Fibi og Scilos sin tråd.

[Marianne]

Tror hun har bestemt seg for å veie 19 kilo, jeg. Selvfølgelig burde hun vært 17, men det syns ikke hun.

Altså, det er viktig for jenter å ha litt å ta i altså

[tm100001]

Den linken husker jeg ikke, men kanskje det er Scilos sin historie du tenker på og at linken da nok er fra Dyresonen, eller enda eldre altså Hundesonen før både Dyresonen og Doggis og dermed ikke kan linkes til lengre? Så flink du er som har lest alle sidene. Kjempekoselig.

Scilos ser jo kjempefeit ut på fetterbildene. Han er jo akkurat passe og flyter nok bare ut til ære for fotografen.

Ja, det var Scilos sin historie. Kan du prøve å finne den igjen eller skrive en kortversjon her?

[ida]

Ja, det var Scilos sin historie. Kan du prøve å finne den igjen eller skrive en kortversjon her?

Den sto da på en av sidene, den... Har jeg skrevet den et annet sted, også? Jeg kan godt fortelle det en gang til, bare jeg får spist litt og tørka litt svette.

[tm100001]

Den sto da på en av sidene, den... Har jeg skrevet den et annet sted, også? Jeg kan godt fortelle det en gang til, bare jeg får spist litt og tørka litt svette.

Jeg skumleste det meste altså, men jeg så ingen historie. Eller, det var en med bilder, men jeg skjønte ikke så altfor mye

[ida]

Da begynner jeg med begynnelsen. På femtitallet bodde mine foreldre på Kreta i et par år. Min far var sivilingeniør og var med på å bygge opp Natobasen der. Min mor var ung frue med to småbarn og hadde et herlig liv med hushjelper, stor vennekrets og historiene fra Kreta har levd med oss hele mitt liv. Da jeg skulle bli født reiste mamma hjem for å føde på Rikshospitalet, så det eneste jeg fikk derfra var navnet mitt. I 1975 tok hun meg med på besøk til min greske gudfar og familien hans. Vi hadde to uker delvis hos dem og delvis på det hotellet som fulgte med pakketuren. Jeg falt pladask for øya, maten, kulturen og gutta. Jeg var seksten og hadde aldri opplevd maken til oppmerksomhet. Ikke ekkelt, bare oppvartende. Da jeg ble enda litt eldre reiste vi ned en vennegjeng og festet og badet flere sommere på rad. Så var jeg der en uke med min mor, søster og våre barn da Ane var et halvt år. Det er tjuefire år siden. Så var det mange år med lite penger og Kreta var uoppnåelig.

De siste fem årene har vi reist dit igjen. I sommer skal vi for tredje år på rad til det samme hotellet. Vi reiser med Norwegian og leier oss inn på et lite, privat hotell med basseng, liten restaurant, fem minutter til stranda og verdens koseligste vertskap.

Historien du vil høre er fra den første sommeren vi var der. Sommeren for to år siden. Ingvild som den gang var tolv og jeg reiste alene den sommeren. Fibi var trygt på plass hos Merete på Trofast og vi så fram til to uker uten hund. Vår hund er ikke av det slaget vi kan overlate til venner og bekjente, så det er de to ukene om sommeren vi har hundefri., ellers er hun alltid med oss. Vi landet tidlig på dagen og gikk rett på stranda. På vei opp igjen kom det en valp hoppende mot oss på andre siden av den veien vi må krysse for å komme til hotellet. Vi ble redde for at han skulle springe ut i veien, så vi prøvde å ikke gi ham oppmerksomhet før vi var trygt over på hans side. Bilene kjører grusomt fort og stopper ikke for noen, så det tok vel en fem minutters tid før vi var over. Der kom det en superglad liten guttevofs hoppende mot oss, men s han gaula: "Der er dere jo. Jeg har venta på dere." Han surra rundt oss i tre dager. Da hadde jo vi forlengst forstått at han var vår og at vi måtte følge løpet helt ut.

Hotellvertinnen hadde selv to "stray"hunder og to katter som bare var kommet av seg selv. Hun var av de skjeldne og hadde kastrert dyra sine. Vet dere at kastrerte katter på Kreta får et hakk i øret? Slik ser man at de er kastrert og hører til hos noen. Så vi landet på en torsdag. På søndag fikk han på seg sele, tok sin første dusj med herbal essenses shampo og balsam. Vi visste da at han hadde gått alene hele sommeren. Ingvild og jeg hadde hatt mange og lange samtaler om at vi måtte kjøre løpet ut, hvis vi skulle ta oss av ham. I grunnen var det ikke så mye å lure på. Han hadde jo valgt oss.

Den snille hotellvertinnen vår krysset av på bykartet der vi kunne gå for å få hjelp av en tysk dame som tok seg av forlatte, mishandlete og skadete dyr av alle slag. Så fikk vi våre egne "hjelpere" av henne. Det var et par fra Nederlannd som var på Kreta på tre måneders bryllupsreise og ville gjøre noe for andre i løpet av turen. De kjørte oss til dyrlegen. Hentet og bragte oss hit og dit. Den siste dagen kjørte de oss opp på Akrotiri (en halvøy utenefor byen) der den tyske damen hadde et hus og en hage som en amerikansk dame hadde ansvaret for å passe. Huset var fyllt av hunder, valper, kattebur med morløse kattungekull i ulike aldre og en flamingo på badet. Det var et lite rotehus, men det var et sted å være mens vi ventet på at rabiesblodprøven kunne tas.

De to ukene vi var der nede fikk vi lov til å ha hunden i leiligheten (eller egentlig på balkongen, men det dreit vi i og ble tilgitt) og han måtte jo lære å spise hundemat, spise av skål, leke (det skjønte han ikke noe av), sove når vi sov, tørre å gå over veien (han hadde vel delvis overlevd fordi han aldri hadde krysset den skumle veien), i det hele tatt alt som innebærer å høre til hos noen.

Det året hadde vi fem timers hundefri, istedenfor to uker, men det var igrunnen greit. Så kom dagen vi skulle reise og da vi forlot ham i den "hagen" bundet i en kjetting, gråt vi alle tre. Det siste jeg så var en liten Scilos som hang i kjettingen og hylte.

Dette var i august 2007. 28 januar 2008 hentet vi ham i Kiel. Dit var han bragt av venner av den tyske hjelpedamen. Vi har hele veien blitt hjulpet av snille mennesker. Ellers hadde vi ikke klart det. Den økonomiske biten, ble jo også overkommelig fordi transporten til Kiel ikke kostet oss noe. Molly her inne lønte meg penger, så jeg kunne ta med begge jentene på Kielfergen, da vi hentet ham. Vi fikk en natt på ungdomsherberge, også. Sent om kvelden kom bilen med snille tyske mannen og Scilos trillende inn foran ungdomsherberget.

Vel hjemme hentet vi Fibi på Bærum Kennel (det var der de hadde plass på kort varsel) og slapp Scilos ut av bilen og Fibi ut av kennelen. Etter litt snusing og tissing jumpet begge inn i bilen og var klare til å dra hjem. Fibi slipper ikke fremmede hunder inn i verken bil eller hjem, så hun må ha forstått at han hørte til. De har vært bestevenner fra dag èn og vi aner ikke hvordan hun har kunnet godta ham så umiddelbart. Vi har ingen strategi på hvem som får gå først, spise først eller noe slikt. De bare er og det fungerer utmerket. Begge to sover i senga med meg, hvis ikke en av dem sover oppe med Ingvild. Da tar hun med seg den som kommer når hun legger seg.

For å ta med seg en "sydenhund" må man ha gode hjelpere, sette seg inn i mattilsynets retningslinjer og ha en god porsjon tålmodighet og litt penger. Det er jo dyrt. Dessuten er det en følelsesmessig påkjenning. Derfor valgte jeg å ikke si noe på sonen før han var på plass. Folk her er flinke og fornuftige og har mange gode argumenter for det meste. Også for at man ikke bør importere hunder fra "syden". Vi hadde jo bestemt oss og fulgte hjertet framfor fornuften. Scilos ville ikke ha overlevd vinteren der nede, så det var ikke noe alterantiv å forlate ham på gata. Vi kunne jo ha betalt alt og latt ham bli med på en omplasseringstransport til Tyskland, men han var jo vår. Hva andre syns om det, var igrunnen uinteressant. De eneste som visste noe, var Marianne og Jane (Molly). Marianne ringte jeg til for å få tips, siden hun har importert Tequila. Jane er jo sonenbestevenninne, så hun prater jeg med om alt. Begge to hadde munnkurv og var flinke til ikke å si noe.

Selvom det er mange hunder her som trenger nye hjem, kan jeg ikke love at vi ikke gjør noe slikt igjen. Jeg har aldri tvilt på at vi har gjort det riktige, men det var mange tårer, mange telefoner, mye lengting underveis, så enkelt er det ikke.

EDIT: Grunnen til at jeg innledet med vår historiske tilknytning til øya, er at for oss er jo Kreta nesten "hjemme". Dermed er argumentet med å ta seg av dyr hjemme, før man importerer litt malplassert. Vi føler oss jo hjemme der og har like stor medfølelese med de dyrene som lider der nede. Forskjellen er at det er så ufattelig mange fler av dem der og lidelsene er så mye mer omfattende. Det er jo ikke flere fastboende på hele øya enn i Oslo, men antall hunder, katter og enkelte hester og esler som lider under vanskjødsel, mishandling, grusomme avlivningsmetoder eller forsøk på sånne, er så ufattelig mye større.

[tm100001]

Kjempefin historie! :P

[Gjest]

Ja veldig fin historie Herlige gutten! Men skulle det stått januar 2008, for dere har da hatt han lenger enn siden januar i år eller ?

Så mye gøy dere gjør sammen! Var det plagsomt med insekter på den teltturen deres ?

[ida]

Ja veldig fin historie Herlige gutten! Men skulle det stått januar 2008, for dere har da hatt han lenger enn siden januar i år eller ?

Så mye gøy dere gjør sammen! Var det plagsomt med insekter på den teltturen deres ?

Nå er datoen rettet. Nei, i pinsen var det ikke så mye insekter, men nå ville det nok vært ille. Vi gjør nok ikke så mye mer enn andre, men tar nok mye bilder i perioder. Stort sett er hundelivet vårt veldig koselig. Ellers ville det jo vært ille å ha hund.

[ida]

En dagstur til Lillehammerfjellet (Nordseter) ble det tid til i høstferien...

[Symra&Pippin]

Dette er det vakreste bildet jeg har sett på lenge!

Ellers har jeg nettopp lest historien om Scilos en gang til, og blitt like rørt som sist jeg leste den. Nydelige lille Scilos som visste akkurat hva slags mennesker han skulle se etter.

[ida]

Bussen opp gikk klokka 10 00. Bussen ned igjen til byen gikk 16 40. Ja, det var jo den samme bussen, iallfall samma sjåfør, men det var ikke akkurat kvartersruter, kan man si. Etter å ha besteget Neverfjell, badet i Reinsvatn (Fibi ) og tatt en ekstra runde mot Sjusjøen, var det enda en time til bussen gikk hjem. dermed fant vi en innhegning (sauesankingsplass, kanskje) og trente litt mens vi venta.

For de som måtte lure. Dette er "ligg døøøød" ved modelllæring. For de som måtte lure enda mer. Nei, det er ikke veldig effektivt, men veldig morsomt.

Ny øvelse satt på et øyeblikk. "Grav!"

Endelig kom bussen.Små gutter sover best i armkroken.