Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva betyr hunden for deg?


Guest Vicky

Hva er hunden for deg?  

27 stemmer

  1. 1.

    • Hele livet
      20
    • Halve :p
      3
    • En liten del av det
      4


Recommended Posts

Guest Vicky
Skrevet

Hva betyr hunden for deg? hvilken plass har den i livet ditt? Er den en livstil, eller bare en hund?

Skrevet

Romeo er alt! HAn er en hobby, han er en (veldig) god bror, han er en god treningskamerat som (nesten) aldri sier nei.

Han er livet! :)

Guest Vicky
Skrevet

for meg er oppdrettet mitt livet mitt... det kommer hvertfall til å bli det fremover.... :) gruer meg litt.... kan ikke lenger prioritere de tingene jeg gjorde før...

Skrevet

Diego er alt for meg.. Hadde aldri klart meg uten hund..

Så vil si at det å ha hund er en livsstil.. :)

Skrevet

Jeg må nok skrive halve livet mitt... for de går ikke foan jobb, skole og slikt! men de er jo med meg hele tiden ellers... Der jeg er, der er hundene mine... og all min fritid går jo til å gå tur, trene pelsstell og kos :) Men ville aldri ha byttet det ut!!!

Skrevet
Når dere sier alt, mener dere virkelig alt også da? At hunden kommer forran venner, familie, andre hobbyer o.l. (mener ikke enten eller, men dere skjønner...?)

Nja.. Det har jo veldig mye å si på hvordan du har det hjemme.

Og andre ting..

Skrevet

Hunden min er en liten del av livet. Selvfølgelig blir det en slags livsstil siden hunden bor sammen med deg og må tas med overalt. Men jeg vil ikke si jeg elsker hunden min, men jeg liker den godt og bryr meg om den, og syns det blir tomt uten den. Men i mine øyne er det en "bare" en hund, som er et kjæledyr, og den har en veldig liten betydning i forhold til familie og samboer.

Skrevet

Jeg tror de betyr mer og mer etter som en har dem lenger og lærer dem og kjenne, og de også blir mer hengivne og en større del av livet.

Skrevet

Jeg har hatt hunder i en go del år nå. Når jeg mistet de to hundene jeg hadde følte jeg med naken og ensom. Det var rett og slett trist.

Så jeg ble kjempe glad da Mico kom løpene inn i armene mine etter at pappa og mamma hadde hentet han nede på jobben til pappa( på Viking)

Han er vær en super venn i 2 år nå... Er såååå glad i micron min! :)

Nå ver det jo sånn at jeg skulle flytte hjemmefra og da fikk jeg jo ikke med meg mico siden det er mamma og pappa sin. SUKK!!!!

Så da satt jeg meg ned å så litt på forskjellige raser.. var mest innom chi, papillon, phalene, italiensk mynde, pomme , tipitansk terrier, tipetansk spaniel, jack russel terrier. Var innom boston terrier, men det var veldig vanskelig å få tak i de.

ringte på noen valper av disse rasene, men det var liksom ikke noe førelse for at denne hunden skulle være min... Sa ikke klikk da..

Puselig kom jeg over Tini sin annonse..Da kom klikken. Det var et eller annet hved henne som om jeg føldte hun var Min.. MIN lille baby.. Så jeg ringte også ble hun MIN. Og siden jeg ikke hadde 12000,- som de pleier å koste så ble jeg så glad når hun var til red pris! 9000,-

Hundene mine har hjulpet meg gjennom tunge tider hele livet mitt.. Jeg har vært gjennom mye og de eneste jeg har kunnet stole på er hundene mine. De gjør så jeg greier å stå opp om morran å møte hverdagen. En jeg kan snakke med..

Så hunder mine gull unger betyr LIVET for meg.. Ville gjort hva som hels for de... eller ikke hva som helst da. Ville ikke drepe noen forde.. men det tror jeg ikke jeg trenger heller.. Dere skjønner hva jeg mener..

Skrevet

Vil nok si halve jeg også. Er veldig glad i Arjen, men setter ham ikke foran forloveden, familien og vennene mine.

Altså det jeg mener er at om forloveden for eksempel skulle bli veldig allergisk så har jeg nok prioritert ham.

Skrevet

Tinka betyr utrolig mye for meg. Stiller henne på lik linje med resten av familien, og om noen av oss skulle ha blitt allergiske veit jeg egentlig ikke hva jeg skulle ha gjort.

Skrevet

Hundene er livet. Kan ikke forestille meg å være uten de! Har ALLTID elsket hunder, helt siden jeg møtte en diger halvt ulv/halvt hund da jeg var liten.. Det blir vel enda værre når jeg får en hund som BARE er min. Og jeg har faktisk kuttet ut venner som ikke har forståelse for at hundene tar tid, og at jeg faktisk prioriterer de foran andre ting, som kino, fester osv. En hund stikker ikke av eller vender deg ryggen, sånn som venner kan gjøre. En hund er der- alltid!! Så om kjæresten ikke hadde støttet meg 100%, og elsket hunder selv, så hadde det blitt trøblete når jeg får en valp som krever myye oppmerksomhet.. Han har alltid hatt hunder selv, så han forstår og gleder seg. Men om jeg hadde fått valget; kjæresten eller hunden hadde det helt klart blitt hunden.. Den gjør det iallefall ikke slutt med deg;)

Var det samme når jeg hadde hest, forresten, det var bare ikke alltid like gjensidig *glise*

Skrevet

Hund er halve livet mitt. For i mine øyne så kommer faktisk mennesker først.... Men samtidig så kan jeg ikke tenke meg hverdagen uten dyr. Men jeg vet det at hadde noen av de som bor hos meg fått allergi, så hadde jeg selvfølgelig prioritert mennesket... Det virker så enkelt å si at "jeg hadde uansett valgt hunden" men sånn tror jeg ikke det er i det virkelige liv. har selv kjent dett på kroppen da min yngste sønn var plaget med det de trodde var allergi, men heldigvis så slo han ikke ut på hund eller katt. Men, hadde han gjort det så hadde vi selfølgelig fjernet dyrene.

Skrevet

Lunah er en veldig stor del av livet mitt, og jeg setter henne foran det meste. Men jeg drar på fester og sånn innimellom siden mamma alltid stiller opp for meg og passer henne når jeg trenger det.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...