Gå til innhold
Hundesonen.no

Knøttis lekker ?


Raksha

Recommended Posts

Skrevet
Jeg hørte også noe om et brokk i lillehjernen også jeg... :)

Fy flate, dette er forbanna ufortjent!

Du all min medfølelse, og du vet hvor du har meg. klem

Brokken er syringomyeliaen - bare vet. som forklarte på en krøkkete måte, syringomyeliaen sitter helt oppe i overgangen mellom kraniet og nakken. Hun har syringmyeli uten væskeansamlig. Foreløpig. Han mente at dersom hun har det bra nå, så kan hun gå slik i mange år, det trenger ikke å bli værre liksom, men hun har det jo ikke bra nå. Så da gjenstår det å se hva kortisonen kan gjøre for henne nå da. Jeg krysser fingra for at den gjør henne bra nok til at hun har et fullverdig liv. Vi har ikke gitt opp helt enda. Miniprolapsen bak i ryggen kunne hun bli helt bra av ved hjelp av kortison. Så vi lever igjen etter mottoet "vent og se".

Men ja, verden suger bigtime nå. Knøtt ligger krølla sammen på puta si og er heeelt enig i min mening om verden.

Sånn en liten apropos, forsikring er fint. Veldig fint. Snilleste Agria. Betalte 1540.- jeg, regninga kom på 9000,- totalt.

Skrevet

*sukk* vet ikke helt hva jeg skal si, jeg, men tror at f*** dekker ganske bra.

Masse klemmer og snutenuss fra oss!

Skrevet

Det var da litt av en beskjed. Søkte litt, og så du hadde skrevet om det på bloggen din. Noen ganger er ting bare uflaks og kjipt; at du får det på denne hunden også.

(Så akkurat på tv om barn som led av progeria, den sykdommen der barn blir rammet av ekstremt tidlig aldring. En belgisk familie hadde fått en sønn med progeria, mannen steriliserte seg før de fikk diagnosen, men tok ny operasjon da legene forsikret om at sjansen for å få et nytt barn med lidelsen ville være en av åtte millioner - og så fikk de en datter. Med progeria, hun også. Faren konstaterte sårt at "nei, de vant aldri i lotteriet, men de fikk to barn med samme ekstremt sjeldne sykdom".)

Men kanskje godt at du fikk vite hva det var iallfall. Det høres jo ut som en mild form, det er jo godt.

Søkte på sykdommen, og på den engelske cavalierklubbens hjemmeside har de egen ressursside om syringomyeli, og der nevnes griffonene, og at man skal igang med et forskningsprosjekt ved universitetet i Georgia på rasen.

http://www.thecavalierclub.co.uk/health/sy...nter%202007.pdf

Uff så trist, å skulle få samme diagnose en gang til. Men det viktigste er jo å få vesla til å fungere og ha det bra, det virker iallfall som det foregår endel forskning - og at man har ide om hvordan det skal behandles, iallfall ute?

Men det står jo lite om urinering blant symptomene, der er det mer smerte. Fant denne, du har sikkert kanskje lest den, men det hørtes jo ikke så ille ut med den cocker spanielen nevnt sist da? Det hørtes jo litt mer ut som dere?

http://ex-epsilon.slu.se/archive/00000866/...amensarbete.pdf

"Av de totalt sex hundarna som hade occipital hypoplasi eller en skallform som var på gränsen till occipital hypoplasi hade tre hundar inte haft några neurologiska symtom. De asymtomatiska hundarna var en CKCS och en cocker spaniel med skallformer på gränsen till occipital hypoplasi samt en yorkshireterrier med occipital hypoplasi.

En hund, en cocker spaniel med en skallform på gränsen till occipital hypoplasi, hade haft neurologiska symtom, men som inte berodde på missbildningen. Hunden hade haft problem med urineringen, smärta i bakre delen av ryggen och bakbenshälta. Vid myelografi såg man att hunden hade en förträngning i kotkanalen vid L7-S1. En dorsal laminektomi utfördes och man fann då att det var ett diskbråck som orsakade förträngningen. Efter operationen blev hunden enligt ägaren helt symptomfri.

Krysser fingrene. Men det er tankevekkende å se hvordan rasene som vi mennesker har "utformet", hvordan ting der nå slår tilbake.

Det er ikke noe ålreit med en hund som er "defekt". Men man får leve i øyeblikket, akkurat som bikkjene, og la dem leve fullt ut så lenge de er her (sagt med fare for å høres ut som Oprah Winfrey).

Skrevet

Takk takk. Veldig god beskrivelse av dagen i dag, Lunacop.

Ja, jeg har rett og slett bare hatt usansynlig uflaks. Dette er det ingen som kunne forutsett, siden det ikke er oppdaget noen problemer på disse linjene tidligere. Jeg har verdens herligste oppdretter som er fryktelig lei seg for dette. Så vidt jeg vet, så er Abby den første griffonen i norge som får diagnosen. Heldigvis en mild form, ja. Men i det store og det hele så betyr ikke diagnosen noen ting, det er livkvaliteten til Abby som skal avgjøre hva som skjer videre. Livskaliteten hennes pr i dag er ikke bra nok.

En hund på hennes alder av en såpass aktiv rase skal ha mulighet til å løpe rundt og være mongo uten å ha vondt etterpå, hun skal ikke skjelve og krype når jeg kommer med halsbånd eller forsvinne langt under sofaen om jeg kommer med sele. Hun skal være vimehue på tur, ikke gå rett frem, konsentrert om hvor hun skal, for jo fortere hun kommer frem, jo fortere slutter ting å gjøre vondt. Hun skal ikke få totalt hetta om båndet toucher venstre side av kroppen... Hun skal kunne leke med passende hunder, ikke måtte skjermes konstant fordi det kan bli vondt og da blir hun redd og utilpass.

Da jeg kjøpte Abby saumfarte jeg nettet opp og ned og i mente og grov og spurte verre om det var kjent syringomyeli på rasen. Jeg fant et par treff på noen hunder i statene blant annet, men veldig, veldig, lite. Søker man i dag, får man opp en haug med treff, og den svenskeraseklubben skal skrive om, eller har skrevet om det, i rasebladet. Nå i påska var det en svensk hanhund som fikk sovne inn av samme diagnose.

Jeg kjenner sykdomen fra før, og selv om Rikke var mye hardere rammet enn det Abby er, så er det like ****** nå. Fordelen er at jeg slipper å gå å lure. Jeg så symptomene kjapt og kunne finne utav det, slapp å gå i evigheter til behandlinger som ikke virket fordi ingen visste hva det var. Jeg har et håp om at en kort, eller lang, kortisonkur kan gi Abby livskvaliteten hun fortjener. Hvis ikke, så går dette bare en vei. Abby kan sikker leve som sofahund til hun er 16 hun, men det er ikke det livet jeg vil hun skal ha. Hun er min lille øyensten og kun det beste er bra nok for henne.

Får legge til at tilfellet av inkontinens ville ikke veterinæren uttale seg om. Det kunne være helt tilfeldig, og det kunne være at hun fikke et lite anfall som følge av syringomyelia eller helt uten sammenheng. Han ville rett og slett ikke konkludere med noe ang. det.

Skrevet

Jeg har arbejdet med hjælpemidler til inkontinens gennem 8 år i Danmark, og har været på en del kursus og seminarer omkring det.

Netop prolabs kan have indvirkning på blærekontrol,hvor der er snak om "slap" blære.

Skrevet
Jeg har arbejdet med hjælpemidler til inkontinens gennem 8 år i Danmark, og har været på en del kursus og seminarer omkring det.

Netop prolabs kan have indvirkning på blærekontrol,hvor der er snak om "slap" blære.

Ja, det er jeg klar over. Miniprolapsen til Abby er så liten at han nesten ikke ville kalle det prolaps, så det er neppe eneste årsak, og den har hun nok hatt en stund.

Skrevet

Jeg fatter ikke at det er mulig å være så inni ****** uheldig! Jeg har jo også hatt uflaks da jeg mistet to unge hunder rett etterhverandre pga sykdom for så å ende opp med en ryggbelger, men Loke er i det minste frisk nå. Kan tenke meg at det er rimelig bittert å få enda en syk hund etter å ha saumfart etter sykdom på linjene... I mens andre har flaks og kjøper blandingshund etter blandningshund som knapt har sett innsiden av et vetrinærkontor..

*krysse fingrene for lille Abby*

Skrevet

Fy F***!

Nå ble jeg skikkelig sinna og lei meg.

Dette har ikke du og Knøttis fortjent. Og jeg synes det er så utrolig trist at du må sitte med alle de vonde tankene rundt bra/dårlig livskvalitet på en ung liten frøken.. Det er søren ikke så lenge siden sist liksom.

Jeg krysser fingrene for at dette bare er en nedtur og at litt kortison og TLC snart gir Knøttis en oppptur som varer, lenge lenge lenge.

Stor klem til deg og Knøttis, (Sølve sender et virituelt lammelår til Abby) :)

Skrevet

Takk, begge to. Det var ikke helt slik jeg så for meg at det skulle bli med Knøttis, nei. Har tatt alle forhåndsregler jeg kunne med hensyn til linjer og det som er. Uflaksen er visst glad i meg.

Knøtt har tydeligvis blir strekt og klemt mye på i dag, for hun ligger og småsutrer i sofaen. Hadde kasta opp under narkosen også, så var en rimelig pjusk sak som møtte meg. Vi satser på at morgendagen blir en bedre dag, og at kortisonen gjør jobben sin.

Skrevet

Helt forferdelig :) Jeg får frysninger over hele kroppen! Lille knøtt da. :) Vi skal krysse alle hender og føtter, labber og haler i huset for dere.

Skrevet

Jeg får alltid mageknip av å lese om hunder med helseproblemer. Håper inderlig at hun blir så bra at hun snart kan prestere freske fraspark på tur igjen! God bedring til lille Knøtt.

Skrevet

Uff, det er utrolig leit at du skulle få enda en syk hund, det er ikke fortjent i det hele tatt, spesielt ikke etter alt det du har hatt før også.. Det er ufattelig vondt når unge hunder blir alvorlig syke, og jeg krysser fingrene for at kortisonen virker som en mirakelkur. Stor klem fra oss her til verdens skjønneste knøtt.

Skrevet

Ånei, det var ikke sånne nyheter jeg ville lese... :) Dette fortjener dere virkelig ikke, og det er så urettferdig at du er så uheldig. Jeg håper virkelig at hun blir bedre, og at dere kan få flere fine år sammen. Stor klem og nesekos fra oss..

Skrevet

På tide med en liten oppdatering herfra. I dag var Abby lekk igjen. Så ikke akkurat når det skjedde, men så plutselig at hun stod å sniffa på to våte flekker der hun hadde ligget rett før, og at det drypte fra henne. Snakka med vet. hun sier det kan være forskjellige ting, men vi håper på at det bare er blærekatar, uansett skal hun gå på tranebærpiller en uke eller to, til jeg enten ser det igjen og vi må sjekke ut mer, eller det forsvinner av seg selv.

Ellers så skal hun gå på kortison på den dosen hun har nå en uke til, så får vi se hva som skjer. Er litt tidlig å forvente resultater enda, siden hun bare har gått på det siden fredag.

Skrevet

Så dumt hun hadde enda et uhell, men det er kanskje den minste bekymringen nå..? Uhell hender og med kortison i blodet og muligen en urinevisinfeksjon er det ikke rart hun lekker litt...logik.png

Jeg håper virkelig at kortisonen kan hjelpe Abby masse, og at eventuelle bivirkninger er vekk om 14 dager og den gode effekten består.

Vi tenker på dere.

Skrevet

Ja, er ikke den lekkinga jeg legger mest vekt på nå. Men om det er blærekatarr, så gjør jo det vondt, og enda mer vondt på toppen av det hele det trenger ikke lille frøkna mi altså. Vet. nevnte også det med at det kunne være kortisonen, men hun gikk ikke på kortison da hun hadde første uhellet. Det kan være en nerve i klem en plass eller noe sånt også.

Takk. Du har jo altfor mye erfaring med kortison selv. Syns den er skummel jeg... De to andre jeg prøvde kortison på, funka den ikke bra nok på.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...