Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva betyr hunden for deg?


Guest Vicky

Hva er hunden for deg?  

27 stemmer

  1. 1.

    • Hele livet
      20
    • Halve :p
      3
    • En liten del av det
      4


Recommended Posts

Guest Vicky

for meg er oppdrettet mitt livet mitt... det kommer hvertfall til å bli det fremover.... :) gruer meg litt.... kan ikke lenger prioritere de tingene jeg gjorde før...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må nok skrive halve livet mitt... for de går ikke foan jobb, skole og slikt! men de er jo med meg hele tiden ellers... Der jeg er, der er hundene mine... og all min fritid går jo til å gå tur, trene pelsstell og kos :) Men ville aldri ha byttet det ut!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når dere sier alt, mener dere virkelig alt også da? At hunden kommer forran venner, familie, andre hobbyer o.l. (mener ikke enten eller, men dere skjønner...?)

Nja.. Det har jo veldig mye å si på hvordan du har det hjemme.

Og andre ting..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min er en liten del av livet. Selvfølgelig blir det en slags livsstil siden hunden bor sammen med deg og må tas med overalt. Men jeg vil ikke si jeg elsker hunden min, men jeg liker den godt og bryr meg om den, og syns det blir tomt uten den. Men i mine øyne er det en "bare" en hund, som er et kjæledyr, og den har en veldig liten betydning i forhold til familie og samboer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt hunder i en go del år nå. Når jeg mistet de to hundene jeg hadde følte jeg med naken og ensom. Det var rett og slett trist.

Så jeg ble kjempe glad da Mico kom løpene inn i armene mine etter at pappa og mamma hadde hentet han nede på jobben til pappa( på Viking)

Han er vær en super venn i 2 år nå... Er såååå glad i micron min! :)

Nå ver det jo sånn at jeg skulle flytte hjemmefra og da fikk jeg jo ikke med meg mico siden det er mamma og pappa sin. SUKK!!!!

Så da satt jeg meg ned å så litt på forskjellige raser.. var mest innom chi, papillon, phalene, italiensk mynde, pomme , tipitansk terrier, tipetansk spaniel, jack russel terrier. Var innom boston terrier, men det var veldig vanskelig å få tak i de.

ringte på noen valper av disse rasene, men det var liksom ikke noe førelse for at denne hunden skulle være min... Sa ikke klikk da..

Puselig kom jeg over Tini sin annonse..Da kom klikken. Det var et eller annet hved henne som om jeg føldte hun var Min.. MIN lille baby.. Så jeg ringte også ble hun MIN. Og siden jeg ikke hadde 12000,- som de pleier å koste så ble jeg så glad når hun var til red pris! 9000,-

Hundene mine har hjulpet meg gjennom tunge tider hele livet mitt.. Jeg har vært gjennom mye og de eneste jeg har kunnet stole på er hundene mine. De gjør så jeg greier å stå opp om morran å møte hverdagen. En jeg kan snakke med..

Så hunder mine gull unger betyr LIVET for meg.. Ville gjort hva som hels for de... eller ikke hva som helst da. Ville ikke drepe noen forde.. men det tror jeg ikke jeg trenger heller.. Dere skjønner hva jeg mener..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil nok si halve jeg også. Er veldig glad i Arjen, men setter ham ikke foran forloveden, familien og vennene mine.

Altså det jeg mener er at om forloveden for eksempel skulle bli veldig allergisk så har jeg nok prioritert ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene er livet. Kan ikke forestille meg å være uten de! Har ALLTID elsket hunder, helt siden jeg møtte en diger halvt ulv/halvt hund da jeg var liten.. Det blir vel enda værre når jeg får en hund som BARE er min. Og jeg har faktisk kuttet ut venner som ikke har forståelse for at hundene tar tid, og at jeg faktisk prioriterer de foran andre ting, som kino, fester osv. En hund stikker ikke av eller vender deg ryggen, sånn som venner kan gjøre. En hund er der- alltid!! Så om kjæresten ikke hadde støttet meg 100%, og elsket hunder selv, så hadde det blitt trøblete når jeg får en valp som krever myye oppmerksomhet.. Han har alltid hatt hunder selv, så han forstår og gleder seg. Men om jeg hadde fått valget; kjæresten eller hunden hadde det helt klart blitt hunden.. Den gjør det iallefall ikke slutt med deg;)

Var det samme når jeg hadde hest, forresten, det var bare ikke alltid like gjensidig *glise*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hund er halve livet mitt. For i mine øyne så kommer faktisk mennesker først.... Men samtidig så kan jeg ikke tenke meg hverdagen uten dyr. Men jeg vet det at hadde noen av de som bor hos meg fått allergi, så hadde jeg selvfølgelig prioritert mennesket... Det virker så enkelt å si at "jeg hadde uansett valgt hunden" men sånn tror jeg ikke det er i det virkelige liv. har selv kjent dett på kroppen da min yngste sønn var plaget med det de trodde var allergi, men heldigvis så slo han ikke ut på hund eller katt. Men, hadde han gjort det så hadde vi selfølgelig fjernet dyrene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...