Gå til innhold
Hundesonen.no

Å bli brutalt desorientert


TonjeM

Recommended Posts

Skrevet

Idag har jeg ligget hjemme med snørr og feber. Var litt pysete og tok litt paracet, så det ble varmt da feberen gikk ned og jeg åpnet det ene stuevinduet før jeg inntok sofaen. Lå der og hadde det egentlig riktig så bra med lille basenji som ryggvarmer og flat-tomsing som rytmisk ansiktsvasker (han lå på gulvet ved siden av meg, men med jevne mellomrom fikk jeg et "trøstende" slikk (positiv tolkning av illeluktende slim belegg i fjeset)). Fredelig var det - men så en lyd av flaksing, litt kvirrevitt og så VILLT OPPSTYR! Plutselig var verden blitt et kaos av veggklatrende basenji og entusiastisk flatcoat som raste veggimellom - en liten nusselig kjøttmeis hadde fløyet inn av det åpne vinduet! Kjenner dere den der følelsen av total desorientering? Der lå man altså fredlig og nøt sine småplager (akkurat plagsomt nok til at man ikke kan gå på jobb, men ikke så plagsomt at ikke sofaligging er deilig..), og så skjer det noe som snur verden opp ned, man tror jo man skal stryke med av hjerteinnfarkt, grå hår og rynker og alt for mye adrenalin pga bråheten i overgangen mellom idyll og huskestue - men man klarer altså i første omgang ikke helt å skjønne HVA som skjer. Lille basenji skulle altså ha tak i den der kjøttmeisen som fløy fra gardinstang til gardinstang - hun tok rennafart og løp opp etter vegger og vinduer - kom riktig høyt opp også. I første omgang skjønte jeg ikke hvorfor hun løp på veggene, trodde bikkja hadde tørna. Flatten skjønte jo ikke han heller, men han skulle jo ikke være noe dårligere så han løp bare frem og tilbake - kompenserte for sin manglende innsikt med å øke antall km/time. Og så var det den lille pippelippen da. Kvirrevitt kvirrevitt og flakse flakse. Jeg forsøkte å åpne verandadøren (flatten løp straks ut for å se om det var noe ute på veien som var årsak til all livligheten!) men fuglekreket fløy aldri dit. Så her var det om å vippe vinduer helt opp på vid gap, ble litt engstelig av det jeg - tenk om basenjien føk ut av vinduet også? Så for meg rene tegnefilmen - først flaksende fugl ut av vinduet forfulgt av "flyvende basenji" - men i motsetning til tegnefilmer så har vi jo tyngdekraft - og 2 etasjer ned.. På den annen side så var det liksom ikke noen annen løsning. Kjøttmeisen var tydeligvis svært stressa (diare er liksom ikke beskrivende nok..) og basenjien likeså, så jeg tok sjansen. Vippet opp det ene vinduet - fuglen fløy ut - og basenjien etter - men hun tok en slags "bråstopp" i spranget (det var ihvertfall helt tegnefilm!) og landet elegant på innsiden av vinduet. Tittet etter fuglen, og gikk så og la seg i sofaen som intet hadde hendt. Flatten og jeg roet oss litt etter litt vi da.. jaja, fikk opp pulsen dette! Ikke så mye som den gangen nabokatten hoppet inn gjennom vårt åpne soveromsvindu en mørk natt (det skal jeg fortelle om en annen gang) men sånn at man følte at egentlig er ens hjerte ganske sterkt ja!

Skrevet

Utrolig morsom historie TonjeM! Har du noengang vurdert å skrive bok om lille basenji og flattomsingen - det tror jeg hadde slått skikkelig an :P Du er virkelig en flink forteller og jeg ler like godt hver gang jeg leser en av historiene dine :lol::D Fortsett å fore oss med fortellinger slik at vi får trimmet lattermuskelene våre!

Skrevet
Flatten skjønte jo ikke han heller, men han skulle jo ikke være noe dårligere så han løp bare frem og tilbake - kompenserte for sin manglende innsikt med å øke antall km/time.

Fantastisk bra! :lol:

Skrevet

Morsomt, fikk meg en god latter! Det minte meg om en lignende historie for mange år siden. Gubben og jeg skulle ut en lørdagskveld, og hundene (en rottishann og hans unge datter) skulle være hjemme alene. Vi slapp dem ut i hagen før vi skulle gå, jeg var på badet og gemalen løp rundt og lette etter skoene sine. Hundene kom inn, fikk hvert sitt tyggebein, vi sa "ha det" og gikk.

Litt utpå natten kom vi hjem, og fant hjemmet i kaos. Stoler var veltet, gardiner revet ned, og det luktet noe grusomt. Snakk om å bli edru på sekundet, vi trodde der hadde vært innbrudd. Oppå vaskemaskinen på badet satt en fresende, vettskremt katt, to hunder stresset rundt og peste. Kattebeistet hadde kommet seg usett inn mens døra sto åpen, og mens vi var borte, hadde hundene oppdaget den ubedte gjesten. Det var litt av en jobb å fange inn katten,det ble mye fresing og kloring! Men etterhvert ble den sluppet ut i friheten, og vi måtte sette igang med vaskebøtten.

Ikke særlig morsomt akkurat da, men i ettertid har vi sett for oss scenariet, og har ledd godt!

Skrevet

Herlig historie! Ser det levende for meg :D

Hadde en fugl på besøk for noen år siden, før jeg fikk meg hund. Da hadde jeg heldigvis katter i hus, og to sek etter at fuglen kom inn av vinduet satt den fast i kattekjeften. Da var jeg rimlig raskt ut å fikk reddet fuglen ut av munnen på henne og ut av vinduet igjen. Uten en skremme selvfølgelig, men sikkert litt skjelven. Uten katten hadde jeg nok aldri klart å fange den lille pipipen, og egentlig ikke orket å ta i den i det hele tatt, men der og da var det ikke så mye å tenke over :lol:

Skrevet

*Ler så jeg gråter* -igjen :lol: (Gjør alltid det av historiene dine)

Bare at denne gangen var det skrekkelig vondt- med tanke på at jeg ligger hjemme med lungebetennelse, hodepine & feber, og har begerenset pustekapasitet.

Men (*fnis*) -det var vel verdt det!

Gosjameg. Lurer på hvordan huset her hadde sett ut etter et slikt besøk- med 4 voksne basenji'er, en gal sheltie (som kunne ha imitert flat'en veldig bra innbiller jeg meg- og attpåtil bidratt med høylytte bjeff for hele flokken- i og med at de ikke sier så mye i slike jakter) og 6 helsprø basenji valper :rolleyes:

Også henger jeg meg igjen på bok- masingen igjen, Tonje! NÅR (her er det ikke snakk om HVIS, altså!) den kommer ut skal jeg sende den på forskudd til hver valpekjøper og si at det er obligatorisk lesestoff. Så kan de være litt forberedt, iallefall. :D

Skrevet

:lol:

Kjenner igjen det der med å løpe fram og tilbake i stort tempo for å kompensere for at man ikke forstår hva som skjer. Her i huset er det Symra som gjør det. Hun har ikke engang lært at man skal hoppe tre meter opp i lufta og gaule hvis noen har kommet hjem og befinner seg ute i gangen, derfor løper hun fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet istedet.

Skrevet

Fy søren jeg lo så jeg greit :lol: Minner meg om den hysteriske dachsen vår. Hun er akkurat lik :D

Grein* mener jeg... jaja sånn er det når man skriver med øynene full i lattertårer :P

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...