Gå til innhold
Hundesonen.no

Valg av rase


maritnorli

Recommended Posts

Hei!

Vi er et par som ønsker oss en hund, men vi syns det er veldig vanskelig å velge hvilken rase!

Det er egentlig ikke så viktig om det er rasehund eller blandingshund, men det er veldig viktig

at den passer godt til oss slik at begge trives.

Har du noen forslag til hvilken hund som kan passe?

Vi liker turer, både i byområder og skog/fjell, men vi jakter ikke.

Vi liker å slappe av i sofaen :)

Vi vil ikke ha en utstillingshund, men en hund for tur, selskap og hygge.

Den må ikke være for stor eller røyte mye for vi har en ganske liten leilighet

Vi er ikke erfarne hundeeiere

Utseendet er ikke så viktig, men vi syns beagle er veldig fin.

Det er kjempebra om dere kan hjelpe!

Tusen takk:)

Marit

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beagle er jo en jakthund, og kan etter det jeg har hørt være vanskelig å ha løs pga. sterk lyst til å følge spor. Den er jo også korthåret, og korthårete hunder røyter, og de røyter hår som sitter godt fast i alt som er av tekstiler (det kan selvsagt reduseres en del om man er flink til å børste hunden utendørs, eventuelt bade den en del). Ellers passer den sikkert godt til deres kriterier.

Nå er jeg nybakt lundehundeier, og synes kanskje det også kan være en rase å tenke på. Kan nok røyte litt, men har en kjekk størrelse, og er en veldig fin turkamerat. Den lille pelsen som faller av, er dessuten enklere å fjerne fra tekstiler enn korthår a la whippet og beagle. Dessuten er det en sjelden og fascinerende rase som fortjener å bli tatt vare på. Hun elsker å ligge i sofaen, og er grei å ha løs (der det passer).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

i skal gå efter en hund der er under kategorien selskabshund eller nogle få af de drivende hunde, da i ikke er interesseret i en hund der evt. jager og der heller ikke er for stor, eller røyter for meget.

her er et par forslag.

Boston terrier ca.6-11 kg det er en aktiv- og god familiehund, der ikke kræver så meget pels stell.

dansk-svensk gårdhund ca 32-39 cm høje, aktiv og god familiehund, meget lærenem og kræver ikke meget pels stell.

Pharaoh hund ca. 53-61 cm høje, er en meget aktiv og intelligent hund, der er livlig og legesyg, men som også elsker at kose med sin familie, som ikke kræver megetprels stell.

Det er bare et par forslag, men tag og evt gå på de forskellige racehundes websites og læs mere om dem. :thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

i skal gå efter en hund der er under kategorien selskabshund eller nogle få af de drivende hunde, da i ikke er interesseret i en hund der evt. jager og der heller ikke er for stor, eller røyter for meget.

her er et par forslag.

Boston terrier ca.6-11 kg det er en aktiv- og god familiehund, der ikke kræver så meget pels stell.

dansk-svensk gårdhund ca 32-39 cm høje, aktiv og god familiehund, meget lærenem og kræver ikke meget pels stell.

Pharaoh hund ca. 53-61 cm høje, er en meget aktiv og intelligent hund, der er livlig og legesyg, men som også elsker at kose med sin familie, som ikke kræver megetprels stell.

Det er bare et par forslag, men tag og evt gå på de forskellige racehundes websites og læs mere om dem. :thumbs:

Faraohund holdes muligens som selskapshund i dag, men gjett om de har jaktinstinktene og -egenskapene i behold!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den avler som min veninde kender, som har avlet pharaoh hunde de sidste 20 år, hans hunde har aldrig jagtet, er lidt nogle pyser.

Og avleren betegner dem mere selv som selskabshunde.

At de aldri har jaktet, handler vel mer om at den formen for jakt man bruker faraohunder til ikke er tillatt i Norden, enn at hundene ikke har instinkter, tenker jeg. At de er pyser, tror jeg ikke de som har sett dem på lure coursing-banen vil være helt enige i... (der jaktinstiktet deres lokkes hørbart fram...)

Uansett tror jeg kanskje ikke trådstarter vil finne faraohunder så appellerende, all den tid beagelen unektelig ser litt annerledes ut (men jeg velger å svare likevel, så tråden "bumpes" og de kanskje får andre tips).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle svar! Jeg tok testen til canis før jeg laget denne tråden, og jeg syns det kom en del rare svar.

For eksempel fikk jeg opp at beagle ville passe godt, og dette er en hund som jeg har lest mye om og har hatt lyst på, men vet ikke om den passer på grunn av at den har så sterkt jaktinstinkt. Vil den ikke mistrives om den ikke får jakte da?

Her er resultatet av testen minus de som ikke var aktuelle...

Beagle

Chesapeake bay retriever

Dansk-svensk gårdshund

Lapsk vallhund

Norsk buhund

Norsk lundehund

Pinscher

Shiba

Staffordshire bull terrier

Det er jo flere her som dere har nevnt... så nå får jeg bare lese mer å se hva det blir til! Det er jo artig å ha en norsk rase da, og lundehunden ser veldig fin ut:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må si at jeg ikke liker testen på canis, den gir kanskje en pekepinn, men jeg hadde aldri valgt rase etter den.

Men DSG kan jo kanskje passe den? Stor hund i liten kropp, tåler mer enn det ser ut som. Kan være med på lange turer, men samtidig få en fridag uten at den flyr på veggen. Den kan nok være krevende for noen i valpeperioden, men sånn hører vel til? Jeg har til gode å møte en agressiv eller en med adferdsproblemer når det kommer til DSG. De går også med de fleste hunder, noen er veldig kjælne, vil sitte på fanget osv osv, mens andre liker heller å være litt for seg selv. Dette er rottefangere, så litt instinkt er det jo. Men fungerer fint som en hund i liten leilighet midt i byen. Tilpasser seg bra gjør den også. Noen kan være litt pinglete når det kommer til vær, og vil kanskje heller være inne en reinværsdag. Men er forskjell fra individ til individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo flere her som dere har nevnt... så nå får jeg bare lese mer å se hva det blir til! Det er jo artig å ha en norsk rase da, og lundehunden ser veldig fin ut:)

Lundehunden ER kjempefin (heeeeelt objektiv, selvsagt...) - og jeg har knapt opplevd maken til positiv mottakelse (på nett, riktignok) fra andre rasemiljøer enn den jeg har fått blant lundehundeiere. Nå har jeg jo først og fremst min egen lundehund som referanse, og hun har et usedvanlig tydelig språk, og flere spesielle atferder som gjør henne til en spennende, "primitiv" hund å ha - samtidig som hun er lettstelt og lettvint. De er også fine flokkhunder, så om dere vurderer mer enn en hund i framtida, bør ikke en lundehund være noe hinder for dette.

Når det gjelder det å nevne negative sider ved en rase, kan det være et tveegget sverd. Jeg velger likevel å kommentere dem. De finnes hos alle raser, og det er viktig å forberede potensielle eiere på dem, synes jeg, om man er oppriktig opptatt av at rasen skal komme i rette hender. Jeg har bare noen ukers erfaring med rasen, men velger å trekke fram de mindre positive sidene jeg opplever ved rasen.

Lundehunder kan ha sine helseproblemer, det skal være sagt. Min Shiba er (foreløpig) frisk, men mage-/tarmproblemer forekommer det en del av, men i stadig flere tilfeller lar disse seg behandle.

Renslighet kan også være en utfordring for lundehundeiere, etter det jeg har skjønt - men det er de nok ikke alene om blant smårasene (selv om det kanskje ikke snakkes så mye om i andre raser...). Min Shiba er ikke alltid like flink å si fra om at hun må tisse, men nå når jeg har hatt henne i noen uker, har jeg funnet ut når jeg må være litt obs (etter hovedmåltidet), og da har det gått bra.

Om dere fremdeles er interessert i rasen, vil jeg anbefale dere å sjekke ut Norsk lundehundklubbs hjemmesider, og kanskje melde deg inn i lundeforumet på samme side. Der har de et eget underforum for de som lurer på om lundehund er den riktige rasen for dem, og mitt inntrykk er at deltakerne der er både ærlige og informative.

http://www.lundehund.cc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...