Voksen hund "korrigere" valpen

[MonicaT]

Hei !

Jeg har en voksen tispe på 6 år som hverken er leken eller veldig sosial. Har ingen planer om ny hund enda, men det er stor sannsynlighet at det kommer om 2-3 år.

Fra den lille omgange med valper vet jeg er at hun er usikker/skeptisk på dem og kan være ganske krass om de ikke hører på henne ( om hun knurrer og de fortsetter å løpe mot henne så kan hun glefse )

Utfra andre tråder her, hvor mye bør den voksne hunden få lov til å si fra til valpen ?

Er det lov å glefse ( men ikke skade ) eller er første bud å komme seg unna ?

Bør de "ordne" opp selv eller bør man som sjef gå inn og fjerne de fra situasjonen om det går hett for seg - enten i lek eller "oppdragelse" ???

[Lockheed]

Jeg ville latt hundene ordne opp selv, de vet hvordan tinga skal gjøre mye bedre enn oss mennesker:)

Ingenting feil med å skille dem om det blir for røft, men ikke pirk på små ting.

[Emilie]

Jeg ville latt hundene ordne opp selv, de vet hvordan tinga skal gjøre mye bedre enn oss mennesker:)

Ingenting feil med å skille dem om det blir for røft, men ikke pirk på små ting.

Nei, ikke la de ordne opp selv, i hvert fall ikke om du har en sur, gammel tispe i hus når valpen kommer. Egentlig så er det best hvis du setter bort den eldste tispen om hun synes er valpen er ekkel og vil ha den på avstand, det er best for begge parter. En valp som blir "tatt" ofte/hardt nok kan bli ødelagt for livet selv om den ikke får fysiske skader.

[akela]

Hundespråk er ikke alltid "naturlig", fordi hundene har fått så mange erfaringer i situasjoner der menneskene har overstyrt naturen, eller der naturen er blitt tuklet med så hundene er blitt ekstremt forskjellige. En "god hund" vil jeg i stor grad stole på - en "dårligere" hund ville jeg nok styre langt mer, og sett an hvordan den taklet ulike ting. Du mener jo at din hund ikke er helt patent med valper, at hun ikke "liker" dem.

Nå kommer det i min erfaring HELT an på den voksne hunden, og på hva slags hund du velger å skaffe deg valp av. Er de av samme rase, er min erfaring at de forstår hverandre bedre - enn dersom du for eksempel skaffer deg en ekstremt pushy valp, for eksempel en bruksrase. Da kan den "drive" den voksne og mer forsiktige hunden lenger, enn en valp av samme rase med mindre intensitet ville gjort.

Så kommer det an på hva slags erfaringer din egen hund fikk som valp. Det høres jo ikke ut som en helt "god" hund, og du har vel slitt litt med andre hunder med den, har du ikke? Kanskje har ikke hun hatt nok erfaringer, eller gode nok erfaringer, med andre hunder før - og det høres ikke ut som om hun er sosial med hunder dere kjenner heller? Dette risikerer du at hun "lærer" en valp... altså at valpen ikke blir så trivelig som voksen, den også. Risikerer du at hun tar den for hardt, kan valpen vokse opp til å bli slik sjøl - "vold avler vold" i hundeverdenen.

Jeg lot "hundene ordne opp selv" før, og det angrer jeg på - gamlehannen fikk vokse opp i mye selskap med to eldre hannhunder av samme hundetype, og de knøvlet han mye i "lek", de var etter ham. Som voksen tok han og dengte hver av dem en gang for alle, men var dessverre ikke særlig ålreit mot andre hannhunder senere heller - fordi han hadde blitt "opplært" i en altfor hard taktikk for å skaffe seg "fred".

Vi har alltid hatt mange hunder sammen i min familie, og jeg ser hvor stor forskjell det kan være med hva de voksne "gir" valpene som vokser opp med dem, på veien.

Jeg er så heldig nå, at jeg har en helt suveren tispe som jeg virkelig stoler på - og som jeg bruker som rettesnor i hvordan valpene er. Vi bruker henne til og med som "peiler" når vi skal se hvilke valper som tegner til å bli mest futt i, det er gjerne de hun er mest opptatt av å "ordne" med. Men et par av de tidligere hundene mine likte jeg IKKE særlig godt i nærheten av valper, dessverre - men de skilte likevel atskillig mellom valper av egen rase (der var forståelsen fullstendig), valper av masete, innpåslitne raser (som de kunne være litt ufine mot), og "våre egne" valper.

Så med DENNE hunden så er jeg helt på nett med å la dem ordne opp selv - fordi hun har bevist at hun er en svært korrekt og normal oppdrager, som ALDRI bruker unormalt mye kraft/intensitet/vold, men som avpasser det helt etter valpen, og uansett aldri går over streken. Hun er som en "gåsemor" for valper, de pleier å dilte etter henne, henge etter henne - hun er ikke overdrevent "snill" som i dumsnill mot dem, men klar, tydelig og "riktig". Hun er ikke interessert i å leke, eller drive med dem, men de får "være med". Dette er heller ingen såkalt "sosial hund", hun elsker ikke alt nytt og fremmed på fire bein. Men valper er "fredet", der følger hun boka etter alle kunstens regler. Men jeg husker hvordan den yngste hunden her rett og slett ikke SÅ signalene hennes om at "NÅ! ville hun være i fred" da han var nyinnflyttet og på størrelse med et marsvin... så da fulgte jeg litt med.

Så kommer det an på om hunden din har noen "unormaliteter", som matforsvar, usikkerhet etc. Har kjent hunder som ble skadd for livet fysisk som valp, fordi de ikke så signalene fra en hund som var ekstremt sulten (cortisonfremkalt) og hadde kort lunte - det var ingen av dem sin feil, men eierens feil, som ikke skjermet den ene fra den andre. For valper er dette en læringsprosess, og andre hunder skal NORMALT være tålmodige med dem.

Jeg tror jeg hadde jobbet litt nå allerede med tanke på ny valp, med å jobbe litt med hunden din sine "meninger" om dem - at du er tydelig i hva DU synes hun skal få lov til, vise at DU liker valpen, at DU vil passe på så det ikke blir for mye for henne (kommer det en villvalp, som fekter opp i ansiktet på mine, så tar jeg den gjerne i halsbåndet og "prater" litt med den, og styrer det litt), og at DU blir fornøyd med henne når hun oppfører seg greit, men UTEN å kjefte dersom det er negativt; du skal prøve å unngå at noe negativt skjer. Det handler litt om grensesetting den veien også, samt å skape positive assosiasjoner.

Og når du skal ha ny hund, så ER det en idé å tenke to raser som GEMYTTmessig passer litt sammen - enten at det er en valp som ikke er så veldig "på" og interessert i henne, eller en litt mykere rase som ikke "plager" henne. Deretter gjete dem litt i de første par månedene, til valpen lærer DIN hunds grenser - slik Pippin beskriver her inne. Går det greit i den tiden, går det greit senere også - valper kan virke ufattelig "dumme" der de tråkker midt oppi andre hunder, men de må få tid til å LÆRE, ikke lære å bli skremt og redde i de utrolig viktige første par månedene du har dem.

De kommer fra en stor trygghet, og tror at alle nye hunder er snille - det kan bli et for brått møte med virkeligheten. Frem til de er fire-fem måneder er de jo også i den utrolig viktige sosialiseringsfasen, der det de lærer fester seg for livet - mye sterkere enn senere.

Det er små triks hele veien... som det å GÅ litt/bevege seg litt ute, når de skal treffes første gangen, ta turer sammen (jeg pleier å bære med meg valpen i ryggsekk inn til et fredelig område, da får du litt flokkgreie også, "vi tre sammen"), at du vet hvor din hunds grenser går og skåner henne litt til valpen gradvis lærer å "lese" henne og blir littegrann eldre, at du kanskje skiller dem litt inne hvis hunden din er trøtt i starten (hunder som er alenehunder og vant til å sove i fred, er noe annet enn hunder som har vokst opp - også etter tiden hos oppdretter - med mange andre hunder og er vant til at det "hagler" rundt dem), og roser for det POSITIVE hele tiden, også hos eldstehunden.

Det går seg alltid til, men man behøver ikke la det bli en "ilddåp" den første måneden - heller litt gradvis, siden det virker som om din tispe ikke er helt god/trygg med valper. Men hvordan er hun med andre hunder dere kjenner - har hun litt flokkfølelse? Liker hun bedre hunder hun kjenner, eller er alle litt "vemmelige" i hennes øyne? En bekjent ser stor forskjell på sin hund i den parken der det stort sett er samme hundene som går, kontra det å havne i den store parken der gjennomtrekken er stor. Hunder som ikke er "sosiale", er ofte litt usikre på et eller annet - at det blir for voldsomt, at de andre hundene (som gjerne blir litt herdet av å gå sammen med mange andre) er for lite nøye, for masete, at de ikke "blir hørt". Se etter NÅR hun er blidere, prøv å se fellesnevnere, og bruk det når du skaffer deg valp.

Det var nå mine erfaringer, uten å kjenne din hund i det hele tatt

[Mud]

Jeg er veldig enig med Akela her. Jeg har en fryktelig snill og grei hannhund, en av de snilleste hundene jeg har møtt! Tålmodigheten selv med vesle monster.

Men jeg har faktisk opplevd han som urettferdig noen ganger og da har jeg gått inn og tatt styringen. Disse situasjonene oppstår gjerne når jeg trener de, da binder jeg gjerne den som ikke trener til et tre, i enkelte tilfeller har han knøvlet litt på "valpen" hvis jeg ikke følger med når de bytter tur. Nå ønsker jeg faktisk litt konkuranse i mellom de når det kommer til trening (de er bestevenner ellers) men det betyr ikke at han skal få utløp for frustrasjonen sin ved å "ta" henne.

Han knøvler henne noen ganger ellers også (dette kom etter hun fylte ca 6mnd og ble et stort troll) men da ligger det ikke noen følelser bak og jeg lar han gjøre det han føler han må for jeg ser at det er rettferdig.

Hunder er ikke ufeilbarlige de heller, de lar seg også noen ganger styre av følelser desverre og da er det opp til eier å være den som sier at nok er nok.

Mitt vesle monster er i tilegg særdeles intens og pågående når hun setter i gang og jeg har hele tiden passet på at gutten ikke har blitt frustrert over maset hennes og heller fjernet henne vekk fra han lenge før det var noen mulighet for at han kunne bikke over. De var faktisk ikke alene sammen før hun var nesten 5mnd og jeg følte meg trygg på at hun alltid respekterte han når han skulle slappe av etc..At hun ikke skal terrorisere han når de begge går i bånd er det jeg som har mått lære henne, og der er jeg svært streng. Alle kan få nok av slitsomme monstervalper, selv hunder. Slik jeg ser det er det eier sitt ansvar å sørge for oppdragelsen, ikke den eldre hunden.

[MonicaT]

Takk for godt svar Akela !

Min hund vokste opp med en gammel hund ( 9 år hannhund som heller aldri lekte, men han gjorde henne aldri noe fysisk og var kjempe snill med henne, hun kunne gjøre hva hu ville med han, men leke gadd han ikke. Han var veldig dominant og det kan så klart ha påvirket henne uten at vi så det ).

Ny hund blir av samme rase og mest sannsynlig samme kjønn.

Med hunder vi kjenner er hun snill og gjør lite ut av seg. Legger seg for seg selv og bryr seg ikke om andre. Ute på tur er det jakt/løping det handler om, så der er hun aldri sosial ( det er ikke de andre jakthundene vi er sammen med heller ). Inne holder hun seg mest til meg, men er ikke redd hunder vi kjenner. Men hun oppsøker dem heller ikke, men kan fint dele hundeseng med kompisen sin. Det jeg tydelig merker at hun ikke liker er hunder som klenger, da er hun rask med å knurre og følge på med glefs om hunden ikke holder seg unna/gir seg når hun knurrer.

Men jeg har ikke opplevd henne som "stygg", hun sier bare i fra. ( og har ikke den andre hunden gitt seg når hun glefser så har jeg gått inn og stoppet/ fjernet henne ).

Ute på tur er hun veldig usikker på andre hunder. Er hun løs og vi treffer andre så bjeffer hun og kommer løpende til meg. Er hund i bånd så bjeffer hun til vi har passert. Etter at jeg leste ( av Akela eller BP ) sitt tips om å bare passere andre hunder uten å hilse eller gjøre noe, så er hun blitt mye bedre. Jeg liker å se på det slik at hun bjeffer mindre siden hun vet at hun ikke må hilse på hunder vi treffer. Om det skulle komme løse hunder/andre hunder bort til oss så er hun ned med halen, rygger og vil ikke hilse. Gjemmer seg gjerne ved beina mine.

Jeg oppfatter henne som en usikker og litt forsiktig hund. Det er så klart en ting jeg har tenkt på, at en del sånne ting kanskje vil bli overført til ny hund. Det er så klart en ting jeg må vurdere, om jeg evt. heller skal vente og "state på nytt".

Hadde en samboer med hund ( på 2 år ) og det var ikke noe problem. De lå sammen i hundesenga og bilburet. Men dette var jo en voksen hund som respektere henne. En valp er jo litt annerledes.

Hun har ikke noe flokk følelse for andre hunder, men er veldig knyttet mot meg ( mammadalt med andre ord )

[borderen]

Jeg har lært Amira at hun ikke får lov til å si i fra jeg... Jeg tar ansvar å skiller hundene fra hverandre hvis valpen plager henne for mye. Etterhvert har hun både akseptert det og begynt å like valpen (leker med den til og med).

[akela]

Da høres hun jo "bare" ut som en usikker hund som vil være i fred, og gjøre ting i sitt tempo. Skjerm henne litt fra valpen inne i starten når den tid kommer, så vil nok valpen raskt skjønne hvor landet ligger; på tur vil det sikkert komme til å gå bra - det høres jo særlig ut som det er hundeMØTER hun ikke fikser, at noen kommer rett mot henne, "skal" hilse på henne etc, siden hun takler hunder hun kjenner.

Hunder påvirker hverandre på måter man ikke skjønner ofte; de lærer atferder av hverandre, men de "oppfatter" dem liksom ut fra sitt eget ståsted - hvordan de er mentalt etc, hvis du skjønner (krøkkete skrevet...). Den eldre hunden kan ha gjort henne litt usikker på egenhånd, siden hun kan ha "lent" seg mye mot ham - som støtte, eller han kan ha vært såpass uinteressert at også hun ble litt uinteressert, sånn veldig uvitenskapelig sagt.

Siden du skal ha samme rase og samme kjønn, så hadde jeg prøvd å finne meg en frimodig liten frøken som ikke så lett lar seg påvirke - som ikke har den samme grunnleggende usikkerheten/forsiktigheten (er kanskje det rette ordet). Jeg var opptatt av det da jeg skaffet meg hund nummer to, og minsten er fullstendig "selvdreven" - han tar seg en titt for å se hva det er den eldre hunden eventuelt er opphisset av, hun kan bjeffe i bilen hvis det kommer noen veldig tett på, er det ikke noe HAN synes er verdt å si noe om, så legger han seg ned igjen.

Dessuten kan det forøvrig bli ganske koselig for din hund dersom den får en "venninne" i huset; hunder er flokkdyr og liker sin egen art - det er helt klump i halsen å se hvor begeistret hunden til vår faste turkamerat blir når den ser mine, den vil helst være hos dem, sitte hos dem, følge etter dem, være hangaround - og det som også er interessant, er å se at den blir mer selvsikker og blid av selskapet. Alle hunder har nok flokkfølelse, dog i varierende grad. Mine velger tilsynelatende også meg først, de kappes om det, men samtidig er de veldig knyttet til hverandre. Så jeg tror kanskje det blir litt annerledes nå, når BEGGE hundene skal være dine, og du tar deg av begge, enn om det kommer inn "noen annens" hund til deg? Kanskje?

[Jeampi]

Pito - eldste tispen min er ganske "sær" og er ikke noe glad i valper. Hun knurrer og setter dem på plass, har ikke helt forståelsen for at de er små. Så jeg var veldig usikker på hvordan dette kom til å gå når vi fikk twiggy. Men da ble hun helt annerledes, twiggy fikk gjøre ALT med henne. Hun hang,beit,klorte,bjeffet,stjal maten osv osv uten at pito så mye som løftet på leppen. Så der måtte JEG trå inn når ting ble urettferdig. Nå når twiggy er eldre blir hun satt på plass av pito når hun ikke oppfører seg, så nå har ting stabilisert seg, twiggy har respekt for pito, og pito vet hvor hun er i "flokken".

Ser det nå når vi fikk en ny hund i hus som jeg passer, hun er nøyaktig like gammel som Twiggy, og Pito godtar nesten alt fra hennes side. Ingen krangling..

Det å lære tispen å aldri få lov til å si fra hadde aldri jeg gjort iallefall, en stabil tispe klarer fint å si fra på en "vennlig" måte, og det å aldri la henne få si fra når valpen blir for innpåsliten syns jeg blir litt for drøyt...Syns iallefall jeg

[MonicaT]

Da høres hun jo "bare" ut som en usikker hund som vil være i fred, og gjøre ting i sitt tempo.

Det er sånn jeg oppfatter henne.

Hunder påvirker hverandre på måter man ikke skjønner ofte; de lærer atferder av hverandre, men de "oppfatter" dem liksom ut fra sitt eget ståsted - hvordan de er mentalt etc, hvis du skjønner (krøkkete skrevet...).

Siden du skal ha samme rase og samme kjønn, så hadde jeg prøvd å finne meg en frimodig liten frøken som ikke så lett lar seg påvirke - som ikke har den samme grunnleggende usikkerheten/forsiktigheten (er kanskje det rette ordet).

Dette er også en ting jeg har tenkt på.

At om valpen er av den mer selvsikkre typen så vil det muligens ikke påvirke henne så mye.

Dessuten kan det forøvrig bli ganske koselig for din hund dersom den får en "venninne" i huset; hunder er flokkdyr og liker sin egen art - det er helt klump i halsen å se hvor begeistret hunden til vår faste turkamerat blir når den ser mine, den vil helst være hos dem, sitte hos dem, følge etter dem, være hangaround - og det som også er interessant, er å se at den blir mer selvsikker og blid av selskapet. Alle hunder har nok flokkfølelse, dog i varierende grad. Mine velger tilsynelatende også meg først, de kappes om det, men samtidig er de veldig knyttet til hverandre. Så jeg tror kanskje det blir litt annerledes nå, når BEGGE hundene skal være dine, og du tar deg av begge, enn om det kommer inn "noen annens" hund til deg? Kanskje?

Det er det jeg også tror. At når det kommer en annen hund som også blir min, så tror jeg at hun vil takle det bra. At hun vil skjønne at det er oss 3 som er flokken.

Takk for gode svar alle sammen.

[Vala]

Dette er kanskje OT, men jeg må si at jeg misunner den ro og erfaring som Akela innehar. Det er så rett, så rett alt det hun skriver men jeg ønsker bare å legge til en liten ting. Det er nemlig oss eiere sin reaksjon når vi ser hunden vår irettesette en valp.

Altså, med dette mener jeg følgende, jeg blir av og til litt usikker på Sofus sine reaksjoner på andre hunder til tider. Det er faktisk mer lett for meg å lese andres hunder enn min egen. Dette gjelder i utgangspunktet KUN når det gjelder valper/meget yngre hunder.

Dette medfører at jeg av og til føler at Sofus reagerer for plutselig/voldsomt/urettferdig o.l. Men, etter nitidige samtaler med andre hundeeiere som kjenner Sofus meget godt, så har jeg nå en mer trygghet for det Sofus "sier" er "rett" når han irettesetter valper.

Hvorfor det føles slik? Det er noe med det at jeg personlig (kan ikke snakke for andre) synes det blir VOLDSOMT når min hund blir streng. Han er jo tross alt verdens snilleste, mest tålmodige, dog noe pubertal umoden 2 åring At han plutselig skal nå oppføre seg som en oppdrager med fornuft ligger litt utenfor min forstand. Men når jeg ser andre hunder "snakke" til en valp, så kan jeg fort se det hele veldig klinisk - da er det lett å skille mellom en "urettferdig" hund og en "fornuftig" hund.

Det jeg egentlig mener med dette innlegget, husk at ja, vi kjenner vår hund best. Men noen av oss (iaf jeg) har til tross for dette, en liten redsel for at hunden IKKE oppfører seg korrekt! Hvis man da har litt mer is i magen og går forsiktig frem mens vi passer på, så vil det nok som regel ikke komme noe negativt ut av det.

Hmmm, kom det noe som helst fornuftig ut av dette?

*ler*

[Fanny]

Jag har en vuxen hund som är snäll och tålmodig med valpen, men som gärna tar på sig rollen som "polis" om man inte aktar sig. Hon får lov att säga till valpen om valpen försöker stjäla hennes mat eller om valpen blir för jobbig i sin lek. Hon får däremot inte lov att säga till valpen om den till exempel hoppar på bänkarna, busar med de andra hundarna eller biter i förbjudna saker - det är mitt jobb. Den vuxna hunden får försvara sig själv och sina resurser, men hon får inte leka polis på andra områden.

[shira]

når Diva plager Sean for han si i fra selv. han holder hode hennes fast (uten å bite) hun slutter å plage da. hun har aldri kommet til skade eller fådt merke. og finnes ikke agresiv.

[akela]

Til Vala, jeg ser hva du mener, og det jeg tror hjelper på, er å kjenne sin hund best mulig - og vite så mye som mulig HVA den gjør (i negativ forstand altså om den kan ta i for hardt, lage hull/skraper, ikke stoppe kjapt nok), HVORFOR den gjør dette (om for eksempel usikkerhet kan være en årsak, eller et ønske om å herske, slik Fanny beskriver, fordi hersking gir litt økt selvfølelse kanskje), og dessuten vite at man selv kan STOPPE den - altså rope den vekk, eller kunne be den dempe seg.