Gå til innhold
Hundesonen.no

Å forlove seg i ung alder


Mirai

Recommended Posts

Min mor er forlovet på 8 året og har ingen planer om å gifte seg. Det er lite fjortis over det egentlig.

Hun giftet seg veldig ung første gangen og av nødvendighet som det så pent heter. Hun ble så skilt og var i en periode sammen med han hun er forlovet med nå. Da de var på forskjellige stadier i livet (hun ung småbarnsmor, han partygutt på noen og tjue) valgte hun å gå i fra han og møtte så min adoptivfar. De giftet seg og var gift i 21 år før de skilte seg. Det var helt udramatisk, de fant ut at de egentlig ikke hadde noen ting til felles etter at vi barna ble voksne. Så møtte hun sin ungdoms forelskelse igjen og siden han hadde blitt litt mer voksen med årene ble de sammen igjen. De har nå vært sammen i 10 år og forlovet i 8 av de.

Hun vil ikke gifte seg for 3 gang og hun vil beholde det samme etternavnet som vi barna har. Men de valgte å forlove seg som et slags løfte om evig troskap seg i mellom, noe hverken kirke eller stat har noe med.

De er svært lykkelig sammen, og selv om han selvfølgelig helst vil gifte seg (han har ventet på mamma i alle disse årene, galningen) respekterer han at hun ønsker å beholde x - mannens navn og ikke har lyst til å gjøre det formelt igjen. Synes egentlig det er vakkert jeg. De kunne sikkert kalt det noe annet enn forlovelse, men siden det er ringer involvert så var det enklest å forklare det sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 86
  • Created
  • Siste svar

Med ung alder så tenker jeg på før man fyller 20-21. Hva syns dere om å forlove seg så tidlig? Folk forlover seg jo helt ned i 16-års alderen. Jeg syns det er rett og slett på trynet. Jeg tenker på da jeg var 16, noe som ikke er veldig lenge siden. Og bare på den korte tiden har veldig mye skjedd, jeg er jo en helt annen person! Hvor mange ungdomsforlovelser overlever gjennom en slik periode av livet? Når er det riktig å forlove seg, hvor mye ville du ofret for dette? Ville du ofret hunden din slik at du kunne flytte og bo sammen med forloveden din?

Hehe, akkurat når folk vil forlove seg, får de velge selv mener da jeg.

Alle har jo forksjellig mening om hva det innebærer å være forlovet. Selv forlover jeg meg kun om det blir giftermål etter max 1år. Jeg er 23 år, og bor sammen typen.

Hva har det egentlig å si om ungdoms kjærester har lyst å "forlove" seg? Kan de ikke gjøre som de vil og føler der og da? Skal man ikke leve livet i nuet?

Hmmm... ofret hunden min? Hvorfor skulle jeg det? ville jo ikke funnet en som ikke likte hund, fordi jeg rett og slett elsker hund, og alltid vil komme til å ha hund. Om jeg er så uheldig å skulle ha falt for noen som var allergisk, så finnes heldigvis allergimedisiner.

Jeg tåler ikke katter, men flyttet inn med typen sine to fordet.

Hvorfor skal man ofre noe? Enten elsker man sin kjære med skrupler, mangler og kjeledyr evnt barn. eller så lar man være å fange den personen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke alle som vokser fra hverandre. VI har vokst sammen og blitt sterke i forholde. Vi har hvert sammen en del gjennom tiden. Med at jeg er alvorligsyk. Stor komplisert risikofylt oprasjon. Osv osv .. Så man blir ofte sterke sammen også. Men ja, er mange som vokser fra hverandre også. Men skal huske og ikke undervurdere unge par også ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg syns er synd er at endel 'kaster bort' så mange penger på å gifte seg.

En kompis giftet seg for maaaange år siden og hele gildet kostet 80 tusen, og det var masse penger dengang (idag også?)

Hva fikk han igjen for det foruten en dag/kveld egentlig.

Hadde jeg først skulle giftet meg og brukt dette beløpet, så hadde jeg skrevet under papirene og heller reist for disse pengene - reist og opplevd endel.

Kompis ble jo skilt og hva sitter han igjen med etter denne kvelden .... tenk på alle minnene og opplevelsene en slik reise hadde gitt i forhold. Men det er nå meg da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har ganske sterke meiningar om akkurat dette temaet. Det vil seie, ikkje om alder og slikt, eg meiner at om ein oppfyller dei "krava" eg kjem med no, så er det berre å slå til, uansett alder.

Ei truloving er for meg bindande. Og då meiner eg ikkje berre "ja, vi vil jo sjølvsagt vere saman heile livet, lizzm". Eg meiner at om ein går til det steget å inngå truloving, så tek ein eit endeleg val på at dette SKAL vare, gjennom oppturar og nedturar, gode tider og dårlege tider, venskap og uvenskap. Ein gir livet sitt til den andre, og får livet dens. Slikt sett er det i mine auge når ein trulovar seg at ein inngår den verkelege ekteskapen.

Når det er sagt, så meiner eg òg at når ein trulovar seg, så skal ein gifte seg. Om det skjer om eitt, to eller fem år, det får så vere, men eg blir litt augehimlande av folk som trulovar seg, og når ein spør når bryllaupet kjem, så er svaret "Bryllaup? Vi skal då ikkje gifte oss!".

Innlegget til Pam var eitt eg las frå topp til botn. Dei første par avsnitta var eg ikkje heilt einige i, eg meiner at om ein "ungdom" (eller, to ungdomar) med handa på hjartet kan ta dette valet, og stå for det (for det må vere eit val, ikkje ein kjensle), så ser eg ikkje noko gale i det. Men slutten er eg så utruleg einig i, og det fortener gjentaking: Ein trulovar / giftar seg IKKJE for å styrke forholdet! Forholdet vil, som Pam seier, vere nøyaktig det same før og etter, og er det ikkje godt nok før, så blir det ikkje godt nok etter heller. Ein truloving / eit ekteskap forandrar ingenting, det er eit bindande val ein tek om at det ein har er det ein vil ha, og det vil ein jobbe livet ut for å ta vare på.

Hvis man har planlagt å være sammen resten av livet, kan man vel like gjerne gifte seg tidlig?

Jepp!

No er eg jo realistisk nok til å sjå det faktum at mange ekteskap og sikkert enno fleire trulovingar går i oppløysing. Veldig mange av desse trur eg er inngått i strid med dei meiningane eg har om desse temaa, men det finst heilt sikkert ekteskap og trulovingar som er inngått heilt i tråd med desse, og som likevel går gale. Det kan det vere gode grunnar til, og i enkelte tilfelle er det nok det rette òg. Men om ein gjekk inn i det med feil utgangspunkt, då er det tull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsomt å se denne tråden igjen, den er jo hauggammel!

Jeg vurderte ikke å forlove meg da jeg skrev den, og jeg har fortsatt samme mening idag. Syns mange forlover seg for tidlig og ikke har noe spesielt sterkt forhold til hva det å forlove seg er. Når man leser i tråden så er det jo også tydeligvis veldig forskjellige holdninger til hva en forlovelse ER :)

Var absolutt ikke klar for å forlove meg da jeg skrev tråden, og det visste jeg også da. Den dag idag føler jeg meg klar om det skulle skje at mannen frir, men det er jo fire år i mellom og mange ting skjer på de fire årene (er 23 nå).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig gøy, og rart, å lese her. Utrolig hvor forskjellige man er. For noen er det kanskje riktig å forlove seg i ung alder. Jeg for min del er usikker på om jeg er klar for å ha en kjæreste. Jeg vet ikke om jeg tror nok på kjærlighet til å være villig til å stole på noen på den måten. Jeg har sett venner med denne dødelige kjærlighetssorgen, og har utallige ganger spurt meg selv om det virkelig er verdt det. Men jeg håper jo ikke at jeg kommer til å være sånn for alltid. Kanskje jeg en dag finner en som jeg kan klare å leve med, og da gir jeg blanke i hvor gammel jeg er. Er det riktig, er det riktig, og som tidligere nevnt i tråden har man vel aldri noen garanti.

Jeg er enig med Djervekvinnen. Om jeg skal forlove meg, skal spørsmålet være "Vil du gifte deg med meg?" Tiden som forlovet bare en ventetid før man gifter seg i mine øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med ung alder så tenker jeg på før man fyller 20-21. Hva syns dere om å forlove seg så tidlig? Folk forlover seg jo helt ned i 16-års alderen. Jeg syns det er rett og slett på trynet. Jeg tenker på da jeg var 16, noe som ikke er veldig lenge siden. Og bare på den korte tiden har veldig mye skjedd, jeg er jo en helt annen person! Hvor mange ungdomsforlovelser overlever gjennom en slik periode av livet? Når er det riktig å forlove seg, hvor mye ville du ofret for dette? Ville du ofret hunden din slik at du kunne flytte og bo sammen med forloveden din?

Har ikke lest tråden så jeg svarer bare på åpningsinnlegget.

Jeg er 21, forlovet oss når jeg var 20 og han 27. Vi hadde vært samboere i ett år, kjærester i drøye to og kjent hverandre godt i fem år til før det. Vi kjøpte også leilighet sammen på den tiden, noe som faktisk føltes skumlere ut. Da er man jo økonomisk bundet også. Jeg har sagt det til han fra dag en (æh, ja. Jeg er brutalt ærlig og snakker om alt fra dag en) at skal vi forlove oss så vil jeg høre ordene "vil du gifte deg med meg?" og vi skal ha en konkret plan om å gifte oss. Når? Vanskelig å si, men vi kikker og planlegger så smått. Kanskje blir det et lite bryllup i Italia.

Vi er rolige folk med klare mål i livet. Vi er ikke feste vilt-typene (dvs, jeg har aldri vært, han er blitt), vi setter pris på det samme, hver eneste dag blir forholdet bedre. Vi nyter rett og slett hver eneste dag sammen. Vi har respekt for hverandre, forstår hverandre og stoler på hverandre. Så hvorfor ikke? Jeg nekter å la statistikk hindre meg i å tro på at det finnes kjærlighet. Har dessuten to foreldre som forlovet seg i ung alder og fremdeles er gift. Mulig ting hadde vært annerledes i hodet mitt om ikke det fungerte for de.

Ang. hund så måtte jeg kjempe en god kamp. Det endte med at jeg sa at jeg flytter ikke vestover til han om ikke jeg får kjøpe hund i tillegg (siden det var første gang jeg hadde mulighet til å eie en selv), og det gir vel svar nok. For meg er det ikke aktuelt å leve uten hund og jeg er faktisk av den oppfatning at det finnes mer enn en perfekt mann der ute. Men, til tross for den elendige erfaringen vi hadde med første hunden så har han vært utrolig engasjert i hund nr to. Han har rett og slett gitt seg på det: det ER kjekt å ha hund. Deilig!

Kan legge til litt klarere: forlover man seg er det fordi man ønsker å gifte seg. Jeg har ingen planer om å (jada, sikkert naiv, nå!) gifte meg mer enn en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forlova meg da jeg var 20, trodde jeg hadde møtt mannen i mitt liv, min beste venn osv... vi kjøpte leilighet og bil.... men man forandrer seg mye i 20årene. Plutselig var vi på forskjellige ender, jeg brøt forlovelsen og dro.

Man kan forandre seg mye på noen få år, spesielt når man er under 20.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...