Avliving - Hvor lenge blir du?

[Tonje]

Jeg har "stjålet" et emne fra et annet forum,og lurer på hvordan folk her inne gjør det når de tar turen til veten for siste gang?

Leverer dere hunden og går,blir til den har sovnet eller til siste slutt?

Jeg hadde aldri klart å bare levere hunden,og har på de tre avlivningene jeg har vært med på vært der helt til slutten,det faller helt naturlig for meg.

Hvilke tanker har dere?

[Cathrine og Killja]

jeg tok farvel med min gamle venn gjennom mange år nå rett før jul. jeg klarte faktisk ikke bli med...... var samboern og pappa som dro med ham. var en god venninde av meg som avlivet ham. det hele foregikk hjemme hos henne , i sengen hennes. han ble avlivet kl 2200. hele den dagen var jeg bare hans.... vi gjorde alt han orket. spiste masse, koste og var alene. jeg gråt hysterisk mange ganger, og gjør det enda. han fikk leve i nesten 16 år! mange opplevelser og minner som lages gjennom alle de årene. nå står han i hylla mi i stuen. i flott urne med bilde av ham på. LA IKKE DEN SISTE DAGEN I DIN HUNDS`LIV , VÆRE DEN DAGEN DU BRYR DEG.... ps. ville aldri levert ham fra meg hos en fremmed vetrinær. min venninde som tok ham, har kjent ham i 14 år

[MonicaT]

Har "bare" avlivet en hund, min trofaste venn i 13 år. Ble til siste slutt og litt til.

Kommer til å gjøre det neste gang også.

Kunne aldri tenke meg å bare levere hunden.

[Jane]

Avvlivet min trofaste følgesvenn gjennom 15 år i 2004, Boston Terrieren Silja, 9 juni er en dag som er merket i hjertet mitt for alltid, det var en vond vond dag.

Hadde henne på fanget når hun fikk sprøyten, satt på vetrinærkontoret med mamma og søsteren min og Silja på fanget helt til hun sovnet og fikk den siste dosen.KLappet henne og strøk henne og takket for 15 gode år sammen.

Tok henne med oss og begravde henne hjemme i hagen, husker vetrinæren spurte om jeg ville ha henne i en pappeske, svarte at "ingen skulle putte min Silja i noen pappeske og lukke igjen!", satt med henne på fanget bilturen hjem, var grusomt og jeg går stadig ned til "graven" hennes for å lukte på den vakre rød rosen vi samme dag plantet over der hun ble begravd.

[jaktlykke]

Har bare vært til veterinæren med èn hund og èn katt... og hos begge var jeg der til "the bitter end". Hunden ble igjen hos veterinæren etterpå fordi det var midtvinters og dypfryst mark og hvordan skulle vi få begravet ham? Katten derimot ble tatt med hjem igjen og begravet i sommerenga nedenfor huset med full begravelsesseremoni med unger og sang...

Jeg føler det mest naturlig å være der hele veien ut - for dyrets skyld. Jeg glemmer aldri katten min som var dødssyk og lå delvis i koma; det hadde han gjort de siste par dagene før vi dro til veterinæren. Han fikk et klart øyeblikk hos veterinæren og kvikna litt til og prøvde å gni hodet sitt mot mitt mens han mjaua og så meg inn i øynene. Blikket var helt klart. Det var liksom han sa - "det er OK" og så la han seg ned og døde.

Hunden min hadde en fryktelig siste stund med oppkast og løs mage og kjemping for å holde seg i live, og det glemmer jeg aldri. Jeg var helt ifra meg for jeg syntes det hele var grusomt og det smitta over på hunden som ble enda reddere. Så den opplevelsen ønsker jeg ikke å oppleve flere ganger. Neste gang det er snakk om avlivning, så blir det på en annen måte.

[Guest 2ne]

Jeg sitter hos dyret til det er dødt. Ikke mest for dyrets del egentlig, jeg vil bare være der til jeg er sikker på at de er døde.

[Karina&Chica]

Dette er egentlig vanskelig å svare på, jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å reagere når det skjer..

Men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre meg sterk og være der i siste stund for Chica - det er jo tross alt hunden min, vennen min, jeg har opplevd mye fint med(men dette vil jeg ikke tenke så mye på nå)

Jeg måtte avlive kaninen min for noen få uker siden. Han var mitt første dyr jeg hadde fullt ansvar for, og han var en stor del av min barndom. Det var fryktelig trist, og jeg klarte bare ikke bli med inn til dyrlegen. Jeg var hos han hele dagen, lot han gå ute hele tiden, koste masse med han og alt han likte, og jeg ble med i bilen, men jeg fikk meg ikke til å bli med inn. Faren min var hos han. Det er ikke noe jeg angrer på, for jeg tror han vet at jeg var glad i han.. Og da slapp jeg å ha bildet av han sovne inn i hodet for resten av mitt liv, nå har jeg bare bilde av han som en god og glad kanin.

Vår forrige hund, som vi måtte avlive 16 år gammel pågrunn av alderdom, var jeg hos til siste stund, og jeg husker den dagen utrolig godt enda.. Men var vel verdt det å være der i siste stund for han, på sitt vis..

Jeg tror ikke man kan svare 100% sikkert på hva man ville gjort før man kommer i den situasjonen, for det er så mye som er med på å ta de valgene.. Sånn som med kaninen min, jeg bare knakk sammen og klarte ikke, selv om jeg prøvde å psyke meg opp..

[molly]

Jeg har vært der til siste stund, og noe annet føles helt feil...

Men hvor vidt det er det beste for bikkja er jeg ikke helt sikker på... Jeg har alle ganger vært helt knekt, og har ikke greid å ta meg sammen heller... De stakkars hundene har ikke akkurat blitt beroliget av å ha meg der...

Å sende hunden alene den siste reisen synes jeg er helt hjerterått, om man ikke orker selv, så håper jeg man i hvert fall sørger for at noen bikkja har satt pris på kan være der...

[Djervekvinnen]

Har aldri opplevd dette, men når det skjer vil jeg være sammen med hunden til den er død - *huff *

[Aussieglis]

Eneste hunden jeg har "vært med på" å avlive var familiehunden vi hadde i familien, og jeg ble holdt helt utenfor - noe jeg skulle ønske at jeg ikke ble. Jeg kom tuslende hjem fra skolen en dag og så pappa sittende i hagen og drikke kaffe. Jeg merket ikke at det var noe som manglet i hagen engang.. Jeg gikk inn i huset, og pappa kom etter og fortalte at han hadde vært hos veterinæren med Bamse. Jeg skjønte hva som hadde blitt gjort med en gang. Jeg fikk ikke sagt hadet engang.. Jeg husker ikke siste dagen med Bamse, eller hva vi gjorde den dagen.. Hadde jeg visst ville jeg tatt han med meg på tur og brukt tiden sammen med han godt.. Men jeg har mange gode minner, da.. Hadde jeg fått valget ville jeg blitt med, og fått være der sammen med han. Jeg tror han hadde likt det. Jeg var den eneste som forsto meg på han, på en måte... Og det er teit, men jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har fått sagt adjø til han. Tenker nesten litt sånn... Hva om Bamse lurer på hvorfor ikke JEG sa adjø? Teit men jeg er et menneske med litt for mye følelser og tanker.. Men jeg tror jeg hadde vært foruten sånne ekle følelser hadde jeg fått være med han til han forsvant.

[Ricco]

Når mine hunder tar den siste reise så blir jeg der til det er slutt. Jeg har den innstillingen at når det er jeg som har skaffet meg dyr, så er det også mitt ansvar/plikt å følge dei heile veien uansett hvor vondt det er.

Har nettopp avlivet min kjære Goshi og håper det blir lenge lenge til neste gang.

[SusanneL]

"Gjennom tykt og tynt" - "hele veien" og alle klisjeer som finnes.. SELVSAGT er jeg der for mine hunder også ved det siste åndedraget!

Noe annet ville være fullstendig utenkelig og nærmest grusomt for meg og engang å vurdere.

Det har gjennom alle disse årene blitt endel hunder som har måttet ta den aller siste turen til veterinæren. Og det aller, aller siste de ser i sitt liv her på jorden er (og skal være) meg.

Om det betyr noe som helst for dem eller ikke, er helt uvisst. Men for MEG er det viktig å være der, for å berolige, snakke med og kose med dem når deres siste stund har kommet.

Jeg har, sånn helt personlig, null respekt eller engang sympati for folk som leverer hunden sin til veterinæren og ber denne gjøre det aller værste, men kanskje viktigste, i en hunds liv.

Såpass synes jeg at man faktisk skylder hunden sin - å VÆRE der sammen med den - "i tykt og tynt".

En avliving hos veterinær i dag er veldig udramatisk, ikke skummelt eller ekkelt i det hele tatt. Det går fredfullt til, og selv om det er å strekke det litt vel langt å si at det er en "fin" opplevelse, så er det i alle fall en opplevelse som man SKAL oppleve - som dyreeier.

Susanne

[Guest Vicky]

Jeg tenker som SusanneL. Jeg er med til the bitter end.

[Helene]

Jeg måtte ta dette valget for to dager siden, og ble da til siste slutt. Likte ikke tanken på å skulle la han være alene, selvom han hverken hørte eller annet. Han har vært der for meg i 10 år, og da følte jeg det feil å skulle forlate han sånn på slutten.

[Inustaff]

Mulig jeg er feig,men jeg er der når "sovesprøyten" blir tatt,så koser jeg med hunden til den skal få neste sprøyte..

Jeg går før hunden får denne siste sprøyten.For meg er det siste farvel tatt når hunden har sovnet...Jeg sitter til jeg "sjemmest" så går jeg så de får fullføre...Synes ikke noe om å sitte der å vente til hunden er død.Hunden vet jo at jeg er der og jeg kysser på og holder rundt den før den sovner,og mens den sover.Til jeg må gå..

Sist jeg mistet en hund så var det ikke noe valg.

Den store tunge hunden på 56 kg skulle utav bilen og inn i et slags kjølerom for å vente på obuksjon.Jeg måtte jo være med på å bære ham...Det var helt forferdelig lukt der inne som jeg aldri kommer til å glemme.Så det synes jeg var litt drøyt og være med på.Jeg tar ikke lett på sånt og blir lett hysterisk lei..Så om jeg ikke måtte så hadde jeg ikke vert med på det.

Jeg synes det er teitog bare avlevere hunden,men tror ikke det er så galt av megå gå når hunden har sovet en stund..

Håper ikke at den merker at jeg går..

[Ulvinne]

Jeg har vært med på avlivingen av 2 hunder og var der til slutten.

Og bare levere bikkja og gå synes jeg er egoistisk og lite respektfullt.

Det har vært min bestevenn i lang tid, SELVSAGT blir jeg til alt er over..

[Jane]

Men når alt kommer til alt så er vel vi hundeeiere der til slutten for vår egen del, jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg hadde angret resten av mitt liv hadde jeg ikke vært der til hjertet sluttet å slå.

[Inu]

Helt til veien ende!!!!

Jeg får veterinæren til å komme hjem til oss, så alt er tilnærmet normalt. (Første akitaen ble avlivet på klinikken, og det var ikke koselig, for han trivdes aldri der, og var stresset)

Deretter tar jeg dem med til hjemgården til min mor, der onkelen min har alle mine hunder, sine egne og noen andre, liggende i et lite skogholt.

På turen dit, kjører jeg opp på fjellet og tenner et lys og spiller høy, trist musikk og strør litt av hunden pels utover. Sikkert en helt tåpelig ting å gjøre, men da føler jeg at jeg får tatt skikkelig farvel. Blir en del gråting der oppe, ja...

Jeg overlater til onkel å foreta selv begravelsen.

Tante setter lys og blomster på graven når hunder er begravet, og hun setter også ut lys på julaften.

Min "tradisjon" med å kjøre hunder dit, startet etter at vår første hund døde hjemme, og veterinæren som hadde vakt, sa at jeg måtte legge han i en plastsekk og kjøre med hunden på søppeldynga.......

[Aina&Kaizer]

Jeg skal være der helt til slutt. Hadde jeg gjort noe annet hadde jeg ikke klart å leve med meg selv etterpå tror jeg.

[SusanneL]

Inustaff - tror ikke det har med "feighet" å gjøre i det hele tatt. JEG synes det har mer med respekt å gjøre.

Ingen av oss VET hva en hund (eller menneske) oppfatter de siste sekundene, siste åndedrag, etc. Men det eneste vi kan gjøre er jo faktisk å tenke oss hva VI skulle ønske oss. Menneskeliggjøring? - ja, visst søren er det dèt.

JEG vil både se, høre og føle at hunden min faktisk er DØD før jeg forlater den. Jeg vil at det siste den ser og oppfatter i dette livet skal være MEG, og jeg står foran den, holder den, ser den dypt inn i øynene og snakker rolig med dem gjennom hele prosessen.

MEN, jeg har også vært med venner og avlivet hunder, jeg har også tatt med venninnes hund og reist den siste turen til veterinæren. Så ja, vi er alle forskjellige i møtet med noe slikt.

Og det ER et vanskelig tema, og vi må alle gjøre det vi selv føler at vi takler, greier og får til.

Susanne

[lindus]

Jeg satt med forrige hund hele tiden. Koste med henne og satt ved siden av henne på gulvet hos vetrinæren helt til siste stund, og litt lenger. Det er det verste jeg har vært med på. Kunne aldri latt henne være alene hos vetrinæren! Så kommer til å gjøre det samme med denne hunden også når den tid kommer.

[Tonje]

Jeg er også redd for at veten skal gjøre noe feil,slik at hunden ikke sovner. Da tenker jeg med gru på følelsen til hunden dersom jeg hadde forlatt han på det stedet han absolutt ikke liker,uten at han hadde kunne rørt på seg. De vet det jo sikkert når hunden er i dyp søvn,men hva om den er borte i kroppen,men klar i toppen?

Jeg husker da min mor og jeg dro til veten med bestemors puddel,en ilter liten nervebundt. Han fikk for lite bedøvelsesmiddel,så de måtte gi mer,men da veten skulle sette siste sprøyta,kom det fortsatt små knurr. Jeg fikk så vondt av hunden

[Argyr]

Til hunden ligger i jorda, helt enkelt.

Det ER ikke en spesielt hyggelig ting å være med på, men det er også enda større grunn til å være der - for hunden.

For meg er det viktig å beholde roen - man kan gjerne være trist, men man bør prøve så godt man kan å ikke miste grepet totalt, det gjør det ikke hyggeligere for hunden. Jeg sprekker når "sjelen har forlatt kroppen" - man ser og merker at den man har vært glad i er borte, og bare et tomt skall ligger igjen. Personlig synes jeg det er svært ekkelt, og fra det tidspunktet til hunden er gravlagt er.. jeg vet ikke.. grusom.

For de av oss som lar hunden leve til den ikke vil mer (jeg ønsker ikke å spore av debatten til det, nei), kan man i det minste få en følelse av lettelse på hundens vegne og slippe tvilsspørsmål i ettertid.

Jeg skulle ønske det ble snakket mer åpent om dette, særlig hva som faktisk skjer under en "standard" avlivning - slik at folk kunne være litt mer forberedt på hva de kan komme til å se, vite HVA de ser, sånn at de slipper å bli forferdet av noe som er helt normalt og "riktig". Kanskje det kunne hjelpe flere til å klare å være sammen med hunden til siste slutt. Jeg stemmer i med de som sier det er hjerterått å levere hunden og gå.

[Guest 2ne]

For de av oss som lar hunden leve til den ikke vil mer (jeg ønsker ikke å spore av debatten til det, nei), kan man i det minste få en følelse av lettelse på hundens vegne og slippe tvilsspørsmål i ettertid.

Jeg ønsker ikke å spore av debatten jeg heller, men da jeg var og avlivde min Gubbelille, så følte jeg vel at han var letta.. Han hadde hatt dårlige perioder hele vinteren, men når jeg måtte avlive Herverket i begynnelsen av februar, så føler jeg at han ga opp litt. Han ble avlivet i begynnelsen av mars, og det føltes som at han syns det var greit (jeg veit - kjempe menneskeliggjøring). Eneste som var supertrist, var at jeg ikke klarte å la være å gråte, og den dagen var den eneste gangen han faktisk reagerte på det - noe som gjorde det enda tristere, fordi jeg ikke ville at han skulle dø med det som siste syn/følelse (igjen - kjempe menneskeliggjøring)

Jeg skulle ønske det ble snakket mer åpent om dette, særlig hva som faktisk skjer under en "standard" avlivning - slik at folk kunne være litt mer forberedt på hva de kan komme til å se, vite HVA de ser, sånn at de slipper å bli forferdet av noe som er helt normalt og "riktig". Kanskje det kunne hjelpe flere til å klare å være sammen med hunden til siste slutt. Jeg stemmer i med de som sier det er hjerterått å levere hunden og gå.

Jeg veit ikke helt om folk egentlig vil vite hva som KAN skje under en "standard avlivning" jeg? Jeg har hatt "flaks" med mine dyr, de har sovnet vakkert inn, men det er ikke alle avlivninger som er sånn heller (selv om det sjeldent oppstår problemer). Det er forøvrig en av grunnene til at jeg vil være med dyrene mine til siste slutt, jeg vil være der om det skulle skje noe uvanlig, så de ihvertfall har et kjent ansikt hos seg..

[Guest Jonna]

Var med å avlivet min første hund og var med hele veien. Det var trist, men han var syk og da var det en "lettelse".

Når jeg avlivet en valp på 8mnd klarte jeg ikke å gjennomføre det. Jeg hang rett og slett ikke sammen fra den dagen jeg tok den avgjørelsen. Så for hunden sin del så reiste min daværende samboer med henne. Valpen var stresset nok av min oppførsel om den skulle fått oppleve det dem siste minuttene av sitt liv. Faktisk sitter jeg med tårene i øynene enda når jeg tenker på det.... Og det er snart 3 år siden. Noen avlivinger sitter tydligere spor enn andre