Gå til innhold
Hundesonen.no

Fornøyd med deg selv?


Aya

Recommended Posts

Er du fornøyd med deg selv? Fornøyd med kosthold, vekt, oppførsel og utseende, eller går du på en evig "forbedringskur"? Trener du og spiser du sunt, eller ønsker du at du gjorde det? tenker du hele tiden neagtivt, eller klarer du å se deg i speilet og si at du liker det du ser? Fortell...=)

P.S. Det er ikke meningen at dette skal være en skikkelig negativ og nedbrytende tråd..:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynner med å si at jeg skriver ikke dette for å få oppmerksomhet (vet hvor frustrerende å sårende det er å få i trynet at man "er<2 deppa kun for å få oppmerksomhet).Men dette var en slik tråd så jeg svarer ærlig :D

Nei jeg er langt ifra fornøyd med meg. Jeg er fornøyd med vekta, men har ting som, ja har hatt siden jeg var 15 og har ødelagt selvtilliten ennå mer. Ikke fordi jeg var overvektig eller noe sånt.

Jeg er glad jeg har personligheten jeg har, ønsker å stille opp for andre til enhver tid, men den svekkes når jeg ALDRI får noe tilbake. (ting skjer med deg når venner og kjæreste skuffer deg gang på gang). Jeg går rundt og ser sikkert ikke super glad ut heller. Fordi jeg er sliten, sliten av å ha vondt i hodet 3-5 dager i uka. Og jeg er vel litt dum og blir påvirket av de lettkledde kjendisene/gatebilbabes som er "perfekte" (jeg syns ikke det, men tydeligvis de fleste gutter), selvtillitten faller langt langt ned, og jeg bygger opp sinne i meg.

Jeg føler meg stygg, jeg føler meg bare dum, jeg føler at ingen bryr seg (fordi et fåtall viser det), jeg føler at venner ser på meg med et skråblikk fordi jeg bruker så mye tid på den jeg er mest glad i (hunden så klart). Jeg vil gjøre alt for han, og drar på dyre kurs, overnatter og reiser bort. Men ingen skjønner meningen. Så jeg føler meg litt viggo venneløs. HAr vel ikke èn eneste ordentlig venn igjen jeg kan fortelle alt til (alle har svekka meg der og fortalt ting videre). SÅ føler meg ikke trygg på noe/noen lengre. Og det gjør noe med deg. Så selvtillten og selvbildet mitt er veldig dårlig.

Men må si selvtilliten steg 10 cm hos nordenstam i helga :( (når det gjaldt hundetrening da). Å endelig få positive tilbake meldinger, om at jeg virkelig får til ting, og at de ser at jeg har jobba. Og får tilabkemeldinger fra folk på sidelinjen om at "det og det VAR skikkelig bra". Sånt liker jeg. Så takk til dere snille og gode, men ærlige hundefolk (fikk høre mye som jeg bør gjøre annerledes også, men sånt vil jeg høre så lenge det ikke blir overdrevet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig fornøyd med meg selv!

Jeg er stolt over hva jeg har oppnådd til nå i livet. Av og til syns jeg at jeg er så utrolig heldig.

Livet har ikke alltid vært lett med skillsmisse mellom foreldrene mine da jeg var 8år, en mor som er manisk deppresiv, mobbing i skolen (tror jeg ble den alle måtte mobbe fordi jeg stakk meg ut ved at jeg vokste opp hos faren min). I ungdomstida gifta faren min seg på nytt med ei jeg ikke var særlig glad i, men det er vel heller ikke til å forvente når man er midt i puberteten? Faren min var og er arbeidsnarkoman så han ser jeg jo lite til. Jeg var lenge sikker på at jeg ble den enslige gale kattedamen i skogen. Hvem kunne elske meg, ja bortsjett fra dyrene som har vært min store trøst og støtte igjennom det vonde. Under utdanningen min måtte jeg stadig kjempe og vise at jeg var like flink som gutta og like tøff. Ofte jeg bare har overhørt mye dumt som har blitt sagt til meg. Men etter utdanning fant jeg et mindre mekanisk verksted der jeg har det som plommen i egget :( Jeg møtte mannen min for snart 7år siden å da steg selvtillitten mye. Jeg syns jeg ser o.k ut utseendemessig. Kunne godt slanka vekk 10kg, men nå unskylder jeg meg ved at jeg har født 2 unger og sistemann kom jo i Mai :P

Så var det frukt og grønt da, det er jo bare å innrømme... jeg tar heller en sjokkolade jeg og litt potetgull :D Ellers så er jeg colaholiker. Har drikki cola hver dag i 10år nå!

Trening, hva er det? :P

Pleier å si til meg selv som jeg prøver å følge: "GI ALDRI OPP" og "vær mot andre som du vil di skal være mot deg".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er egentlig veldig fornøyd :) Utsendet er ikke på topp. Er litt rund, og det der men det bryr meg egentlig ikke så mye. Jeg er aldri redd for å drite meg ut. Ler ofte av meg selv. Dårlig selvtillit kommer av usikkerhet. Det som virkelig teller for meg er å være en god trener for mine to hunder. Jeg sliter aldri med ting, siden jeg syns problemløsing er utrolig morro! Går aldri rundt å er frustrert. Selvfølgelig har man oppturer og nedturer, men jeg vet at det alltid vil gå bra så jeg blir aldri sur, lei eller irritert. Jeg tar det rolig, og stoler på meg selv. Er det noe som ikke går er det fordi noe ikke stemmer, og da er det bare å finne den skjulte x.

Lit OT men likevel... For kort tid siden(nå nettopp) skjedde noe urkomisk faktisk... Jeg hadde kjøpt meg en appelsinjuice i kantina, også satt jeg meg ned på plassen min ved pc`n. Så rista jeg juicen fordi jeg hater fruktkjøttklumper i bånn, så hadde jeg glemt å ta på korken.... :) Så hele juicen havna i håret og på klærne mine! Da kunne jeg ikke annet enn å le.. Veldig kjekt at det skje på begynnelsen av dagen da :) Så nå sitter jeg her med klissete klær og hår fullt av juice!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynner med å si at jeg skriver ikke dette for å få oppmerksomhet (vet hvor frustrerende å sårende det er å få i trynet at man "er<2 deppa kun for å få oppmerksomhet).Men dette var en slik tråd så jeg svarer ærlig :)

Nei jeg er langt ifra fornøyd med meg. Jeg er fornøyd med vekta, men har ting som, ja har hatt siden jeg var 15 og har ødelagt selvtilliten ennå mer. Ikke fordi jeg var overvektig eller noe sånt.

Jeg er glad jeg har personligheten jeg har, ønsker å stille opp for andre til enhver tid, men den svekkes når jeg ALDRI får noe tilbake. (ting skjer med deg når venner og kjæreste skuffer deg gang på gang). Jeg går rundt og ser sikkert ikke super glad ut heller. Fordi jeg er sliten, sliten av å ha vondt i hodet 3-5 dager i uka. Og jeg er vel litt dum og blir påvirket av de lettkledde kjendisene/gatebilbabes som er "perfekte" (jeg syns ikke det, men tydeligvis de fleste gutter), selvtillitten faller langt langt ned, og jeg bygger opp sinne i meg.

Jeg føler meg stygg, jeg føler meg bare dum, jeg føler at ingen bryr seg (fordi et fåtall viser det), jeg føler at venner ser på meg med et skråblikk fordi jeg bruker så mye tid på den jeg er mest glad i (hunden så klart). Jeg vil gjøre alt for han, og drar på dyre kurs, overnatter og reiser bort. Men ingen skjønner meningen. Så jeg føler meg litt viggo venneløs. HAr vel ikke èn eneste ordentlig venn igjen jeg kan fortelle alt til (alle har svekka meg der og fortalt ting videre). SÅ føler meg ikke trygg på noe/noen lengre. Og det gjør noe med deg. Så selvtillten og selvbildet mitt er veldig dårlig.

Men må si selvtilliten steg 10 cm hos nordenstam i helga :) (når det gjaldt hundetrening da). Å endelig få positive tilbake meldinger, om at jeg virkelig får til ting, og at de ser at jeg har jobba. Og får tilabkemeldinger fra folk på sidelinjen om at "det og det VAR skikkelig bra". Sånt liker jeg. Så takk til dere snille og gode, men ærlige hundefolk (fikk høre mye som jeg bør gjøre annerledes også, men sånt vil jeg høre så lenge det ikke blir overdrevet).

Det er synd du føler det sånn, for du er virkelig em flott jente!

Det er forresten supert at du kom deg til nordenstam i helga! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Man har vel ikke så mye å si, når det kommer til utseendet. Det beste for en selv er jo bare å askeptere hvordan man ser ut. Kan ikke gjør så mye med det. Jeg er passelig fornøyd. Noen dager føler jeg med finere enn andre. Er ikke sånn klassisk pen eller vakker, men heller normal søt. :) Kroppen min er mitt ansvar, og jeg har mine ting som jeg ikke liker. Men hvis jeg absolutt vil, så kan jeg trene mer og bli slankere. Men jeg liker å kose meg med maten og spise noe godt, og så vil jeg ikke slave meg på et treningssenter. Vil gå tur og være aktiv fordi det er gøy. Jeg blir litt misunnelig på de som har skikkelig fin kropp, men alle er forskjellige sånn er det bare. Tenker jo også da at det er andre som ser værre ut en meg. :) Som person skulle jeg gjerne vært mer tøff. Litt mer bitch. Har så mye jeg bærer på som jeg rett og slett ikke tør å si. Jeg er for følsom og for pysete. Skulle vært mer uredd. Tør å si ifra om ting. Har alltid vært sånn typisk offer, lett å plage meg, siden jeg ikke tør i si mot. Men ellers er jeg generellt ganske fornøyd med meg selv. Det finns jo bare en som meg! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er synd du føler det sånn, for du er virkelig em flott jente!

Det er forresten supert at du kom deg til nordenstam i helga! :)

Ja helga ble mye bedre enn jeg trodde, selvom jeg ble litt syk siste dagen (men flotte folk som stilte opp :) )Og fått masse bra tips :)

(er ikke umulig at jeg reiser tilbake på ennå et kurs, bruks eller trekk eller noe sånt).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynner med å si at jeg skriver ikke dette for å få oppmerksomhet (vet hvor frustrerende å sårende det er å få i trynet at man "er<2 deppa kun for å få oppmerksomhet).Men dette var en slik tråd så jeg svarer ærlig :)

Nei jeg er langt ifra fornøyd med meg. Jeg er fornøyd med vekta, men har ting som, ja har hatt siden jeg var 15 og har ødelagt selvtilliten ennå mer. Ikke fordi jeg var overvektig eller noe sånt.

Jeg er glad jeg har personligheten jeg har, ønsker å stille opp for andre til enhver tid, men den svekkes når jeg ALDRI får noe tilbake. (ting skjer med deg når venner og kjæreste skuffer deg gang på gang). Jeg går rundt og ser sikkert ikke super glad ut heller. Fordi jeg er sliten, sliten av å ha vondt i hodet 3-5 dager i uka. Og jeg er vel litt dum og blir påvirket av de lettkledde kjendisene/gatebilbabes som er "perfekte" (jeg syns ikke det, men tydeligvis de fleste gutter), selvtillitten faller langt langt ned, og jeg bygger opp sinne i meg.

Jeg føler meg stygg, jeg føler meg bare dum, jeg føler at ingen bryr seg (fordi et fåtall viser det), jeg føler at venner ser på meg med et skråblikk fordi jeg bruker så mye tid på den jeg er mest glad i (hunden så klart). Jeg vil gjøre alt for han, og drar på dyre kurs, overnatter og reiser bort. Men ingen skjønner meningen. Så jeg føler meg litt viggo venneløs. HAr vel ikke èn eneste ordentlig venn igjen jeg kan fortelle alt til (alle har svekka meg der og fortalt ting videre). SÅ føler meg ikke trygg på noe/noen lengre. Og det gjør noe med deg. Så selvtillten og selvbildet mitt er veldig dårlig.

Må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen i dette innlegget, spesielt nåer det gjelder venner. Jeg har en eller to venner igjen som jeg kan stole på, men de bor ikke her i Oslo. Ellers har jeg blitt såret og sviktet mange mange ganger. Dette har gjort til at jeg har problemer med å stole på folk, som igjen gjør at jeg har problemer med å bli ordentlig kjent med folk. Syns det er forferdelig å begynne på ny skole!

Syns ikke det virker som om du trenger å ha dårlig selvbilde. Snarere tvert i mot. Syns du virker som en meget oppegående jente som gjør alt du kan for de du er glad i. Nå har du kanskje en nedgangsfase, menjeg er sikker på at det vil ordne seg! Det ordner seg alltid for snille piker vettu :) Rex er veldig heldig som har en eier som deg!

Lei av gutter også :P Jeg har alltid vært veldig glad i gutter, og alltid vært veldig god venn med dem. Syns de er mye mindre kompliserte enn jenter, så de er lettere å være med. Men i den alderen de er i nå er bare helt motbydelig! Porno og silikon babes er alt som betyr noe...

Når det er sagt varierer mitt eget selvbilde seg hele tiden. Nå er det nokså dårlig må jeg innrømme... Ingen ordentlige venner på den nye skolen, dårlig forhold til pappa, dårlig forholf til min egen kropp og utseende osv... Utrolig missfornøyd med meg selv, men prøver likevel å gjøre det beste ut av det!

Jeg føler meg aller best når jeg sitter å hesteryggen! Og nå som jeg har en så forferdelig dårlig periode bør jeg kjappe meg opp på hesten igjen. Det er en ubeskrivelig god følelse å få skryt av det man elsker mest av alt å gjøre! Sikker på at dere skjønner hva jeg mener :)

Så gleder jeg jo meg så klart til Phoebe kommer! :P Det skal bli utrolig deilig å få en liten venn her i store Oslo. Stå på alle dere som føler dere nedfor! Jeg vet utrolig godt hvordan dere har det. Høres kanskje dumt ut, men jeg har opplevd det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke akkurat verdens beste selvtillit, jeg føler meg fort truet av penere jenter. Særlig etter jeg ble sammen med kjæresten, men har og fått bedre selvtillit, han er jo faktisk sammen med meg uten tvang, da må jeg jo være litt ok da :) Vekta er så som så, har gått ned en del uten å gjøre så mye egentlig. Går turer, men spiser samme maten som før, bare litt mer godteri, brus, og gatekjøkken mat. Dessuten kan jeg gjøre noe med vekta. Men det gidder jeg ikke. :) Mem utseende er ikke noe jeg kan gjøre med, jeg ser nå sånn ut og sånn er nå det. (skulle ønske jeg kunne tenke sånn hver dag og til hver anledning).

Jeg og sånn som djervekvinnen, kunne tenkt meg å blitt litt tøffere i maska, jeg kan SE sint ut, men finner aldri ordene når jeg er sint, er dårlig på å uttrykke meg. Og alt for følsom og litt pysete :rolleyes:

Men men, man må være som man er når man ikke ble som man skulle (høres mye bedre ut på trøndersk :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Vel, om jeg skal være ærlig: Så nei.. :)

Det er så sinnsykt mye så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne:

Er heller ikke fornøyd med omkretsen rundt magen og låra, utseendet mitt og vekta.

Kunne ønske at jeg kunne ha fått byttet hodet mitt, og fått gratis fettsuging.

Sleit en del med mobbing før, og nå som ting begynte og fikse seg, så begynner noen i klassen og være dritfrekk med meg, gjøre til så jeg faller hardt i bakken, jeg kommer meg ikke opp og de bare står der og ler av meg.

Lærerene driter fullstendig i meg, og når jeg skal snakke så får jeg sånne styyygge blikk. Fant også ut at de sto og løy rett foran meg om diverse ting. Føler jeg ikke får til noen verdens ting når det gjelder skole. Kan sitte i 20 minutter og finne ut hva man egnelitg skuklle gjøre i denne oppgaven, enda det står nøye forklart. Tør liksom ikke og spørre lærerne.

Kondisen min synker hele tiden mot vinteren, og jeg har de ¤%¤&¤# kneproblema, som gjør til at jeg kanskje ikke kan stille Milo mer... :)

Ellers så er jeg fornøyd med framgangen i enkelte saker når det gjelder Milo. I de siste 6 månedene har kontakten bare økt, og jeg blir så glad når jeg er med Milo.

Ja, vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive jeg. Er så sinnsykt mye som vil ut av meg, men er ikke alt jeg kan bare brette ut heller...

JaJa, det var meg...

Edit: Tok vekk en del...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fornøyd med meg selv? Ja, det vil jeg si.

Utseendemessig kan jeg ikke gjøre noe med. Kunne gjerne slanket meg litt, men orker ikke å bry meg med det. Liker å holde meg i fysisk form, men tenker aldri på det som slanking. Tror jeg er litt for glad i god mat til å slanke meg for mye. Den ene dagen synes jeg at jeg er pen, den andre dagen ikke. Er naturlig, liker å være meg slik jeg er og ikke med masse sminke og greier. Er egentlig ikke så opptatt av utseende, setter utsråling forran det.

Jeg har gode venner rundt meg, som stiller opp for meg og støtter meg når det skulle være noe. Gjennom telemarkkjøringa så har jeg fått mange nye venner, det samme etter at jeg fikk hund. Skal nå også begynne å klatre med et par gode venner, håper å komme meg inn i klatremiljøet her i byen.

Jeg er ikke den som roper høyest, eller lager mest bråk. Er stille og litt tilbaketrukket, men når det er noe som engasjerer meg så kan jeg bli ganske så høylytt, elsker å diskutere. Kunne gjerne vært litt mer frempå i møte med fremmede personer, men de thar kommet seg veldig siden jeg begynte på vgs.

Jeg har alltid fått mye selvtillitt av skolen. Hele ungdomsskolen har jeg vært den flinke jenta som får 5'ere og 6'ere i alt av fag. Dette har hjulpet meg mye gjennom ungdomsskolen, hvor jeg ble litt mobbes siden jeg ikke var den som sa ifra bestandig. Tåler ganske mye før jeg sprekker sånn sett.

Har jo selvfølgelig mine negative sider også, men de snakker vi ikke høyt om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg så kanskje denne tråden litt seint ;)

Men svarer forde...

Jeg er desverre IKKE fornøyd med meg selv i det hele tatt.

Som jeg leste i innleggene her, så vet jeg hvordan mange av dere har det..

Jeg er ca 165h, og overvektig..

Vekta kan selvølgelig gjøres noe med,men jeg mener at folk burde ta folk som dem er, å ikke "lete"

etter venner/kjærester som kun ser bra ut...

Det ligger så utrolig mye bak om folk har det vondt..

Tror ikke di aller fleste tenker over det...

Jeg gikk igjennom barneskolen, og husker det som et sant h*lvete..

Jeg hadde absolutt INGEN venner...BARE pga utseende...føler jeg selv.

For personligheten min er jeg faktisk glad for at jeg har..

Jeg er ei jente som bestandig er blid, og er sjelden sint...

Da jeg kom på ungdomskolen gikk ting litt lettere..men familieforholdene endret seg...

Og jeg sliter psykisk pga den dag idag...

Når man er 12år, og ser sin egen mor bli slått,sparket, og misshandlet, så er det ting som

virkelig setter spor...

Jeg var ikke for "liten" til å forstå...

Ungdomskolen gikk jeg ferdig og gikk ut med greie nok karakterer til å komme på vg skole..

Jeg fullførte GK, og halve VK1...da var det slutt...

Jeg traff min beste venninne på GK, og hun var alt jeg hadde..+ noen som selv kalte seg "venner"...

Jeg forguder den dag idag den tiden jeg fikk med bestevenninna mi...

Vi hadde det så utrolig gøy ;) Men hun begynte desverre på ny skole, og da var jeg alene igjen...

Jeg begynte å prøve å gjøre meg kul, for å bli godtatt...

Det funket dårlig, og folk fikk bare mer inntrykk av at jeg "trodde jeg var kul"...

men ble heller sett på som "dum, teit, nysgjerrig, hermegås, og feit..."

Jeg begynte å "chatte" på nettet og div chattekanaler...

Der traff jeg en gutt som var hele 8år eldre enn meg...jeg var 15, og han 23..

Jeg hadde nok livserfaring, og han godtok meg selvom jeg var ung...

Vi ble sammen, og det varte i halvannet år...

Jeg følte meg mer og mer "bra"....men desverre skulle det ikke vare lenge...

Livet mitt har vært et slit, men alikevel har jeg klart meg selv..

Moren min klarte nesten å svarteliste meg fra alt som var, for hun la skylden på oss "små"...

Dette har jeg rettet opp i...

Hun sliter den dag i dag med angst...og venter på å bli lagt inn...

Ennå er hun gift med samme mannen som for snart 7år siden, misshandlet henne...

Hun har ei datter til,,,min halvsøster...som blir 4år i Mai 07..

Og broren min..13år..

Jeg har desverre lite venner som jeg "stoler" på...igrunn har jeg ingen...

Jeg har ei veldig god venninne som jeg prater med over msn/sms...

Hun VET så godt hvordan jeg har hatt det...fordi hun har hatt like mye h*lvete selv...

Jeg er så utrolig glad for at jeg og hun ble kjent.... :)

Selvom vi ikka har møttes, er jeg blitt utrolig glad i jenta...

Jeanette, heter hun :(;)

Så...NEI, jeg trives ikke med meg selv...men jeg lever livet, og har beina plantet godt på jorda...

Forlovet, samboer, og på leit etter hus, 19år gammel...

Er ikke LITT stolt av det ;):P

Litt langt innlegg...men det er så utrolig mye dritt. som ligger så langt bak...

Når folk har det vondt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Off, grusomt masse trist å lese her altså :(

Føler kanskje at jeg klager litt masse over uvesentlige ting her da.

Men over til topic igjen.

Fornøyd med meg selv?

Utseende? Nei

Personlighet? Nokså i hvertfall

Utseende mitt vil jeg gjerne gjøre noe med, har et par kilo som jeg vil ha vekk ja :unsure:

Prøver å prøver, men desverre veldig glad i godteri, og dårlige til og holde sånt!

Skal snart til skotland, og vil gjerne gjøre noe med det før det, men sliter godt med det.

Hadde det ikke vært for høyden min hadde jeg nok vært nokså lubben, har fått høre et par ganger at jeg er feit da. Men blir høye folk litt lubne ser man mye større ut en en som hadde vært lavere, så passer litt på her.

Dessuten er det noen som vil ha et rundt bolle tryne så si i fra, jeg bytter gjerne vekk mitt! Har også vært veldig plaget med utståeende ører, noe som ligger til den ene sia av slekta, men det hjalp faktisk litt når jeg tok hull i ørene igjen. Med "noe" i ørene er ikke alt fokus på selve ørene føler jeg.

Personligheten min liker jeg egentlig. Jeg kan godt le av meg selv, jeg er veldig for mine egne meninger, og er også litt konkurranse menneske. Litt frekk, men ikke bare sånn spydig. Har faktisk overrasket noen gutter med å sende litt småfrekke kommentarer i følge dem :)

Så nei, jeg er nok ikke helt fornøyd med meg selv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er sånn ok fornøyd ellers, men ikke med vekten. Har jo en BMI innenfor normalen, men ikke innenfor det jeg trives med. Trener egentlig ganske mye og har begynte å løpe en del for kondisenS(og fettforbrenningens :) ) del. Så var det bare den sunne maten jeg må begynne med da. Sukk! Hvis jeg bare klarer å komme over den første harde kneiken så tror jeg at jeg skal klare det! Dessuten skulle jeg gjerne vært mer strukturert når det gjelder skole!

*Klem til de som sliter*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, om jeg skal være ærlig: Så nei.. :)

Det er så sinnsykt mye så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne:

Er heller ikke fornøyd med omkretsen rundt magen og låra, utseendet mitt og vekta.

Kunne ønske at jeg kunne ha fått byttet hodet mitt, og fått gratis fettsuging.

Sleit en del med mobbing før, og nå som ting begynte og fikse seg, så begynner noen i klassen og være dritfrekk med meg, gjøre til så jeg faller hardt i bakken, jeg kommer meg ikke opp og de bare står der og ler av meg.

Lærerene driter fullstendig i meg, og når jeg skal snakke så får jeg sånne styyygge blikk. Fant også ut at de sto og løy rett foran meg om diverse ting. Føler jeg ikke får til noen verdens ting når det gjelder skole. Kan sitte i 20 minutter og finne ut hva man egnelitg skuklle gjøre i denne oppgaven, enda det står nøye forklart. Tør liksom ikke og spørre lærerne.

Kondisen min synker hele tiden mot vinteren, og jeg har de ¤%¤&¤# kneproblema, som gjør til at jeg kanskje ikke kan stille Milo mer... :(

Ellers så er jeg fornøyd med framgangen i enkelte saker når det gjelder Milo. I de siste 6 månedene har kontakten bare økt, og jeg blir så glad når jeg er med Milo.

Ja, vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive jeg. Er så sinnsykt mye som vil ut av meg, men er ikke alt jeg kan bare brette ut heller...

JaJa, det var meg...

Edit: Tok vekk en del...

Synd du føler det slik Christine!

For du er ei helt fantastisk jente ;)

*strøste klem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...