Gå til innhold
Hundesonen.no

Konkurrere i hundesport


Huldra

Recommended Posts

Jeg stusser over en liten ting.. Når det blir snakk om hunder som krever mye aktivisering, så er det mange som drar frem at den typen hund ikke er noe å kjøpe hvis man ikke har tenkt å aktivisere den skikkelig (og så langt er jeg enig). Men det aller beste er om man konkurrerer med de..! Hvorfor det egentlig? Hva er det som er så himla bra med konkurranse? Får ikke hunden aktivisert seg godt nok om den ikke konkurrerer i det samme?

I mitt hode er det slett ikke logisk. Ser man på konkurranser litt uavhengig, så kan man si at det er et annet miljø der enn på trening, hunden må "tåle"/bryne seg på det, den får ikke belønning/straff under selve konkurransen, det er fremmede hunder/msk der, fører oppfører seg kanskje annerledes (nervøs), osv. Er dette viktig for at en hund skal få aktivisert seg godt nok? Det henger jo ikke på greip?

Ser man på konkurranser i forhold til noe, så må jo det være treningen. Man trener kanskje (!) mer hvis man har tenkt å konkurrere, og det er jo flott for de hundene som krever mye. Kanskje er det å konkurrere en motivasjon (for fører!) for å fortsette å trene selv om ting ikke går så bra/feil sesong/dårlig vær/ osv. Denne biten er jo helt grei, og jeg er enig i den. Samtidig så tror jeg at folk klarer vel å trene mye og bra, selv om de ikke konkurrerer? Eller kan noen vær så snill å forklare meg hvorfor det er så himla viktig å konkurrere, eller NÅ et sted med treningen (godkjent i det man trener i, fx redningshund, narkotika, ettersøk, osv)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg sier noe slikt, så mener jeg motivasjon til å jobbe med hunden. OG for å hindre at rasen blir utvannet og familiert om du skjønner. Klart man kan kjøpe seg en slik hund bare for å kosemosejobbe også, men hvorfor og vil da motivasjonen til å jobbe være lik når man ikke har ett mål med det? Da stiller jeg spørsmålet tilbake igjen, hva er da galt med de 390 andre rasene?

Edit: Ble ikke ferdig :S

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at dette blir sagt fordi at endel folk synes at de "trener bruks" fordi de går et par kurs i året.. De som konkurrerer vedlikeholder treningen året om, samt selvsagt fortsetter treningen med vanskeligere og vanskeligere momenter. Dette KAN man selvsagt gjøre uansett, men motivasjon for å "gjøre det bedre enn forrige gang" er alltid kjekk å ha.

Bare en liten tanke...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at dette blir sagt fordi at endel folk synes at de "trener bruks" fordi de går et par kurs i året.. De som konkurrerer vedlikeholder treningen året om, samt selvsagt fortsetter treningen med vanskeligere og vanskeligere momenter. Dette KAN man selvsagt gjøre uansett, men motivasjon for å "gjøre det bedre enn forrige gang" er alltid kjekk å ha.

Bare en liten tanke...

Susanne

Som jeg mente... bare sagt mer forståelig, takk SusanneL

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at dette blir sagt fordi at endel folk synes at de "trener bruks" fordi de går et par kurs i året.. De som konkurrerer vedlikeholder treningen året om, samt selvsagt fortsetter treningen med vanskeligere og vanskeligere momenter. Dette KAN man selvsagt gjøre uansett, men motivasjon for å "gjøre det bedre enn forrige gang" er alltid kjekk å ha.

Bare en liten tanke...

Susanne

Gode tanker det, Susanne. I tillegg vil jo da konkurranser være en rettesnor på om man har trent riktig i forhold til det man holder på med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå trener ikke jeg bruks, men ettersøk med Amigo. Ikke konkurrerer jeg noe særlig, men jeg trener på det jevne. Motivasjonen min ligger i å være rustet for et hvert tenkelig oppdrag vi måtte få og dermed må det trenes variert og med ulike vanskelighetsgrader. Selve grunnen for at jeg fikk Amigo var nettopp å få ham godkjent som ettersøkshund.

At andre bruker konkurranse som motivasjonsfaktor har jeg stor forståelse for; jeg merker jo de få gangene vi er ute på sporkonkurranse at det virker som en pådriver til å yte enda litt ekstra :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget dere vil frem til er altså, som jeg også så knotete forsøkte å få frem i første del av det siste avsnittet i startinnlegget; at det er ikke selve konkurreringen som gjør hunden så aktivisert, men alt det som følger med; mer trening osv. Eller har jeg misforstått igjen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget dere vil frem til er altså, som jeg også så knotete forsøkte å få frem i første del av det siste avsnittet i startinnlegget; at det er ikke selve konkurreringen som gjør hunden så aktivisert, men alt det som følger med; mer trening osv. Eller har jeg misforstått igjen?

Ja, tror jeg... :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jo ikke selve konkureringen som aktiviserer hunden, men det krever mer trening generelt om man skal konkurere med hunden. Konkuransen er jo bare en måte å bevise (eller motbevise) hvor mye man har trent, og hvordan hund og eier funker i en konkuransesetting med de ekstra tilhørende forstyrrelser man ikke får under vanlig trening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget dere vil frem til er altså, som jeg også så knotete forsøkte å få frem i første del av det siste avsnittet i startinnlegget; at det er ikke selve konkurreringen som gjør hunden så aktivisert, men alt det som følger med; mer trening osv. Eller har jeg misforstått igjen?

Setter man seg mål å jobbe opp i mot - slik som ved konkurranse - så er det vel en slags måte å motivere seg selv til å trene hunden, tenker jeg. Jobber man målrettet, blir det vel også mer konstruktiv trening med mer progresjon vil jeg tro. Og det er jo til fordel for både hund og fører.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er enig med motivasjons faktoren.

Men bare en liten tanke fra meg,er at den hund som trenger mye aktivisering trenger også mye hjernetrim.

En tur i skogen er ikkje nok.

bare en tanke, men kan godt hende eg er veldig på bærtur :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Susanne og Siri

En annen ting er avl. Det er kanskje litt på siden, men om ingen "gidder" å konkurrere med hundene så blir det jo vanskelig å plukke ut de beste hundene til å vidreføre rasen.

( gjelder kanskje ikke så mye i lydighet/bruks - jeg vet ikke - men for jakthunder er det ganske viktig ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har noe med eiers motivasjon til å trene hunden - sette seg mål. Hvis jeg ikke hadde hatt mange høye mål, hadde jeg droppet ut treningen mange ganger, selv om jeg elsker hunder og hundetrening. Sånn er det bare... Konkurrerer man så trener man mye og er gjerne med i organisert trening der man kan få hjelp, tips og støtte underveis! :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen ting er avl. Det er kanskje litt på siden, men om ingen "gidder" å konkurrere med hundene så blir det jo vanskelig å plukke ut de beste hundene til å vidreføre rasen.

( gjelder kanskje ikke så mye i lydighet/bruks - jeg vet ikke - men for jakthunder er det ganske viktig ).

Jo, det er viktig for oss som driver med lp/bruks/agility. Vi vil jo gjerne ha hunder som har muligheten til å nå til tops, det skal ikke stå på dyra... (verre er det med oss tobeinte)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Susanne og Siri

En annen ting er avl. Det er kanskje litt på siden, men om ingen "gidder" å konkurrere med hundene så blir det jo vanskelig å plukke ut de beste hundene til å vidreføre rasen.

( gjelder kanskje ikke så mye i lydighet/bruks - jeg vet ikke - men for jakthunder er det ganske viktig ).

Det er like viktig for brukshunder. Du kan teste en hund i hue og ræva, men det vil ikke fortelle noe ting om hvordan den er under press, jobb eover lengre tid uten å motiveres osv osv. Det må det faktisk konkurranse til for å se.

Mentaltester, som er mye brukt inne brukshundsporten, sier litt om hva som bor i hunden, men den sier utrolig lite om samarbeid og hvordan den benytter sine egenskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg konkurrerer med hundene mine, er det først og fremst meg selv jeg konker mot. det blir en måte å sjekke om vi har trent nok og riktig. For hundene er det jo ett fett, de liker å få brukt seg, men de er jo ikke avhengige av å konkurrere!

Jeg tror nok at mange som skaffer seg krevende hunder, har et mål innen hundesporten. Ingen kjøper seg vel Ferrari for å småkjøre rundt på gårdsplassen, liksom...eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er like viktig for brukshunder. Du kan teste en hund i hue og ræva, men det vil ikke fortelle noe ting om hvordan den er under press, jobb eover lengre tid uten å motiveres osv osv. Det må det faktisk konkurranse til for å se.

Mentaltester, som er mye brukt inne brukshundsporten, sier litt om hva som bor i hunden, men den sier utrolig lite om samarbeid og hvordan den benytter sine egenskaper.

Jeg regnet egentlig med det, men siden jeg ikke viste 100% turde jeg ikke påstå det :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund kan absolutt bli trent nok selv om den ikke konkurrerer. Men en hund som er hos noen som har som mål å konkurrere vil naturligvis lære nye ting hele tiden, og den vil få utvikle seg veldig langt på en måte.. Har man bare som mål å aktivisere og "ha det moro" kan man fort stoppe litt opp over lengre tid, man mister fort sin egen motivasjon og da er det ikke lenge før hundens motivasjon daler den også. Konkurrerer man kommer man seg mer ut for å trene sammen med andre for man vet jo at det er en stor forutsetning for å kunne stille i en konkurranse og man får et lite "puff i rumpa" !

Emma har aldri konkurrert i noe og jeg vet ikke om hun noen gang vil konkurrere i noe.. Men alikevel så får hun nok mosjon i massevis og hun trenes hver dag. Men jeg kjenner mangel på motivasjon godt på kroppen og drømmen er at vi skal få mange a-ha opplevelser iløped av hennes tid og at vi kanskje en gang kan melde oss på en lydighetskonkurranse. Ikke for noe annet enn å ha noe å trene mot og for moro. Men Emma har det like fint om hun aldri setter foten innenfor en konkurranse selv om.. I mellomtiden trener vi videre og lærer mye underveis. :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man trenger en konkurranse som mål for å klare å jobbe nok med hunden, så er man kanskje inne på litt feil spor?

(det blir kanskje litt som de jeg kjenner som slanker seg for å "bli tynn til sommeren", istedenfor å se verdien av å endre kostholdet permanent og få bedre rutiner... de må liksom lage seg sitt eget "ris bak skapet".... :( )

For jeg antar at man snakker om "normale hundemennesker", som ikke har tenkt å begynne superoppdrett og som ikke kjøper seg de aller, aller beste brukshundemnene... men som kjøper seg relativt "normale hunder" som ellers passer dem?

Hvis det gjelder å sammenligne hele kullet, så behøver da ikke drevne hundefolk formelle konkurranser for å se hva som bor i bikkja... da tenker jeg på oppdrettere som får sett litt av kullet som voksne/eldre hunder; det blir som med utstilling - en god oppdretter kan få et godt overblikk ved å se hundene selv, og - i tilfellet bruks - se hunden an selv og høre hva eier forteller. Det er likevel bare fåtallet i et kull som skal i avl; det er nok hunder i utgangspunktet til at flere enn 1-2 "trenger" å føre de samme beslektede genene videre. Og de som VIL noe med hundene, de trener jo - de har jo et solid formål i utgangspunktet, og da vil de jo få kjøpt ditto hunder av oppdretterne.

Så jeg er helt enig med Huldra - det er pussig, denne vekten som legges på konkurranser, men jeg tror samtidig at det er mer av et fenomen her inne :(

Jeg var selv veldig aktiv i konkurranser noen år, til jeg fikk hund nummer to som jeg ikke hadde så store mål med, og så hvordan det ble VELDIG mye bilventing på begge hundene igrunnen. Trente man rundering, ble det omtrent en sjettedel av tiden som ble brukt til egen hund... ellers ventet og ventet og ventet de, og nummer to var jo ikke under trening. Trente man agility med to hunder, så gikk det med mye tid til bane opp og bane ned og løping til og fra bil for å bytte hund.

Nå er jeg blant dem som mener at noen intense minutter på en bane ikke skal være "istedenfor" fysisk mosjon og stimulans den dagen, men som er mer Ole Brumm og sier ja takk til begge deler. Så jeg kuttet ut i stor grad, og nå trener jeg for moro skyld... ikke like mye, men var det ikke en undersøkelse som viste at mengde var ikke alt?

Til gjengjeld går vi utrolig mye lengre turer enn i konkurransetiden, og en tur i skauen kan by på så mye den også - balansetrening, utforsking, søk. Nå liker jeg å fikle og ordne med hundene da! På turen igår, to og en halv time rusling rundt i byen, så rakk vi både trening på moroting (rygging opp trapp! Fint for bakpartskontroll da...), det ble tapt apport-trening på minsten mens den andre måtte lære å sitte i ro (doggie zen) ved minstens innkomst med gjenstand, det ble et kort godbitspor på plenen ved et hotell, et tonn med miljøtrening, det ble ventetrening (da vi traff venner på gata og hundene måtte holde seg i ro i tjue minutter), sladretrening (nei, alle de fete byduene skal verken gjetes eller jages, men du skal snu og komme tilbake til meg), og så fikk de naturligvis lekt og boltret seg løs da... og alt i rammen av "bare en tur".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her fikk du sagt veldig mye av det jeg tenker også Akela. Jeg tror ikke hunden min har hatt mer tid i bilen noensinne, enn den helga vi var på rik-kurs. De fleste andre var konkurransefolk, og de sa at det var helt vanlig med så mye biltid for hundene. Jeg syntes det måtte bli fryktelig kjedelig for de. I det daglige er utfordringene til min hund mye større enn som så. Jeg undres i mitt stille sinn, når instruktører sier at hunder etter et kurs er helt utslitte og bare sover. Min er klar som et egg når vi kommer hjem, og virker ikke sliten i det hele tatt.

Og ved å ha en hund som alltid er løs hjemme og med god plass rundt oss, så lærer vi noe nytt hver eneste dag sammen. Det blir man sliten av.

Når det er sagt, så har jeg også lyst å prøve meg på LP/RSP. Men det skal ikke være fordi vi må, men fordi vi har lyst. Eller jeg da. Hunden har det nok like bra uansett. Men nå vet ikke jeg om schäfer er betegnet som en krevende rase. Synes ikke det jeg ihvertfall. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det er sagt, så har jeg også lyst å prøve meg på LP/RSP. Men det skal ikke være fordi vi må, men fordi vi har lyst. Eller jeg da. Hunden har det nok like bra uansett. Men nå vet ikke jeg om schäfer er betegnet som en krevende rase. Synes ikke det jeg ihvertfall. :(

Nå hadde jeg skrevet ett langt og godt innlegg (synes jeg selv) så bestemte maskinen seg for at det var ikke så greit likevel, så jeg prøver igjen.

Jeg trener fordi jeg har LYST ikke fordi jeg MÅ, jeg kjøpte meg en brukshund nettopp fordi jeg har LYST til å konkurrere, hadde jeg følt at det var fordi jeg måtte hadde jeg nok funnet meg en annen rase gitt. De jeg trener og konkurrer med trener og konkurrer også fordi de har LYST. Så jeg skjønner ikke helt hvordan noen fikk det snudd til at det var feil fokus på en del av oss, vi som sier det konkurrer jo aktivt? Det holder motivasjonen oppe og derfor trener vi. Skulle jeg nå pensjonere lille idiot her, så ville jeg fortsette å jobbe med han, ikke fordi jeg må, men fordi han fortjener det i og med at han er en hund som bør og skal jobbes med. Hadde jeg følt at jeg kjøpte meg BC fordi jeg MÅTTE jobbe med han, så hadde jeg nok gått en aldri så liten tur i tenkeboksen og vurdert en annen mindre krevende rase, men kjøpte han fordi jeg hadde LYST til å konkurrere og det var og er min motivasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe - Morsom vri det der, hvis man må ha konkurranse å strekke seg mot for å få trent, så er man på feil spor, faktisk.

Nei, jeg MÅ ikke konkurrere for å få trent, men jeg syns det er moro å trene bruks og lydighet, og da blir konkurranser noe å strekke seg mot. At det blir litt "biltid" er mer fordi man leker sosial og skravler seg bort, enn for at man trener andres hunder - for min del ihvertfall (og det er vel en av fordelene med spor fremfor rundering). Men jeg innrømmer glatt at jeg ikke har veldig dårlig samvittighet for å være 3 timer på trening selv om det bare er 1 time effektiv trening - da er det 1 time effektiv trening, og så mye ligger ikke mine hunder i bur at det plager meg stort. Men jeg har de hundene jeg har fordi jeg liker aktivitetsnivået deres, og jeg liker aktivitetsnivået deres fordi jeg vil trene. Konkurranser blir bare "delmål", målet i seg selv er jo å gjøre noe med hunden, og det å konkurrere blir bare en måte å måle hvor langt vi kommer.

Vel, forresten.. Jeg skal ikke være så prektig at jeg ikke innrømmer at det hadde vært veldig morsomt å konkurrere i høyere klasser - og at det og er et mål, på sikt.. Mest for å bevise at man kan, selv med blånde langhårsbelgere fra utstillingslinjer. Men det er ingen krise om vi ikke kommer så langt, og det er ikke hunden som er bremsen - men det er lett å si, sant? Så jeg føler at vi har lyst til å bevise det jeg, og da MÅ vi faktisk konkurrere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et sidespor: Hehe 2ne, det sier vel litt om forskjellene mellom treningsgrupper... dette med biltid og det å være sosial. Jeg har trent et par-tre steder hvor det neiggu ikke var mye "sitte på stolsekken og skravle". Ene stedet rakk vi både å rundere og gå et spor eller to og trene feltsøk, og der var det én lunsjpause og den var på maks en halvtime....

Jeg synes kanskje det er mest ålreit å være sosial når man kan ha MED hunden jeg da... enten man går tur sammen eller har hundene sammen med seg.

Jeg er ikke noe konkurransemenneske i den forstand, selv om jeg konkurrerer hvis jeg har en bra hund og det stemmer ellers; jeg er MEST interessert i å lære om hund og atferd og innlæring, selv om jeg ikke er like flink til å sette det i system og praktisere det til enhver tid.

Margrete, du er jo ikke det "beste" eksemplet, du er da ingen normalhundeeier! :rolleyes::rolleyes:

Du er jo en av de målrettede, som valgte ut fra interesse. Jeg tenker kanskje mer på flere andre tråder, der det nærmest blir til at ingen kan ha schäfer/BC/etc uten å være superaktive også på konkurranseplan. Og der er man jo tilbake til trådstarter.

Det går an å trene uten å måtte bevise noe, men er man konkurransemenneske og VIL konkurrere og skaffer seg hund på det grunnlaget, så er det jo i grunnen noe helt annet!

Møtte for en tid siden en usedvanlig veltilpasset, diger mallehann - som bodde hos en dyktig eier uten snev av konkurranseinteresse, og jeg merker hvordan jeg begynte "forhøret"; "hva SKAL du egentlig med ham", "hva GJØR du med ham da" og så videre - hvorpå fyren gliser litt og har hørt det før. Den gikk løs overalt, han hadde super kontroll på den, han var gammel hundefører, hunden oppførte seg greit rundt alle hundene i parken, og alt var vel... og da merker jeg på meg selv at jeg selv etter å ha sett dette drar igang med "mistenkeliggjøring" inni mitt eget hode :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Vi har en rase som vi anbefaler at får bruke "topplokket", men vi krever ikke at valpekjøperne skal konkurrere. Etter som årene har gått så blir man jo selv litt mer interessert i å prøve seg, men jeg har ingen mål om at mine egne hunder skal bli bruks/lydighets-champion. Men regner med at jo mer jeg trener så vil jeg også etterhvert stille i konkurranser (håper på debut i bruksen i år med en av de), DA kan det nok bli at jeg blir "bitt av basillen" og vil konkurrere enda mer??? Men hvem vet... :( Vi trener jo på de momentene som er med i lydighet/bruks. Hannen vår kommer aldri til å stille i slike konkurranser, men å trene med han er kjempeartig! Og etter hans egen oppførsel å dømme så synes han selv også at det er gøy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...