Avliving - Hvor lenge blir du?

[Argyr]

Jeg ønsker ikke å spore av debatten jeg heller, men da jeg var og avlivde min Gubbelille, så følte jeg vel at han var letta.. Han hadde hatt dårlige perioder hele vinteren, men når jeg måtte avlive Herverket i begynnelsen av februar, så føler jeg at han ga opp litt. Han ble avlivet i begynnelsen av mars, og det føltes som at han syns det var greit (jeg veit - kjempe menneskeliggjøring). Eneste som var supertrist, var at jeg ikke klarte å la være å gråte, og den dagen var den eneste gangen han faktisk reagerte på det - noe som gjorde det enda tristere, fordi jeg ikke ville at han skulle dø med det som siste syn/følelse (igjen - kjempe menneskeliggjøring)

Jeg er egentlig ikke med på at det er menneskeliggjøring. Jeg tror ikke de har noe bevisst forhold til eget liv eller at de har noen formening om døden, men jeg tror fullt og fast på at de alle sammen når et punkt hvor DE er lei av å leve - hvor det blir slitsomt. Dette er selvsagt noe man ikke får oppleve når man avliver hunder pga. f.eks, gemytt.

Jeg husker så godt schäferjenta vi hasteavlivet i fjor sommer, hun lå i baksetet i bilen utenfor dyreklinikken (jeg vil ikke ha dem inn der, det blir for klinisk og ukjent) hun kikket ikke opp på vetten engang (trist fortid med tilhørende "diller" på fremmede mennesker, men hun ga blaffen da).

Jeg veit ikke helt om folk egentlig vil vite hva som KAN skje under en "standard avlivning" jeg? Jeg har hatt "flaks" med mine dyr, de har sovnet vakkert inn, men det er ikke alle avlivninger som er sånn heller (selv om det sjeldent oppstår problemer). Det er forøvrig en av grunnene til at jeg vil være med dyrene mine til siste slutt, jeg vil være der om det skulle skje noe uvanlig, så de ihvertfall har et kjent ansikt hos seg..

Dette er et vanskelig tema synes jeg, men for hundens del tror jeg det er nødvendig å fortelle folk - for å minske panikken/forferdelsen hos de som er tilstede. De mer sjeldne tilfellene er kanskje best å ikke informere om - de er ikke alltid like "riktige" for hunden, og kan bidra til fortvilelsen, fordi hunden ikke gikk så stille og fredelig som den skulle. Men de helt vanlige "ufarlige" tingene ved en avlivning er bra å vite om, tror jeg. Da slipper man å lure på hva som foregår når man står der og er uforberedt.

[Pus]

Jeg har fulgt mine til siste sprøyte, og litt til. De har alle vært helt rolige, trygge, og de har sovnet inn i armene mine.

De som har vært for store til å ha på fanget, de har jeg sittet på gulvet med, og holdt rundt, sånn som vi har sittet sammen så mange ganger gjennom årene.

Aldri har jeg opplevd annet enn en uendelig trygghet og kjærlighet under denne prossessen.

I det øyeblikket veterinæren har erklært hunden for død, da kommer reaksjonen. Gråt, hyling, fortvilelse, de er ugjenkallelig borte..

Siste gangen, min 12 år gamle tervueren, han ble avlivet her hjemme, med meg og min mann tilstede. Han sovnet stille inn i senga si. Veterinæren var her til vi klarte å slippe ham fra oss, og det håper jeg at hun vil være om ca 15 år, når våre to småtroll er klare til å forlate denne verden!

[giggi]

Trist tråd dette, sitter med klump i halsen, vil aldri denne dagen skal komme jeg

Jeg har aldri vært med å avlivet et dyr da, men jeg vil så absolutt sitte til siste slutt.

[Guest 2ne]

Jeg er egentlig ikke med på at det er menneskeliggjøring. Jeg tror ikke de har noe bevisst forhold til eget liv eller at de har noen formening om døden, men jeg tror fullt og fast på at de alle sammen når et punkt hvor DE er lei av å leve - hvor det blir slitsomt. Dette er selvsagt noe man ikke får oppleve når man avliver hunder pga. f.eks, gemytt.

Jeg husker så godt schäferjenta vi hasteavlivet i fjor sommer, hun lå i baksetet i bilen utenfor dyreklinikken (jeg vil ikke ha dem inn der, det blir for klinisk og ukjent) hun kikket ikke opp på vetten engang (trist fortid med tilhørende "diller" på fremmede mennesker, men hun ga blaffen da).

Nei, han virka vel mest av alt bare sliten og lei. Det var ikke tvil hos meg ihvertfall, om at han burde få slippe å leve lenger.

Det er forøvrig noe at det mest triste jeg ser, når gamle og/eller svært syke hunder holdes i live fordi at eieren ikke klarer å ta den siste avgjørelsen for hunden sin. De fortjener ikke sånt.

Dette er et vanskelig tema synes jeg, men for hundens del tror jeg det er nødvendig å fortelle folk - for å minske panikken/forferdelsen hos de som er tilstede. De mer sjeldne tilfellene er kanskje best å ikke informere om - de er ikke alltid like "riktige" for hunden, og kan bidra til fortvilelsen, fordi hunden ikke gikk så stille og fredelig som den skulle. Men de helt vanlige "ufarlige" tingene ved en avlivning er bra å vite om, tror jeg. Da slipper man å lure på hva som foregår når man står der og er uforberedt.

Jeg har hatt flinke veterinærer, de har fortalt hva vi kan forvente og hva som er normalt. Som da jeg var med et familiemedlem og avlivet hans gamle tispe med livmorbetennelse, så sa veterinæren ifra at det kom til å renne ut verk når musklene ble slappe. Det er en vanskelig ting å fortelle folk da, husker jeg fra min praksis på veterinærklinikk, til folk som allerede er opprørte og lei seg, at det kan renne både urin og avføring, samt at den kan få dødskramper, når de allerede gruer seg til det de må gjøre. En vanskelig balanse mellom det å være nøktern og medfølende det der..

[Argyr]

Nei, han virka vel mest av alt bare sliten og lei. Det var ikke tvil hos meg ihvertfall, om at han burde få slippe å leve lenger.

Det er forøvrig noe at det mest triste jeg ser, når gamle og/eller svært syke hunder holdes i live fordi at eieren ikke klarer å ta den siste avgjørelsen for hunden sin. De fortjener ikke sånt.

Her er det viktig å huske at vi alle har våre grenser, og de fleste reagerer på grenser som er langt fra deres egne. JEG reagerer på folk som tar dem "for tidlig" - vi fikk beskjed om å avlive hunden vår fordi han ikke ble bedre _fort nok_. "Det var bedre om vi husket ham slik." Vel, jeg holder faktisk ikke hunder i live for min egen skyld, ei heller avliver jeg dem fordi det er enklest for meg, selv om det ironisk nok er det som er folks vanligste reaksjon. Vi avliver ikke kreftsyke mennesker på siste stadium, selv om vi vet de har vondt, og vi vet de skal dø (og mesteparten av dem vil faktisk leve til de ikke kan mer). Dette er ikke en menneskeliggjøring av hunden fra min side, det er ganske enkelt mangel på grunner til å gjøre forskjell. Hunder tilpasser seg, og jeg synes man skal la det være opp til hunden når nok er nok. Det forutsetter at man kjenner hunden sin godt. Så lenge mine hunder viser glede over å leve, skal de få fortsette med det. Det er ikke dermed sagt at jeg synes det er ok å la en hund dø langsomt og smertefullt uten å engang avlaste slitet for den.

Nå ble det visst avsporing likevel, regner med at det kommer en mod og splitter om det blir for mye. Det er jo tross alt et viktig tema.

Jeg har hatt flinke veterinærer, de har fortalt hva vi kan forvente og hva som er normalt. Som da jeg var med et familiemedlem og avlivet hans gamle tispe med livmorbetennelse, så sa veterinæren ifra at det kom til å renne ut verk når musklene ble slappe. Det er en vanskelig ting å fortelle folk da, husker jeg fra min praksis på veterinærklinikk, til folk som allerede er opprørte og lei seg, at det kan renne både urin og avføring, samt at den kan få dødskramper, når de allerede gruer seg til det de må gjøre. En vanskelig balanse mellom det å være nøktern og medfølende det der..

Jeg visste en del første gangen jeg var med på dette, men det var skremmende likevel. Jeg kan bare forestille meg hvordan det ville vært om alt var ukjent. Å informere om slikt "on site" kan være vanskelig ja, enda større grunn til å diskutere det utenom, før det i det hele tatt er aktuelt med avlivning. Mener jeg, da. De som aldri har vært med på avlivning får jo et visst inntrykk bare av det vi skriver nå.

[Raksha]

Da jeg avliva Rikke hadde jeg veterinæren og ei god venninne her hos meg. Rikke fikk masse kos og gobiter, hun syns nok det var litt rart at vet. kom til oss siden hun kjente henne godt, men kun fra vet.kontoret. Men hun var bare glad for oppmerksomhet.

Hun fikk sovne på fanget mitt, og lå der lenge før jeg klarte å si at jeg var klar. Fikk siste sprøyta på fanget mitt og, og det å gi henne fra seg er noe av det verste jeg har gjort. Tårene rant hele tiden, men ingen av oss var hysteriske på noen måte.

Vet. opplyste meg om hva som var normalt med tanke på kramper og gisping og sånt både på telefon på forhånd og der og da. Og sa også at det som var mest normalt var at de bare sluttet å puste. Rikke bare slutta å puste i armene mine. alt foregikk uten noe som helst form for dramatikk.

Jeg vet ikke om jeg vil gjøre det hjemme nestegang, men det var riktig for meg i den situasjonen med den hunden. For meg er det ikke aktuelt med noe annet enn å være med til siste stund. For meg blir det riktig.

[Nokia]

Jeg var ikke med selv, men moren min og oppdretteren til hunden var der til hun hadde "fått noe og sove på".

[Heidi P]

Jeg tror man skal være litt forsiktige med å si hva so mer riktig og galt, og hva som er hjerterått eller hva .... Hvordan hele prosessen skal foregå er faktisk noe hver og en må få føle på selv ..

jeg har ikke avlivet noen hund ennå, jeg håper også det blir fryktelig lenge til, da hun er 15 mnd gammel , og min første hund. Men jeg har slaktet en hest, og jeg har avlivet oe som føles som en forferdelig masse marsvin. Og et dyr er et dyr i mine øyne. Hesten dro min da, samboer, nå mann, og min far med . Det var den første hesten min, og jeg greide ikke å tenke tanken å dra henne med til slaktern. Min mann hadde en veldig fin opplevelse med det hele, og i senere tid har jeg angret mye på at jeg ikke var sterk nok til å bli med henne selv. Alle marsvina har jeg vært med selv.

Aller først når det er snakk om avliving av dyr, så er det ikke sånn at vi faktisk har så mange valg. Ikke alle avlivninger er planlagte. Jeg hadde et marsvin inne til en operasjon med helle dårlig prognose, og der ga jeg klar beskjed at hvis ikke de kunne fikse dette, så la henne få slippe mens hun faktisk sover, ikke vekk henne opp og ta kontakt med meg.

Tankene i bakhånd av hesten som ble slaktet (er ti år siden da ) har gjort at jeg har gjort meg veldig mange tanker om avliving og slikt i senere tid. Og jeg har, spesielt da på hestene som er så store, tenkt mye igjennom alternativer, og har en klar tanke med hvordan planlagt avliving skal ofregå, med de to hestene jeg nå har. Hunden er pr i dag ikke redd for dyrlegekontoret, og har blitt dopet ned nå så mange ganger (pga hudskrapeprøver ) at det nesten er en vane blitt ... så jeg ser ingen problem med en planlagt avliving der. De er også veldig flinke på det kontoret, og jeg har bare hatt *positive* (Så positivt det kan bli når noen dør ) med marsvina. Skulle noe skje i framtiden derimot, som tilsier at veterinærkontoret blir et skremmende sted for hunden, ville jeg fått dyrlegen til å komme hjem og foreta det der .

Jeg synes det er hjerterått og si at det er hjerterått og ikke følge dyret til siste reis. Vi er alle veldig forskjellige, og noe så lettpåvirkelig osm en hund .... hvis eieren er regelrett hysterisk , og overhodet ikke greier å *ta seg sammen* til sovesprøyta virker ... da er det ingen god avskjed for hunden synes jeg. Hvis eier overhodet ikke takler at hunden skal dø, og har regelrett panikk, hvordan vil da hunden som kjenner dette mennesket opp og ned opplee det?

Min plan er å være med hestene mine når den tid kommer ... og en av oss, helst begge, skal være med hunden ... men om jeg kjenner at jeg ikke kan være rolig til dyret sover/ligger der, hvis jeg vil være helt hysterisk, da mener jeg at det er bedre en annen som kjenner dyret og som orker , tar den rollen. For meg er det viktig at dyret har en rolig tilværelse rundt seg når dette skjer. Man kan gråte ja, være lei seg, men er man panisk eller hysterisk, så blir også dyret det. Og da forstår jeg ikke hvorfor man skal tvinge seg selv til å oppleve dette, bare fordi det er riktig og gjøre . Jeg synes det er galt både for dyret, og for eieren ....

[HanneJ]

Skal være der hele veien jeg.... Det er kjempetrist å lese dette, begynner bare å tenke på det...

En av grunnene til at jeg vil være der, etter siste hjerteslag, er av egoistiske grunner også.

Det å bare avlevere hunden, vil for meg, være helt feil. Jeg vil bare ende opp med en masse skyldfølelse, tanker om at hunden min var desperat, fortsatt er desperat, tanker om at avlivningen gikk feil og hunden følte smerte, eller at hunden fortsatt lever og blir sendt til medisinsk forskining (ja, jeg tenker rart)

Jeg vil være der for hunden. Være sikker på at han føler seg trygg hele livet, også i de siste minuttene.

[Argyr]

Jeg synes det er hjerterått og si at det er hjerterått og ikke følge dyret til siste reis. Vi er alle veldig forskjellige, og noe så lettpåvirkelig osm en hund .... hvis eieren er regelrett hysterisk , og overhodet ikke greier å *ta seg sammen* til sovesprøyta virker ... da er det ingen god avskjed for hunden synes jeg. Hvis eier overhodet ikke takler at hunden skal dø, og har regelrett panikk, hvordan vil da hunden som kjenner dette mennesket opp og ned opplee det?

men om jeg kjenner at jeg ikke kan være rolig til dyret sover/ligger der, hvis jeg vil være helt hysterisk, da mener jeg at det er bedre en annen som kjenner dyret og som orker , tar den rollen. For meg er det viktig at dyret har en rolig tilværelse rundt seg når dette skjer. Man kan gråte ja, være lei seg, men er man panisk eller hysterisk, så blir også dyret det. Og da forstår jeg ikke hvorfor man skal tvinge seg selv til å oppleve dette, bare fordi det er riktig og gjøre . Jeg synes det er galt både for dyret, og for eieren ....

Må presisere at det JEG mener når jeg sier det, er at det er hjerterått å bare avlevere hunden og gå, mens hunden sitter igjen alene hos veterinæren. Selvsagt er det bedre om noen andre som hunden/dyret kjenner og er glad i er sammen med den om eieren ikke klarer det eller blir hysterisk. Men det er hjerterått å la den være uten NOEN i sine siste øyeblikk. Og for meg vitner det om en viss holdning til dyret som jeg ikke liker. Av og til må man bare ta seg sammen og takle ting, og huske på dyret også.

Død under operasjoner som du nevnte er noe helt annet, jeg snakker om mer eller mindre planlagte avlivninger. Likevel, hvis dyret mitt skulle inn i en operasjon som kunne resultere i død/avlivning, ville jeg ikke forlatt den nettopp av den grunn - jeg vil være der.

[siljestokka]

Gruer meg så sinnsykt til hunden min skal bort.. Jeg kommer nok til å gi den en begravelse. Jeg har alltid gjort dette... Føler at dem fortjener en ordentlig begravelse. Blir nok i hagen..

Uff... Det kommer til å bli felt å miste sin beste venn .

Nå vet jo ikke jeg hvordan han kommer til å dø da. Men visst det blir hos vetten, så tenker jeg at jeg blir med inn. Det kommer til å bli tøft . Off vet nesten ikke om jeg skal ha flere hunder . Det blir så trist når dem må forlate oss :icon cry:

[Renate A]

Jeg er der helt til dyret er død og jeg gjør det aldri på klinikk, jeg har to veterinærer som kan komme hjem og gjøre det her.

[Bambings]

Jeg jobbet for noen år siden på en dyreklinikk og var med på mange avlivninger, både av hund og katt. Enkelte dyr får muskelkramper og hjertekrampe når den siste sprøyten settes, så da slutten kom for hunden min i februar i år, ville jeg bare være med til han sovnet. Jeg satt der med ham til han ikke hadde reflekser rundt øynene lenger, og da var det over for min del. Jeg vet at hunden ikke er bevisst hvis disse krampene kommer, men jeg vil ikke at DET skal være det siste jeg ser...

Mulig noen mener det er "feigt" og alt det der, men hunden merker ikke forskjell...

Syns det er galt å være moraliserende rundt dette, det er et vanskelig tema. Og det siste man trenger etter å ha mistet noen man blir så glad i, er mer skyldfølelse..

[¤renate¤]

Jeg har aldri avlivet hund før, bare katt, også har jeg hatt endel dyr som har dødd naturlig hjemme, men det blir jo noe annet da.

Jeg var med katten helt til hjertet sluttet å slå. Det var overholdet ikke planlagt, hun ble syk og måtte til vet hvor det da ble bestemt på øyeblikket at hun skulle avlives, så jeg var ikke mye forberedt, men jeg var glad for at jeg var der helt til slutten.

Nå er jeg en slik person som ikke blir hysterisk om jeg ser at dyret rykker litt, kaster opp osv, for jeg vet hva det kommer av og bryr meg derfor ikke om det. Heldigvis for min del.

Jeg vet imidlertid ikke om jeg kommer til å ta hundene med til veterinæren for avlivning, de er ikke begeistret for veterinærkontoret noen av dem, uheldigvis.

Minstemann er også slik at han kjemper utrolig for å ikke sovne når han blir bedøvd, og ingen av gangene har han sovnet skikkelig i det heletatt, så hvordan det skal gå aner jeg ikke.

Heldigvis er begge mine unge(3år og 10mnd) så det blir vel enda en god stund før jeg må gjennom dette med noen av dem.

[Peers]

Jeg skal være med til the bitter end. Hvordan jeg kommer til å takle det vet jeg ikke ennå, da jeg foreløpig ikke har avlivet noe dyr. Likevel føles det riktig å være med til siste stund, å "stikke av" fra hunden mens den ligger der er for meg umenneskelig og utenkelig å gjøre.

[jeanette-k]

Jeg var der helt til slutten, klart det var trist, men det hadde ikke komt på tale og reist i fra ham! Vi tok han faktisk med hjem, og det kommer jeg alltid til å gjøre visst vi har muligheten til det. Å begrave dyret hjemme..

[raia123]

Jeg måtte avlive min eldste for en mnd siden,han fikk sovne inn bak i bilen og blei begravet i hagen. Det var sinnsykt vondt. Har avlivet før,men det var noe helt spesielt med storegutten min,han var min klippe i mange år. For meg så ville det ikke føltes riktig å reist fra han eller sendt andre for å avlive han. Det samme vil jeg gjøre når tiden er inne for de andre også. De har tross alt viet sitt liv til meg og da blir det helt naturlig for meg å være med de helt til slutten uansett å vondt det gjør! Sånn føler i alle fall jeg det overfor mine!

[PhoNuLi]

Jeg har min første hund nå- så jeg har ikke vært med på avliving av hund..

Men, jeg var der når min første kanin skulle avlives. Det er den verste dagen i mitt liv, elsket den kaninen mer enn oe annet Jeg holdt henne på fanget når veterinæren tok den første sprøyten, og det var helt forferdelig å kjenne at hun ble svakere og vakere, samtidig som hun prøvde å kjempe i mot..

Jeg klarte ikke være der på den siste sprøyta, tror ikke jeg hadde taklet å se hvis hun fikk kramper eller liknende (veterinæren sa det kunne skje). Men jeg fikk henne med meg hjem, så jeg fikk jo se at hun hvirkelig var borte, og ikke hadde det vondt.

Hadde jeg vært i samme situasjon med en hund, hadde jeg nok vært der til siste sekund! Ville aldri levert fra meg noen av dyra mine, og bare gått...samme hvor grusomt det er å være med på!

[patricia]

I årenes løp har jeg mistet en del hunder, og alle har dødd fredelig og stille på vet`ens kontor. Noen ganger har jeg gått derfra fullstendig oppløst, andre ganger med en følelse av fred og lettelse på hundens vegne.Jeg går aldri fra dem før alt er over, like mye for min egen del som for hundens. En gang fulgte jeg en venninne på den tunge turen, og det var ikke noe greit. Denne hunden ville bare ikke sovne, den strittet imot noe grusomt, og måtte til slutt ha sprøyten direkte i hjertet.

Jeg trot det er viktig at vet`en informerer om hva som skal skje, og hvordan det skjer. Uansett hvor godt forberedt vi tror vi er - å avlive en god kompis er bare helt for j......, og jeg fatter ikke at folk bare kan gå fra hunden. Som en annen her nevnte, det har med respekt for dyret å gjøre. Hundene mine er alltid der for meg, det er klart jeg følger dem på veien den dagen de må dra.

[Lockheed]

Det vil være en selvfølge for meg å være til slutten og ta med liket hjem, begrave det.

[Eva-Kihla]

Inustaff - tror ikke det har med "feighet" å gjøre i det hele tatt. JEG synes det har mer med respekt å gjøre.

Ingen av oss VET hva en hund (eller menneske) oppfatter de siste sekundene, siste åndedrag, etc. Men det eneste vi kan gjøre er jo faktisk å tenke oss hva VI skulle ønske oss. Menneskeliggjøring? - ja, visst søren er det dèt.

Susanne

De sier det av ett menneske hører opp til 4sec etter dem er døde.

Når vi måtte ta dobben vår var jeg der hele tiden. Dyrlegen kom hjem til oss,og det var noe av det værste jeg har vært med på.

Men det er jo ett dyr man elsker( jeg elsker hvertfall mine hunder og hester), hvorfor forlate og "svikte" dem de siste minuttene. Tenk på hvor uendelig snille de har vært mot oss da.

[Lockheed]

Siste et menneske mister når det dør er hørselen ja..

[Meg]

Siste et menneske mister når det dør er hørselen ja..

må bare kommentere..

definisjon på død: all hjerneaktivitet er opphørt. Hunden hører IKKE etter at den dør, men det er muligens den siste "sansen" som svekkes før døden inntreffer.

jeg var der til hunden var dokumentert død da jeg måtte avlive min første hund. Fikk henne med ut i en pappeske. Det var forferdelig. Neste gang tror jeg ikke at jeg tar med meg den døde hunden for å gravlegge den hjemme.. når den er død er det ikke lenger "hunden min"- det er bare kroppen..

[Argyr]

må bare kommentere..

definisjon på død: all hjerneaktivitet er opphørt. Hunden hører IKKE etter at den dør, men det er muligens den siste "sansen" som svekkes før døden inntreffer.

jeg var der til hunden var dokumentert død da jeg måtte avlive min første hund. Fikk henne med ut i en pappeske. Det var forferdelig. Neste gang tror jeg ikke at jeg tar med meg den døde hunden for å gravlegge den hjemme.. når den er død er det ikke lenger "hunden min"- det er bare kroppen..

Poenget er vel at hunden faktisk ikke er død med en gang hjertet slutter å slå og den slutter å puste - det er bare det vi ser - når hjernen gir seg er hunden død, og hvor mange sekunder det tar vet jeg ikke, og foretrekker helt ærlig å ikke tenke på. Forøvrig er hjernedød når all "meningsfylt" hjerneaktivitet opphører.

[Meg]

Poenget er vel at hunden faktisk ikke er død med en gang hjertet slutter å slå og den slutter å puste - det er bare det vi ser - når hjernen gir seg er hunden død, og hvor mange sekunder det tar vet jeg ikke, og foretrekker helt ærlig å ikke tenke på. Forøvrig er hjernedød når all "meningsfylt" hjerneaktivitet opphører.

kverulere kverulere: hjernedød: bare de deler av hjernen som holder kroppen i live er i funksjon (stort sett bare hjernestammen som er aktiv). Nå er det jo litt vanskelig å helt kunne fastslå at en "hjernedød" person ikke får med seg hva som skjer rundt, men mest sannsynlig gjør den (for densaksskyld hund) ikke det. Død: INGEN aktivitet i hjernen i det hele tatt

(stusselig tema dette)