Gå til innhold
Hundesonen.no

Om det å gå tur med to hunder


Recommended Posts

Jeg har et sånn hanefotbånd eller hva det heter, men det har jeg aldri prøvd. Det kan umulig funke på Symra og Pippin. Er det noen som bruker sånne? Jeg synes det er ille nok å hindre at Pippin tisser på Symra eller at Symra biter Pippin i øret når jeg holder dem i hvert sitt bånd. Problemet er at jeg synes det er fomlete med to bånd, en vakker dag mister jeg ett av dem, og jeg har altså to hunder med lite sans for innkalling. Innkalling er noe tull, synes begge to. Nå har jeg fått den lyse ideen at jeg kan feste de to båndene sammen ved å tre det ene håndtaket gjennom det andre. Mye mindre fomlete, bare et bånd å holde i/passe på, og hvis jeg skulle miste det tror jeg det blir mye enklere å få tak i dem når de er knyttet til hverandre.

Hvordan gjør dere andre med flere hunder dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn gjorde jeg det:

20070518_0627.jpg

Nå skal det sies at hanefot fungerer best når hundene har fått rast fra seg og etter at yngstemann har lært å høre på et "nei" når den skal henge seg fast i ører, pels, kjake, hvasomelst på eldstemann i tide og utide :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bruker helt vanlige bånd. Stort sett holder jeg begge båndene i én hånd uten å knyte dem sammen. Gjør dette hvis jeg passer en tredje hund også. Syns det går helt greit. Det hjelper jo med litt øvelse og ikke minst at hundene blir voksne og og litt roligere :P . Hvis jeg knyter sammen båndene øverst blir det fort surr hvis hundene går rundt meg på hver sin side.

Hanefot gir for liten frihet på vanlige turer, men hvis vi skal gå på et sted hvor det er veldig folksomt (f.eks Oslo S), knyter jeg sammen båndene ca 20-30 cm fra enden nederst, slik at det blir en hanefot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det går ikke an å sy en litt lengre hanefot?:P

går veldig fint å bruke det her,men begge er jo valper OG tisper :Laugh:

Kan jeg spørre om hvorfor de skulle være vanskeligere å bruke det pga at de er tisper begge to?

Vil tro hun mente at det kan være enklere når begge er tisper? Unngår iallefall at de tisser på hverandre. :P

Jeg bruker bare vanlige lærliner, går ofte med 3-4 i gangen, går greit det. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi går tur i skogen går den yngste i sele, langt bånd som jeg fester rundt livet, den eldste har jeg i vanlig bånd; ho hater å gå med sele, gjemmer seg når jeg finner den fram.

Hanefot bruker jeg kun når jeg er på steder de må holde seg ganske tett rundt beina mine; dvs oppføre seg pent:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man lufter dem først før man kobler dem i hanefot spiller vel ikke kjønn noen rolle, hannhunder trenger ikke nødvendigvis å markere på annenhver stolpe og busk (finnes det mer irriterende?).

Nei, selvfølgelig, men går man tur på 2-3 timer vil hundene nødvendigvis tisse iløpet av turen, også hannhunden. Og av erfaring så vet jeg at det er lett at hannhunden tisser på tispa som er mye mindre. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To hunder, to hender - enkelt og greit.. Har aldri brukt hanefot, syns det er en uting, da MÅ de jo gå ved siden av hverandre da. Men så bruker jeg ikke jentene i trekkarbeid heller, når jeg tenker meg om.. hehe

Når jeg hadde Gubbelille og Herverket, gikk Gubbelille i flexibånd og Herverket i leietau til hest. Men Gubbelille var en fornuftig husky som visste at man beveger seg fremover når man er på tur, ikke rundt omkring sånn belgere gjør :rolleyes: Og jo, Herverket fikk seg stadig en dusj urin på hodet, siden han alltid skulle snuse der Gubbelille skulle tisse - og gamle Gubber får lov å markere på hver stolpe, så lenge de går pent mot stolpene og ikke tror de er tøffeste gutten i gata (de fikk IKKE tisse på hekker og prydplanter da, og ikke før vi var ute på veien utenfor feltet her - det får forøvrig ikke jentene lov til heller).

Er vi på tur for å "lese avisen" og gå på do, så er det DET vi gjør. Da trener vi ikke, hverken psykisk eller fysisk. Da er det rom for å vase ut i renner og sjekke hvilken hannhund som har tissa høyest på stubben og sjekke om den katta som det lukter av enda, fortsatt er i nærheten - innen rimlighetens grenser (nøkking og røsking er IKKE populært.. Eller lov!) - og da vil jeg ikke bruke hanefot, nettopp fordi de skal kunne gå mer enn 60 cm fra hverandre. Om jeg må ha en hånd fri (sende sms på tur er veldig nødvendig :closedeyes: ) har jeg begge båndene i en hånd..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt spent på hvordan det blir å gå tur med to hunder på en gang... Orry er et virrehode uten like, og når man skal "lese avisen", skal den leses grundig! Han surrer derfor ofte inn både meg og seg selv, så det kan jo bli spennende å se hvorda det går hvis hund nummer to gjør det samme *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...