Gå til innhold
Hundesonen.no

Tolleren Josie


Miriam
 Share

Recommended Posts

  • Svar 121
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering igjen Lang historie litt kortere: Rett før jul virket hun stivere og stølere enn normalt, ville ikke hoppe inn i bilen på samme måte, "stålsatte" se

Noen av dere har sikkert fått det med dere allerede, men verdens fineste, morsomste og vakreste Tollerfrøken er ikke mer… ? Hun ble akutt dårlig på kvelden 16. juni i år, og dessverre var det ingentin

Tenkte det var på tide med en liten oppdatering nå nesten et halvt år etter operasjonen. Josie har vært mye bedre i ryggen etter operasjonen, og jeg ville valgt det samme om igjen hvis jeg måtte velge

Posted Images

  • 1 year later...
  • 1 year later...

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering igjen :)

Lang historie litt kortere: Rett før jul virket hun stivere og stølere enn normalt, ville ikke hoppe inn i bilen på samme måte, "stålsatte" seg liksom litt før hun hoppet opp i sofaen, og flyttet mye mer på seg enn hun pleier. Vi dro til veterinæren her vi bor, og de tok noen bilder som viste blant annet spondylose. De henviste oss videre til Veterinærhøgskolen/NMBU for CT, som viste "bløtvevsfortykkelse" i L7/S1 (helt nederst i ryggen). Jeg snakket litt med forskjellige veterinærer for å få litt mer input, blant annet Thomas Sissener ved Din Dyreklinikk i Sandefjord. Han tittet på bildene og vi snakket en del sammen før vi ble enige om at hun sannsynligvis ville bli bedre med en operasjon.

I skrivende stund er det 11 dager siden hun ble operert for skiveprolapsen, ironisk nok har hun sin på akkurat samme sted som jeg har min prolaps. Operasjonen gikk kjempefint, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med hjelpen vi har fått der, både i forkant av operasjonen, under og etter. Selv om det er en god kjøretur unna ville jeg gjort det igjen på et blunk.

Etter operasjonen hadde hun fått et smerteplaster som skal gi mye smertelindring, samt at skulle hun få en del smertestillende, blant annet Tramagetic - som jeg har vært mye borti selv med min egen rygg. På meg virker de veldig dårlig, og det gjorde de visst for henne også. På torsdagen ville hun ikke legge seg, og skrek hver gang hun prøvde. Når hun omsider fikk lagt seg ned, og hadde sovet en liten stund (sånn ca 10 min) våknet hun igjen og skrek når hun skulle reise seg opp igjen.

Jeg hadde løpende kontakt med Sissener, og han foreslo en annen smertestillende, Neurontin, som vi etter litt om og men klarte å få tak i på et apotek et stykke unna. Hun fikk en Rimadyl og en Neurontin-tablett, og det gjorde visst susen. Helt utslitt og utrolig trøtt sovnet hun omsider i senga si, og sov hele natten gjennom. Dagen etter var hun merkbart veldig mye bedre, og kunne både reise seg og legge seg uten at det kom noen ulyder.

Hun virker mye piggere allerede, det virker som om hun tror at hun er frisk som en fisk igjen :P Nå skal hun holdes i ro i 4-6 uker, og får ikke hoppe opp i sofaen før det. Hun skal også bæres i trapper, så nå er jeg veldig glad for at vi bor i et hus så og si helt uten trapper!

Jeg må si at jeg er veldig imponert over henne, hvor godt hun har taklet alt dette - jenta er snart ni år og "kom ikke til å bli mer enn to år" i følge en veterinær vi var hos da hun var valp. Vi fikk også høre at hun ikke er den "tøffeste hunden i gata", og det er jeg uenig nå, kjenner jeg :P Det hun mangler i mot til å møte skumle ting i en mentaltestløype, tar hun godt igjen for i smertemestring, tålmodighet og "guts" av den andre typen - den man trenger for å møte motgang og smerter over tid.

Godt med fullforsikring, var det også, og ekstra godt at Din Dyreklinikk har direkteoppgjør med Agria (og litt godt at jeg har vært fremsynt nok til at jeg hadde forsikret henne for så høye summer som mulig, for dette hadde ikke gått om jeg måtte betalt av egen lomme). Og selvfølgelig godt at Thomas Sissener var tilgjengelig på relativt kort varsel, han fortjener all verdens ros. En mer medfølende og kompetent veterinær har jeg aldri møtt på, og nå har det jo tross alt blitt noen veterinærbesøk i løpet av årenes løp.

Så alt i alt har jenta mi det veldig bra, og vi ser begge frem mot sommeren og litt flere turer i tiden som kommer!

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt å lese at det ser ut til å gå bedre med jenta di! :wub:

Sånn på sidelinjen, så er det merkverdig rart at dere har/hadde problemer på samme sted, og at samme smertestillende ikke funket. Selvsagt kan det være tilfeldig at dere har problemer på samme sted, og at smertestillende sånn generelt sett funker dårlig på akkurat det, men noen ganger tenker jeg at det er påfallende med likheter mellom hund og eier.. Noen ganger virker det også som om at hvis det går over for den ene, så går det over for den andre også.. Tenker ikke på sånne alvorlige ting som operasjon, men feks halting og smerter. Interessant egentlig. :) God bedring fremover begge to! :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 months later...

Tenkte det var på tide med en liten oppdatering nå nesten et halvt år etter operasjonen. Josie har vært mye bedre i ryggen etter operasjonen, og jeg ville valgt det samme om igjen hvis jeg måtte velge på nytt. Jeg har imidlertid ikke følt at hun er kommet seg 100 % etter at hun ble så stiv og rar i fjor vinter.
Hun har virket veldig gammel, unormalt stiv og vil ikke være med på tur, vil ha masse kos (og dét er uvanlig, det!), det stinker død og fordervelse av munnen hennes, og hun har bare vært veldig annerledes i det siste. Vi var innom veterinæren her vi bor for å få fjernet noen små kuler som hun får med ujevne mellomrom, men plutselig hadde hun gått opp fem kilo siden forrige innveiing (tre uker tidligere)! 

Jeg skjønte ingenting, og trodde det var noe galt med vekta hos veterinæren, men etter å ha veid en fôrsekk fant vi ut at den viste riktig antall kilo. Det ble tatt videre prøver av henne, og når vi fikk resultatene viste de klart og tydelig at hun har lavt stoffskifte. Heldigvis, får jeg vel si, siden det har vist seg å være veldig lett å behandle. 
Nå har hun gått på medisiner i snart to uker, og NÅ kjenner jeg henne igjen; lykke på fire labber, smiler fra øre til øre fra morgen til kveld, drar i båndet og snuser på tur, hopper lettere opp i sofa og stoler, og har ikke like intenst kosebehov lenger (akkurat det er leit, men sånn har hun alltid vært). Hun kommer igjen løpende for å hjelpe til når hun hører at jeg holder på med klesvasken, henter tøfler etter turer, sover mindre og er bare mye mer opplagt! :D  Ikke er hun like "bollete" lenger, heller, så hun virker mye lettere i kroppen nå enn for noen uker siden. 

Hun imponerer meg stadig med livsgnisten sin, og evnen til å "si i fra" når noe er galt (selv om jeg har litt tungt for å skjønne hva hun mener innimellom), og at hun - som "kom til å bli maks to år" i følge enkelte veterinærer - er blitt NI år nå vitner bare om hvor tøff den lille tuppa mi kan være! 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

Den som gir seg er en dritt, sies det, så etter halvannet år med intens utredning har veterinærene på Evidensia Oslo Dyresykehus funnet ut at min søte lille Josie har lupus…  Hvorvidt hun har SLE (systemisk) eller DLE ("hudvarianten") har de ikke helt klart å konkludere med, men jeg skal ta henne med til en annen veterinær som skal ha mer kompetanse på området.
Veldig godt å endelig få svar på hva som har feilet jenta mi siden hun var liten, selv om det er en kjip beskjed å få.
Hun står på kortison og responderer veldig bra så langt - bare skrekkelig sulten!

  • Sad 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Noen av dere har sikkert fått det med dere allerede, men verdens fineste, morsomste og vakreste Tollerfrøken er ikke mer… ? Hun ble akutt dårlig på kvelden 16. juni i år, og dessverre var det ingenting å gjøre for å redde henne, selv om vi dro rett til veterinær. På ca to timer gikk jeg fra å være hundeeier til å være uten den beste lille røde pelsballen som finnes. Det viste seg at hun hadde en aggressiv type kreft i milten (hemangiosarkom), med spredning til leveren. Denne krefttypen gir ofte ingen symptomer før en av svulstene sprekker, og hunden viser symptomer på indre blødninger (som var tilfellet her). En mager trøst er at jeg fikk følge henne på den siste reisen. 

Det er utrolig trist, og huset er veldig tomt uten alle påfunnene hennes, den søte trampingen hennes når hun ville ha oppmerksomhet, og den evigvarende siklingen når noen åpnet en sjokolade her i huset ❤️

IMG_2549.jpg.3a51373f749bafdd673eb7324321f03d.jpg

IMG_2504.thumb.jpeg.a28df6054cb428d11ffe917a7b071359.jpeg

 

  • Sad 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...