Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor langt fra dere selger dere valper?


Scarlet

Recommended Posts

Måtte jo bare spørre :ahappy: .

Hvor langt unna selger dere valper til. Hvis dere f.eks. bor i Kristiansand, selger dere da valper opp til Tana, eller Kirkenes?

Tar nå forbehold om at disse valpekjøperne ikke er førstegangskjøpere ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom det ringer en interessert valpekjøper som jeg finner tonen med og som jeg anser som seriøs, og som er villig til å ta reisen fra Finnmark til Drøbak for å kjøpe valp til 10000kr, eller endatil reiser den lange veien for å se på valper og ikke være sikker på å få kjøpt, da er muligheten der for at jeg selger ja.

Jeg har allerede to valper som bor langt utpå Finnmarksvidda, har en i Sykkulven og et par i Sverige, samt et par i Danmark - og det blir jo et stykke unna det og.

Det viktigste for meg er at jeg finner en god tone med valpekjøper, at han/hun har erfaring med hund fra før av og kan tilby hunden noe og ønsker oppfølging og gir tilbakemeldinger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jøsses... har det noe å si? Heldigvis brydde ikke oppdretterene til Lyra seg noe om avstanden... Man har da e-mail og telefon så vi holder da kontakt. Innbiller meg det er kjemi og individ som avgjør om man har mye kontakt og ikke avstanden. Man er jo gjerne ikke verre hundeiere fordi om man ikke bor i nabolaget heller..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at når jeg selv kommer til å ha kull (Kremt, det blir nok endel år i framtiden gitt :ahappy:) Så spiller egentlig ikke avstand så stor rolle..

Og når det skal sies så bor jo feks oppdretteren til Diva i stavanger og jeg I vestfold da... Og to av søskene hennes bor nå i sveits og en i usa...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til Pointerguri

Vet ikke om alle oppdrettere gjør det, men denne her gjør det :ahappy:

Til Alucinor

Takk for positivt svar.

Har selv aldri solgt valper lenger bort fra meg enn til østlandet ;) , da har jeg en sjanse til å se dem igjen.

Nå har jeg interessert både fra øst, vest og nord.

Til Loke

Det har nok ikke noe med om man er dårlig hundeier eller ikke, men det sier seg jo litt selv at oppdretter og valpekjøper har en bedre sjanse å treffes om de bor i rimelig når omkrets ;)

Jeg er nok en litt "hysterisk" oppdretter :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma og co har jo drevet oppdrett en del år, og der har regelen vært at finner man tonen og føler seg komfortable med valpekjøperne så har ikke sted så mye å si. Alle må likevel komme og hente valpen selv, og er de villig til det så går det.

Men det er kanskje tøffere å si at noen ikke får valpen hvis du ikke kjenner deg komfortabel med valpekjøpet, dersom de har reist langt.. Jeg kjenner noen folk som antagelig ikke hadde fått sin nåværende hund hvis oppdretter hadde visst hvordan de "egentlig" var, og ikke bare tlf/mail utgaven..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til Pointerguri

Vet ikke om alle oppdrettere gjør det, men denne her gjør det :ahappy:

Hihi, måtte bare spørre, var ikke for å være negativ. ;) Er jo nordlending selv, og det er liksom ikke like mange oppdretter der oppe som på vest, sør og østlandet. Så det hadde blitt lite hunder der oppe hvis ingen ville selge valper dit. :Laugh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge jeg og valpekjøper "finner tonen", og jeg vet at valpekjøper er forberedt på det å ha basenji (ikke hund, nei- basenji..) er ikke avstand noen hindring.

Har solgt flere valper til Amerika, Sverige, Gran Canaria, Tromsø m.m. Har også valpekjøper på liste fra Ungarn nå. Det inntrykket jeg har er at ofte er det de som er villig til å reise lengst som virkelig "vet hva de vil ha"- Dette er sjelden "impulskjøp" (som et valpekjøp ALDRI skal være), men godt overveide besluttninger.

Selvførgelig finnes det dog unntak, så sørg for at du får et godt "bilde" av vedkommende. Er det mulig at de kommer på en visitt på forhånd er dette selvførgelig det beste, men dette er ikke alltid gjennomførbart. Har selv kjøpt valp fra både England, Finland og sverige uten at jeg var innom og hilste på først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også veldig nøye med hvem som får kjøpe valp av meg. Som du sier skal tonen/kjemien mellom meg og valpekjøper stemme. Dette er også en av grunnene til at jeg på forhånd vil treffe valpekjøper face to face :ahappy: Det sier seg jo litt selv at det da er lettere å danne seg et bilde enn bare via mail og telefon.

Har to ganger "brent" meg, og vil ikke gjøre det igjen. Den ene valpen gikk det greit med, den andre ikke.

Jeg kommer nok til det punktet jeg også at jeg klarer dette med lange avstander ;) .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg solgt noen valper enda... men jeg har en liten følelse av at jeg kan komme til å bli sånn streng oppdretter.. hihi..

her skal alt stemme, kjemi og full pakke, og om jeg ikke finner feelingen med dem, så neivel, da selger man ikke t dem.. Hente valpen må de også gjøre... trur ikke jeg kommer til å sende noen valp aleine med fly nei... da kan de komme å hente den selv..

hihi...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har solgt valper til Sverige, Tyskland, Italia og USA - og rundt omkring i Norge. Det handler ikke om avstand i kilometer, men i tankesett og kjærlighet til HUNDEN! Hvis vi tenker og funderer omtrent på samme vis rundt det å ha hund, så spiller det liten rolle hvor man bor (men referanser blir ALLTID sjekket).

Jeg har aldri angret mer enn på den hunden vi plasserte 3 mil nedi gata her - det var en fryktelig tabbe!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde bare syntes det var koselig jeg om noen ville reise i 10 timer for å kjøpe valp av meg! ;) de viser jo at de er skikkelig intereserte da! ;) og såklart måtte jeg jo hatt en god tone med dem. For å si det sånn jeg hadde ikke reist til Kirknes for å hente valp :P (da måtte jeg ialfall ha vært skikkelig forelska! :ahappy: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser egentlig ikke problemet... Oppdretteren til Tinka bor nesten nitti mil unna meg. Vi møttes ikke før vi kjøpte Tinka, det hadde vi rett og slett ikke mulighet til. Vi var førstegangskjøpere, og ingen av foreldrene mine har hatt hund som barn heller. Vi visste ikke særlig mye om noe som helst egentlig, men har lært veldig mye i etterkant. Vi har også holdt kontakten godt etter at vi hentet Tinka. Da vi dro på besøk til henne nå i sommer, sa hun at Tinka er den hunden hun har fått flest oppdateringer av (utenom de som jevnlig er på treninger hos henne, selvsagt - ikke at det inkluderer alle i de kullene hun har hatt, for å si det sånn), selv om flesteparten av hundene bor relativt nærme Gøteborg (i motsetning til Tinka og Kira, som da altså endte opp i Trondheim). Nei - det er ikke sikkert vi kommer til å besøke henne mange flere ganger akkurat, og nei - vi kommer ikke til å møtes på "alle" utstillingene vi drar på, sånn som jeg gjør med flere andre... Men hva så? Det er jo ikke som om hun møter alle de andre hundene som bor maks femten mil unna henne så ofte heller.

Jeg har langt mer tro på god tone, kontakt og åpenhet mellom oppdretter og kjøper enn å bedømme utifra hvor folk bor... Slik vil det jo ikke akkurat bli så mye variasjon i raser og linjer, tvert i mot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Avstanden har ikke noe å si. Vi har solgt valper til Frankrike, Tyskland, Sverige, og både langt nord og langt sør i Norge. Vi har ikke solgt noen i nærmiljøet, nærmeste er vel Trondheim (valp i 2004)

Det er klart det hadde vært moro å få se igjen valpene, men det viktigste er å finne gode hjem. Kjemi med valpekjøpere er veldig viktig for oss. Og klart det var "spennende" med kjøpere fra Tyskland som kjørte hit uten at det var sikkert at de skulle kjøpe valp...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke jeg oppdretter da, men jeg kan jo si noe om mine erfaringer med oppdrettere;) Når jeg var på utkikk etter aussie var ikke det noe stort problem at jeg bodde "oppigokk" (dvs Tromsø for tiden, men er fra Kirkens;) ), så lenge jeg var villig til å komme å hilse på oppdretter og/eller at jeg kom å hentet valpen slik at de kunne si nei om det ikke stemte.

Sambo er nå på utkikk etter en annen rase, og der har vi hørt mye rart. Noen er ikke villig til å selge til noen som bor så langt nord, og andre er villig til å selge, men kun hunder med utstillingsfeil... Jeg synes det er litt synd at noen oppdrettere (det er heldigvis ikke så mange!) ikke har lyst til å sende valper lengre nord enn til trøndelag, vi er da like seriøse her oppe;) Det ironiske er at det finnes de som ikke vil selge nordover, men som gjerne selger til utlandet... :shocked:

At oppdrettere derimot ikke vil sende hunder ut på for langt oppi gokk det har jeg forståelse for:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke jeg oppdretter da, men jeg kan jo si noe om mine erfaringer med oppdrettere;) Når jeg var på utkikk etter aussie var ikke det noe stort problem at jeg bodde "oppigokk" (dvs Tromsø for tiden, men er fra Kirkens;) ), så lenge jeg var villig til å komme å hilse på oppdretter og/eller at jeg kom å hentet valpen slik at de kunne si nei om det ikke stemte.

Sambo er nå på utkikk etter en annen rase, og der har vi hørt mye rart. Noen er ikke villig til å selge til noen som bor så langt nord, og andre er villig til å selge, men kun hunder med utstillingsfeil... Jeg synes det er litt synd at noen oppdrettere (det er heldigvis ikke så mange!) ikke har lyst til å sende valper lengre nord enn til trøndelag, vi er da like seriøse her oppe;) Det ironiske er at det finnes de som ikke vil selge nordover, men som gjerne selger til utlandet... :shocked:

At oppdrettere derimot ikke vil sende hunder ut på for langt oppi gokk det har jeg forståelse for:)

Det med avstand for meg gjelder like mye til andre land som langt opp i gokk som du skriver :wub: .

Jeg har en interessert valpekjøper fra Bodø som jeg har fått et meget godt inntrykk av, både via telefon og mail. Han er villig til å komme til meg for å se valpen (hvis det blir noen da :) ), og det roer meg ganske så mye.

Blir det valper, så står han ganske høyt på min liste over potensielle kjøpere. :D:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra en valpekjøper ståsted : jeg hentet Doffen i Trondheim når vi selv bodde i fauske... ble en togtur på nesten 11 timer ned og hente valp det. jeg er virkelig glad vi fikk den muligheten. For det er jo ikke altid den rasen man har bestemt seg for er den rasen som blir annonsert i lokalavisen akkurat. Og selv om den skulle gjøre det, er det ekstremt greit og kunne velge i oppdrettere uten og ta hensyn til avstand så veldig mye. men finne oppdrettere man virkelig liker og som har hunder man liker osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg er ikke oppdretter nå, men har planer om å avle på twiggy hvis hun er frisk og beholder det gode gemyttet sitt.

Jeg tror nok at jeg kommer til å være kjempestreng, og jeg vet ikke om jeg kommer til å selge noen valper til ukjente i det hele tatt (første kullet) for jeg skal beholde selv. Dessuten vil oppdretter hjelpe meg med å finne passende hjem og det er jeg veldig takknemlig for :D :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå ble det ikke nok tispevalper til at jeg kunne selge valp til valpekjøperen i Bodø :D . De som er til salgs, blir faktisk solgt til østlandet :D . Hadde en interessert som bor her i området, men "vibbene" mine sa nei :D . Så jeg er fortsatt av den oppfatning at valpene skal til rett valpekjøper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det går et skille mellom "veldig spesielt interesserte" - som gjerne har både et og to bein innenfor raseklubber, utstillingsmiljø etc i hjemlandet, og som har en svært spesifikk grunn til å kjøpe fra utlandet (som kan linjer, som vet hva de vil ha) og som man kan få referanser på fra noen man kan STOLE på - og de mer vanlige valpekjøperne.

Ikke for det... jeg kjenner nå et par stykker som havner i kategorien imellom der, som har internettshoppet småhunder, kun hatt mailkontakt, aldri snakket med oppdretter i telefon. Og selv om hundene forsåvidt har det greit, ser jeg også hvordan flere av dem er blitt omplassert for et godt ord - rettere sagt: For et dårligere eksteriør enn bildene på internett forespeilte... Jeg ville ikke solgt hund til de to eierne jeg tenker på, selv om de hadde bodd i nabolaget, fordi deres måte å ha hund på ikke er min. Men hundene har det jo ikke direkte vondt, de har det bare ikke som jeg vil at en hund fra meg skulle hatt det...

Men da vi drev med oppdrett, så SKULLE folk komme hit og i hvert fall hente valpen. Vi hadde folk som kjørte fra Nord-Norge og ned for å hente valp, men da hadde vi snakket med dem flere ganger i telefon først, fått tilsendt ørten bilder av hundene de hadde, og forhørt oss med oppdretter av en av de andre hundene - av annen rase - som de hadde fra før av. For at det ikke skulle bli bomtur på dem...

Men sende valp? Nei, de får komme og hente. Eller jeg drar og henter selv. Jeg dro tre turer langt f... i vold til nabolandet for først to ganger å se valpen, og hente den tredje gang. Jeg skal ha den i mange år, så det skulle bare mangle.

Nettshopping kan andre drive med, hvis de synes det er greit. Det gjelder på en måte å finne valpekjøpere som matcher oppdrettere: Det er INGEN menneskerett å få kjøpe hund, og folk har ulike standarder. La de slepphendte valpekjøperne finne de slepphendte oppdretterne - mens de andre finner sine.... det blir alle parter mest fornøyd med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis oppdretter får god kontakt med kjøper så synes jeg ikke det skal gjøre noe..

Synes ikke det skal ha noe å si.. så sant de kommer å henter valpen...

Jeg er heldig som hadde kjempe kjempe snill oppdrettert som møtte meg i kristiansand.. når jeg hentet Tini.

Sparte rundt 2 timer kjøring.. Så jeg var heldig.. hihi..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Jeg tror jeg ville sett det som positivt at noen ville komme langveisfra for å kikke på valper, framfor å velge den "første og beste" oppdretteren, bare fordi de bodde rett rundt svingen.. Så her blir nok alle vurdert, ikke utifra antall mil, men kjemi og at de virkelig viser at de ønsker å ha denne hunden hele dens liv..

Bare for å ha sagt det, så har også jeg reist endel for de hundene jeg har nå :getlost: Og det er vel verdt det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå som jeg går med småplanlegging om hund nr. 2, som vil være min første rasehund, så sier jeg meg helt villig til å kanskje må reise et stykke. Det er jo bare sånn det er når man er så (u)heldig å bo i Nord-norge.. Heldigvis har jeg kommet i kontakt med en oppdretter som har et veldig interessant kull til sommeren, og det er bare 2-3t med bil unna meg. Flaks! kan man vel si...

Har vært i kontakt med flere oppdrettere, og noen har nesten vært "helt på gli" etter bare en mail fra meg. Kanskje jeg er flink til å skrive mail, men syns det er rart at noen kan bli så trygg på at man er rette personen for en av deres valper bare igjennom en mail. Ja, en av dem gikk gledelig med på å sende valp på fly hvis det skulle bli nødvendig. Og en av dem skulle opp hit om ei ukes tid, og hun kunne ta med valp hvis det blei sånn at jeg ville ha fra dem. Så tøff hadde nok ikke jeg vært, ville nok "krevd" minst ett møte uten noen forpliktelser - bare for å prate litt og bli kjent med valpekjøperen liksom. Grave litt, og finne ut om det er riktig rase for dem.

Det eneste jeg nevnte i mailen var jo at jeg har hund fra før, hva jeg vil bruke nr. 2 til og hvorfor jeg tror akkurat den rasen vil passe meg så godt. Jeg skrev ingen kort mail, men ikke flere sider heller..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...