Er jeg alt for bløthjertet?

[Symra&Pippin]

Når jeg åpner skuffen der kobler, hundeposer etc ligger, så kommer to lykkelige hunder springende. Veldig ofte ender det da med at begge blir med ut. Jeg klarer bare ikke å ta med bare den ene, og så står den andre igjen og ser etter oss med triste øyne!

Men poenget er at de har så ulike behov. Ofte skal jo begge bare ut på tissebæsjerunde, da er det jo greit. Men andre ganger tenkte jeg å trene "gå-pent-i-bånd" eller ringtrening med Symra, eller gå en skikkelig tur med Pippin. Pippin forstår når jeg sier at han må vente, men han ser skuffet ut likevel. Symra bjeffer fortvilt hvis jeg tar med bare Pippin, selv om far er hjemme.

Jeg tror dette med å være så bløthjertet er en biologisk greie som rammer oss som nærmer seg bestemoralder. (Besteforeldre er jo en fin motvekt til strikte foreldre med oppdrageransvar). Men hvordan løses dette i de tusen hundehjem?

[mowgli]

Hehehe! Kjenner meg meget godt igjen i det du skriver her. Har selv 4 hunder med forskjellige behov og er rett og slett nødt til å dele de opp: 1 valp som må lære å takle verden på egne ben og en intens og litt usikker bjeffer som også trenger å gå uten støtte av de andre når noe er "skummlet" - men det er like trist/leit hver dag når jeg tusler bortover med 3 triste tryner i vinduet bak meg.

Men det blir jo snakk om å prioritere og trøste seg med at de blir ikke sjalu og misunnelige slik vi mennesker blir - også er jo alt absolutt glemt når vi kommer tilbake fra turen.

[Marianne]

Huff ja jeg kjenner igjen den der...! Det går stort sett greit å gå fra Lita og bare ta med Tequila men omvendt er IKKE ok.. Lille polvott liker ikke å bli forlatt og det gjor hun et stort nummer ut av... :glare:

Men som Colliegirl sier, det er bare å være "hard" for det er glemt igjen ganske så fort Det er nok værst for oss på 2 ben, uavhengig om vi er bestemødre eller ikke..!

[ida]

Nei, supertanter er vel ganske bløthjertete innimellom, de også.... Det går jo an å ta med begge og binde den ene mens du trener den andre, kanskje.

Minne meg selv på hvorfor jeg bare vil ha èn hund om gangen

[Mirai]

Jeg har èn, og jeg syns det er trist hver gang jeg ikke tar henne med. F. eks når jeg må gå om morran til jobb eller legge meg om kvelden

[akela]

Det er faktisk ulempen med to hunder... som begge ikke vil noe mer enn å bli med ut på tur.

De korte periodene hvor jeg bare har hatt en hund, er det utrolig mye lavere terskel for å ta med hunden når jeg skal stikke ned i kjelleren, opp på loftet (bor i leiegård), ut med søpla - alle disse småærendene som myker opp dagen litt for en hund. Det var også mulig å "smugle" den med på jobben, eller andre steder der jeg er.

For jeg hater å skuffe en, og måtte "velge", og det har neppe noe med alder å gjøre - sånn har det alltid vært, og sånn var det i familien også; en for alle, alle for en er mottoet. Har forøvrig en venninne med tre barn som har bestemt seg for hvert år å ta med et barn alene på en "bare jeg og mor"-ferie, men hun kan jo forklare det - også ut fra alder, og ungene har jo fremtidsaspektet som ikke hunder har, og kan glede seg til "sin tur".

Så jeg tar også nærmest alltid med meg begge mine, uansett. Unntaket er hvis en hund er syk/nyoperert/halt, men det er jo heldigvis sjelden. Hvor ille det er for hunden å bli igjen alene, mens kameraten får være med? Vel, mine er gjeterhunder og blir rimelig desperate - klart man kan si det er en "vanesak", men det de begge vil er å være sammen med meg. Og derfor har jeg dem jo. Kjenner andre med litt andre raser, som sier at ene hunden godt kunne finne på å ikke ville bli med (var en sær rase), og fikk bli igjen alene. Jeg tror mine måtte være døde for å synes noe slikt...

[Huldra]

*Host* Kjenner meg igjen der ja. Syns det var trist å måtte forlate enten Tulla eller Casper alene når den andre skulle få alene-tid med meg. Men jeg tenkte som så at de hadde det best hver for seg (og det hadde de virkelig), og så stakk jeg kanskje noe litt godt til den hunden som skulle være igjen. Da jeg hadde Ymer i krisekhjem her, så syns jeg ikke det var så trist å forlate Tulla. Hun er jo så daff, og ville ikke alltid være med heller. Og når han måtte ut først om morgenen (ikke husren), så gjorde ikke det henne noe, og så gikk jeg tur med henne alene etterpå. Hvis tiden med hver hund hadde blitt helt skjeivfordelt, fx at en liten valp fikk mye mer tid med meg enn gamlehunden, da hadde det vært verre. Men når jeg visste at begge hundene fikk det de trengte (uansett om det var med en gang eller de måtte vente litt), så syns jeg at begge hundene fikk mer ut av det. De fikk da hele min oppmerksomhet når vi trente, jeg trengte ikke å ha et halvt øye på den andre som var bundet osv. Dessuten er det bra for valper å ikke alltid være med den andre hunden, de må jo bli selvstendige også, ikke alt for avhengig av den eldste.

[Carina]

Jeg synes alltid det er leit å la en være igjen, men vet samtidig at det er det beste for alle parter. En fuglehund og en belgisk fårehund er veldig forskjellige og gutta mine har helt ulike behov. Tar jeg begge med blir det til at minsten får mest oppmerksomhet, rett og slett fordi han er den som henger i beina på meg hele tida. Så for eldstemann sin del, tar jeg dem helst på tur hver for seg selv om vi ofte koser oss sammen alle tre (fire).

Så det er en litt kjip følelse akkurat i det man går ut av døra, men vet jo at det er det beste for alle parter 'in the long run'.

[Aussieglis]

Tipper nok jeg vil kjenne det på samvittigheten min også når jeg får to i hus! Bare jeg skal ut med søpla uten å ta med Emma'en så står hun pent og pyntelig og venter på meg med spørrende øyne. "kaaaan jeg ikke få være med da?"

Iallefall, jeg har lenge tenkt på det sånn; at ingen av hundene har særlig vondt av å må være igjen. Den som blir igjen får jo tur og trening den også, bare ikke aaaakkurat der og da. Det er jo ikke alltid de må ligge alene og vente mens man er ute heller, ofte er det jo noen hjemme uansett. Emma koser seg når hun er alene hjemme sammen med samboeren min f.eks. Hun utnytter det til det fulle at han er BLAUT tvers igjennom, tigger til seg godis og snorker oppå han i sofaen. Ja iallefall.. Hun blir nok ikke å synes det er veldig trist å ikke få være med alltid, men SÅKLART vil hun jo helst være med hun også!

Det jeg skal gjøre først blir å få lært begge hundene å være stille når den ene jobbes med, slappe av uten å være sammen hele tiden osv. Det blir godt når man er over den "haugen" hvor de kan være normale hunder selv om den ene trenes med og ikke den andre.

Når man får valp så er det jo viktig at valpen får stå mest mulig på egne ben iløped av den første tiden og under all miljøtrening og sånt. Veldig fort at de henter trygghet hos den eldste hunden, og når den ikke er til stede så er den yngste mye mer forsiktig av seg.

[Havana]

Da jeg overtok Theo (han var ca 3 år), var planen at han skulle få bo seg til litt før jeg begynte å gå separate turer med dem. Plutselig hadde det gått 6 år Det hender at Isak er hos foreldrene mine i noen dager, og når jeg bare har Theo er det ikke noe problem for han å være alene hjemme. Problemet oppstår når den ene ser at jeg tar med den andre ut. Det er ikke det at jeg ikke har samvittighet til å la en sitte igjen hjemme, men den som blir igjen må selvfølgelig "fortelle" alle naboene om det. Jeg bor i blokk og vil gjerne bevare det gode forholdet jeg har til naboene mine.

De siste to ukene har jeg passet en hund til, og da har jeg innimellom latt to og to være igjen hjemme mens jeg tok med meg en ut. Det gikk veldig greit. (Nesten fristende å skaffe seg en hund til Neida, jeg kommer ikke til å gjøre det.)

På den annen side har jeg egentlig ikke hatt så stort behov for å gå separate turer med hundene heller. Jeg har heller ikke drevet med noe spesifikk trening mens jeg har hatt begge to, og derfor har vi heller trent på ting som de kan drive med samtidig. Ellers har jeg begynt med å binde en eller legge en i dekk mens jeg gjør et par øvelser med den andre, og så bytter de på. Det er jo god trening for hunden å takle å se på uten å delta også.

Det var en periode i fjor da Isak slet med benet sitt, som jeg gjerne skulle ha gått med dem hver for seg. Heldigvis er Theo verdens mest tilpasningsdyktige hund. Han er fornøyd enten han får 10 minutter eller to timer tur. Og jeg hadde Isak hos foreldrene mine innimellom slik at Theo kunne få litt ordentlig morsjon uavhengig av Isak. Men nå har Isak blitt såpass bra at begge får den turmengden de trenger samtidig.

[Benedicte]

Huff, slik er jeg også! Heldigvis har jeg tre stykker nå, så det er litt bedre for de to som blir igjen

[comit]

oj oj kanskje jeg bør skaffe meg hund nr. 3 ????????????????????? For da trener jeg en. mens to er hjemme og da slipper jeg å ha litt dårlig samvitighet ovenfor de to hjemme......hmmmmmmm

Men føler at 3 hunder på en matfar/lufter/trener blir litt mye hund for en person, da måtte det blitt en liten sofagris, en litt større mosjonist og en aktiv brukshund

[Eva-Kihla]

Kjenner meg igjenn!

Eks skal lære Whi og bli med p\å bilturer osv uten Teq, staaaakar Teq. Hu vil også væfre med da...

[Symra&Pippin]

Apropos det å trene flere hunder...

Noen ganger i løpet av dagen setter jeg Symra opp på et bord (for å spare ryggen min) der hun trener på å stå pent og bli håndtert/vise tenner. Når hun har stått pent uten å røre seg noen sekunder får hun en godbit. Ved siden av bordet står Pippin og tilbyr adferder for harde livet! Han sitter, ligger, tramper på alt som kan ligne på en target, henter ballen, frosken osv. Han får godbiter innimellom han også da. Storebrødre er nå søte

[Peers]

Jeg ser for meg at dette blir en problemstilling når hund nr 2 kommer i hus her og ja... Allerede nå, når jeg bare går ut alene og lar Orry være igjen, står han alltid med bebreidende, triste og nærmest tårevåte øyne, og jeg kan ikke engang forestille meg uttrykket hvis han ser jeg går av sted med en annen hund.

Så du er absolutt ikke alene om å være bløthjertet, det kommer til å rive meg i hjertet når jeg havner i samme situasjon