Jump to content
Hundesonen.no

Teiping av ører


Tonje

Recommended Posts

Jeg har ei vennine som eier en sheltie på 1år. Saken er at denne hunden har lette ører,som står dersom de ikke blir teipet ( hun bruker tyggis). Det jeg synes er litt merkelig, er om disse ørene liksom skal bli helt fine bare hun lar tyggisen henge der lenge nok...? Oppdretteren hennes har bedt henne om å ikke gi opp,så hun mener tydeligvis at de kan bli bra.

Hunden går nå( har gått) med tyggis konstant, og om hun fjerner den står de rett opp.

Er det ikke sånn at brusken "stivner" etter de første månedene,og at det da er en lost case? Noen som kan hjelpe meg å forstå dette? :)

Link to comment
Share on other sites

Hunden min går med oasisfix i hele tiden hun (for øyeblikket). Ei bittelita "tyggiskule", som hun overhodet ikke legger merke til. Nå har hun ganske bra ører om jeg tar ut oasisen også, men det fine sheltieuttrykket skapes mye av ørene, derfor er det helt klart finest om man passer på at ørene henger "riktig" :) Når hun var lita stod de imidlertid rett opp :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg for min del forstår ikke at folk i det hele tatt tror at tyggis og andre "vekter" i ørene i det hele tatt har effekt! Står ørene opp når tyggisen er fjernet, så er det nok en tapt sak, ja. Brusk er brusk, og den er rett opp! Ikke akkurat veldig formbar nei.

Problemet er vel at ingen kan (over)bevise at en sheltie uten tyggis faktisk vil få nøyaktig de samme ørene med og uten denne vekten. Kan ikke gjøre begge deler på samme hund. Så ei som forsøkte på en husky en gang... Trenger vel ikke si at det var noe mislykket ;-) I teorien burde det jo gått, siden et øre er et øre, bare vekten var tung nok, ikke sant?

Link to comment
Share on other sites

Jeg for min del forstår ikke at folk i det hele tatt tror at tyggis og andre "vekter" i ørene i det hele tatt har effekt! Står ørene opp når tyggisen er fjernet, så er det nok en tapt sak, ja. Brusk er brusk, og den er rett opp! Ikke akkurat veldig formbar nei.

Problemet er vel at ingen kan (over)bevise at en sheltie uten tyggis faktisk vil få nøyaktig de samme ørene med og uten denne vekten. Kan ikke gjøre begge deler på samme hund. Så ei som forsøkte på en husky en gang... Trenger vel ikke si at det var noe mislykket ;-) I teorien burde det jo gått, siden et øre er et øre, bare vekten var tung nok, ikke sant?

Tapt sak, vel tja. De reiser seg igjen etter en stund, men aldri helt opp. Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, så bruker jeg oasisfix for å bevare Sheltiens yndige uttrykk. De skal ha tippede ører, og jeg synes ikke det er pent med ståører på rasen.

Link to comment
Share on other sites

Velvel, man kan nok spekulere i hvorhvidt det hjelper, jeg tror det gjør det, men nå er ikke jeg noen ekspert, og har bare prøvd meg frem.

Jeg har to sheltier med lette ører, begge gikk med oasisfix til de var rundt året(Ja, jeg vet det er lenge, de fleste har vel bare i under tannfellingen) samtidig som jeg masserte bøyen med jevne mellomrom, minsten sine ører stod til værs innen en halvtime om jeg fjernet fix'en når han var så gammel som 6-7++mnd, men når han ble rundt året og jeg fjernet de ble ørene værende der de skulle, og han har idag kippører(Om en litt lette).

Dette fungerte også på min eldste.

(Selvom man sikkert kan diskutere om det faktisk var oasisfix'en eller noe annet som førte til disse resultatene da)

Uansett, jeg tror ikke jeg ville hatt så mye håp veldig mye lengre enn til de er et år, et sted går jo grensen også da, og har den veldig lette ører hjelper det vel ikke uansett hvor mye man tynger de ned.

Link to comment
Share on other sites

Tapt sak, vel tja. De reiser seg igjen etter en stund, men aldri helt opp. Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, så bruker jeg oasisfix for å bevare Sheltiens yndige uttrykk. De skal ha tippede ører, og jeg synes ikke det er pent med ståører på rasen.

Forstår jeg deg rett? Har du tenkt å la hunden gå rundt med teipa ører resten av livet?

Link to comment
Share on other sites

Forstår jeg deg rett? Har du tenkt å la hunden gå rundt med teipa ører resten av livet?

Nå er det flere måter å "teipe" på da. Noen limer jo regelrett ørene, noe jeg ikke er fan av. Hun går med oasis i hele tiden for øyeblikket, ja. En bitteliten kule som hverken vises eller plager henne på noen måte. Hun gikk uten i flere måneder før jeg på ny satte i nå, og slik kommer jeg nok til å fortsette å variere en stund framover.

Link to comment
Share on other sites

Nå er det flere måter å "teipe" på da. Noen limer jo regelrett ørene, noe jeg ikke er fan av. Hun går med oasis i hele tiden for øyeblikket, ja. En bitteliten kule som hverken vises eller plager henne på noen måte. Hun gikk uten i flere måneder før jeg på ny satte i nå, og slik kommer jeg nok til å fortsette å variere en stund framover.

Hvor gammel er hun?

Link to comment
Share on other sites

Klippet fra NSSK sin rasestandard:

"Ører: Små, moderat brede i basis, ganske tett plasserte på toppen av skallen. I hvile legges de bakover; når hunden er oppmerksom, bringes de fremover og bæres halvt stående med fremoverbøyde øretipper. I tillegg: "Det karakteristiske uttrykket oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snute, øynenes form, farge og plassering, samt korrekt plasserte og bårne ører".

Blir for meg en litt meningsløs diskusjon om hvorvidt man skal teipe eller gjøre andre ting. For å gå tilbake til opprinnelig topic; ingen vet vel nøyaktig virkningen av teiping/andre ting, men for min har det i alle fall virket. Brukte det fra tannfelling fram til 1års alder, og har brukt det igjen nå i forbindelse med løpetid (de reiste seg merkbart igjen). Jeg kommer ikke til å bruke dette for alltid, da min hunds ører har blitt ganske bra. Jeg vet imidlertid om Sheltier som aldri har hatt tyngde i ørene og som dertil har ståører. Samtidig så vet jeg også om noen som bruker tyngde, hvor det ikke har hatt virkning. Så lenge man ikke skader eller påfører sin hund ubehag så ser jeg ingen problemer med å prøve.

Link to comment
Share on other sites

Men jeg lurer på en ting angående det der.. I hvilken grad er ører som ikke står naturlig arvelig? Jeg vil anta at en hund som har riktige ører, og som får det av seg selv, er bedre egnet for avl når det spesifikt gjelder "å føre riktige ører videre" i avlen.. Hvis hunden må teipes eller liknende i en alder av 15 mnd, vil ikke det tyde på at hunden i bunn og grunn ikke har riktige ører?

Noen som vet?

Kan Shelties som må teipes/annet brukes i avl forresten?

Link to comment
Share on other sites

Men jeg lurer på en ting angående det der.. I hvilken grad er ører som ikke står naturlig arvelig? Jeg vil anta at en hund som har riktige ører, og som får det av seg selv, er bedre egnet for avl når det spesifikt gjelder "å føre riktige ører videre" i avlen.. Hvis hunden må teipes eller liknende i en alder av 15 mnd, vil ikke det tyde på at hunden i bunn og grunn ikke har riktige ører?

Noen som vet?

Kan Shelties som må teipes/annet brukes i avl forresten?

Kan bare snakke ut ifra erfaring med Collie men det er jo noe av det samme da. Noe av det er nok arvelig, men det behøver ikke å være det, og slik sett så er dette så utrolig småtteri at det bør være andre grunner som vektlegges når man velger avlspartner.

Har sett avkom etter foreldre med "teipet ører" som aldri har behøvd noe i ørene og omvendt..

Jeg bruker tyggis i øret til valpen er ca over tannfelling eller nærmer seg løpetid (tisper) alt etter som hvordan øret er, men tror vel kanskje at "toget er gått" når hunden er 15 mnd gml. Men den lider jo ikke av å ha tyngde der, så for å få den rette looken så hadde jeg latt det sitte.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har ei vennine som eier en sheltie på 1år. Saken er at denne hunden har lette ører,som står dersom de ikke blir teipet ( hun bruker tyggis). Det jeg synes er litt merkelig, er om disse ørene liksom skal bli helt fine bare hun lar tyggisen henge der lenge nok...? Oppdretteren hennes har bedt henne om å ikke gi opp,så hun mener tydeligvis at de kan bli bra.

Hunden går nå( har gått) med tyggis konstant, og om hun fjerner den står de rett opp.

Er det ikke sånn at brusken "stivner" etter de første månedene,og at det da er en lost case? Noen som kan hjelpe meg å forstå dette? :P

Hvorfor ikke bare gni ørene, sånn at brusken blir stivere?

har selv gjort dette med en tidligre hund, og det funket bra :rolleyes:

Link to comment
Share on other sites

Klippet fra NSSK sin rasestandard:

"Ører: Små, moderat brede i basis, ganske tett plasserte på toppen av skallen. I hvile legges de bakover; når hunden er oppmerksom, bringes de fremover og bæres halvt stående med fremoverbøyde øretipper. I tillegg: "Det karakteristiske uttrykket oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snute, øynenes form, farge og plassering, samt korrekt plasserte og bårne ører".

Blir for meg en litt meningsløs diskusjon om hvorvidt man skal teipe eller gjøre andre ting. For å gå tilbake til opprinnelig topic; ingen vet vel nøyaktig virkningen av teiping/andre ting, men for min har det i alle fall virket. Brukte det fra tannfelling fram til 1års alder, og har brukt det igjen nå i forbindelse med løpetid (de reiste seg merkbart igjen). Jeg kommer ikke til å bruke dette for alltid, da min hunds ører har blitt ganske bra. Jeg vet imidlertid om Sheltier som aldri har hatt tyngde i ørene og som dertil har ståører. Samtidig så vet jeg også om noen som bruker tyngde, hvor det ikke har hatt virkning. Så lenge man ikke skader eller påfører sin hund ubehag så ser jeg ingen problemer med å prøve.

Ja greit nok at det du skrev der står i rasebeskrivelsen for din rase. Men da må man vel kanskje bite det i seg en eller annen gang å innrømme for seg selv at man kanskje har en hund som ikke har rasetypiske ører isåffal. De lette ørene vil føres videre i avl hvis du skal ha kull på hunden din f.eks, og joda, man kan sikkert unngå så veldig lette ører ved å finne hanhund som har tunge ører.. Men tispas lette ører er jo enda der, og valpene vil vel kanskje også trenge vekt i ørene etterhvert for å få rasetypiske ører de også..

Litt rart dette syns jeg. :P Er det ikke mye enklere å la være å klusse med ører og heller plukke ut avlsdyr som man vet har naturlige tunge ører som henger fremover og ikke står?

Link to comment
Share on other sites

Ja greit nok at det du skrev der står i rasebeskrivelsen for din rase. Men da må man vel kanskje bite det i seg en eller annen gang å innrømme for seg selv at man kanskje har en hund som ikke har rasetypiske ører isåffal. De lette ørene vil føres videre i avl hvis du skal ha kull på hunden din f.eks, og joda, man kan sikkert unngå så veldig lette ører ved å finne hanhund som har tunge ører.. Men tispas lette ører er jo enda der, og valpene vil vel kanskje også trenge vekt i ørene etterhvert for å få rasetypiske ører de også..

Litt rart dette syns jeg. :P Er det ikke mye enklere å la være å klusse med ører og heller plukke ut avlsdyr som man vet har naturlige tunge ører som henger fremover og ikke står?

Nå går ikke topic ut på om min hund har rasetypiske ører eller ikke, noe hun faktisk har. Samtlige av hennes utstillingskritikker sier at hun har tilnærmet perfekte ører, så jeg trenger ikke bite i meg noe som helst ;) Hadde min hund hatt ståører som aldri ville lagt seg ned, så hadde jeg nok tatt en vurdering på hva jeg ville gjort. I første omgang ville jeg prøvd å få ned ørene, men hvis dette ikke så ut til å gi resultater hadde jeg foretatt en ny vurdering om jeg skulle slutte å gjøre noe med ørene, eller om jeg ville hatt i tyngde for utseendets del. Mulig jeg har uttrykt meg dårlig, men jeg kan prøve å forklare igjen. Jeg brukte ikke noe i ørene, før de reiste seg under tannfelling, noe som er normalt på rasen. Hadde da i tyngde til hun var ferdig med tannfelling, og tok det da ut. I forbindelse med løpetid satte jeg det i igjen, og kommer til å ta ut dette når hun er ferdig med det. Lette ører kommer også langt ned på lista over ting man prioriterer i avl, og jeg skal heller aldri avle på min hund.

Når det er sagt så forstår jeg ikke problemet med at folk kan prøve å se om det har virkning på sin hund, fortsatt under forutsetning at man ikke påfører hunden smerte eller ubehag. Det er heller ikke noe kluss å sette i en mikroskopisk kule, som bare henger i øret. Den kan jo henge der i mange måneder uten å falle ut om det skulle være nødvendig.

Edit: Til trådstarter, hva mener du med teiping av ører? Det finnes flere måter å gjøre noe med ørene på :P

Link to comment
Share on other sites

Kan bare snakke ut ifra erfaring med Collie men det er jo noe av det samme da. Noe av det er nok arvelig, men det behøver ikke å være det, og slik sett så er dette så utrolig småtteri at det bør være andre grunner som vektlegges når man velger avlspartner.

Da er det kanskje delte meninger ute og går? Noen ser sikkert på det som småtteri, men sånn jeg tolker Andreas svar i denne tråden, så er ikke en Sheltie en fullverdig Sheltie (utseendemessig) uten de rasetypiske kippørene. Hvis de er så viktige, hvorfor bruke en hund i avl som tilsynelatende ikke har riktige ører? Om ikke feil, så i alle fall problemer med å bli værende i riktig stilling. Det finnes jo ingen garanti for at de ikke er arvelige.

Jeg forstår liksom ikke helt hvordan det henger på greip..

Men så har ikke jeg noen teiperase heller, da..

(spm. rettet til Sheltiefolket, takk for svar 2_ne.. :P )

Link to comment
Share on other sites

Jeg må si meg enig med Caroline her, det er mange ting man heller må se på enn om ørene er korrekte. Selvfølgelig vil det være bra om ørene også er korrekte. For å avle ville jeg personlig hatt det meste i "orden", først og fremst mentalitet, men også en hund som var rasetypisk, da inklusive mest mulig korrekte ører. Jeg har ikke sagt noe om at en Sheltie med "feil" ører ikke er en fullverdig Sheltie, men jeg personlig synes det er finere med ører som kipper, da dette utgjør mye av det yndige uttrykket en Sheltie har :P Da tror jeg at jeg sier som Caroline, at denne saken tror jeg at jeg er ferdig med ;)

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
    • Føles som jeg har vunnet noe stort nå. Den mengden feel good biokjemikalier utløst av å rekke moppe gulvet uten å vekke valp, og i tillegg rekke få rusk og hybelkaniner fjernet før det ble spredd utover igjen. Han åpnet øynene og løftet hodet med spisse ører akkurat i det hybelkaninene ble feid opp med den enda gøyere biteleken kosståstøvbrett. Den følelsen. Først snike rundt som en tyv i natten for å unngå bli tatt på fersken med en mopp i bevegelse, og nå regelrett rusa på mestring og glede. Hva skal noen med kokain når en kan oppnå det samme med husarbeid rundt en sovende valp?  Han ser forøvrig fort ut som en litt tjukk labradoodle med den valpeklippen, ja. Kosemose søtnos når han ikke leker ulvevalp og trener til selvstendig matauk.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...