osv. Og håndtere henne på alle mulige måter. Hu har fått en VELDIG godt grunnlag, for å si det sånn.

Det negative jeg har opplevd med å overta en omplasseringshund, er at jeg selvfølgelig ikke alltid vet historien til hvorfor Bridie oppfører seg som hu gjør i mange situasjoner. HU bjeffer på barn, jo mindre barn jo værre, og jeg ANER ikke hverken hvorfor eller hvordan jeg skal håndtere det. Og i situasjoner der hu er redd, begynner automatisk tankene å surre om "hva og hvorfor?".

Men alt i alt er jeg VELDIG fornøyd med min omplasseringshund! Jeg tror ikke vi kunne fått det bedre!

[kimassok]

Jeg har 50 - 50 erfaring med omplassering.

Gjennom omplassering fikk jeg 2 (ei grl tispe på 4 år og en "grønsky" på 10 år) av de mest fantastiske hunder! Ubeskrivelig i gemytt arbeidegenskaper osv osv. Andre 50 prosent var en New Foundlander på 1,5 år og en grl hann på 6 år. Begge guttete ble avlivet innen max 3 år etter overtagele pga biting.

Sinnsykt mye jobb lå det i disse hundene og alle forutsetninger lå der for at det skulle funke. Men har 0-toleranse for biting.

Vi har 4 barn i familien vår.

[netteliten]

Jeg har hatt tre omplasseringshunder.

1 gikk kjempe fint, ble gammel hund.

2 stk slet med biting og psyken, så ble avlivet etter kort tid. (halvt års tid)

Det er myyye arbeid, men jeg har lært mye. Begge de to hundene som ble avlivet var blandinger og blitt flyttet på flere ganger i valpetiden. Den det gikk bra med var voksen og vokst opp i fast hjem da jeg overtok den.

[Havana]

Jeg overtok en tre år gammel havanais som hadde vært avlshund hos en oppdretter. Det gikk veldig greit. Han ble godtatt av hunden jeg hadde fra før med én gang. Han var husren, hadde en viss oppdragelse, var grei med andre hunder, elsket barn og hadde et generelt stødig gemytt. Han fant ut at han måtte bjeffe for å fortelle når avisbudet kom hver morgen (kl 5.30), men den uvanen ble vi heldigvis kvitt raskt. Han var fæl til å stjele mat, og det var en uvane jeg aldri helt fikk plukket av han. Ellers var han en helt fantastisk hund.

MEN personlig ville jeg aldri ha overtatt en hund jeg ikke kjente bakgrunnen til, og hvor jeg ikke hadde mulighet til å ha kontakt med tidligere eier i en overgangsfase.

Men all ære dere som gjør det! Verden trenger folk som dere

[Poter]

Vi overtok en voksen hanhund på 5 år. Fra før hadde vi en hanhund av samme rase som da var 3 og ei voksen katt. Vi bodde på 40 kvadrat. Det gikk helt knirkefritt! Lot hundene møtes ute på et nøytralt område. Gikk først med dem i bånd på hver sin side av veien. Etterpå fikk de løpe sammen. Innendørs hadde vi ingen leker eller bein fremme. De fikk mat på hvert sitt sted. De hadde to vannskåler.

De ble ikke supergode venner, slik at de løp tett sammen ute på tur eller lå sammen innendørs. Men ok venner som kunne omgåes hverandre på en hyggelig og trivelig måte.

I forhold til oss knyttet den eldste hunden seg til oss veldig fort. Han var noe klengete de første ukene, men tilpasset seg fort. Desverre lærte han seg ikke å like bylivet og utviklet etter hvert en sterk redsel/angst for høye lyder og smell.

[shatique]

Jeg ser at folk har hatt mange forskjellige erfaringer med omplasseringshunder. Interesangt å lese og få vite andres opplevelser. Takker alle som svarer. Håper så innerlig at det vil gå fint i mitt tilfelle også.

[Mud]

Jeg har min tredje omplasseringshund nå i tilegg til at jeg har hatt flere hunder boende hos meg i perioder. Summasumarum anger jeg ikke på noen av de selv om de hver på sin måte har vært en utfordring. Førstemann (6 år) ble aldri helt "bra", han slet med angst og hundeaggresjon og der fant jeg ut i ettertid at forrige eier ikke var helt ærlig om omplasseringsgrunnen. Han var godt gjennomtrent, men bar preg av å ha fått for tøff behandling.

Nr 2 (1 år) var ei blandingstispe som var ute av kontroll inne og ute og urenslig. Etter få måneder med regelmessig turer og stimuli var hun den lydigste og greieste hunden jeg noensinne har hatt. Renslig ble hun på noen uker. Dum som et stykke brød, men gjennomført snill og ukomplisert. Jeg kan til dags dato ikke fatte hvorfor ikke de tidligere eierene fikk henne til, selv om det var nær familie som "dumpet" henne på meg. Desverre hadde hun kraftig HD og måtte avlives bare 2,5 år gammel da hun ikke klarte gå tur mer.

Nr 3 er han jeg har nå. Han fikk jeg 16mnd gammel og da hadde han vært kasteball hele livet. Han bar preg av å få styre som han ville og var en erfaren gutt i å bruke trusler og lett vold for å få viljen sin. I tilegg hadde han ikke lært å slappe av.

Det var som å få en ca 30kg oppsnasen og spinnvill valp i hus bortsett fra at han var renslig. Han hadde null bitehemning, fikset ikke vanlig håndtering og klarte ikke å stå i ro et minutt. Han kunne ingen komandoer, ikke engang navnet sitt. (like greit, jeg byttet det etter en dag) Jeg tenkte på han som en litt i overkant stor valp det første året og stort sett alt har egentlig gått seg til. Han har noen diller enda, men i bunn og grunn er han en svært veltilpasset hund. Jeg ville ikke vært han foruten for alt i livet. Han sliter med lett seperasjonsangst, dvs han kan bruke opp til en time på å roe seg hvis jeg forlater han hos andre. Han blir stresset og løper frem og tilbake. Etterhvert roer han seg, men han har visstnok alltid et øye på døren uansett hvor lenge jeg har vært borte fra han. Her hjemme bryr han seg ikke, her vet han at jeg alltid kommer tilbake. Om det er fordi rasen er svært knyttet til eier eller fordi han har byttet så mange hjem aner jeg ikke.

Neste hund blir forhåpentligvis også en omplasseringshund, men denne gangen skal det ikke være en "problemhund" som gies bort fordi forrige eier ikke makter mer. Litt vanskeligere å finne, men jeg vet de er der ute

[lise og bajas]

Jeg har omplaseringshund men fikk han i krisehjem da han kunn var 6 uker.Han ble værende her.

Hadde en groenendal for noen år siden som jeg overtok som treåring.Hun var full av stress og hadde separasjonsangst pluss at hun nappet (beit meg i en stressa situasjon hvor jeg skulle få henne ut av situasjonen)Hun nappet t tantebarn ved en anledning og da ble hun avlivet.

[JailyTina]

Jeg har min første (og ikke usannsynlig siste) omplasseringshund nå. Han var 1 1/2 år da jeg overtok han. Fortiden hans er ikke akkurat ideel med lite trening, null sosialisering og veldig uansvarlige folk som tidligere eiere. Men etter å ha hatt han i et par uker på "prøve" hadde jeg av forskjellige grunner ikke hjerte til å sende han tilbake. De to åra jeg har hatt han har vært vanvittig lærerike, men det sliter å ha en hund det alltid er et eller annet galt med.

Jeg er nok av de som ikke har hatt gode erfaringer med omplasseringshund og på mange måter la jeg opp til det selv. Men all erfaring er god erfaring så lenge en lærer noe av det så det kommer nok noe godt ut av dette til slutt også...

Lykke til med hunden din!

[Huldra]

Jeg har ikke hatt omplasseringshund, men foreldrene mine overtok ei lita blandingstispe for tre år siden. Hun var da 1,5 år, hadde hatt ett hjem, men så var eierne blitt lei av henne eller noe sånt. Eller at hun hadde blitt for stor (som en drever). Ikke vet jeg, men hun ble i alle fall omplassert via "byrå". De løy noe om hvordan hun var, bla sa de at hun aldri lagde en lyd, og det er temmelig mye lyd i bikkja. Ellers har det gått greit, foreldrene mine sliter mest med "vanlige" ting, som at hunden ikke går så pent i bånd (og så gidder ikke de å trene skikkelig), og at hun bjeffer mye. Hun får mye tur, og er blitt en grei familiehund. Hun var renslig da de fikk henne, og kunne være alene hjemme. Foreldrene mine ville ha hund, men ikke valp, og derfor ble det omplasseringshund.

Ei venninne av meg skaffet seg omplasseringshund da han var ett år, nå er han vel nærmere seks år tror jeg (vi bor på hver vår kant av landet nå). Han hadde absolutt sine greier, selv om han hadde bodd hos en familie fra han var valp. Dette er en svær hund, som ikke kunne gå i bånd, og var ganske ulydig. De kastrerte han, hvorpå han roet seg endel ned. Han var noe hannhundaggressiv, men det har visst kommet seg. De tok kurs hos privattrener, og fikk mye hjelp av han. Inne fungerer hunden bra, de har nå fått barn og venter enda et, og hunden som tidligere har bodd hos barnefamilie takler det fint. Han får bare normalt med turer, men hovedproblemet deres er at hunden har utviklet sterk allergi og ikke er så sprek lenger.

Begge disse omplasseringshundene ble skaffet fordi de så at vi hadde hund, og at det gikk bra og var trivelig..

Edit: Ja, så må vi ikke glemme svigers, da. Hunden deres ble også skaffet av samme grunn som de andre. De fikk en eldre blandingshund, som hadde bodd hos en eldre mann frem til de fikk han. Mannen var blitt så gammel og klarte ikke ta vare på bikkja skikkelig, så hunden gikk mye løs. Balder, som hunden heter, er nok nesten den beste hunden de kunne fått, den passer veldig godt hos de. Han går pent i bånd, kan gå løs og er grei å ha med å gjøre. En liten stund etter at de fikk han, ble han påkjørt og brakk beinet. Etter det har han blitt redd for håndtering av beina, og må dopes for å klippe klør og sånt. Han er veldig redd for foten sin. Ellers hører han etter de reglene de har der i huset (får ikke komme inn i stua), han bjeffer litt når det ringer på, og han er redd for fremmede mannfolk (ikke typen min da, noe som kanskje tyder på at han er redd for mannfolk som ikke er så vant til hund?). Han bjeffer bare på de, men holder god avstand. Denne hunden får også bare normalt med turer, og ansvaret ligger hos faren i huset, og den yngste datteren på 12 år, som klarer å håndtere han bra.

Jeg synes at alle disse tre omplasseringshundene har fått det bra, og at overgangen har vært grei. Vanskeligst var det nok for venninnen min, men så er det en mer problematisk hund også, mtp hannhundaggresjonen/møtesituasjoner, men han og min forrige hund lekte veldig bra sammen.

[Poter]

Jeg tror mye av problemene med å overta en omplasseringshund er at de ofte har for dårlig miljøtrening og sosialisering i baggasjen. Det kreves mye av en hund i dagens samfunn. Den skal kunne takle enormt mye! Bor man på gård langt-vekk-i-stan er det kanskje lettere, men bor man nogenlunde sentralt og vil ha hunden sin med på ting, kommer den til å møte mange utfordringer.

Har ikke en hund vært i mange ulike miljøer som valp og fått positive assosiasjoner til det, tror jeg det skal mye til før en voksen hund greier å bli trygg i de samme miljøene og situasjonene.

[micki]

De to siste hundene mine var omplassering. Engelsk setter først. Han var 1,5 da vi fikk han. Han hadde sterk seperasjonsangst, hadde blitt overlatt til seg selv hjemme aleine fra 8 ukers alder. Helt sjukt. Han måtte derfor bli med gubben på jobb, etter at han kom til oss. I 12 år lå han bak i pick upen. Stortrivdes med det. Men måtte han være hjemme aleine, kunne vi høre han hyle lang vei, stakkars. Ellers var han en super hund, snill som bare det, og elsket mennesker og særlig barn. Men hatet tordenvær.

Neste hund var gordon setter. Han var 8 mnd. da vi fikk han. Han trivdes godt hjemme aleine, brydde seg ikke om torden eller nyttårsraketter. Og han var en helt enestående snill hund, på alle måter. Skulle jeg stole 100% på noen hund sammen med barn, så var det han. Helt enestående. Så han hadde nok hatt det helt supert før han kom til oss. Han ble omplassert på grunn av allergi hos dem han først var hos. Så jeg kan vel si at jeg har hatt 50-50 erfaring med omplassering. Nå skal jeg straks få meg ny valp, men er ikke fremmed for omplasseringshund på et seinere tidspunkt om det skulle bli aktuelt.

[bonaqua]

Vi var så heldige å få overta en 4måneder gammel rottweiler-valp gjennom FOD-gården. Da vi overtok henne virket det ikke som hun var særlig miljøtrent, hun var engstelig/skeptisk til det meste. Det har heldigvis blitt bedre, men hun kan virke litt pinglete nå også av og til, i møte med nye "skumle ting". Vi tror ikke hun fikk oppleve så mye i tiden før vi fikk henne, og hun var helt utsultet på kjærlighet/kos. Men hun var så og si husren. Hadde vel 3 uhell tilsammen.

Nå er hun verdens herligste hund synes jeg. Kunne ikke forestilt meg livet uten henne. Hun er tvers igjennom bare god. Og har aldri vist tegn til aggressivitet mot noen, verken mennesker eller dyr. Halen hennes går som en propell hele dagen, så man kan ikke gjøre annet enn å smile.

[Tini]

Jeg har hatt 2 Omplasserings hunder og har 1 nå i dag så 3 stk.

Han første var veldig fin. Var en Bearded collie på 4 år. Han ble aggressiv i sine siste år så det var det eneste negative med han som omplasserings hund. Vi vet jo ikke hva som skjedde siden han ble det. Men kan jo ha vært noe i fortiden hans. Synes det å var dumt å ikke hvite så mye om fortiden hans.

Andre hund var en Blandings hund fra FOD. Han var 6 mnd da vi fikk han. Verdens snilleste og fineste hund. Han ble levert sammen med moren sin til avliving da vetten foreslo at eier kontakte FOD i stede. Så når jeg så han ble jeg forelsket med en gang. Han måtte desværre avlives 3 år gammel pågrunn av Kreft. Men Det hadde jo ikke noe med omplasseringa slikt negativ å gjøre. Det er bare slik det er noen ganger.

Hunde nr 3 fikk vi gjennom viking.Han var 13 uker gammel satt ut på gata alene. Vi tok han før han endte på FOD da eier sa at hun ikke ønsket han lengre. Han er sååå herlig og fin hund den dagen i dag og er min store prins. Eneste jeg synes er irriterende er at jeg aldri får hvite hva han er blanding av så jeg kan gå å gjette resten av livet uten å få hvite noe fasit. ( det er så irriterende det, Tvangs tanke hehe)

Jeg har både possetive og negative oppfattning av FOD. De gjør ern bra jobb og redder MANGE hunder. Men kan være litt partiske med mannfolk som ser etter en hund enn kvinner. (Etter min erfaring)