Gå til innhold
Hundesonen.no

Å bli brutalt desorientert


TonjeM

Recommended Posts

Skrevet

Idag har jeg ligget hjemme med snørr og feber. Var litt pysete og tok litt paracet, så det ble varmt da feberen gikk ned og jeg åpnet det ene stuevinduet før jeg inntok sofaen. Lå der og hadde det egentlig riktig så bra med lille basenji som ryggvarmer og flat-tomsing som rytmisk ansiktsvasker (han lå på gulvet ved siden av meg, men med jevne mellomrom fikk jeg et "trøstende" slikk (positiv tolkning av illeluktende slim belegg i fjeset)). Fredelig var det - men så en lyd av flaksing, litt kvirrevitt og så VILLT OPPSTYR! Plutselig var verden blitt et kaos av veggklatrende basenji og entusiastisk flatcoat som raste veggimellom - en liten nusselig kjøttmeis hadde fløyet inn av det åpne vinduet! Kjenner dere den der følelsen av total desorientering? Der lå man altså fredlig og nøt sine småplager (akkurat plagsomt nok til at man ikke kan gå på jobb, men ikke så plagsomt at ikke sofaligging er deilig..), og så skjer det noe som snur verden opp ned, man tror jo man skal stryke med av hjerteinnfarkt, grå hår og rynker og alt for mye adrenalin pga bråheten i overgangen mellom idyll og huskestue - men man klarer altså i første omgang ikke helt å skjønne HVA som skjer. Lille basenji skulle altså ha tak i den der kjøttmeisen som fløy fra gardinstang til gardinstang - hun tok rennafart og løp opp etter vegger og vinduer - kom riktig høyt opp også. I første omgang skjønte jeg ikke hvorfor hun løp på veggene, trodde bikkja hadde tørna. Flatten skjønte jo ikke han heller, men han skulle jo ikke være noe dårligere så han løp bare frem og tilbake - kompenserte for sin manglende innsikt med å øke antall km/time. Og så var det den lille pippelippen da. Kvirrevitt kvirrevitt og flakse flakse. Jeg forsøkte å åpne verandadøren (flatten løp straks ut for å se om det var noe ute på veien som var årsak til all livligheten!) men fuglekreket fløy aldri dit. Så her var det om å vippe vinduer helt opp på vid gap, ble litt engstelig av det jeg - tenk om basenjien føk ut av vinduet også? Så for meg rene tegnefilmen - først flaksende fugl ut av vinduet forfulgt av "flyvende basenji" - men i motsetning til tegnefilmer så har vi jo tyngdekraft - og 2 etasjer ned.. På den annen side så var det liksom ikke noen annen løsning. Kjøttmeisen var tydeligvis svært stressa (diare er liksom ikke beskrivende nok..) og basenjien likeså, så jeg tok sjansen. Vippet opp det ene vinduet - fuglen fløy ut - og basenjien etter - men hun tok en slags "bråstopp" i spranget (det var ihvertfall helt tegnefilm!) og landet elegant på innsiden av vinduet. Tittet etter fuglen, og gikk så og la seg i sofaen som intet hadde hendt. Flatten og jeg roet oss litt etter litt vi da.. jaja, fikk opp pulsen dette! Ikke så mye som den gangen nabokatten hoppet inn gjennom vårt åpne soveromsvindu en mørk natt (det skal jeg fortelle om en annen gang) men sånn at man følte at egentlig er ens hjerte ganske sterkt ja!

Skrevet

Utrolig morsom historie TonjeM! Har du noengang vurdert å skrive bok om lille basenji og flattomsingen - det tror jeg hadde slått skikkelig an :P Du er virkelig en flink forteller og jeg ler like godt hver gang jeg leser en av historiene dine :lol::D Fortsett å fore oss med fortellinger slik at vi får trimmet lattermuskelene våre!

Skrevet
Flatten skjønte jo ikke han heller, men han skulle jo ikke være noe dårligere så han løp bare frem og tilbake - kompenserte for sin manglende innsikt med å øke antall km/time.

Fantastisk bra! :lol:

Skrevet

Morsomt, fikk meg en god latter! Det minte meg om en lignende historie for mange år siden. Gubben og jeg skulle ut en lørdagskveld, og hundene (en rottishann og hans unge datter) skulle være hjemme alene. Vi slapp dem ut i hagen før vi skulle gå, jeg var på badet og gemalen løp rundt og lette etter skoene sine. Hundene kom inn, fikk hvert sitt tyggebein, vi sa "ha det" og gikk.

Litt utpå natten kom vi hjem, og fant hjemmet i kaos. Stoler var veltet, gardiner revet ned, og det luktet noe grusomt. Snakk om å bli edru på sekundet, vi trodde der hadde vært innbrudd. Oppå vaskemaskinen på badet satt en fresende, vettskremt katt, to hunder stresset rundt og peste. Kattebeistet hadde kommet seg usett inn mens døra sto åpen, og mens vi var borte, hadde hundene oppdaget den ubedte gjesten. Det var litt av en jobb å fange inn katten,det ble mye fresing og kloring! Men etterhvert ble den sluppet ut i friheten, og vi måtte sette igang med vaskebøtten.

Ikke særlig morsomt akkurat da, men i ettertid har vi sett for oss scenariet, og har ledd godt!

Skrevet

Herlig historie! Ser det levende for meg :D

Hadde en fugl på besøk for noen år siden, før jeg fikk meg hund. Da hadde jeg heldigvis katter i hus, og to sek etter at fuglen kom inn av vinduet satt den fast i kattekjeften. Da var jeg rimlig raskt ut å fikk reddet fuglen ut av munnen på henne og ut av vinduet igjen. Uten en skremme selvfølgelig, men sikkert litt skjelven. Uten katten hadde jeg nok aldri klart å fange den lille pipipen, og egentlig ikke orket å ta i den i det hele tatt, men der og da var det ikke så mye å tenke over :lol:

Skrevet

*Ler så jeg gråter* -igjen :lol: (Gjør alltid det av historiene dine)

Bare at denne gangen var det skrekkelig vondt- med tanke på at jeg ligger hjemme med lungebetennelse, hodepine & feber, og har begerenset pustekapasitet.

Men (*fnis*) -det var vel verdt det!

Gosjameg. Lurer på hvordan huset her hadde sett ut etter et slikt besøk- med 4 voksne basenji'er, en gal sheltie (som kunne ha imitert flat'en veldig bra innbiller jeg meg- og attpåtil bidratt med høylytte bjeff for hele flokken- i og med at de ikke sier så mye i slike jakter) og 6 helsprø basenji valper :rolleyes:

Også henger jeg meg igjen på bok- masingen igjen, Tonje! NÅR (her er det ikke snakk om HVIS, altså!) den kommer ut skal jeg sende den på forskudd til hver valpekjøper og si at det er obligatorisk lesestoff. Så kan de være litt forberedt, iallefall. :D

Skrevet

:lol:

Kjenner igjen det der med å løpe fram og tilbake i stort tempo for å kompensere for at man ikke forstår hva som skjer. Her i huset er det Symra som gjør det. Hun har ikke engang lært at man skal hoppe tre meter opp i lufta og gaule hvis noen har kommet hjem og befinner seg ute i gangen, derfor løper hun fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet istedet.

Skrevet

Fy søren jeg lo så jeg greit :lol: Minner meg om den hysteriske dachsen vår. Hun er akkurat lik :D

Grein* mener jeg... jaja sånn er det når man skriver med øynene full i lattertårer :P

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...