Gå til innhold
Hundesonen.no

Liten hund angriper stor.


Djervekvinnen

Recommended Posts

Ser jo ofte små hunder som skal være så tøffe i kjeften når jeg og Hera går forbi hagen dems. Da er det knurring og bjeffing så det står etter. Også når vi går fobi mindre hunder, så henger de i båndet og bjeffer som galningeer. Men spørsmålet mitt er: Er det noen som har opplevd at en liten hund faktisk angriper en stor hund? Som feks. en cocker spaniel angriper en schæfer? Eller en pomme går løs på en labrador? Er det noen små hunder som faktisk er så dumdristige?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veel..ask er ikke akkurat stor, men var en liten shi tzu som kom å bet seg fast i halsskinnet til Ask :wacko: Lille tateren bet jo ikke hardt, og Ask sto der å lurte på hva i all verden som feilte den lille :D

Evita (bitteliten) har prøvd seg både på schæfer og dogo et eller annet :D

Små hunder trur ofte de er mye større enn de er, og er absolut ikke redd for å vise styrken sin :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har opplevd det ett par ganger ja. Første gang var det en Bichon som hektet seg fast i øret på ene Rottweileren min, hun lå da i lekestilling, andre gangen var det en Dachs som gikk til fullt frontalangrep på hanhunden min (han bare ristte han av seg, men det ble overfladiske sår), tredje gangen var det en JRT som fløy rett i synet på hanhunden min. Den tok sats fra lang avstand, eieren glapp/slapp fleksilina og bikkja gikk rett i fleisen på min som ikke skjønte bæret. Han ble rimelig provosert og hadde jeg ikke fått JRT'n unna, kunne den risikert en knekt nakke. Eieren sa ikke beklager en gang, men regninga fikk han i posten, for Zeb hadde fått seg et par flenger i fleisen (det var den utstillinga).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, Atheo må bare bukke under for overmakta han - når vennene våres sin schipperkevalp kommer og aser seg opp mot han! :D Han bare snur seg bort og demper, og demper! Og den lille rotta henger i nakkeskinnet på han! Det er egentlig ganske komisk å se! :wacko:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ero er ikke redd for å si ifra hvis store hunder(senest idag en svær irsk setter-hann som ble for nærgående) blir for slitsomme og ikke leser hans dempede signaler(han viser tydelig at han ikke er intressert). Men Ero tror han er større enn hva han egentlig er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men gjør ikke de store hundene noe da når de små biter seg fast på dem? Eller vet de at de er mye større og sterker, og dermed " tør " de ikke å gjøre noe igjen. Litt sånn at man banker ikke de som er svakere enn deg selv :D jeg syns egentlig det er bra dumdristig av en liten hund å skal prøve seg sånn på en stor hund, når en stor hund bare kan tråkke den lille ned og bite over hodet :wacko:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo mange som påstår at hunder ikke ser str, men bare psyke.. Tequila kan fint være skikkelig lemmen, jo større hunder, jo mere lemmen.. :rolleyes: Hun er redd for store hunder da.. Så jeg vet ikke helt jeg.... :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser jo ofte små hunder som skal være så tøffe i kjeften når jeg og Hera går forbi hagen dems. Da er det knurring og bjeffing så det står etter. Også når vi går fobi mindre hunder, så henger de i båndet og bjeffer som galningeer. Men spørsmålet mitt er: Er det noen som har opplevd at en liten hund faktisk angriper en stor hund? Som feks. en cocker spaniel angriper en schæfer? Eller en pomme går løs på en labrador? Er det noen små hunder som faktisk er så dumdristige?

Jepp! Jeg har sett en cocker fly på en dalmis en gang.. Cockeren fikk juling så det sang etter, men det forhindret henne ikke fra å yppe gang på gang..

En gang hadde Gubbelille en dvergpuddel løpende mellom beina på seg og, som snappa og glefsa og kjefta i vilden sky.. Heldigvis for Gubbelille så hadde han lange bein, han så helt fortvila ut i de 30 sekundene det tok eieren å innhente dyret sitt :D

Det "tøffeste" jeg har sett, var en tibetansk spaniel-hanne som stilte seg opp foran 3 risenschnauzer-hanner, breibeint og "svææææær".. Tror ikke han var veldig klar over at hele han var like stort som hodet til hver av de tre? :lol: Heldigvis for tibben var det 2 gjerder imellom, risenschnauzerene var forholdsvis unge og lettprovoserte sjøl :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Solo fikk en liten, svært gammel og nesten tannløs papillion - dame hengende i leppa her, i fjor. Hun bare ristet litt forbauset på hodet så den lille vofsen slapp taket. Tror ikke helt hun fikk med seg at det var en hund, engang. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten drittunge, hadde vi en blanding av schäferhund og grønlandshund. En ganske stor herremann også var han, og både avbalansert og rolig.

En gang gikk to tibetanske spanieler til angrep på ham. De fløy rett i ham, og beit seg fast i beina på ham. Min hund bare ristet på labbene og dytta disse vekk og gikk videre...

En jeg trente med for en del år tilbake, hadde en pyreneerhund. En gang den ble angrepet av en mindre hund, hadde den bare satt seg på denne hunden... :lol: Enkelt og greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Speedy har fløyet på en Engelsk Mastiff en gang.. jeg sto med ham i bånd og hunden kom brått på oss bakfra.. da hadde jeg nettopp fått speedy, han beit ham i nesten, mastiffen bare ristet på hodet og luntet andre veien.. ( for ordensskyld : speedy = 1,8 kg mastiff= 118 kg )

nå går speedy bra sammen med andre store hunder.. Casper er litt usikker etter vi ble angrepet men vi jobber med saken!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JEPP! Pito er dumdristig så det synger etter!

Hun har blitt angrepet av en rottweiler blanding én gang, da hun var 1,5 år ca. Og yppet og ypppet på rottisen som var da 3-4 år. Dette tålte selvfølgelig ikke rottisen og trøkte henne ned i grusen.Men hadde hunden ville drepe Pito så hadde hun gjort det på mindre enn et sekund, sp hun sa jo bare ifra til Pito at NÅ er det nok!

Andre gangen skulle jeg ned til Kine og dem, og siden vi var blitt såpass kjent i nabolaget og at vi skulle ned og ut av veien så det ikke var noen biler der så slapp jeg Pito uten bånd på seg. Jeg så ikke labradoren som sto i bånd med noen småjenter før Pito hang i leppa på den. Dumme Pito er SÅÅÅÅ uhøflig å stormer rett bort til labbisen og YPPER. Hunden som sikkert er 50 år gammel tåler jo seff ikke dette og sier fra tilbake..

EDIT: Ellers så har det jo vært en del "nesten slossinger" etersom at jeg og den andre eieren har klart å trekke hundene være fra hverandre akkurat i det det smeller.

Så nå så slipper jeg aldri Pito sammen med fremmede tisper, eller for unge hunder for jeg vil ikke at små valper skal få seg en trøkk av en idiot bikje og dermed få traumer for små hunder for resten a livet.

For JA PIto har tatt en gordon setter valp selv om GS'en bare var 4-5 mnd og Pito var 3 år........*snufs*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri sett at en liten har angrepet en stor, men nå har jeg jo ikke vært i hundemiljøet så forferdelig lenge heller :lol:

Men jeg opplever stadig vekk at de små skal tøffe seg for Mona, senest en chihuahua som bjeffet som besatt og prøvde å trekke seg mot henne :) De føler vel behov for å si ifra, da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man må jo nyansere bildet noe alldeles betraktelig, og skille mellom det som skjer:

For eksempel "normale" unge hannhunder av en liten rase, som måler seg mot de større gutta - og som, hvis de er ganske sterke i psyken, godt kan komme ut på toppen av en slik greie. Eller kan få seg en trøkk! Det blir på en måte et "normalt oppgjør", bortsett fra at det kan gå riktig galt for den lille - hvis den treffer en kjip stor hund som når det har smelt, går over i bytteaggresjon hvis den lille hunden blir redd og hyler (noe Runar Næss har beskrevet; det kan starte som en normal kamp mellom to hanner, så blir den lille redd, skriker, og så går den store inn i byttedrapsmodus og fullfører, selv om det ikke var "meningen").

Eller den jackdamen vi traff her nylig, som bare OSTE "her kommer jeg, og jeg vil gå i fred", uten å si noe som helst så flyttet eldstetispen her seg unna og tittet vekk. Den var selvsikker den! Men den var gammel og "rå" også...

Men så er det de små hundene som faktisk utagerer mot de store fordi de er REDDE.

Vi har vært borti noen sånne. En jacktispe som satt rett i siden på store hunden her. Men siden hun er en vennlig sjel mot usikre hunder, så gikk hun bare sin vei, og enden på visa var at den redde jacken - som løste problemene sine med å prøve å fly på og jage vekk - fikk tillit til min, så det gikk riktig bra.

Den bjeffingen er jo egentlig en måte å si "gå vekk" på, og så hører ikke den store hunden - og da har ikke en liten hund annet enn to valg, stikke av eller gå på, hvis de er så redde at de ikke TØR å hilse. Hvis de da ikke har en eier som skjønner dem da...

Dessverre er det noen større hunder som ikke tar hensyn til andre hunders (både store og små) usikkerhet - men fortsetter å gå mot dem. "Dannede" hunder stopper opp, titter litt vekk, roer farten - andre styrer rett på, og det er ikke særlig bra språkmessig for noen av partene. Jeg tror på litt styring og opplæring, jeg - at større hunder ikke lærer å misbruke størrelsen sin, og at små hunder får litt støtte så de ikke tror de må løse ting på egen hånd - men at eier tar ansvar, og sier at "denne virker grei, nå må du oppføre deg" og ikke tillate utagering.

Det er litt synd når små hunders EVENTUELLE redsel misforstås som at de "er så tøffe og sinte". Vi traff en chihuahua som bare brølte hysterisk (omtrent som en litt stor mus) når den traff oss. Og eier kjeftet. Vel, jeg fikk eldstefrøkna til å legge seg ned, med ryggen til, og lot chihuahuaen få snuse på halen (nærmeste den turde). Så tok vi det derfra, og den klarte til slutt å roe seg når den skjønte at "denne hunden kommer iallfall ikke til å ta meg". Så kom ny hund - ny bjeffing - og eier til å kjefte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri sett at en liten har angrepet en stor, men nå har jeg jo ikke vært i hundemiljøet så forferdelig lenge heller :D

Men jeg opplever stadig vekk at de små skal tøffe seg for Mona, senest en chihuahua som bjeffet som besatt og prøvde å trekke seg mot henne :D De føler vel behov for å si ifra, da.

Noen små hunder er nok ganske usikre og da kan jo angrep væer det beste forsvar. Noen ganske store hunder har det jo også slik :lol: .

Det der med alder og erfaring, er jo svært relativt og du blir tidsnok utgammel med rynkemave og neglesopp :) .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg har opplevd frontalangrep fra små illsinte saker flere ganger jeg, kun EN gang har det ført til skader på den lille. Det var min første hund - en golden - en særdeles fredsommelig og selvsikker gutt som var ekstremt omgjengelig med andre hunder - også yppete hannhunder i alle størrelser. Han behøvde aldri å sloss for å få frem sitt poeng - han måtte være mer enn gjennomsnittlig provosert for å svare og han svarte kun ved fysisk provokasjon som f.eks. når en ung belgergutt på 15 måneder var borte og nappa i han flere ganger, fjerde gangen ble gulingen forbanna og parkerte jyplingen (bare en kjapp men bestemt vipp over på ryggen med beskjed om å oppføre seg)

Ei venninne hadde den gangen sin første parson - Kane - ett råskinn av en ***** som trodde han eide verden og ikke så noen som helst grunn til å backe unna for noen. Han og jeg var helt på bølgelengde - han hadde litt eierinteresser i meg tror jeg - i alle fall så var vel min guling den eneste hannen han på en måte respekterte (traff han mye som valp og unghund) - uansett - min venninne kom på besøk, og kjekkasen begynte besøket med å trave rundt den gule med fire stive bein og en vanvittig knurring. Gulingen kom med hele reportoaret av dempende signaler og forsøkte å få dette kreket til å kule'n en smule. Etter en drøy times tid sa jeg at dette gidder jeg ikke i en hel uke - så nå går vi ut og så ser vi hva som skjer - og målet var faktisk å provosere frem en korreksjon fra gulingen sånn at kjekkasen slutta å yppe.

Vel ute i hagen begynte vi å leke med tennisball og litt drakamp med gulingen og det tok bare få sekunder før den unge lille saken ble forbanna fordi gulingen hadde det gøy og da satt han i strupen på han.

Gulingen skrapet han rolig av og skulle til å fortsette hos oss (han tok ikke den lille spesielt alvorlig for å si det sånn) da rotta kom igjen - denne gangen gjorde det nok vondt for gulingen blei forbanna, skrapa myggen av halsen og tok tak over nakken (eller rundt fra siden faktisk) og "pinnet" han til bakken og holdt han der - spetakkelet hylte som besatt og gulingen lå rolig og bare holdt han dønn fast - idet terrierdyret ble rolig slapp han opp og lå å så på han - så reiste han seg rolig, ristet seg og gikk bort til treet sitt og markerte før han kom til oss og skulle leke mer........... Terrierdyret hadde fått to hull etter hjørnetenna - men mest såret var nok stoltheten - han var sur i timesvis. Uken forløp forøvrig helt supert, med to gutter og ei jente som koste seg sammen og lekte uten tegn til bråk i det hele tatt...........

Gutta jeg har nå er mer på hakket at de går vekk, gamlefar bryr seg ikke - og han har jo hatt en og annen liten ting hengende i manken - de yngste stirrer bare fasinert på de små redde/sinte men bryr seg ikke.

Om det er størrelsen eller hva det er vet jeg ikke - men jeg vet en ting - jeg ville aldri stolt på andre enn gamlefar om de hadde møtt en type som min venninnes Kane ....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg opplever veldig ofte små hunder som virker store, tøffe og aggressive. De løper imot, bjeffer, knurrer og verdens mest provoserende holdning. Nå har jeg en stor hund som er veldig rolig og veldig flink med dempende signaler. Hun snur seg gjerne bort, snuser og overser provokasjonen. Resultatet er i 90 % av tilfellene at den lille hunden plutselig blir kjempe usikker, sikker halen mellom beina og løper ett stykke unna igjen. Og når den har fått stor nok avstand blir den "tøff" gjen og begynner på en gang til. Helt til den kommer nærme nok til at den stikker halen mellom beina igjen. Og sånn kan det fortsette ganske lenge hvis de får tid på seg. Resultatet er da ofte at den lille hunden etter en stund kommer forsiktig bort å snuser for så å sprette tilbake, kommer forsiktig frem og snuser og tilslutt tør den hilse ordentlig.

Jeg har veldig mange ganger opplev at små hunder oppfører seg aggressivt når de møter Yazzi, men aldri har noen anngrepet henne. Alle aggressive småhunder jeg har møtt har egentlig vært livredde.

Og da kan man stille seg spørsmålet hvorfor er det sånn? Jeg sier ikke at det ikke finnes aggressive/redde større hunder, for det gjør det virkelig. Men jeg har ihvertfall inntrykket av at det er spesielt mange småhunder.

- Er det rett og slett fordi de er så små og de andre så store? Jeg tror kanskje jeg ville følt meg litt usikker også hvis jeg møtte ett menneske som var tilsvarende mye større enn meg.

- Er det overbeskyttende eiere som ikke lar hundene sine bli skikkelig sosialisert på store hunder? Usikre eiere som er redde for at den store hunden skal skade deres lille?

- Eller er det veldig mange små hunder som har dårlige opplevelser med store hunder? At mange hunder opptrer skremmende ovenfor små hunder.

- Eller er dette en svakhet i avlen. At man rett og slett ikke er bevist på å avle på gemyttet. At man bruker nærvøse hunder i avl og får avkom som har stor sansynlighet for å utvikle næsvøsitet.

Jeg vet ikke. Jeg har ikke noen erfaring med små hunder annet enn at jeg møter veldig mange som er nærvøse. Jeg er rett og slett nysgjerrig og dette er ikke noe angrep på eiere av små hunder eller hundene deres.

Til slutt må jeg også si at jeg har møtt veldig mange trivlige småhunder også, men tråden var nå en gang om aggressive småhunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en shi-ztu som var megatøff i trynet! Han fløy på flere schafere (det var på den tiden jeg hadde shcafer selv også), "tok" collien min og var ikke redd de som var større enn seg nei. Og han var en slik slåss"kjempe" at de han fløy på som regel ga han svar på tiltale så jeg måtte være føre var.

Men jeg måtte jo le en gang vi møtte ei dame med en papillon. Da ble han helt stille og gjemte seg bak bena mine! :lol:

En kamerat hadde engels bulldog og hver gang de kom på besøk, hoppet shi-ztu'n opp i sofaen og gjemte seg bak ryggen min.

Sheltien som jeg har i dag kan også være litt tøff i tryne, uavhengig av størrelse egentlig, men der er det som regel kroppsspråket hans som er såpass provoserende at andre hunder flyr på han. :)

Han bruser seg opp med halen rett til værs, men det er ikke alltid han knurrer altså. Jeg bruker å si at han har tiltrekknings kraft på bråk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den bjeffingen er jo egentlig en måte å si "gå vekk" på, og så hører ikke den store hunden - og da har ikke en liten hund annet enn to valg, stikke av eller gå på, hvis de er så redde at de ikke TØR å hilse. Hvis de da ikke har en eier som skjønner dem da...

Det er litt synd når små hunders EVENTUELLE redsel misforstås som at de "er så tøffe og sinte".

Ja, dette opplever jeg hele tiden. Jeg var så dum i starten at jeg lot hunden min ordne opp selv i pressede situasjoner. :lol: Gjett om jeg har forstått at det er idiotisk tankegang. Resultatet er en hund som gneldrer og smeller med kjeften føre var. Heldigvis er det kun mot større hunder som er litt for "på", litt for lekne og ivrige (det merker hun før de er kommet helt frem selvfølgelig). Store hunder som er rolige og ikke så interessert i lek, men bare hilsing fungerer helt fint. Så lenge leken er på MIN hunds premisser går det greit, men det er altfor mange eiere av større hunder som syns det er moro med en liten kruttønne. Ikke få ganger jeg har bedt folk hanke inn hundene sine fordi vi prøver å gå videre, mens deres hund sitter som lim selv om den får klare beskjeder fra min hund om å komme seg vekk.

Hun min har heldigvis aldri gått direkte til angrep, hun forsøker å unngå - men det er ikke lett når store hunder nekter henne å gå fritt avsted. <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser jo ofte små hunder som skal være så tøffe i kjeften når jeg og Hera går forbi hagen dems. Da er det knurring og bjeffing så det står etter. Også når vi går fobi mindre hunder, så henger de i båndet og bjeffer som galningeer. Men spørsmålet mitt er: Er det noen som har opplevd at en liten hund faktisk angriper en stor hund? Som feks. en cocker spaniel angriper en schæfer? Eller en pomme går løs på en labrador? Er det noen små hunder som faktisk er så dumdristige?

Eeehhh JA!

Vi tok til oss en japaner som var ca 6 år gammel(den sureste japaneren jeg noen gang har sett :lol: ).

Når hun etter ca 1 mnd hadde blitt skikkelig varm i trøya så fant hun et blink hun skulle på død og liv ta :) . Denne tispen var lite i forrhold til de japanerene jeg har i hus nå og veide sikkert ikke mer enn 6kg(og var tykk altså), og var sur som et ondt år.

Blinken hun fant var Aiwa, hun hoppet i trynet på Aiwa flere ganger og Aiwa som aldri hadde sloss med andre hunder stod de første gangene bare i ro, og ristet av seg dette utysket av en hissigpropp(inntill jeg klarte å få tak på monsteret).

Men den dagen jeg fant ut at nokk er nokk så føk den lille dotten i trynet på Aiwa og det endte med at Aiwa tok igjen og det var en skikkelig filleristing av det lille krapylet.

Når Aiwa da var ferdig å riste dotten så gikk hun vekk og den lille løp etter henne og føk i trynet på Aiwa en gang til, så jeg tok Aiwa inn i gangen og den lille i bur og når Jostein kom hjem fra jobb så sa jeg at den hunden skal ut av huste for Aiwa får ikke fred for henne(sånn helst før Aiwa knekker ryggen på hunden).

Aiwa lå da i gangen full av små sår rundt snuten(har arr der nå) etter det lille krapylet og den dag i dag så tåler ikke Aiwa små hunder som knurrer til henne, da klikker hun(synes ikke det er rart nei :D ).

Den lille hissigproppen lever den dag i dag og bor på landet sammen med andre dyr og hunder og har det kjempefint, desverre så hadde hun bestemt seg for at Aiwa var noe som ikke skulle høre til der hvor hun bodde, så vi gav hunden til en vi kjenner og hun har det kjempefint der hun bor nå(men tåler fremdeles ikke trynet på Aiwa).

Så nå passer vi alltid på at når Aiwa treffer små hunder og hvis den andre knurrer så er vi klar til å trekke henne til oss for vi vet at hun kan finne på å ta de.

Merkelig nokk så går det fint med de hundene som bor her, hvis en ser vekk i fra sjalusidrama mellom Aiwa og Tinka av og til, men det får aldri gå så langt at de sloss, så de har hver sitt rom å være på når de er alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser jo ofte små hunder som skal være så tøffe i kjeften når jeg og Hera går forbi hagen dems. Da er det knurring og bjeffing så det står etter. Også når vi går fobi mindre hunder, så henger de i båndet og bjeffer som galningeer. Men spørsmålet mitt er: Er det noen som har opplevd at en liten hund faktisk angriper en stor hund? Som feks. en cocker spaniel angriper en schæfer? Eller en pomme går løs på en labrador? Er det noen små hunder som faktisk er så dumdristige?

Jeg har ingenting i mot noen av de rasene jeg nevner, men mine schäfere har blitt angrepet oftere av små hunder enn av store. Faktisk så har min nåværende jentevofs blitt angrepet av cocker to ganger...Har også blitt angrepet av pekingeser, shiba og fransk bulldog. Stort sett prøver hundene mine (så langt i hvert fall) å trekke seg unna hvis de har hatt muligheter for det. Men var jammen glad jeg hadde kontroll (holdt godt fast rundt halsen) på den ene schäferen da hun ble angrepet av en pekingeser som bet seg fast i hasen hennes og eieren måtte komme og løsne den. Hadde hun schäferen fått snudd seg da så hadde pekingen fått som fortjent.

Edit: Må bare understreke at de småhundene som har angrepet mine, er ikke hunder som jeg har latt mine hunder hilse på, de har enten slitt seg og kommet løpende eller så har vi truffet på dem løs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ero er ikke redd for å si ifra hvis store hunder(senest idag en svær irsk setter-hann som ble for nærgående) blir for slitsomme og ikke leser hans dempede signaler(han viser tydelig at han ikke er intressert). Men Ero tror han er større enn hva han egentlig er.

Dvergschnauzere generelt tror vel de er like store som en riesen................. <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...