Gå til innhold
Hundesonen.no

Knøttis lekker ?


Raksha

Recommended Posts

Skrevet
Jeg hørte også noe om et brokk i lillehjernen også jeg... :)

Fy flate, dette er forbanna ufortjent!

Du all min medfølelse, og du vet hvor du har meg. klem

Brokken er syringomyeliaen - bare vet. som forklarte på en krøkkete måte, syringomyeliaen sitter helt oppe i overgangen mellom kraniet og nakken. Hun har syringmyeli uten væskeansamlig. Foreløpig. Han mente at dersom hun har det bra nå, så kan hun gå slik i mange år, det trenger ikke å bli værre liksom, men hun har det jo ikke bra nå. Så da gjenstår det å se hva kortisonen kan gjøre for henne nå da. Jeg krysser fingra for at den gjør henne bra nok til at hun har et fullverdig liv. Vi har ikke gitt opp helt enda. Miniprolapsen bak i ryggen kunne hun bli helt bra av ved hjelp av kortison. Så vi lever igjen etter mottoet "vent og se".

Men ja, verden suger bigtime nå. Knøtt ligger krølla sammen på puta si og er heeelt enig i min mening om verden.

Sånn en liten apropos, forsikring er fint. Veldig fint. Snilleste Agria. Betalte 1540.- jeg, regninga kom på 9000,- totalt.

Skrevet

*sukk* vet ikke helt hva jeg skal si, jeg, men tror at f*** dekker ganske bra.

Masse klemmer og snutenuss fra oss!

Skrevet

Det var da litt av en beskjed. Søkte litt, og så du hadde skrevet om det på bloggen din. Noen ganger er ting bare uflaks og kjipt; at du får det på denne hunden også.

(Så akkurat på tv om barn som led av progeria, den sykdommen der barn blir rammet av ekstremt tidlig aldring. En belgisk familie hadde fått en sønn med progeria, mannen steriliserte seg før de fikk diagnosen, men tok ny operasjon da legene forsikret om at sjansen for å få et nytt barn med lidelsen ville være en av åtte millioner - og så fikk de en datter. Med progeria, hun også. Faren konstaterte sårt at "nei, de vant aldri i lotteriet, men de fikk to barn med samme ekstremt sjeldne sykdom".)

Men kanskje godt at du fikk vite hva det var iallfall. Det høres jo ut som en mild form, det er jo godt.

Søkte på sykdommen, og på den engelske cavalierklubbens hjemmeside har de egen ressursside om syringomyeli, og der nevnes griffonene, og at man skal igang med et forskningsprosjekt ved universitetet i Georgia på rasen.

http://www.thecavalierclub.co.uk/health/sy...nter%202007.pdf

Uff så trist, å skulle få samme diagnose en gang til. Men det viktigste er jo å få vesla til å fungere og ha det bra, det virker iallfall som det foregår endel forskning - og at man har ide om hvordan det skal behandles, iallfall ute?

Men det står jo lite om urinering blant symptomene, der er det mer smerte. Fant denne, du har sikkert kanskje lest den, men det hørtes jo ikke så ille ut med den cocker spanielen nevnt sist da? Det hørtes jo litt mer ut som dere?

http://ex-epsilon.slu.se/archive/00000866/...amensarbete.pdf

"Av de totalt sex hundarna som hade occipital hypoplasi eller en skallform som var på gränsen till occipital hypoplasi hade tre hundar inte haft några neurologiska symtom. De asymtomatiska hundarna var en CKCS och en cocker spaniel med skallformer på gränsen till occipital hypoplasi samt en yorkshireterrier med occipital hypoplasi.

En hund, en cocker spaniel med en skallform på gränsen till occipital hypoplasi, hade haft neurologiska symtom, men som inte berodde på missbildningen. Hunden hade haft problem med urineringen, smärta i bakre delen av ryggen och bakbenshälta. Vid myelografi såg man att hunden hade en förträngning i kotkanalen vid L7-S1. En dorsal laminektomi utfördes och man fann då att det var ett diskbråck som orsakade förträngningen. Efter operationen blev hunden enligt ägaren helt symptomfri.

Krysser fingrene. Men det er tankevekkende å se hvordan rasene som vi mennesker har "utformet", hvordan ting der nå slår tilbake.

Det er ikke noe ålreit med en hund som er "defekt". Men man får leve i øyeblikket, akkurat som bikkjene, og la dem leve fullt ut så lenge de er her (sagt med fare for å høres ut som Oprah Winfrey).

Skrevet

Takk takk. Veldig god beskrivelse av dagen i dag, Lunacop.

Ja, jeg har rett og slett bare hatt usansynlig uflaks. Dette er det ingen som kunne forutsett, siden det ikke er oppdaget noen problemer på disse linjene tidligere. Jeg har verdens herligste oppdretter som er fryktelig lei seg for dette. Så vidt jeg vet, så er Abby den første griffonen i norge som får diagnosen. Heldigvis en mild form, ja. Men i det store og det hele så betyr ikke diagnosen noen ting, det er livkvaliteten til Abby som skal avgjøre hva som skjer videre. Livskaliteten hennes pr i dag er ikke bra nok.

En hund på hennes alder av en såpass aktiv rase skal ha mulighet til å løpe rundt og være mongo uten å ha vondt etterpå, hun skal ikke skjelve og krype når jeg kommer med halsbånd eller forsvinne langt under sofaen om jeg kommer med sele. Hun skal være vimehue på tur, ikke gå rett frem, konsentrert om hvor hun skal, for jo fortere hun kommer frem, jo fortere slutter ting å gjøre vondt. Hun skal ikke få totalt hetta om båndet toucher venstre side av kroppen... Hun skal kunne leke med passende hunder, ikke måtte skjermes konstant fordi det kan bli vondt og da blir hun redd og utilpass.

Da jeg kjøpte Abby saumfarte jeg nettet opp og ned og i mente og grov og spurte verre om det var kjent syringomyeli på rasen. Jeg fant et par treff på noen hunder i statene blant annet, men veldig, veldig, lite. Søker man i dag, får man opp en haug med treff, og den svenskeraseklubben skal skrive om, eller har skrevet om det, i rasebladet. Nå i påska var det en svensk hanhund som fikk sovne inn av samme diagnose.

Jeg kjenner sykdomen fra før, og selv om Rikke var mye hardere rammet enn det Abby er, så er det like ****** nå. Fordelen er at jeg slipper å gå å lure. Jeg så symptomene kjapt og kunne finne utav det, slapp å gå i evigheter til behandlinger som ikke virket fordi ingen visste hva det var. Jeg har et håp om at en kort, eller lang, kortisonkur kan gi Abby livskvaliteten hun fortjener. Hvis ikke, så går dette bare en vei. Abby kan sikker leve som sofahund til hun er 16 hun, men det er ikke det livet jeg vil hun skal ha. Hun er min lille øyensten og kun det beste er bra nok for henne.

Får legge til at tilfellet av inkontinens ville ikke veterinæren uttale seg om. Det kunne være helt tilfeldig, og det kunne være at hun fikke et lite anfall som følge av syringomyelia eller helt uten sammenheng. Han ville rett og slett ikke konkludere med noe ang. det.

Skrevet

Jeg har arbejdet med hjælpemidler til inkontinens gennem 8 år i Danmark, og har været på en del kursus og seminarer omkring det.

Netop prolabs kan have indvirkning på blærekontrol,hvor der er snak om "slap" blære.

Skrevet
Jeg har arbejdet med hjælpemidler til inkontinens gennem 8 år i Danmark, og har været på en del kursus og seminarer omkring det.

Netop prolabs kan have indvirkning på blærekontrol,hvor der er snak om "slap" blære.

Ja, det er jeg klar over. Miniprolapsen til Abby er så liten at han nesten ikke ville kalle det prolaps, så det er neppe eneste årsak, og den har hun nok hatt en stund.

Skrevet

Jeg fatter ikke at det er mulig å være så inni ****** uheldig! Jeg har jo også hatt uflaks da jeg mistet to unge hunder rett etterhverandre pga sykdom for så å ende opp med en ryggbelger, men Loke er i det minste frisk nå. Kan tenke meg at det er rimelig bittert å få enda en syk hund etter å ha saumfart etter sykdom på linjene... I mens andre har flaks og kjøper blandingshund etter blandningshund som knapt har sett innsiden av et vetrinærkontor..

*krysse fingrene for lille Abby*

Skrevet

Fy F***!

Nå ble jeg skikkelig sinna og lei meg.

Dette har ikke du og Knøttis fortjent. Og jeg synes det er så utrolig trist at du må sitte med alle de vonde tankene rundt bra/dårlig livskvalitet på en ung liten frøken.. Det er søren ikke så lenge siden sist liksom.

Jeg krysser fingrene for at dette bare er en nedtur og at litt kortison og TLC snart gir Knøttis en oppptur som varer, lenge lenge lenge.

Stor klem til deg og Knøttis, (Sølve sender et virituelt lammelår til Abby) :)

Skrevet

Takk, begge to. Det var ikke helt slik jeg så for meg at det skulle bli med Knøttis, nei. Har tatt alle forhåndsregler jeg kunne med hensyn til linjer og det som er. Uflaksen er visst glad i meg.

Knøtt har tydeligvis blir strekt og klemt mye på i dag, for hun ligger og småsutrer i sofaen. Hadde kasta opp under narkosen også, så var en rimelig pjusk sak som møtte meg. Vi satser på at morgendagen blir en bedre dag, og at kortisonen gjør jobben sin.

Skrevet

Helt forferdelig :) Jeg får frysninger over hele kroppen! Lille knøtt da. :) Vi skal krysse alle hender og føtter, labber og haler i huset for dere.

Skrevet

Jeg får alltid mageknip av å lese om hunder med helseproblemer. Håper inderlig at hun blir så bra at hun snart kan prestere freske fraspark på tur igjen! God bedring til lille Knøtt.

Skrevet

Uff, det er utrolig leit at du skulle få enda en syk hund, det er ikke fortjent i det hele tatt, spesielt ikke etter alt det du har hatt før også.. Det er ufattelig vondt når unge hunder blir alvorlig syke, og jeg krysser fingrene for at kortisonen virker som en mirakelkur. Stor klem fra oss her til verdens skjønneste knøtt.

Skrevet

Ånei, det var ikke sånne nyheter jeg ville lese... :) Dette fortjener dere virkelig ikke, og det er så urettferdig at du er så uheldig. Jeg håper virkelig at hun blir bedre, og at dere kan få flere fine år sammen. Stor klem og nesekos fra oss..

Skrevet

På tide med en liten oppdatering herfra. I dag var Abby lekk igjen. Så ikke akkurat når det skjedde, men så plutselig at hun stod å sniffa på to våte flekker der hun hadde ligget rett før, og at det drypte fra henne. Snakka med vet. hun sier det kan være forskjellige ting, men vi håper på at det bare er blærekatar, uansett skal hun gå på tranebærpiller en uke eller to, til jeg enten ser det igjen og vi må sjekke ut mer, eller det forsvinner av seg selv.

Ellers så skal hun gå på kortison på den dosen hun har nå en uke til, så får vi se hva som skjer. Er litt tidlig å forvente resultater enda, siden hun bare har gått på det siden fredag.

Skrevet

Så dumt hun hadde enda et uhell, men det er kanskje den minste bekymringen nå..? Uhell hender og med kortison i blodet og muligen en urinevisinfeksjon er det ikke rart hun lekker litt...logik.png

Jeg håper virkelig at kortisonen kan hjelpe Abby masse, og at eventuelle bivirkninger er vekk om 14 dager og den gode effekten består.

Vi tenker på dere.

Skrevet

Ja, er ikke den lekkinga jeg legger mest vekt på nå. Men om det er blærekatarr, så gjør jo det vondt, og enda mer vondt på toppen av det hele det trenger ikke lille frøkna mi altså. Vet. nevnte også det med at det kunne være kortisonen, men hun gikk ikke på kortison da hun hadde første uhellet. Det kan være en nerve i klem en plass eller noe sånt også.

Takk. Du har jo altfor mye erfaring med kortison selv. Syns den er skummel jeg... De to andre jeg prøvde kortison på, funka den ikke bra nok på.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...