Gå til innhold
Hundesonen.no

Konkurrere i hundesport


Huldra

Recommended Posts

Jeg stusser over en liten ting.. Når det blir snakk om hunder som krever mye aktivisering, så er det mange som drar frem at den typen hund ikke er noe å kjøpe hvis man ikke har tenkt å aktivisere den skikkelig (og så langt er jeg enig). Men det aller beste er om man konkurrerer med de..! Hvorfor det egentlig? Hva er det som er så himla bra med konkurranse? Får ikke hunden aktivisert seg godt nok om den ikke konkurrerer i det samme?

I mitt hode er det slett ikke logisk. Ser man på konkurranser litt uavhengig, så kan man si at det er et annet miljø der enn på trening, hunden må "tåle"/bryne seg på det, den får ikke belønning/straff under selve konkurransen, det er fremmede hunder/msk der, fører oppfører seg kanskje annerledes (nervøs), osv. Er dette viktig for at en hund skal få aktivisert seg godt nok? Det henger jo ikke på greip?

Ser man på konkurranser i forhold til noe, så må jo det være treningen. Man trener kanskje (!) mer hvis man har tenkt å konkurrere, og det er jo flott for de hundene som krever mye. Kanskje er det å konkurrere en motivasjon (for fører!) for å fortsette å trene selv om ting ikke går så bra/feil sesong/dårlig vær/ osv. Denne biten er jo helt grei, og jeg er enig i den. Samtidig så tror jeg at folk klarer vel å trene mye og bra, selv om de ikke konkurrerer? Eller kan noen vær så snill å forklare meg hvorfor det er så himla viktig å konkurrere, eller NÅ et sted med treningen (godkjent i det man trener i, fx redningshund, narkotika, ettersøk, osv)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg sier noe slikt, så mener jeg motivasjon til å jobbe med hunden. OG for å hindre at rasen blir utvannet og familiert om du skjønner. Klart man kan kjøpe seg en slik hund bare for å kosemosejobbe også, men hvorfor og vil da motivasjonen til å jobbe være lik når man ikke har ett mål med det? Da stiller jeg spørsmålet tilbake igjen, hva er da galt med de 390 andre rasene?

Edit: Ble ikke ferdig :S

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at dette blir sagt fordi at endel folk synes at de "trener bruks" fordi de går et par kurs i året.. De som konkurrerer vedlikeholder treningen året om, samt selvsagt fortsetter treningen med vanskeligere og vanskeligere momenter. Dette KAN man selvsagt gjøre uansett, men motivasjon for å "gjøre det bedre enn forrige gang" er alltid kjekk å ha.

Bare en liten tanke...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at dette blir sagt fordi at endel folk synes at de "trener bruks" fordi de går et par kurs i året.. De som konkurrerer vedlikeholder treningen året om, samt selvsagt fortsetter treningen med vanskeligere og vanskeligere momenter. Dette KAN man selvsagt gjøre uansett, men motivasjon for å "gjøre det bedre enn forrige gang" er alltid kjekk å ha.

Bare en liten tanke...

Susanne

Som jeg mente... bare sagt mer forståelig, takk SusanneL

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at dette blir sagt fordi at endel folk synes at de "trener bruks" fordi de går et par kurs i året.. De som konkurrerer vedlikeholder treningen året om, samt selvsagt fortsetter treningen med vanskeligere og vanskeligere momenter. Dette KAN man selvsagt gjøre uansett, men motivasjon for å "gjøre det bedre enn forrige gang" er alltid kjekk å ha.

Bare en liten tanke...

Susanne

Gode tanker det, Susanne. I tillegg vil jo da konkurranser være en rettesnor på om man har trent riktig i forhold til det man holder på med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå trener ikke jeg bruks, men ettersøk med Amigo. Ikke konkurrerer jeg noe særlig, men jeg trener på det jevne. Motivasjonen min ligger i å være rustet for et hvert tenkelig oppdrag vi måtte få og dermed må det trenes variert og med ulike vanskelighetsgrader. Selve grunnen for at jeg fikk Amigo var nettopp å få ham godkjent som ettersøkshund.

At andre bruker konkurranse som motivasjonsfaktor har jeg stor forståelse for; jeg merker jo de få gangene vi er ute på sporkonkurranse at det virker som en pådriver til å yte enda litt ekstra :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget dere vil frem til er altså, som jeg også så knotete forsøkte å få frem i første del av det siste avsnittet i startinnlegget; at det er ikke selve konkurreringen som gjør hunden så aktivisert, men alt det som følger med; mer trening osv. Eller har jeg misforstått igjen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget dere vil frem til er altså, som jeg også så knotete forsøkte å få frem i første del av det siste avsnittet i startinnlegget; at det er ikke selve konkurreringen som gjør hunden så aktivisert, men alt det som følger med; mer trening osv. Eller har jeg misforstått igjen?

Ja, tror jeg... :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jo ikke selve konkureringen som aktiviserer hunden, men det krever mer trening generelt om man skal konkurere med hunden. Konkuransen er jo bare en måte å bevise (eller motbevise) hvor mye man har trent, og hvordan hund og eier funker i en konkuransesetting med de ekstra tilhørende forstyrrelser man ikke får under vanlig trening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget dere vil frem til er altså, som jeg også så knotete forsøkte å få frem i første del av det siste avsnittet i startinnlegget; at det er ikke selve konkurreringen som gjør hunden så aktivisert, men alt det som følger med; mer trening osv. Eller har jeg misforstått igjen?

Setter man seg mål å jobbe opp i mot - slik som ved konkurranse - så er det vel en slags måte å motivere seg selv til å trene hunden, tenker jeg. Jobber man målrettet, blir det vel også mer konstruktiv trening med mer progresjon vil jeg tro. Og det er jo til fordel for både hund og fører.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er enig med motivasjons faktoren.

Men bare en liten tanke fra meg,er at den hund som trenger mye aktivisering trenger også mye hjernetrim.

En tur i skogen er ikkje nok.

bare en tanke, men kan godt hende eg er veldig på bærtur :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Susanne og Siri

En annen ting er avl. Det er kanskje litt på siden, men om ingen "gidder" å konkurrere med hundene så blir det jo vanskelig å plukke ut de beste hundene til å vidreføre rasen.

( gjelder kanskje ikke så mye i lydighet/bruks - jeg vet ikke - men for jakthunder er det ganske viktig ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har noe med eiers motivasjon til å trene hunden - sette seg mål. Hvis jeg ikke hadde hatt mange høye mål, hadde jeg droppet ut treningen mange ganger, selv om jeg elsker hunder og hundetrening. Sånn er det bare... Konkurrerer man så trener man mye og er gjerne med i organisert trening der man kan få hjelp, tips og støtte underveis! :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen ting er avl. Det er kanskje litt på siden, men om ingen "gidder" å konkurrere med hundene så blir det jo vanskelig å plukke ut de beste hundene til å vidreføre rasen.

( gjelder kanskje ikke så mye i lydighet/bruks - jeg vet ikke - men for jakthunder er det ganske viktig ).

Jo, det er viktig for oss som driver med lp/bruks/agility. Vi vil jo gjerne ha hunder som har muligheten til å nå til tops, det skal ikke stå på dyra... (verre er det med oss tobeinte)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Susanne og Siri

En annen ting er avl. Det er kanskje litt på siden, men om ingen "gidder" å konkurrere med hundene så blir det jo vanskelig å plukke ut de beste hundene til å vidreføre rasen.

( gjelder kanskje ikke så mye i lydighet/bruks - jeg vet ikke - men for jakthunder er det ganske viktig ).

Det er like viktig for brukshunder. Du kan teste en hund i hue og ræva, men det vil ikke fortelle noe ting om hvordan den er under press, jobb eover lengre tid uten å motiveres osv osv. Det må det faktisk konkurranse til for å se.

Mentaltester, som er mye brukt inne brukshundsporten, sier litt om hva som bor i hunden, men den sier utrolig lite om samarbeid og hvordan den benytter sine egenskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg konkurrerer med hundene mine, er det først og fremst meg selv jeg konker mot. det blir en måte å sjekke om vi har trent nok og riktig. For hundene er det jo ett fett, de liker å få brukt seg, men de er jo ikke avhengige av å konkurrere!

Jeg tror nok at mange som skaffer seg krevende hunder, har et mål innen hundesporten. Ingen kjøper seg vel Ferrari for å småkjøre rundt på gårdsplassen, liksom...eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er like viktig for brukshunder. Du kan teste en hund i hue og ræva, men det vil ikke fortelle noe ting om hvordan den er under press, jobb eover lengre tid uten å motiveres osv osv. Det må det faktisk konkurranse til for å se.

Mentaltester, som er mye brukt inne brukshundsporten, sier litt om hva som bor i hunden, men den sier utrolig lite om samarbeid og hvordan den benytter sine egenskaper.

Jeg regnet egentlig med det, men siden jeg ikke viste 100% turde jeg ikke påstå det :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund kan absolutt bli trent nok selv om den ikke konkurrerer. Men en hund som er hos noen som har som mål å konkurrere vil naturligvis lære nye ting hele tiden, og den vil få utvikle seg veldig langt på en måte.. Har man bare som mål å aktivisere og "ha det moro" kan man fort stoppe litt opp over lengre tid, man mister fort sin egen motivasjon og da er det ikke lenge før hundens motivasjon daler den også. Konkurrerer man kommer man seg mer ut for å trene sammen med andre for man vet jo at det er en stor forutsetning for å kunne stille i en konkurranse og man får et lite "puff i rumpa" !

Emma har aldri konkurrert i noe og jeg vet ikke om hun noen gang vil konkurrere i noe.. Men alikevel så får hun nok mosjon i massevis og hun trenes hver dag. Men jeg kjenner mangel på motivasjon godt på kroppen og drømmen er at vi skal få mange a-ha opplevelser iløped av hennes tid og at vi kanskje en gang kan melde oss på en lydighetskonkurranse. Ikke for noe annet enn å ha noe å trene mot og for moro. Men Emma har det like fint om hun aldri setter foten innenfor en konkurranse selv om.. I mellomtiden trener vi videre og lærer mye underveis. :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man trenger en konkurranse som mål for å klare å jobbe nok med hunden, så er man kanskje inne på litt feil spor?

(det blir kanskje litt som de jeg kjenner som slanker seg for å "bli tynn til sommeren", istedenfor å se verdien av å endre kostholdet permanent og få bedre rutiner... de må liksom lage seg sitt eget "ris bak skapet".... :( )

For jeg antar at man snakker om "normale hundemennesker", som ikke har tenkt å begynne superoppdrett og som ikke kjøper seg de aller, aller beste brukshundemnene... men som kjøper seg relativt "normale hunder" som ellers passer dem?

Hvis det gjelder å sammenligne hele kullet, så behøver da ikke drevne hundefolk formelle konkurranser for å se hva som bor i bikkja... da tenker jeg på oppdrettere som får sett litt av kullet som voksne/eldre hunder; det blir som med utstilling - en god oppdretter kan få et godt overblikk ved å se hundene selv, og - i tilfellet bruks - se hunden an selv og høre hva eier forteller. Det er likevel bare fåtallet i et kull som skal i avl; det er nok hunder i utgangspunktet til at flere enn 1-2 "trenger" å føre de samme beslektede genene videre. Og de som VIL noe med hundene, de trener jo - de har jo et solid formål i utgangspunktet, og da vil de jo få kjøpt ditto hunder av oppdretterne.

Så jeg er helt enig med Huldra - det er pussig, denne vekten som legges på konkurranser, men jeg tror samtidig at det er mer av et fenomen her inne :(

Jeg var selv veldig aktiv i konkurranser noen år, til jeg fikk hund nummer to som jeg ikke hadde så store mål med, og så hvordan det ble VELDIG mye bilventing på begge hundene igrunnen. Trente man rundering, ble det omtrent en sjettedel av tiden som ble brukt til egen hund... ellers ventet og ventet og ventet de, og nummer to var jo ikke under trening. Trente man agility med to hunder, så gikk det med mye tid til bane opp og bane ned og løping til og fra bil for å bytte hund.

Nå er jeg blant dem som mener at noen intense minutter på en bane ikke skal være "istedenfor" fysisk mosjon og stimulans den dagen, men som er mer Ole Brumm og sier ja takk til begge deler. Så jeg kuttet ut i stor grad, og nå trener jeg for moro skyld... ikke like mye, men var det ikke en undersøkelse som viste at mengde var ikke alt?

Til gjengjeld går vi utrolig mye lengre turer enn i konkurransetiden, og en tur i skauen kan by på så mye den også - balansetrening, utforsking, søk. Nå liker jeg å fikle og ordne med hundene da! På turen igår, to og en halv time rusling rundt i byen, så rakk vi både trening på moroting (rygging opp trapp! Fint for bakpartskontroll da...), det ble tapt apport-trening på minsten mens den andre måtte lære å sitte i ro (doggie zen) ved minstens innkomst med gjenstand, det ble et kort godbitspor på plenen ved et hotell, et tonn med miljøtrening, det ble ventetrening (da vi traff venner på gata og hundene måtte holde seg i ro i tjue minutter), sladretrening (nei, alle de fete byduene skal verken gjetes eller jages, men du skal snu og komme tilbake til meg), og så fikk de naturligvis lekt og boltret seg løs da... og alt i rammen av "bare en tur".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her fikk du sagt veldig mye av det jeg tenker også Akela. Jeg tror ikke hunden min har hatt mer tid i bilen noensinne, enn den helga vi var på rik-kurs. De fleste andre var konkurransefolk, og de sa at det var helt vanlig med så mye biltid for hundene. Jeg syntes det måtte bli fryktelig kjedelig for de. I det daglige er utfordringene til min hund mye større enn som så. Jeg undres i mitt stille sinn, når instruktører sier at hunder etter et kurs er helt utslitte og bare sover. Min er klar som et egg når vi kommer hjem, og virker ikke sliten i det hele tatt.

Og ved å ha en hund som alltid er løs hjemme og med god plass rundt oss, så lærer vi noe nytt hver eneste dag sammen. Det blir man sliten av.

Når det er sagt, så har jeg også lyst å prøve meg på LP/RSP. Men det skal ikke være fordi vi må, men fordi vi har lyst. Eller jeg da. Hunden har det nok like bra uansett. Men nå vet ikke jeg om schäfer er betegnet som en krevende rase. Synes ikke det jeg ihvertfall. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det er sagt, så har jeg også lyst å prøve meg på LP/RSP. Men det skal ikke være fordi vi må, men fordi vi har lyst. Eller jeg da. Hunden har det nok like bra uansett. Men nå vet ikke jeg om schäfer er betegnet som en krevende rase. Synes ikke det jeg ihvertfall. :(

Nå hadde jeg skrevet ett langt og godt innlegg (synes jeg selv) så bestemte maskinen seg for at det var ikke så greit likevel, så jeg prøver igjen.

Jeg trener fordi jeg har LYST ikke fordi jeg MÅ, jeg kjøpte meg en brukshund nettopp fordi jeg har LYST til å konkurrere, hadde jeg følt at det var fordi jeg måtte hadde jeg nok funnet meg en annen rase gitt. De jeg trener og konkurrer med trener og konkurrer også fordi de har LYST. Så jeg skjønner ikke helt hvordan noen fikk det snudd til at det var feil fokus på en del av oss, vi som sier det konkurrer jo aktivt? Det holder motivasjonen oppe og derfor trener vi. Skulle jeg nå pensjonere lille idiot her, så ville jeg fortsette å jobbe med han, ikke fordi jeg må, men fordi han fortjener det i og med at han er en hund som bør og skal jobbes med. Hadde jeg følt at jeg kjøpte meg BC fordi jeg MÅTTE jobbe med han, så hadde jeg nok gått en aldri så liten tur i tenkeboksen og vurdert en annen mindre krevende rase, men kjøpte han fordi jeg hadde LYST til å konkurrere og det var og er min motivasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe - Morsom vri det der, hvis man må ha konkurranse å strekke seg mot for å få trent, så er man på feil spor, faktisk.

Nei, jeg MÅ ikke konkurrere for å få trent, men jeg syns det er moro å trene bruks og lydighet, og da blir konkurranser noe å strekke seg mot. At det blir litt "biltid" er mer fordi man leker sosial og skravler seg bort, enn for at man trener andres hunder - for min del ihvertfall (og det er vel en av fordelene med spor fremfor rundering). Men jeg innrømmer glatt at jeg ikke har veldig dårlig samvittighet for å være 3 timer på trening selv om det bare er 1 time effektiv trening - da er det 1 time effektiv trening, og så mye ligger ikke mine hunder i bur at det plager meg stort. Men jeg har de hundene jeg har fordi jeg liker aktivitetsnivået deres, og jeg liker aktivitetsnivået deres fordi jeg vil trene. Konkurranser blir bare "delmål", målet i seg selv er jo å gjøre noe med hunden, og det å konkurrere blir bare en måte å måle hvor langt vi kommer.

Vel, forresten.. Jeg skal ikke være så prektig at jeg ikke innrømmer at det hadde vært veldig morsomt å konkurrere i høyere klasser - og at det og er et mål, på sikt.. Mest for å bevise at man kan, selv med blånde langhårsbelgere fra utstillingslinjer. Men det er ingen krise om vi ikke kommer så langt, og det er ikke hunden som er bremsen - men det er lett å si, sant? Så jeg føler at vi har lyst til å bevise det jeg, og da MÅ vi faktisk konkurrere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et sidespor: Hehe 2ne, det sier vel litt om forskjellene mellom treningsgrupper... dette med biltid og det å være sosial. Jeg har trent et par-tre steder hvor det neiggu ikke var mye "sitte på stolsekken og skravle". Ene stedet rakk vi både å rundere og gå et spor eller to og trene feltsøk, og der var det én lunsjpause og den var på maks en halvtime....

Jeg synes kanskje det er mest ålreit å være sosial når man kan ha MED hunden jeg da... enten man går tur sammen eller har hundene sammen med seg.

Jeg er ikke noe konkurransemenneske i den forstand, selv om jeg konkurrerer hvis jeg har en bra hund og det stemmer ellers; jeg er MEST interessert i å lære om hund og atferd og innlæring, selv om jeg ikke er like flink til å sette det i system og praktisere det til enhver tid.

Margrete, du er jo ikke det "beste" eksemplet, du er da ingen normalhundeeier! :rolleyes::rolleyes:

Du er jo en av de målrettede, som valgte ut fra interesse. Jeg tenker kanskje mer på flere andre tråder, der det nærmest blir til at ingen kan ha schäfer/BC/etc uten å være superaktive også på konkurranseplan. Og der er man jo tilbake til trådstarter.

Det går an å trene uten å måtte bevise noe, men er man konkurransemenneske og VIL konkurrere og skaffer seg hund på det grunnlaget, så er det jo i grunnen noe helt annet!

Møtte for en tid siden en usedvanlig veltilpasset, diger mallehann - som bodde hos en dyktig eier uten snev av konkurranseinteresse, og jeg merker hvordan jeg begynte "forhøret"; "hva SKAL du egentlig med ham", "hva GJØR du med ham da" og så videre - hvorpå fyren gliser litt og har hørt det før. Den gikk løs overalt, han hadde super kontroll på den, han var gammel hundefører, hunden oppførte seg greit rundt alle hundene i parken, og alt var vel... og da merker jeg på meg selv at jeg selv etter å ha sett dette drar igang med "mistenkeliggjøring" inni mitt eget hode :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Vi har en rase som vi anbefaler at får bruke "topplokket", men vi krever ikke at valpekjøperne skal konkurrere. Etter som årene har gått så blir man jo selv litt mer interessert i å prøve seg, men jeg har ingen mål om at mine egne hunder skal bli bruks/lydighets-champion. Men regner med at jo mer jeg trener så vil jeg også etterhvert stille i konkurranser (håper på debut i bruksen i år med en av de), DA kan det nok bli at jeg blir "bitt av basillen" og vil konkurrere enda mer??? Men hvem vet... :( Vi trener jo på de momentene som er med i lydighet/bruks. Hannen vår kommer aldri til å stille i slike konkurranser, men å trene med han er kjempeartig! Og etter hans egen oppførsel å dømme så synes han selv også at det er gøy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...