Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva betyr hunden for deg?


Guest Vicky

Hva er hunden for deg?  

27 stemmer

  1. 1.

    • Hele livet
      20
    • Halve :p
      3
    • En liten del av det
      4


Recommended Posts

Guest Vicky
Skrevet

Hva betyr hunden for deg? hvilken plass har den i livet ditt? Er den en livstil, eller bare en hund?

Skrevet

Romeo er alt! HAn er en hobby, han er en (veldig) god bror, han er en god treningskamerat som (nesten) aldri sier nei.

Han er livet! :)

Guest Vicky
Skrevet

for meg er oppdrettet mitt livet mitt... det kommer hvertfall til å bli det fremover.... :) gruer meg litt.... kan ikke lenger prioritere de tingene jeg gjorde før...

Skrevet

Diego er alt for meg.. Hadde aldri klart meg uten hund..

Så vil si at det å ha hund er en livsstil.. :)

Skrevet

Jeg må nok skrive halve livet mitt... for de går ikke foan jobb, skole og slikt! men de er jo med meg hele tiden ellers... Der jeg er, der er hundene mine... og all min fritid går jo til å gå tur, trene pelsstell og kos :) Men ville aldri ha byttet det ut!!!

Skrevet
Når dere sier alt, mener dere virkelig alt også da? At hunden kommer forran venner, familie, andre hobbyer o.l. (mener ikke enten eller, men dere skjønner...?)

Nja.. Det har jo veldig mye å si på hvordan du har det hjemme.

Og andre ting..

Skrevet

Hunden min er en liten del av livet. Selvfølgelig blir det en slags livsstil siden hunden bor sammen med deg og må tas med overalt. Men jeg vil ikke si jeg elsker hunden min, men jeg liker den godt og bryr meg om den, og syns det blir tomt uten den. Men i mine øyne er det en "bare" en hund, som er et kjæledyr, og den har en veldig liten betydning i forhold til familie og samboer.

Skrevet

Jeg tror de betyr mer og mer etter som en har dem lenger og lærer dem og kjenne, og de også blir mer hengivne og en større del av livet.

Skrevet

Jeg har hatt hunder i en go del år nå. Når jeg mistet de to hundene jeg hadde følte jeg med naken og ensom. Det var rett og slett trist.

Så jeg ble kjempe glad da Mico kom løpene inn i armene mine etter at pappa og mamma hadde hentet han nede på jobben til pappa( på Viking)

Han er vær en super venn i 2 år nå... Er såååå glad i micron min! :)

Nå ver det jo sånn at jeg skulle flytte hjemmefra og da fikk jeg jo ikke med meg mico siden det er mamma og pappa sin. SUKK!!!!

Så da satt jeg meg ned å så litt på forskjellige raser.. var mest innom chi, papillon, phalene, italiensk mynde, pomme , tipitansk terrier, tipetansk spaniel, jack russel terrier. Var innom boston terrier, men det var veldig vanskelig å få tak i de.

ringte på noen valper av disse rasene, men det var liksom ikke noe førelse for at denne hunden skulle være min... Sa ikke klikk da..

Puselig kom jeg over Tini sin annonse..Da kom klikken. Det var et eller annet hved henne som om jeg føldte hun var Min.. MIN lille baby.. Så jeg ringte også ble hun MIN. Og siden jeg ikke hadde 12000,- som de pleier å koste så ble jeg så glad når hun var til red pris! 9000,-

Hundene mine har hjulpet meg gjennom tunge tider hele livet mitt.. Jeg har vært gjennom mye og de eneste jeg har kunnet stole på er hundene mine. De gjør så jeg greier å stå opp om morran å møte hverdagen. En jeg kan snakke med..

Så hunder mine gull unger betyr LIVET for meg.. Ville gjort hva som hels for de... eller ikke hva som helst da. Ville ikke drepe noen forde.. men det tror jeg ikke jeg trenger heller.. Dere skjønner hva jeg mener..

Skrevet

Vil nok si halve jeg også. Er veldig glad i Arjen, men setter ham ikke foran forloveden, familien og vennene mine.

Altså det jeg mener er at om forloveden for eksempel skulle bli veldig allergisk så har jeg nok prioritert ham.

Skrevet

Tinka betyr utrolig mye for meg. Stiller henne på lik linje med resten av familien, og om noen av oss skulle ha blitt allergiske veit jeg egentlig ikke hva jeg skulle ha gjort.

Skrevet

Hundene er livet. Kan ikke forestille meg å være uten de! Har ALLTID elsket hunder, helt siden jeg møtte en diger halvt ulv/halvt hund da jeg var liten.. Det blir vel enda værre når jeg får en hund som BARE er min. Og jeg har faktisk kuttet ut venner som ikke har forståelse for at hundene tar tid, og at jeg faktisk prioriterer de foran andre ting, som kino, fester osv. En hund stikker ikke av eller vender deg ryggen, sånn som venner kan gjøre. En hund er der- alltid!! Så om kjæresten ikke hadde støttet meg 100%, og elsket hunder selv, så hadde det blitt trøblete når jeg får en valp som krever myye oppmerksomhet.. Han har alltid hatt hunder selv, så han forstår og gleder seg. Men om jeg hadde fått valget; kjæresten eller hunden hadde det helt klart blitt hunden.. Den gjør det iallefall ikke slutt med deg;)

Var det samme når jeg hadde hest, forresten, det var bare ikke alltid like gjensidig *glise*

Skrevet

Hund er halve livet mitt. For i mine øyne så kommer faktisk mennesker først.... Men samtidig så kan jeg ikke tenke meg hverdagen uten dyr. Men jeg vet det at hadde noen av de som bor hos meg fått allergi, så hadde jeg selvfølgelig prioritert mennesket... Det virker så enkelt å si at "jeg hadde uansett valgt hunden" men sånn tror jeg ikke det er i det virkelige liv. har selv kjent dett på kroppen da min yngste sønn var plaget med det de trodde var allergi, men heldigvis så slo han ikke ut på hund eller katt. Men, hadde han gjort det så hadde vi selfølgelig fjernet dyrene.

Skrevet

Lunah er en veldig stor del av livet mitt, og jeg setter henne foran det meste. Men jeg drar på fester og sånn innimellom siden mamma alltid stiller opp for meg og passer henne når jeg trenger det.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...