Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ble du bitt av hundegalskapen?


Benedicte

Recommended Posts

Født inn i en hundefamilie, gikk skikkelig i opprør i slutten av ungdomstiden (ved å droppe alt som heter utstillinger, og satse på agility - så borte ble jeg vel aldri), men nå vil jeg tilbake igjen. Fått hundegalskap inn med morsmelken, jeg altså, men det er i aller høyeste grad et valg jeg har tatt selv også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ligger i familien. Bestemoren min er totalt hundefrelst og fikk sin første hund da hun var 6 år. Er vel gjennom henne jeg ble interessert i hund. Hun har kanskje flere bilder av hundene sine enn hun har av barna :rolleyes:

Vesla er kanskje den utløsende faktoren til at jeg ble så opptatt av hunder som jeg er nå, siden hun er "min" hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vokst opp i en familie med hunder (eng.settere) på alle kanter og med en pappa som er litt "småhundegal". Så jeg har vokst opp med hunder. Gikk mine egne veier når jeg ble tenåring (14år) og litt mer opplyst, begynte med lokk og lur/klikkertrening/shaping av setteren vi hadde da (dalldressur i følge mange av slektningene mine..), og begynte med andre hundesporter enn jakt:) Så jeg er nok ikke familiens sorte får akkurat;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan vel nesten si at jeg ble konvertert både pga kjæresten min og pga en spesiell hund. Per hadde en strihåret dachs, Plenty, da vi ble sammen, men vi fant aldri "tonen". (Hunden var en sær gammel dame, og jeg er en sær ung dame :) ) Det var vel helst fordi jeg aldri har sett på meg selv som noen hundemenneske. Etter at Plenty ble borte, ønsket jeg meg en katt. Helt til Per kom med Fant, som vi i utgangspunktet skulle passe en helg. Det viste seg at eieren til Fant prøvde å få ham omplassert, og hadde også spurt Per. Per trodde jo at jeg ikke ville, så han sa nei... Men så ble jeg og Fant forelsket ved første blikk. Så da endte han opp hos oss allikevel. Så skaffet vi jo oss en katt og da, så fikk begge vilja vår :) Nå kan jeg ikke forestille meg livet uten en hund! Sånn er det bare!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det startet vel da jeg var 7 år, og vi fikk vår første hund. Men interessen min kom for fullt da jeg fikk Buster, som er min første selveide hund. Ellers er store deler av familien min hundemennesker. Broren min har hele 5 irsk settere nå, søsteren min har en rottweiler, ene onkelen min har en huskey blanding og en engelsk setter, og inntil nylig hadde han en schæfer, andre onkelen min har en flat, og hadde tidligere en oes, søskenbarnet mitt har en border collie og en spansk vannspaniel. Mamma pleier å klage over at hun ikke får andre barnebarn en de med fire føtter :) . Små søskene mine er og veldig glad i hunder, så det blir vel antageligvis hund på dem og når de blir gamle nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har aldri vært noe hundemenneske, mere kattemenneske jeg :) helt til jeg ble omvendt da ;)

historien begynner med at jeg har bare vært borti to hunder i hele mitt liv før; schaferen til familien til vennina mi som jeg vokste opp sammen med. den sto enten i hundegården, eller bundet fast i en krok i gangen stakkars....... også schaferen til gudmoren min; den var gal, rett og slett. jeg var livredd den hunden, og når jeg dro på besøk dit så gikk jeg inn kjelleren, fordi den sto alltid ute på verandaen, og ved å gå inn kjelleren så unngikk jeg den. Jeg ble bitt en gang da jeg forsøkte å gå inn hovedinngangen via verandaen, men fortalte det aldri til noen.......

så ellers var det ingen i verken familien min, eller av vennene mine som hadde hund..

men en dag, etter masse masse prat om hund, så kjøpte kjæresten min en blandingshund, Rex. jeg sverget på at jeg aldri skulle ha noe med den å gjøre, og alt ansvaret kom til å falle på ham selv. Men Rex var en hvit hjerteknuser, og kvinnemenneske med omsorg og kjærlighet som jeg er, så klarte han raskt å smyge seg inn i hjerte mitt ;) Nå er jeg sverget hundemenneske!!!!! for evig tid :P:) Nå er Rex blitt 2 år, og har vært på en del kurs, og flere blir det. Og planene om en hund nr.2 er meget klare ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vokst opp med hunder og har så lenge jeg kan huske drømt om egen hund.

I 10-11 års alderen begynte jeg å lese om forskjellige hunderaser og når jeg var 14 fikk jeg en Leonberger som jeg kunne kalle min og etterhvert som moren min så jeg klarte ta vare på han ble han min.

Tenke aldri på lydighetskonkurranser/agility o.s.v før jeg kjøpte Balder.

Så kan si at interessen alltid har vært der, men den har øket etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble bitt av hundebasillen når jeg var med breton'en Kira for å prøve agility. Synes at det var kjempegøy å jobbe med henne. Trente også med henne i sentrum siden hun hadde angst for mennesker, biler osv. Så det er nok Kira sin skyld :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hadde lyst på hund. Har hatt hund høyest på ønskelisten siden jeg var 5 år gammel.

Men så hadde jeg en periode i tenårene hvos jeg ikke ville ha hund pga jeg interesserte meg mer for andre ting.

Så fikk jeg meg en dalmatiner og da når det ikke gikk få bra så fikk jeg litt "skrekken" for at jeg egentlig ikke maktet å ha ansvar for en hund. Men så kom Pito i hus og jeg ble 110% hundefrelst!

Tror familien min er litt lei, for de deler ikke interessen min i det hele tatt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid hatt hund og vil alltid ha hund :)

Oppvokst med hund, da min far har jakthunder, som han jakter med og tidligere har konkurert med. I tilegg er han blodspor dommer og dommer for elghund prøver. Så jeg har vel fått det inn med mors melka :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det begynte med naboens airedaleterrier "Raggen". Han gikk jeg og venninna mi (naboens datter) tur med fra vi var små. Jeg husker Raggen som en utrolig snill og rolig hund. Da han ble avlivet pga alderdom gikk livets realiteter opp for meg, det var mitt første møte med død, sorg og savn. Siden har jeg vært veldig glad i hunder, men har samtidig vært litt redd for å bli for bundet, er nokså spontan og reiseglad. Men nå angrer jeg nesten på at jeg ikke har hatt hund før, så mye kos og gøy som jeg har gått glipp av! Nå skal jeg iallefall ha hund(er) til jeg blir utgammel!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tjaa, den kom etter hvert som vi fikk flere hunder tror jeg :)

Først fikk vi Kaisa da jeg var 10 år. 5 år etter var vi krisehjem for en engelsk setter, deretter en irsk setter. Et par måneder etter det kjøpte vi Tyson, og 6 måneder etter der igjen fikk vi Albin.

Det var vel først rundt planlegginga av Albin for et par år siden at jeg virkelig fikk interessen selv om jeg gikk turer med Kaisa(og andre nabohunder), matet henne, passet henne om kveldene, var med på utstillinger, berner turer/treff osv lenge før det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Naboens Engelsk Setter :)

Fikk meg til og like hunder mer, og fikk meg til å stole på alle slags hunder.

Så ringte jeg jo bare på til folk, også fikk jeg flere venner, og tilslutt fikk jeg egen hund...

Det skal legges til at om ikke jeg var besteveninne med ei i klassen minm hadde jeg ikke bgeynt på ridning, og da hadde jeg ikke møtt min nye nabo, og da hadde jeg ikke blitt kjent med Eieren til setteren :=)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker jeg luftet naboenes hunder da jeg var liten og hadde sinnsykt lyst på en selv... men fikk ikke siden foreldrene mine sa nei. Det ble derfor katt i haugevis for min del - helt til jeg ble voksen, fant en type som også var interessert i hund, og så var det gjort!

Etterhvert fant jeg en annen interesse som var jakt, og det skjedde samtidig med en lovendring som sa at man måtte ha tilgang på ettersøkshund og da kunne jeg jo kombinere to hobbyer!

Og etterhvert har jeg trent opp flere ettersøkshunder - siste tilskudd på stammen er Amigo.

Av hunder som har gjort inntrykk på meg i oppveksten må jeg jo si Lassie.... HERREGUD så klok den bikkja var :) og en slik en ville jeg og ha.... Har hatt mange bikkjer men ingen er som Lassie :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid vært glad i dyr, jeg. Vi hadde katt da jeg vokste opp, men hund fikk jeg ikke før jeg flyttet hjemmefra og kunne bestemme selv! Siden har det vært hund. Har alltid følt meg nærmere hunder enn mennesker innimellom. Særlig når livet er litt tøft, er det godt å ha en hundevenn å betro seg til. Man slipper å si så mye. Dette ble litt klissete, men selvom min "hundehverdag" er preget av mye trening på hverdagslivets ferdigheter og turer i marka der vi ser mye rådyr om dagen, så langlina er god å ha når søket blir litt vel realistisk, er nok utgangspunktet for å ha hund rimelig sentimentalt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst med hund, har hatt Welsh Corgier hjemme hele livet og Jakt Labradorer hos tanten min, så hunde interessen har jeg hatt fra jeg var barn.

Men hundene har vært en naturlig del av livet mitt hele tiden, mens jeg i mange å var lidenskaplig intressert i hester, for tre år siden da jeg fikk Chicka så dabbet lidenskapen til hestene og lindenskapen gikk over til hunder og nå er den der for å bli. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jeg er oppvokst med hund, har hatt Welsh Corgier hjemme hele livet og Jakt Labradorer hos tanten min, så hunde interessen har jeg hatt fra jeg var barn.

Men hundene har vært en naturlig del av livet mitt hele tiden, mens jeg i mange å var lidenskaplig intressert i hester, for tre år siden da jeg fikk Chicka så dabbet lidenskapen til hestene og lindenskapen gikk over til hunder og nå er den der for å bli. :)

Da er vi to..8 år på baken innen ridningen har jeg...

hehe..Milo tok jo over ALT.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...