Gå til innhold
Hundesonen.no

Lar dere barna være alene med hunden?


LeneG

Recommended Posts

Synes det har vært mye diskusjon om hund og barn her.

Tar derfor opp dette i en egen tråd.

Det virker for meg som om "familiehunden" snart er saga blott.

Hvis man skal ha en hund i huset er man visst hjernedød

om man skulle la den komme i nærheten av barna.

Hunder skal være forbeholdt mennesker uten barn eller

være fysisk avsperret fra dem.

Dette er kanskje å ta litt hardt i men jeg blir fryktelig

provosert av å bli beskyldt for barnemishandling fordi hunden vandrer

fritt iblant oss her hjemme.

Jeg tror at endel enkelthendelser rundt om i verden og spesielt Amerika

og England har gjort alle helt tussete.

At hunder som eierne bedyrer er såååå snille men alikevel dreper, setter standaren

for den normalt trygge "familiehunden" vi har hjemme i stua.

Hadde vært interessant å vite hva dere gjør.

Har dere hunden sammen med barna?

Hvis ikke, hva gjør dere for å skille dem og hvor mye passer dere på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Små barn (pr. definisjon i mitt hodet barn fra 0-10) skal aldri være alene med hund. Uansett om det er familiens egen hund eller ikke.

Jeg tviler imidlertid på at folk mener familiehunden er en saga blott - de fleste hunder er familiehunder, men det betyr ikke at barn og hund bør være uten tilsyn. Har man hund så går man ikke å tar seg en dusj mens familiens femåring er alene med familiens hund. Det gjør man bare ikke.

Har man en ettåring som krabber rundt så går man ikke ut å henter posten mens familiens hund går alene med ettåringen.

Enkle regler for å unngå katastrofe spør du meg.

Jeg har ikke barn selv, men jeg har ivrige tantunger som flittig har besøkt sin tante gjennom oppveksten. Barn som er vant til hunder og som fra dag en har fått forklart hva som er lov og ikke i forhold til dyr generelt - allikevel har de aldri vært alene så mye som ett minutt med mine hunder (og jeg har hunder som er svært tolerante i forhold til både folk og dyr).

Det finnes ikke barnevennlige hunder, men det finnes hundevennlige barn - men selv sistnevnte kategori får ikke være alene med mine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min lillebror på 10 år er ofte alene med hunden vår. Han er alene når han kommer hjem fra skolen, mens jeg fremdeles er på skole eller jobb, og mamma er på jobb. Dette går alldeles utmerket. Broren min sitter seg som regel ned med data eller lego, og hunden sover.

Synes det blir for dumt om ikke barn på 10 år+ kan være alene med familiehunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde vært interessant å vite hva dere gjør.

Har dere hunden sammen med barna?

Hvis ikke, hva gjør dere for å skille dem og hvor mye passer dere på?

Så hvis en ikke lar barna være alene med hunden er det ikke en familehund? Det var da et ganske spesielt standpunkt syns jeg...

Jeg syns IKKE barn under 10 år skal være alene med hund. Uansett hvor rolig, snill, lydig osv osv hunden er så kan ting skje. Både barn og hunder er uforutsigbare, levende individer. Jeg skjønner ikke problemet med å la sikkerheten gå forran og heller være forsiktig fremfor å regne med at det går bra.

Medias fremstilling av ulykker med barn og hund er veldig ofte overdrevet med både bruk av bilder og uttrykk som får det til å virke som at alle hunder er fryktingytende barnemordere. Det er selvsagt ikke sant! Men det viser at mange har et veldig rosenrødt og likegyldig syn på hva en hund kan gjøre. Og de fleste av disse situasjonene kunne tilsynelatende vært unngått om hund og barn ikke var alene uten tilsyn.

Folk må få gjøre som de vil. Personlig vil jeg ikke ta sjansen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hvis en ikke lar barna være alene med hunden er det ikke en familehund? Det var da et ganske spesielt standpunkt syns jeg...

Det har ikke jeg sagt......

Lurte på hva dere gjorde for å skille dem/passe på?

Det har du ikke svart på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lar mine barn være alene med hunden. De er 3, 6 og 11 år. Men da er visse forhåndsregler tatt. Jeg er alltid tilstede i huset, eller rett utenfor huset. Og hunden søker meg så fort hun synes barna er plagsomme. Men, nå skal det være sagt at mine barn ikke har den store interessen for hunden. De er vokst opp med hund, og dermed er den ikke like spennende lenger. Har jeg derimot andres barn på besøk, så får de aldri lov å være alene med hunden. Dette er fordi andre barn gjerne vil klappe, kose og leke med hunden-hele tiden! Og da er det mitt ansvar at hunden får fred. Ikke fordi jeg er redd den skal bite, men fordi jeg aldri kan stole på at "noe" kan skje.

Eldstemann på 11 år, får lov å gå turer og være helt alene med hunden. Men så har eldstemann tross alt 11 års erfaring med hund :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har ikke jeg sagt......

Det var inntrykket jeg fikk av innlegget ditt.

Lurte på hva dere gjorde for å skille dem/passe på?

Det har du ikke svart på.

Er vi hjemme holder vi et lite ekstra øye med hvor hunden og ungen er. Blir begge borte fra synsfeltet er det ikke verre enn å løfte på stumpen og se hva de driver med. Men det er jo ikke snakk om "Big Brother-aktig" overvåking heller, da. Det er jo ikke noe vits i å være paranoid heller. ;)

Er vi borte er Mikey på et rom som ungen ikke går inn på uten at vi er hjemme. Hun har ingen interesse av å gå inn der, ingen fristelser, og dermed går det finfint. (Nå er hun aldri alene hjemme mer enn 5-10 minutter av gangen uansett da hun ikke vil det selv så vi har ikke noe stort problem med det...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg lurer på hva du mener "alene"? Min datter på tre år kan være i samme leilighet mens jeg dusjer! selvfølgelig hun er ett rolig barn som helt siden hun var liten fått klar beskjed om å sette seg på huk og klappe hunden rolig på ryggen. dette gjør hun alltid. Samt at hunder for ett barn som er oppvokst sammen med hunden er det liksom ikke så spennende lenger. Hun bryr seg ikke om hundene kommer lilly med en leke eller ball tar hun tak i den og leker med lilly men ikke noe mere en det. Mine hunder er små og jeg vet at de ikke kan gjøre skade i henne. Og ja selv om hun ennå er liten så vet jeg at hun ikke hadde gjort noe med hundene. +at jeg dusjer alltid med åpen dør. Og hører alt som foregår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lar mine barn være alene med hunden. De er 3, 6 og 11 år. Men da er visse forhåndsregler tatt. Jeg er alltid tilstede i huset, eller rett utenfor huset. Og hunden søker meg så fort hun synes barna er plagsomme.

Det er vel omtrent sånn det er her bortsett fra at mine barn er 5, 7 og 9 år.

Det første halve året vi hadde Bessie var jeg mye mer påpasselig og da gikk jeg faktisk ikke

på do alene. Da var jo minstemann 2 år og jeg visste ikke hvordan Bessie ville reagere.

Nå føler jeg meg trygg på henne sammen med mine barn men er som Linda Marie veldig

påpasselig når det er andre barn her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst med hund og det har aldri vært noe problem. Jeg lærte tidlig hva man skal og ikke skal gjøre i nærheten av en hund. Og lå hunden og sov skulle den få ligge i fred. Med mor og far på jobb og ellers bare storebrødre hjemme var det veldig koselig og fint med en "hundebeskytter". Kvelder alene hjemme ble også tryggere uten hund.

Lærer barn hvordan de skal behandle hunder og hunden er normalt greit, ser jeg ingen grunn til at man ikke skal kunne la barn i skolealder være alene sammen med familiehunden. Barn under 6 år trenger kanskje noe mer tilsyn da disse både er yngre, mindre og gjerne ikke helt tenker over konsekvenser helt enda...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er hunden min enda valp så dem er nok ikke alene med henne enda. Til det er hun for voldsom mot minstemann på 4. Det skal sies at han kan finne på å springe og dermed er leken igang. MIn eldste på 10 kan godt være alene med henne, for han passer på både døra og de andre.

Blir spennende nå når det går mot jobbing og hun skal være hjemme

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en gutt på 2 år og venter en til som kommer i neste mnd ;)

Men jeg lar aldri 2åring være alene noen sted enda, så her går det litt hånd i hånd med at han da heller aldri blir alene med hundene. Men hundene går jo løs i leilligheten og det gjør jo sønnen min også.. så kan jo ikke altid se dem til en hver tid hvis gutten min har gått ut i gangen feks og hundene følger etter. Men jeg er jo altid i nærheten. Og de blir eller aldri stengt inne alene med han noen sted... Han får heller ikke lov og oppsøke dem på soveplassene sine, der er vi nøye! og ikke gå bort til dem når dem spiser..

Men sønnen min fungerer veldig fint nå sammen med hundene, Hannhunden min og han har sin daglige lekerunde i stuen her ;) Da sitter som regel jeg altid og følger med da... mye fordi det er ekstra koselig og opservere dem sammen også i lek.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg jobbet i barnehage ble jeg lært at barn under 7 år ikke har empati med andre arter. Det tar tid å utvikle empati og selv om barnet kan virke aldri så snill med dyr har de ikke en fullgod forståelse av at dyr føler frykt og smerte. Ergo bør ikke barn under 7 år være alene med dyr, av hensyn til dyret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg jobbet i barnehage ble jeg lært at barn under 7 år ikke har empati med andre arter. Det tar tid å utvikle empati og selv om barnet kan virke aldri så snill med dyr har de ikke en fullgod forståelse av at dyr føler frykt og smerte. Ergo bør ikke barn under 7 år være alene med dyr, av hensyn til dyret.

unskyld meg loke men jeg tror det er ytterst feil. <jeg kjenner veldig mange barn som er oppvokst med foreldre som driver med dyr. altså jobber med dyr på heltid. Og jeg må si at de som har fått klare grenser på hva man skall og ikke skall gjøre fra de er helt små så går det bra. Min datter har empati så det suser! Mere en meg feks ;) Hun vet nøyaktig hva hundene vill alerede i så ung alder. Hvis hundene for vondt er hunden første til å gå bort og klappe og kysse den på hode.

En annen ting jeg har merket som er ganske underlig er at jeg har to hunder jeg ruller for utstillingde må ha på seg pysjamas hele tiden pga av rullene. de er like i størelsen og prikk like i fargen jeg blander dem ofte i hvertfall etter bytte av pysj. Min datter har aldri i livet blandet dem aldri! Selv når gutten har på seg rosa pysjen og jenta den lyseblåe så har hun aldri sagt feil. Jeg selv har ofte kjeftet på den feile hunden i forbifarten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

unskyld meg loke men jeg tror det er ytterst feil. <jeg kjenner veldig mange barn som er oppvokst med foreldre som driver med dyr. altså jobber med dyr på heltid. Og jeg må si at de som har fått klare grenser på hva man skall og ikke skall gjøre fra de er helt små så går det bra. Min datter har empati så det suser! Mere en meg feks ;) Hun vet nøyaktig hva hundene vill alerede i så ung alder. Hvis hundene for vondt er hunden første til å gå bort og klappe og kysse den på hode.

En annen ting jeg har merket som er ganske underlig er at jeg har to hunder jeg ruller for utstillingde må ha på seg pysjamas hele tiden pga av rullene. de er like i størelsen og prikk like i fargen jeg blander dem ofte i hvertfall etter bytte av pysj. Min datter har aldri i livet blandet dem aldri! Selv når gutten har på seg rosa pysjen og jenta den lyseblåe så har hun aldri sagt feil. Jeg selv har ofte kjeftet på den feile hunden i forbifarten.

Jeg tror det er helt riktig ;)

Jeg har som sagt jobbet med barn og sett den søteste snillest gullungen plutselig oppføre seg som et lite ondskapsfullt monster. Klare grenser er helt fint det, men det har ingenting med empati å gjøre. Barn har faktisk ikke empati overhodet før de er 2-3 år. De kan si "stakkars fisken" eller "stakkars martin gråter" i det ene øyeblikket for så å smekke til "stakkaren" i full kraft med spaden i det neste. At datteren din ser forskjell på hundene dine betyr ikke at hun har fullgod empati for de...

Jeg har alltid vært usedvanlig opptatt av og glad i dyr, men jeg kan selv huske at jeg har vært direkte grusom mot dyr når jeg var liten og trodde ingen så meg. Jeg visste det ikke var lov, men jeg forsto ikke fullt ut hva jeg gjorde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det kan være noe i det Loke sier.

Se her. Om empati

Empatien kommer ikke av seg selv. På sett og vis må den være lært, eller i det minste må vi kunne si at forholdene må ha vært lagt til rette for at barnets naturlige empatiske potensiale har kunnet utvikle seg

Står mer der, men syns dette fanget det viktigste. Empati er medfødt, men må utvikles gjennom læring. Altså vil ikke små barn ha noe særlig forståelse av hva empati og medfølelse egentlig er...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg lurer på hva du mener "alene"?

I mitt tilfelle dreier det seg om opptil kanskje 10 min alene men

i umiddelbar nærhet.

Du vet, gå på do, dusje, ja utføre ærender i ett annet rom mens hund og barn er alene.

Jeg har som sagt jobbet med barn og sett den søteste snillest gullungen plutselig oppføre seg som et lite ondskapsfullt monster.

Jeg har ikke jobbet med barn men jeg har monstre selv :P

Vet at barn kan finne på mye rart men jeg velger å stole på

at barn og hund klarer seg alene littegrann.

Er mer redd for at ungene skal skade kattene våre. De skal jo koses og løftes hele tiden.

Verre med rugga på 60 kg da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke barn nå men får forhåpentligvis i løpet av et par dager(om hanslutter og være så treg!:P ), så jeg har tenkt litt på akkurat dette og har funnet ut at jeg mener akkurat det samme nå som jeg gjorde før situasjonen ble aktuell og det er at barn og hund har ingenting alene og gjøre.

Jeg tviler meget sterkt på at noen av mine hunder ville bitt ungen men problemet er at jeg kan aldri forutsi 100% hvordan de vil reagere i en hver situasjon og jeg kan heller ikke forutsi 100% at de ikke havner i en situasjon de ikke takler. Så mitt barn får ikke være alene med noen hund før han er over en viss alder(jeg syntes 10 år hørtes bra ut).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei-Aldri!

for det første er hun bare 8 mnd og for det andre har vi tatt henne flere ganger i å stjele barnas mat for så å glefse etter de når de skal ta det tilbake..

får se hvordan det går seg til når både hun og ungene blir eldre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg jobbet i barnehage ble jeg lært at barn under 7 år ikke har empati med andre arter. Det tar tid å utvikle empati og selv om barnet kan virke aldri så snill med dyr har de ikke en fullgod forståelse av at dyr føler frykt og smerte. Ergo bør ikke barn under 7 år være alene med dyr, av hensyn til dyret.

Hvis barn under 7 år ikke får mulighet til å bli kjent med dyr, så vil heller ikke denne empatien utvikles noe særlig raskt etter min mening.

Jeg ser en klar forskjell mellom barn som vokser opp uten dyr og de med dyr. Da taler jeg om dyr i forstand hund eller katt. Barn som vokser opp i miljøer uten dyr har en økende tendens (nå snakker jeg om rundt 2 år og oppover) til å dra hund/katt i halen, løfte katter opp på de voldsomste måtene osv osv.

Har du et barn som vokser opp med et dyr som de MÅ forholde seg til og FÅR regler de må opprettholde, så vil også deres empati for dyr generelt modnes raskere og grensene for fornuftig samvær (i barnets forståelse) øke.

Nei, jeg har aldri hatt en hund da min datter var "liten". Men, jeg har sett tøtto i interaksjon med hunden nå (hun er 9 år, han 2.5) og jeg er rimelig så trygg på dem. Derimot, har hun besøk av andre (uavhengig av om de er vant med dyr eller ei) så holder jeg oppsyn. Dette fordi selv om de gjerne er vant til dyr, så betyr ikke dette at de er innforstått med de samme reglene jeg har kjørt under mitt tak. Og da er det min jobb å lære dem dette, hvis de ønsker noe som helst kontakt med min hund.

Uansett, de får ikke lov til å leke med Sofus. Det er noe jeg faktisk presiserer hele tiden. Dyr skal ikke lekes med.

Må videre få sagt at til tross for at jeg vet at min datter er aldri så fornuftig, så var hun aldri alene med Sofus da han var valp/unghund. Etterhvert som jeg også har lært ham å kjenne, så har grensene blitt endel mer vide.

Tror det kan være noe i det Loke sier.

Se her. Om empati

Står mer der, men syns dette fanget det viktigste. Empati er medfødt, men må utvikles gjennom læring. Altså vil ikke små barn ha noe særlig forståelse av hva empati og medfølelse egentlig er...

Men hvordan få effektiv og god læring hvis en skal holdes adskilt? Empati (etter min mening) vil modnes på en mer fornuftig og effektiv måte hvis barnet får ha et fornuftig forhold til dyr under grenser de har mulighet for å forstå. Dette må selvfølgelig individualiseres etter det aktuelle barnets fatteevne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvordan få effektiv og god læring hvis en skal holdes adskilt? Empati (etter min mening) vil modnes på en mer fornuftig og effektiv måte hvis barnet får ha et fornuftig forhold til dyr under grenser de har mulighet for å forstå. Dette må selvfølgelig individualiseres etter det aktuelle barnets fatteevne.

Ved at en voksen er til stede og rettleder barnet? Barnet lærer ikke mer empati av å være alene med dyret. Det er ingen her som sier at barn ikke skal omgåes dyr, men de bør ikke være alene med de...

Jeg fikk også høre hele tiden at dyrene ikke var leketøy, jeg er oppvokst med hund, undulat og katt og hadde foreldre som var svært strenge med hvordan vi behandlet dyrene. Allikevel ble de fort leketøy når vi var uten oppsyn og kjedet oss...

Storesøsteren min har tre barn og har vært minst like streng med sine barn når det kommer til uvettig håndtering og mas, allikevel fant de den ene katten sperret inne i lekekisten til 5 åringen.... det var uvisst hvor lenge han hadde vært der, guttungen hadde glemt katten helt bort, den skulle jo sove.

Kjeftingen når det ble oppdaget var nesten intressant: moren som kjefter om at han VET han ikke får gjøre sånn med gråpus, guttungen som bekrefter at han vet at han ikke får lov, men altså - gråpus skulle bare sove :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså - at man ikke lar barn og hund være alene sammen, er det ensbetydende med at man holder de adskilt? Jeg ser ikke helt sammenhengen der jeg..

For jeg regner med at vi snakker om små barn, under skolealder eller opp til 10 år? Og hvor ofte overlater man så små barn til seg selv da, uavhengig om man har hund eller ikke? Føler meg plutselig som den overbeskyttende moren her :rolleyes:

Mine barn har ikke vært alene med mine hunder før nå det seneste året - nå er de straks 11 og 14 år gamle. Og det er ikke aktuelt å la andres barn være her om jeg må forlate huset uten å ha med meg hundene, en ting er at jeg (og hundene) stoler på og kjenner MINE barn, men det gjelder ikke andres barn!

Mine barn har hatt mye med hundene å gjøre de, mens jeg har vært der. Datterbarnet har til og med gått agilitykurs med eldstetispa, og det finnes ikke et menneske i verden vesla her liker bedre å leke med enn guttebarnet. Det er mulig å ha samhandling mellom barn og hund mens det er en voksen til stede, vel? Som kan gå inn og bryte av før noen blir pressa lenger enn de ønsker?

Hvordan jeg har fått dusjet, laget mat og handlet? Mine barn har vært i barnehage/gått på skole, samt lagt seg flere timer før meg. Driver jeg på kjøkkenet, så ligger alltid hundene der - og nei, selv ikke i dag får mine barn ha med seg hundene på rommet med lukket dør - det de ikke kan gjøre med hundene mens jeg ser det, trenger de helt klart ikke å gjøre med hundene!

Jeg er ikke spesielt redd for at mine hunder skal skade mine barn eller omvendt - men barn er barn (og må LÆRE empati ja, noe jeg ikke har tenkt at hundene mine skal lære dem, selv om de er kjekke "hjelpemidler") og hunder er hunder, man kan ikke vite sikkert om noen av delene oppfører seg som lært i alle settinger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke latt hunden min være alene med et barn! Men det er forskjellig fra hund til hund! Men det er lurt å legge barnet et sted hvor hunden ikke kommer til.. Hunder kan jo tro at små barn er leketøy, kan kanskje begynne å småbite litt eller noe.. Spørs hvor lite barnet er.. Jeg ville nok unngått det.. LYKKE TIL:)

Jeg ville ikke latt hunden min være alene med et barn! Men det er forskjellig fra hund til hund! Men det er lurt å legge barnet et sted hvor hunden ikke kommer til.. Hunder kan jo tro at små barn er leketøy, kan kanskje begynne å småbite litt eller noe.. Spørs hvor lite barnet er.. Jeg ville nok unngått det.. LYKKE TIL:)

GLEM DET JEG SKREV I STED! :P

Hvis det er et barn fra 3-6 år, da ville jeg ikke latt de være alene.. Jeg er bare 13 jeg da, men jeg var alene med hunden min når jeg var ca. 8-9 år. Det gikk helt fint. Man burde lære barnet å respektere hunden først da.. Liksom at det ikke begynner å dra hunden til seg eller holde den fast, da kan hunden fort bite.. Spørs også hvor stor hunden er da.. Jeg har en border collie, sånn mellomstor hund, det går helt fint.. Men det som har mest og si er hvordan hunden oppfører seg til vanlig.. Er den grei, har aldri bitt noen, hører når man ber den om noe osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså - at man ikke lar barn og hund være alene sammen, er det ensbetydende med at man holder de adskilt? Jeg ser ikke helt sammenhengen der jeg..

For jeg regner med at vi snakker om små barn, under skolealder eller opp til 10 år? Og hvor ofte overlater man så små barn til seg selv da, uavhengig om man har hund eller ikke? Føler meg plutselig som den overbeskyttende moren her :rolleyes:

*klippet*

Hehe.. ja, jeg ser nå at dette kom uheldig ut. Det jeg forsøkte å få frem er at man kommer til et punkt hvor en kan se mer eller mindre hva som bor i både hund og barn (9 år som sagt) og ikke minst, dem imellom. Dette ser en jo mens man iaktar og følger med samspillet dem imellom. Det har tatt tid før jeg har følt at jeg kunne ta en dusj uten å måtte putte pelsen i ett rom og tøtto i et annet. Men nå har den tiden kommet. Og nei, jeg er ikke for at ved en hvis alder, så kan man automatisk la dem være alene sammen.

Jeg har brukt tid på å finne ut hvor mye og når akkurat mitt barn og akkurat min hund kan være sammen. Andre får kjenne seg frem med sitt eget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For jeg regner med at vi snakker om små barn, under skolealder eller opp til 10 år? Og hvor ofte overlater man så små barn til seg selv da, uavhengig om man har hund eller ikke? Føler meg plutselig som den overbeskyttende moren her :rolleyes:

Totalt OT, men - første gangen jeg var hjemme alene en hel dag var den gangen jeg var 5,5 år og BLÅNEKTET å gå på "seksårsen" hvorpå pappa spurte om jeg bare skulle være hjemme hele dagen, da - og jeg svarte ja. Jeg overlevde det også, til tross for alle de skumle kjøkkenknivene og fyrstikkene jeg kunne ha funnet på å leke med - men greia er kanskje at pappa skjønte at jeg ikke kom til å leke med det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...