Gå til innhold
Hundesonen.no

Fornøyd med deg selv?


Aya

Recommended Posts

Skrevet

Er du fornøyd med deg selv? Fornøyd med kosthold, vekt, oppførsel og utseende, eller går du på en evig "forbedringskur"? Trener du og spiser du sunt, eller ønsker du at du gjorde det? tenker du hele tiden neagtivt, eller klarer du å se deg i speilet og si at du liker det du ser? Fortell...=)

P.S. Det er ikke meningen at dette skal være en skikkelig negativ og nedbrytende tråd..:D

Skrevet

Joda, man må være som man er - når man ikke ble som man skulle! :(

Jeg er fornøyd med livet mitt og meg selv jeg! :D

Skrevet

Jeg begynner med å si at jeg skriver ikke dette for å få oppmerksomhet (vet hvor frustrerende å sårende det er å få i trynet at man "er<2 deppa kun for å få oppmerksomhet).Men dette var en slik tråd så jeg svarer ærlig :D

Nei jeg er langt ifra fornøyd med meg. Jeg er fornøyd med vekta, men har ting som, ja har hatt siden jeg var 15 og har ødelagt selvtilliten ennå mer. Ikke fordi jeg var overvektig eller noe sånt.

Jeg er glad jeg har personligheten jeg har, ønsker å stille opp for andre til enhver tid, men den svekkes når jeg ALDRI får noe tilbake. (ting skjer med deg når venner og kjæreste skuffer deg gang på gang). Jeg går rundt og ser sikkert ikke super glad ut heller. Fordi jeg er sliten, sliten av å ha vondt i hodet 3-5 dager i uka. Og jeg er vel litt dum og blir påvirket av de lettkledde kjendisene/gatebilbabes som er "perfekte" (jeg syns ikke det, men tydeligvis de fleste gutter), selvtillitten faller langt langt ned, og jeg bygger opp sinne i meg.

Jeg føler meg stygg, jeg føler meg bare dum, jeg føler at ingen bryr seg (fordi et fåtall viser det), jeg føler at venner ser på meg med et skråblikk fordi jeg bruker så mye tid på den jeg er mest glad i (hunden så klart). Jeg vil gjøre alt for han, og drar på dyre kurs, overnatter og reiser bort. Men ingen skjønner meningen. Så jeg føler meg litt viggo venneløs. HAr vel ikke èn eneste ordentlig venn igjen jeg kan fortelle alt til (alle har svekka meg der og fortalt ting videre). SÅ føler meg ikke trygg på noe/noen lengre. Og det gjør noe med deg. Så selvtillten og selvbildet mitt er veldig dårlig.

Men må si selvtilliten steg 10 cm hos nordenstam i helga :( (når det gjaldt hundetrening da). Å endelig få positive tilbake meldinger, om at jeg virkelig får til ting, og at de ser at jeg har jobba. Og får tilabkemeldinger fra folk på sidelinjen om at "det og det VAR skikkelig bra". Sånt liker jeg. Så takk til dere snille og gode, men ærlige hundefolk (fikk høre mye som jeg bør gjøre annerledes også, men sånt vil jeg høre så lenge det ikke blir overdrevet).

Skrevet

Jeg er veldig fornøyd med meg selv!

Jeg er stolt over hva jeg har oppnådd til nå i livet. Av og til syns jeg at jeg er så utrolig heldig.

Livet har ikke alltid vært lett med skillsmisse mellom foreldrene mine da jeg var 8år, en mor som er manisk deppresiv, mobbing i skolen (tror jeg ble den alle måtte mobbe fordi jeg stakk meg ut ved at jeg vokste opp hos faren min). I ungdomstida gifta faren min seg på nytt med ei jeg ikke var særlig glad i, men det er vel heller ikke til å forvente når man er midt i puberteten? Faren min var og er arbeidsnarkoman så han ser jeg jo lite til. Jeg var lenge sikker på at jeg ble den enslige gale kattedamen i skogen. Hvem kunne elske meg, ja bortsjett fra dyrene som har vært min store trøst og støtte igjennom det vonde. Under utdanningen min måtte jeg stadig kjempe og vise at jeg var like flink som gutta og like tøff. Ofte jeg bare har overhørt mye dumt som har blitt sagt til meg. Men etter utdanning fant jeg et mindre mekanisk verksted der jeg har det som plommen i egget :( Jeg møtte mannen min for snart 7år siden å da steg selvtillitten mye. Jeg syns jeg ser o.k ut utseendemessig. Kunne godt slanka vekk 10kg, men nå unskylder jeg meg ved at jeg har født 2 unger og sistemann kom jo i Mai :P

Så var det frukt og grønt da, det er jo bare å innrømme... jeg tar heller en sjokkolade jeg og litt potetgull :D Ellers så er jeg colaholiker. Har drikki cola hver dag i 10år nå!

Trening, hva er det? :P

Pleier å si til meg selv som jeg prøver å følge: "GI ALDRI OPP" og "vær mot andre som du vil di skal være mot deg".

Skrevet

Før var jeg veldig opptatt av hvordan jeg så ut til en hver tid, liveredd for å legge på meg og å drite meg ut.

Med årene har jeg lært å godta meg selv for den jeg er, og det er jeg veldig glad for.

Skrevet

Kommer vel litt ann på situasjonen og sånt det.... Så jeg må svare både ja og nei. Er fornøyd med det jeg får til, og av og til med meg sjøl. Men har til en viss grad vokt opp med Janteloven og det har satt sine spor.

Skrevet

Nei, er vel ikke spesielt fornøyd, men har lært meg å akseptere meg selv og mine skavanker.

Bruker heller energi på ting jeg kan gjøre noe med...

Skrevet

Jeg er egentlig veldig fornøyd :) Utsendet er ikke på topp. Er litt rund, og det der men det bryr meg egentlig ikke så mye. Jeg er aldri redd for å drite meg ut. Ler ofte av meg selv. Dårlig selvtillit kommer av usikkerhet. Det som virkelig teller for meg er å være en god trener for mine to hunder. Jeg sliter aldri med ting, siden jeg syns problemløsing er utrolig morro! Går aldri rundt å er frustrert. Selvfølgelig har man oppturer og nedturer, men jeg vet at det alltid vil gå bra så jeg blir aldri sur, lei eller irritert. Jeg tar det rolig, og stoler på meg selv. Er det noe som ikke går er det fordi noe ikke stemmer, og da er det bare å finne den skjulte x.

Lit OT men likevel... For kort tid siden(nå nettopp) skjedde noe urkomisk faktisk... Jeg hadde kjøpt meg en appelsinjuice i kantina, også satt jeg meg ned på plassen min ved pc`n. Så rista jeg juicen fordi jeg hater fruktkjøttklumper i bånn, så hadde jeg glemt å ta på korken.... :) Så hele juicen havna i håret og på klærne mine! Da kunne jeg ikke annet enn å le.. Veldig kjekt at det skje på begynnelsen av dagen da :) Så nå sitter jeg her med klissete klær og hår fullt av juice!

Skrevet

Jeg begynner med å si at jeg skriver ikke dette for å få oppmerksomhet (vet hvor frustrerende å sårende det er å få i trynet at man "er<2 deppa kun for å få oppmerksomhet).Men dette var en slik tråd så jeg svarer ærlig :)

Nei jeg er langt ifra fornøyd med meg. Jeg er fornøyd med vekta, men har ting som, ja har hatt siden jeg var 15 og har ødelagt selvtilliten ennå mer. Ikke fordi jeg var overvektig eller noe sånt.

Jeg er glad jeg har personligheten jeg har, ønsker å stille opp for andre til enhver tid, men den svekkes når jeg ALDRI får noe tilbake. (ting skjer med deg når venner og kjæreste skuffer deg gang på gang). Jeg går rundt og ser sikkert ikke super glad ut heller. Fordi jeg er sliten, sliten av å ha vondt i hodet 3-5 dager i uka. Og jeg er vel litt dum og blir påvirket av de lettkledde kjendisene/gatebilbabes som er "perfekte" (jeg syns ikke det, men tydeligvis de fleste gutter), selvtillitten faller langt langt ned, og jeg bygger opp sinne i meg.

Jeg føler meg stygg, jeg føler meg bare dum, jeg føler at ingen bryr seg (fordi et fåtall viser det), jeg føler at venner ser på meg med et skråblikk fordi jeg bruker så mye tid på den jeg er mest glad i (hunden så klart). Jeg vil gjøre alt for han, og drar på dyre kurs, overnatter og reiser bort. Men ingen skjønner meningen. Så jeg føler meg litt viggo venneløs. HAr vel ikke èn eneste ordentlig venn igjen jeg kan fortelle alt til (alle har svekka meg der og fortalt ting videre). SÅ føler meg ikke trygg på noe/noen lengre. Og det gjør noe med deg. Så selvtillten og selvbildet mitt er veldig dårlig.

Men må si selvtilliten steg 10 cm hos nordenstam i helga :) (når det gjaldt hundetrening da). Å endelig få positive tilbake meldinger, om at jeg virkelig får til ting, og at de ser at jeg har jobba. Og får tilabkemeldinger fra folk på sidelinjen om at "det og det VAR skikkelig bra". Sånt liker jeg. Så takk til dere snille og gode, men ærlige hundefolk (fikk høre mye som jeg bør gjøre annerledes også, men sånt vil jeg høre så lenge det ikke blir overdrevet).

Det er synd du føler det sånn, for du er virkelig em flott jente!

Det er forresten supert at du kom deg til nordenstam i helga! :)

Skrevet

Tja. Man har vel ikke så mye å si, når det kommer til utseendet. Det beste for en selv er jo bare å askeptere hvordan man ser ut. Kan ikke gjør så mye med det. Jeg er passelig fornøyd. Noen dager føler jeg med finere enn andre. Er ikke sånn klassisk pen eller vakker, men heller normal søt. :) Kroppen min er mitt ansvar, og jeg har mine ting som jeg ikke liker. Men hvis jeg absolutt vil, så kan jeg trene mer og bli slankere. Men jeg liker å kose meg med maten og spise noe godt, og så vil jeg ikke slave meg på et treningssenter. Vil gå tur og være aktiv fordi det er gøy. Jeg blir litt misunnelig på de som har skikkelig fin kropp, men alle er forskjellige sånn er det bare. Tenker jo også da at det er andre som ser værre ut en meg. :) Som person skulle jeg gjerne vært mer tøff. Litt mer bitch. Har så mye jeg bærer på som jeg rett og slett ikke tør å si. Jeg er for følsom og for pysete. Skulle vært mer uredd. Tør å si ifra om ting. Har alltid vært sånn typisk offer, lett å plage meg, siden jeg ikke tør i si mot. Men ellers er jeg generellt ganske fornøyd med meg selv. Det finns jo bare en som meg! :)

Skrevet

Det er synd du føler det sånn, for du er virkelig em flott jente!

Det er forresten supert at du kom deg til nordenstam i helga! :)

Ja helga ble mye bedre enn jeg trodde, selvom jeg ble litt syk siste dagen (men flotte folk som stilte opp :) )Og fått masse bra tips :)

(er ikke umulig at jeg reiser tilbake på ennå et kurs, bruks eller trekk eller noe sånt).

Skrevet

Jeg begynner med å si at jeg skriver ikke dette for å få oppmerksomhet (vet hvor frustrerende å sårende det er å få i trynet at man "er<2 deppa kun for å få oppmerksomhet).Men dette var en slik tråd så jeg svarer ærlig :)

Nei jeg er langt ifra fornøyd med meg. Jeg er fornøyd med vekta, men har ting som, ja har hatt siden jeg var 15 og har ødelagt selvtilliten ennå mer. Ikke fordi jeg var overvektig eller noe sånt.

Jeg er glad jeg har personligheten jeg har, ønsker å stille opp for andre til enhver tid, men den svekkes når jeg ALDRI får noe tilbake. (ting skjer med deg når venner og kjæreste skuffer deg gang på gang). Jeg går rundt og ser sikkert ikke super glad ut heller. Fordi jeg er sliten, sliten av å ha vondt i hodet 3-5 dager i uka. Og jeg er vel litt dum og blir påvirket av de lettkledde kjendisene/gatebilbabes som er "perfekte" (jeg syns ikke det, men tydeligvis de fleste gutter), selvtillitten faller langt langt ned, og jeg bygger opp sinne i meg.

Jeg føler meg stygg, jeg føler meg bare dum, jeg føler at ingen bryr seg (fordi et fåtall viser det), jeg føler at venner ser på meg med et skråblikk fordi jeg bruker så mye tid på den jeg er mest glad i (hunden så klart). Jeg vil gjøre alt for han, og drar på dyre kurs, overnatter og reiser bort. Men ingen skjønner meningen. Så jeg føler meg litt viggo venneløs. HAr vel ikke èn eneste ordentlig venn igjen jeg kan fortelle alt til (alle har svekka meg der og fortalt ting videre). SÅ føler meg ikke trygg på noe/noen lengre. Og det gjør noe med deg. Så selvtillten og selvbildet mitt er veldig dårlig.

Må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen i dette innlegget, spesielt nåer det gjelder venner. Jeg har en eller to venner igjen som jeg kan stole på, men de bor ikke her i Oslo. Ellers har jeg blitt såret og sviktet mange mange ganger. Dette har gjort til at jeg har problemer med å stole på folk, som igjen gjør at jeg har problemer med å bli ordentlig kjent med folk. Syns det er forferdelig å begynne på ny skole!

Syns ikke det virker som om du trenger å ha dårlig selvbilde. Snarere tvert i mot. Syns du virker som en meget oppegående jente som gjør alt du kan for de du er glad i. Nå har du kanskje en nedgangsfase, menjeg er sikker på at det vil ordne seg! Det ordner seg alltid for snille piker vettu :) Rex er veldig heldig som har en eier som deg!

Lei av gutter også :P Jeg har alltid vært veldig glad i gutter, og alltid vært veldig god venn med dem. Syns de er mye mindre kompliserte enn jenter, så de er lettere å være med. Men i den alderen de er i nå er bare helt motbydelig! Porno og silikon babes er alt som betyr noe...

Når det er sagt varierer mitt eget selvbilde seg hele tiden. Nå er det nokså dårlig må jeg innrømme... Ingen ordentlige venner på den nye skolen, dårlig forhold til pappa, dårlig forholf til min egen kropp og utseende osv... Utrolig missfornøyd med meg selv, men prøver likevel å gjøre det beste ut av det!

Jeg føler meg aller best når jeg sitter å hesteryggen! Og nå som jeg har en så forferdelig dårlig periode bør jeg kjappe meg opp på hesten igjen. Det er en ubeskrivelig god følelse å få skryt av det man elsker mest av alt å gjøre! Sikker på at dere skjønner hva jeg mener :)

Så gleder jeg jo meg så klart til Phoebe kommer! :P Det skal bli utrolig deilig å få en liten venn her i store Oslo. Stå på alle dere som føler dere nedfor! Jeg vet utrolig godt hvordan dere har det. Høres kanskje dumt ut, men jeg har opplevd det meste.

Skrevet

Jeg har ikke akkurat verdens beste selvtillit, jeg føler meg fort truet av penere jenter. Særlig etter jeg ble sammen med kjæresten, men har og fått bedre selvtillit, han er jo faktisk sammen med meg uten tvang, da må jeg jo være litt ok da :) Vekta er så som så, har gått ned en del uten å gjøre så mye egentlig. Går turer, men spiser samme maten som før, bare litt mer godteri, brus, og gatekjøkken mat. Dessuten kan jeg gjøre noe med vekta. Men det gidder jeg ikke. :) Mem utseende er ikke noe jeg kan gjøre med, jeg ser nå sånn ut og sånn er nå det. (skulle ønske jeg kunne tenke sånn hver dag og til hver anledning).

Jeg og sånn som djervekvinnen, kunne tenkt meg å blitt litt tøffere i maska, jeg kan SE sint ut, men finner aldri ordene når jeg er sint, er dårlig på å uttrykke meg. Og alt for følsom og litt pysete :rolleyes:

Men men, man må være som man er når man ikke ble som man skulle (høres mye bedre ut på trøndersk :) )

Guest Christine
Skrevet

Vel, om jeg skal være ærlig: Så nei.. :)

Det er så sinnsykt mye så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne:

Er heller ikke fornøyd med omkretsen rundt magen og låra, utseendet mitt og vekta.

Kunne ønske at jeg kunne ha fått byttet hodet mitt, og fått gratis fettsuging.

Sleit en del med mobbing før, og nå som ting begynte og fikse seg, så begynner noen i klassen og være dritfrekk med meg, gjøre til så jeg faller hardt i bakken, jeg kommer meg ikke opp og de bare står der og ler av meg.

Lærerene driter fullstendig i meg, og når jeg skal snakke så får jeg sånne styyygge blikk. Fant også ut at de sto og løy rett foran meg om diverse ting. Føler jeg ikke får til noen verdens ting når det gjelder skole. Kan sitte i 20 minutter og finne ut hva man egnelitg skuklle gjøre i denne oppgaven, enda det står nøye forklart. Tør liksom ikke og spørre lærerne.

Kondisen min synker hele tiden mot vinteren, og jeg har de ¤%¤&¤# kneproblema, som gjør til at jeg kanskje ikke kan stille Milo mer... :)

Ellers så er jeg fornøyd med framgangen i enkelte saker når det gjelder Milo. I de siste 6 månedene har kontakten bare økt, og jeg blir så glad når jeg er med Milo.

Ja, vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive jeg. Er så sinnsykt mye som vil ut av meg, men er ikke alt jeg kan bare brette ut heller...

JaJa, det var meg...

Edit: Tok vekk en del...

Skrevet

Fornøyd med meg selv? Ja, det vil jeg si.

Utseendemessig kan jeg ikke gjøre noe med. Kunne gjerne slanket meg litt, men orker ikke å bry meg med det. Liker å holde meg i fysisk form, men tenker aldri på det som slanking. Tror jeg er litt for glad i god mat til å slanke meg for mye. Den ene dagen synes jeg at jeg er pen, den andre dagen ikke. Er naturlig, liker å være meg slik jeg er og ikke med masse sminke og greier. Er egentlig ikke så opptatt av utseende, setter utsråling forran det.

Jeg har gode venner rundt meg, som stiller opp for meg og støtter meg når det skulle være noe. Gjennom telemarkkjøringa så har jeg fått mange nye venner, det samme etter at jeg fikk hund. Skal nå også begynne å klatre med et par gode venner, håper å komme meg inn i klatremiljøet her i byen.

Jeg er ikke den som roper høyest, eller lager mest bråk. Er stille og litt tilbaketrukket, men når det er noe som engasjerer meg så kan jeg bli ganske så høylytt, elsker å diskutere. Kunne gjerne vært litt mer frempå i møte med fremmede personer, men de thar kommet seg veldig siden jeg begynte på vgs.

Jeg har alltid fått mye selvtillitt av skolen. Hele ungdomsskolen har jeg vært den flinke jenta som får 5'ere og 6'ere i alt av fag. Dette har hjulpet meg mye gjennom ungdomsskolen, hvor jeg ble litt mobbes siden jeg ikke var den som sa ifra bestandig. Tåler ganske mye før jeg sprekker sånn sett.

Har jo selvfølgelig mine negative sider også, men de snakker vi ikke høyt om.

  • 2 weeks later...
Skrevet

Jeg så kanskje denne tråden litt seint ;)

Men svarer forde...

Jeg er desverre IKKE fornøyd med meg selv i det hele tatt.

Som jeg leste i innleggene her, så vet jeg hvordan mange av dere har det..

Jeg er ca 165h, og overvektig..

Vekta kan selvølgelig gjøres noe med,men jeg mener at folk burde ta folk som dem er, å ikke "lete"

etter venner/kjærester som kun ser bra ut...

Det ligger så utrolig mye bak om folk har det vondt..

Tror ikke di aller fleste tenker over det...

Jeg gikk igjennom barneskolen, og husker det som et sant h*lvete..

Jeg hadde absolutt INGEN venner...BARE pga utseende...føler jeg selv.

For personligheten min er jeg faktisk glad for at jeg har..

Jeg er ei jente som bestandig er blid, og er sjelden sint...

Da jeg kom på ungdomskolen gikk ting litt lettere..men familieforholdene endret seg...

Og jeg sliter psykisk pga den dag idag...

Når man er 12år, og ser sin egen mor bli slått,sparket, og misshandlet, så er det ting som

virkelig setter spor...

Jeg var ikke for "liten" til å forstå...

Ungdomskolen gikk jeg ferdig og gikk ut med greie nok karakterer til å komme på vg skole..

Jeg fullførte GK, og halve VK1...da var det slutt...

Jeg traff min beste venninne på GK, og hun var alt jeg hadde..+ noen som selv kalte seg "venner"...

Jeg forguder den dag idag den tiden jeg fikk med bestevenninna mi...

Vi hadde det så utrolig gøy ;) Men hun begynte desverre på ny skole, og da var jeg alene igjen...

Jeg begynte å prøve å gjøre meg kul, for å bli godtatt...

Det funket dårlig, og folk fikk bare mer inntrykk av at jeg "trodde jeg var kul"...

men ble heller sett på som "dum, teit, nysgjerrig, hermegås, og feit..."

Jeg begynte å "chatte" på nettet og div chattekanaler...

Der traff jeg en gutt som var hele 8år eldre enn meg...jeg var 15, og han 23..

Jeg hadde nok livserfaring, og han godtok meg selvom jeg var ung...

Vi ble sammen, og det varte i halvannet år...

Jeg følte meg mer og mer "bra"....men desverre skulle det ikke vare lenge...

Livet mitt har vært et slit, men alikevel har jeg klart meg selv..

Moren min klarte nesten å svarteliste meg fra alt som var, for hun la skylden på oss "små"...

Dette har jeg rettet opp i...

Hun sliter den dag i dag med angst...og venter på å bli lagt inn...

Ennå er hun gift med samme mannen som for snart 7år siden, misshandlet henne...

Hun har ei datter til,,,min halvsøster...som blir 4år i Mai 07..

Og broren min..13år..

Jeg har desverre lite venner som jeg "stoler" på...igrunn har jeg ingen...

Jeg har ei veldig god venninne som jeg prater med over msn/sms...

Hun VET så godt hvordan jeg har hatt det...fordi hun har hatt like mye h*lvete selv...

Jeg er så utrolig glad for at jeg og hun ble kjent.... :)

Selvom vi ikka har møttes, er jeg blitt utrolig glad i jenta...

Jeanette, heter hun :(;)

Så...NEI, jeg trives ikke med meg selv...men jeg lever livet, og har beina plantet godt på jorda...

Forlovet, samboer, og på leit etter hus, 19år gammel...

Er ikke LITT stolt av det ;):P

Litt langt innlegg...men det er så utrolig mye dritt. som ligger så langt bak...

Når folk har det vondt...

Skrevet

Off, grusomt masse trist å lese her altså :(

Føler kanskje at jeg klager litt masse over uvesentlige ting her da.

Men over til topic igjen.

Fornøyd med meg selv?

Utseende? Nei

Personlighet? Nokså i hvertfall

Utseende mitt vil jeg gjerne gjøre noe med, har et par kilo som jeg vil ha vekk ja :unsure:

Prøver å prøver, men desverre veldig glad i godteri, og dårlige til og holde sånt!

Skal snart til skotland, og vil gjerne gjøre noe med det før det, men sliter godt med det.

Hadde det ikke vært for høyden min hadde jeg nok vært nokså lubben, har fått høre et par ganger at jeg er feit da. Men blir høye folk litt lubne ser man mye større ut en en som hadde vært lavere, så passer litt på her.

Dessuten er det noen som vil ha et rundt bolle tryne så si i fra, jeg bytter gjerne vekk mitt! Har også vært veldig plaget med utståeende ører, noe som ligger til den ene sia av slekta, men det hjalp faktisk litt når jeg tok hull i ørene igjen. Med "noe" i ørene er ikke alt fokus på selve ørene føler jeg.

Personligheten min liker jeg egentlig. Jeg kan godt le av meg selv, jeg er veldig for mine egne meninger, og er også litt konkurranse menneske. Litt frekk, men ikke bare sånn spydig. Har faktisk overrasket noen gutter med å sende litt småfrekke kommentarer i følge dem :)

Så nei, jeg er nok ikke helt fornøyd med meg selv!

Skrevet

Er sånn ok fornøyd ellers, men ikke med vekten. Har jo en BMI innenfor normalen, men ikke innenfor det jeg trives med. Trener egentlig ganske mye og har begynte å løpe en del for kondisenS(og fettforbrenningens :) ) del. Så var det bare den sunne maten jeg må begynne med da. Sukk! Hvis jeg bare klarer å komme over den første harde kneiken så tror jeg at jeg skal klare det! Dessuten skulle jeg gjerne vært mer strukturert når det gjelder skole!

*Klem til de som sliter*

Skrevet

Vel, om jeg skal være ærlig: Så nei.. :)

Det er så sinnsykt mye så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne:

Er heller ikke fornøyd med omkretsen rundt magen og låra, utseendet mitt og vekta.

Kunne ønske at jeg kunne ha fått byttet hodet mitt, og fått gratis fettsuging.

Sleit en del med mobbing før, og nå som ting begynte og fikse seg, så begynner noen i klassen og være dritfrekk med meg, gjøre til så jeg faller hardt i bakken, jeg kommer meg ikke opp og de bare står der og ler av meg.

Lærerene driter fullstendig i meg, og når jeg skal snakke så får jeg sånne styyygge blikk. Fant også ut at de sto og løy rett foran meg om diverse ting. Føler jeg ikke får til noen verdens ting når det gjelder skole. Kan sitte i 20 minutter og finne ut hva man egnelitg skuklle gjøre i denne oppgaven, enda det står nøye forklart. Tør liksom ikke og spørre lærerne.

Kondisen min synker hele tiden mot vinteren, og jeg har de ¤%¤&¤# kneproblema, som gjør til at jeg kanskje ikke kan stille Milo mer... :(

Ellers så er jeg fornøyd med framgangen i enkelte saker når det gjelder Milo. I de siste 6 månedene har kontakten bare økt, og jeg blir så glad når jeg er med Milo.

Ja, vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive jeg. Er så sinnsykt mye som vil ut av meg, men er ikke alt jeg kan bare brette ut heller...

JaJa, det var meg...

Edit: Tok vekk en del...

Synd du føler det slik Christine!

For du er ei helt fantastisk jente ;)

*strøste klem*

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...