Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundehistorier fra gamle dager


Symra&Pippin

Recommended Posts

En dag i slutten av andre verdenskrig gikk faren min plystrende oppover Nordre gate i Trondheim (jeg har iallefall alltid sett for meg at han plystret). Det var vår og han var i godt humør. Da fikk han øye på en person som satt på fortauet og solgte noe fra en pappeske. Det viste seg å være valper. "For en fabelaktig gave til min unge forlovede som er så glad i hunder!" tenkte han, og kjøpte en. Moren min ble faktisk veldig glad for den uventete familieforøkelsen. Det viste seg etter hvert å være en ruhåret foxterriertispe, hun fikk navnet Liss og levde et langt og sikkert lykkelig hundeliv. Jeg har sett bilder av henne, hun ser ut til å være renraset, veldig fin også.

Litt annerledes måte å gjøre det på enn slik vi gjør, kan man vel si.

Er det flere som har pussige små hundehistorier fra gamle dager?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har ein...men den er nok ikkje så koseleg :)

Pappa fortalte meg om min onkel(då han var tenåring) som låg på lur med hagle(eller gevær?!alt er samme skiten for meg;))og hadde ein hare i sikte, men så kom då naboen sin hund gneldrande mot han og skremte vekk haren. I reint sinne snudde onkel seg rundt og skaut hunden i staden. :) Han må ha fått litt dårlig samvittigheit(eller rettare sagt livredd for å få bank) for han begravde den iallefall, og pappa var ganske sikker på at eigaren aldri fekk vite kva som skjedde med voffsen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma hadde verdens herligste Schäfertispe da hun var liten.. :)

Jeg kunne nevnt i fleng, ulike historier som mamma har fortalt meg om Binni. Men den jeg husker aller best, var denne:

Binni gikk aldri i bånd, men gikk løs på tomten til bestemor og bestefar hele dagen. Hun tok seg gjerne en tur i nabolaget, og fikk mat av naboer og venner, og var godt likt i hele nabolaget. Bestemor brukte å gi Binni en kurv, som hun gladelig bar i munnen. I kurven la bestemor lommeboka si og en handleliste. Så sa hun til Binni "gå på butikken". Binni ruslet dermed nedover gata, til butikken som lå ikke så langt fra huset til besteforeldrene mine. Damen i butikken la alt som stod på handlelista i kurven, tok seg betalt, la igjen en lapp til bestemor, og sendte Binni hjem igjen. Da hun kom hjem fikk hun selvsagt masse godt i belønning.

Jeg synes denne historien er helt utrolig.. :D Bestefar var verdens snilleste mann, og jammen viste deg seg i verdens snilleste hund også. Mamma vokste omtrent opp i samme hundekurv som Binni. Hun pleide til og med og "hente" mamma på skolen. Hun ruslet ned til barneskolen og møtte mamma i porten. Så gikk de to søte sammen hjem.

Binni5.jpg

Binni foran huset til besteforeldrene mine

Binni4.jpg

Så tålmodig og god... Hun godtok jo alt!

Binni3.jpg

Fine Schäferen! Hun kom i fra fortidens utstillingslinjer, men var vesentlig rettere i ryggen enn dagens Schäfere. Ikke det at en kan se det her.. :wub:

Binni2.jpg

Binni1.jpg

Binni, mamma og onkelen min foran huset til besteforeldrene mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bestemor og bestefar hadde en schæfer som het Jacko da kusina mi og jeg var små. Husker jeg syntes han var litt småskummel, siden han av og til bjeffet når det kom folk. Men ellers var han jo bare grei hele tiden! Når vi trodde at ingen så oss, pleide vi å krype frem og tilbake under ham mens han stod og kikket ut av stue/verandadøra :wub: Han brydde seg nok ikke, var vel mer spennende for oss tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åå for en koselig fortelling Maria. Var nok ikke alle schäfere som var mannbiske i gamle dager heller. Og gamle dagers hundeoppdragelse var vel heller ikke så hard som mange har inntrykk av. Min bestemor var født i det herrens år 1902, og var det noe hun var opptatt av, så var det dyr og deres velbefinnende. Så min holdning til dyr har jeg nok fått inn allerede med bestemormelken.

Her er min historie: Også om en schäfer selvfølgelig :)

Da min far var nyutdannet snekker, omtrent på 50 tallet, så bodde han på hybel hos et ektepar i Moss. De hadde en svær hannschäfer som gikk løs i inngjerdet hage, med hundehus og greier. De hadde den vel stort sett som vakthund, for de var sjelden sammen med den, og den var inne kun om natta. Min far hadde egen inngang, så han gikk ikke inn i hagen for å komme til hybelen sin. Men han måtte forbi gjerdet når han skulle på jobb, og da gikk hunden bananas inni der hver gang.

Min far begynte å bli lei av dette levenet morgen og kveld, samtidig som han syntes synd på hunden som ble så neglisjert. Han var ikke vant med et slikt hundehold på gården der han vokste opp. Der lå gårdshunden gjerne under kjøkkenbordet ved måltidene, og foran senga hans om natta. Vel, han fant nå ihvertfall ut at han skulle prøve å gjøre seg til venns med brølapa. Så hver dag han kom hjem fra arbeid, begynte han å kaste inn restene av matpakka si til hunden. Og om morgenen fikk den brødskalken. Hunden tok straks med seg "skatten" inn i hundehuset.

Etter en uke på dette viset, var det slutt på bråket, og hunden kom logrende imot gjerdet hver gang han hørte min fars skritt utenfor. Så på neste søndagstur, gikk den unge mannen inn i hagen, ble rundslikket av en glad schäfer, og gikk inn til sjølfolket for å høre om muligheter for en turvenn. De hadde ikke noe imot det og kom med kobbelet. Og de neste tre åra så hadde min far selskap på spaserturene sine hver eneste kveld. Hunden var sikkert også til trøst for en ung mann, alene i en fremmed by. Men det sa han selvfølgelig ikke noe om. Hyggelig selskap, strakk han seg til å si da.

Han sa ofte at han tenkte mye på den hunden etter at han flyttet, og schäferhunder hadde en spesiell plass i hans dyrevennhjerte i ettertid. Det fikk mine hunder nyte godt av så lenge han levde. Det var nok mang en bit som ble smuglet ned under bordduken på kjøkkenet ja. Jeg fikk plutselig svære skylapper i sånne tilfeller. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempefin historie Belle, det er sånn som ikke skjer så ofte nå om dagen føler jeg.

Tusen takk! Og nei, nå anmelder folk hverandre i stedet har jeg inntrykk av. Men det finnes sikkert solskinnshistorer fra nåtiden også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den måten faren din løste det på, Belle, er forøvrig omtrent det som Eva Bodfäldt anbefaler når man - med egen hund forsåvidt - går forbi en "hagebjeffer" som skaper misstemning og får egen hund til å svare opp. Hun foreslo da at man gikk noen turer forbi uten hund, snakket blidt og slang inn noen godbiter og skapte en positiv forventning, for så å begynne med det samme med hund etterhvert.

Så i "gamle dager" så hendte det faktisk at folk som brukte "sunt bondevett" faktisk var inne på noe :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da mamma var yngre (altså før jeg ble født) var hun helt forelsket i rasen chow chow. En dag da hun tok trikken hoppet det en liten chow chow rett foran den. Den sto å tittet på trikken med hodet på skakke, og den fine blå tunga ut av munnen. Etterhvert begynte trikkeføreren å tute, og kjefte. Men den lille hunden spaserte foran trikken i sitt eget tempo, så trikken måtte bare se å føye seg etter den lille pelsbamsen som ledet an. Den ledet trikken forbi 3 stasjoner før den elegant hoppet ut til siden, og løp inn i en stor hage til en fint herskapshus.

Synes den er litt søt :happy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke alle gamle hundehistorier er koselige. Min bestemor som i dag er 94 år fortalte en historie til meg for mange år siden som jeg aldri kommer til å glemme (ikke tilgi heller for den slags skyld).

Bestemor hadde 8 barn og en mann som ofte var bortreist i forbindelse med arbeid. De hadde en hund hjemme som ifølge bestemor ble mannevond. De bodde på bygda ganske så avsides til. Bestemor hadde ikke våpen og der og da var det ingen som kunne komme og avlive beistet.

Det bestemor gjorde var horribelt. Hun rodde bikkja på fjorden og sank den. Druknet den rett og slett. Slikt var vistnok ikke så uvanlig ifølge henne. Kan ikke helt tro det, men så sier hun.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke alle gamle hundehistorier er koselige. Min bestemor som i dag er 94 år fortalte en historie til meg for mange år siden som jeg aldri kommer til å glemme (ikke tilgi heller for den slags skyld).

Bestemor hadde 8 barn og en mann som ofte var bortreist i forbindelse med arbeid. De hadde en hund hjemme som ifølge bestemor ble mannevond. De bodde på bygda ganske så avsides til. Bestemor hadde ikke våpen og der og da var det ingen som kunne komme og avlive beistet.

Det bestemor gjorde var horribelt. Hun rodde bikkja på fjorden og sank den. Druknet den rett og slett. Slikt var vistnok ikke så uvanlig ifølge henne. Kan ikke helt tro det, men så sier hun.

bedre å avlive hunden enn at hun eller barna ble bitt.

mulig hunden var syk også?

som regel er det en grunn til at hunder blir mannevonde.

trist historie da :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

bedre å avlive hunden enn at hun eller barna ble bitt.

mulig hunden var syk også?

som regel er det en grunn til at hunder blir mannevonde.

trist historie da :)

Drukning er bare på grensen til avliving, det er mer dyreplageri med døden som følge. Selv i gammle dager hadde man kniv og sånn, drukning kunne umulig ha vært eneste løsning.

Husker ingen hundehistorier for øyeblikket faktisk :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drukning er bare på grensen til avliving, det er mer dyreplageri med døden som følge. Selv i gammle dager hadde man kniv og sånn, drukning kunne umulig ha vært eneste løsning.

Husker ingen hundehistorier for øyeblikket faktisk :o

Er det mer humant å må avlive en hund med kniv?? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det mer humant å må avlive en hund med kniv?? :)

Kommer an på hvordan du gjør det. Ser for meg at man kan drepe en hund kjappere med kniv? eller kanskje kniv ikke var det beste alternativet alikevell...uansett, det å ha vært andre måter å avlive den hunden på som var mer humane og som går kjappere enn å drukne den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer an på hvordan du gjør det. Ser for meg at man kan drepe en hund kjappere med kniv? eller kanskje kniv ikke var det beste alternativet alikevell...uansett, det å ha vært andre måter å avlive den hunden på som var mer humane og som går kjappere enn å drukne den.

det sies faktisk at drukning er en grei måte å dø på.

misforstå meg rett nå.

død og begravet samtidig da hvertfall...huff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da mormor var ung hadde familien dobbermann. Hun skulle inn til byen (Bergen) og ta trikken. Trikkeføreren var lite begeistret for hunder og sa "Her tar vi kun hunder du kan ha på fanget", javel sa mormor og tok dobbermannen på fanget hele turen :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine besteforeldre hadde en buhundblanding som het Kvikken. Han har jeg hørt masse historier om for det var visst ikke den ting som mine gærne onkler ikke lokket ham til å gjøre (de var verre enn Knoll og Tott). En gang fikk de stakkars Kvikken til å følge etter dem opp stigen og utpå mønet på våningshuset og han var så redd at han spydde. Og han ble visst sittende der oppe til neste dag før de reddet ham ned igjen.

En annen gang så hadde bestefar besøk til kaffe og Kvikken lå og slumra under kjøkkenbordet. Brått slipper bestefar en skikkelig stinkbombe av en fis - og Kvikken er snar om å få fart på seg og stormer ut døra med halen mellom beina mens han brekker seg...

Kvikken var en snill hund som var med ungene hele tiden. Han gikk alltid løs og han var et kjent syn rundtom på bygda. Det var ingen som brydde seg nevneverdig om sånt og jeg antar at han ble far noen noen kull etterhvert også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Farn min jobbet på båt. Han var i Afrika, hvor de lå til kai utfor en annen båt. På denne andre båten var det en hund, arbeiderene på båten sa at hunden aldri hadde vært på land, den var født på båt. Pappa kjøpte hunden. Han sa at det var veldig koslig med denne hunden som selskap under turen hjem. Tilslutt nådde de havn i Norge, og mannskapet skulle på land, de var endelig hjemme. Pappa ble bekymret for hunden som aldri hadde vært på land, men tok den med seg. Hunden døde samme dag, pappa mente at han ikke tålet å være på land rett og slett :ahappy: Faren min har aldri likt noen andre hunder, jeg tror han rett og slett ikke tør binde seg til en ny hund, så han holder seg unna

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...