Gå til innhold
Hundesonen.no

Førsteinntykk


Djervekvinnen

Recommended Posts

De fleste sier jeg er svært smilende og glad person. Og ganske bråkete... snakker høyt, gestikulerer veldig med armene..

Og dette stemmer da det :)

Samme her - i tillegg er jeg ironisk 98 % av tiden, og litt for frekk i kjeften for noen.... Men det venner man seg til når man blir bedre kjent med meg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke peiling på hvordan førsteinntrykket er jeg. Har aldri hørt noe liksom :D .

Men jeg er ekstremt sjenert til å begynne med men etterhvert som du blir bedre kjent med meg så er jeg virkelig ikke sjenert (såfremt jeg føler meg trygg på den personen det angår da :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Førsteinntrykket mitt er at folk ser på meg som en stille person. Litt tilbaketrukket, rolig og en sær type. Virker alvorlig og noen har sagt at de trodde jeg var en bitch. (knis) Kan framtre som en slubbert, men det er vel egentlig det at jeg er mer guttejente. (ikke sminker meg og ikke bestandig like nøye med klestilen)

Har jo briller,så dette gjør at mange ser på meg som typiskt skolelys og flink, litt nerdete. Typisk elevrådsleder..

Om dette stemmer? hehe.. Jeg er stille til å begynne med ja, og jeg skjønner at jeg kan virke sær. Men når folk blir kjent med meg er jeg annerledes. jeg er pratsom, ler mye, tuller mye, har en slem humor. Jeg er ikke veldig flink på skolen, og engasjerer meg ikke på den måten. Vil heller ikke si at jeg er nerdete. finner på mye rart og er med på mye. Er veldig høflig og grei. Ellers blir de fleste svært overrasket over den nye meg som trer frem. Så mitt førsteinntykk stemmer somregel ikke :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg avhenger av hvem jeg er med.

Kan oppføre meg veldig "profesjonellt", "omtenksomt", etc.

men, mot venner, kødder jeg mye.. finner på mye tull, mobber de litt, etc.. heheh..

ja.. jeg lager mye morsomme situasjoner..

mange tror jeg røyker, etc. vet ikke hvorfor.

en venninne av meg, vil absolutt ikke tro meg..

vet ikke why :)

men.. ja.. jeg er ganske "vill" av og til..

driver med ekstremsport, etc.. så om jeg ikke får ut energien på en måte, hehe.. da kan jeg bli litt rampete...

jeg liker å lure folk.. ikke på en slem måte altså :D men.. hehe..

en gang feks., hadde vi møte med jobben da..

så gikk jeg med en dame, jeg sølte kaffe.

så gikk vi bare videre da og jeg spøkte med henne og spurte hvorfor hun sølte kaffe.

så satt hun ved siden av meg da.. var et rimelig stort arrangement jobben vår hadde.. godt over 100 folk.

men, ja.. så går hun frem for å snakke med noen andre fra jobben og da kommer en annen dame fra jobben forbi.

så kommer hun andre tilbake da.. og jeg sier til henne at jeg sa til hun som gikk forbi, at hun hadde sølt kaffe og ikke tørket opp.

hehe..

så hun går frem og sier "jeg har ikke sølt kaffe!".. hehe..

hun andre skjønte jo ikke en drit og bare "eh?? åja? hva har du gjort da?".

ja, ikke så slemt.. men det var litt morro :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste tror jeg er en søt liten skoleflink, kristen jente som går i kirken vær søndag, og som ikke kunne tenkt seg å gjort noe galt. Jeg blir visst også sett på som et skolelys som alltid har gjort lekser, og i begynnelsen av skoleåret når vi diskuterte rundt et fag, og det var noe vi var usikker på så sa et par: du har sikkert lest det og kan det. Det stemmer nok ikke gitt.... Jeg er litt stille å beskjeden i begynnelsen og det er vel det som gir folk et litt annet inntrykk av meg, enn hvordan jeg egentlig er, men det varer ikke lenge. Førsteinntrykket har samtlige jeg har spurt sagt at det ikke stemmer, mange av de ble litt satt ut da de ble kjent med meg for de hadde regnet med noe helt annet. Jeg er en skravlebøtte uten like, jeg har en litt slem og meget sarkastisk humor. Jeg er rett å slett en bråkebøtte uten like når jeg føler meg trygg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Førsteinntrykket til folk er at jeg er stille og litt tilbaketrukket, men at jeg er en smilende og glad person. Det kan nok også stemme. Jeg er veldig sjenert når jeg er med folk jeg ikke kjenner/stoler på, men når man først blir kjent med meg så snakker jeg som en foss, smiler og ler. Folk tror også at jeg er en skikkelig "pappa-pike" som aldri kan gjøre noe galt, og til og med noen av mine beste venner kan bli overrasket over hvor utspekulert jeg er og hvor mye galt jeg egentlig er villig til å gjøre hvis det har en hensikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro folk ser på meg som middels utadvendt, bråkete og pratesyk på skolen. Men jeg tar sjelden kontakt med andre, det blir som regel omvendt. Til tider er jeg så gira at folk lurer på om jeg er gal.. :) Jeg er ganske sikker på at jeg blir oppfattet som litt rar i alle fall..

Også når jeg møter "vanlige" folk er jeg som regel veldig pratesyk, og alltid ironisk. Det har falt meg så naturlig, med de vennene jeg er sammen med på skolen, å være ironisk med et alvorlig ansikt, så folk kan lett mirsforstå hva jeg egentlig mener.

I tillegg er jeg ofte den som "brillierer" med ord. Har en tendens til å bruke ord ingen forstår, som jeg har plukket opp fra et eller annet sted. Noen mener jeg er "veslevoksen".

Det varierer altså veldig på hvem jeg møter, hvordan jeg er. Så førsteinntrykket til folk er det vanskelig å gjette seg til hva er egentlig. Det er nesten så jeg lurer på om jeg er to forskjellige personer, for det varierer sånn fra dag til dag.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk har en tendens til å bli redd meg første gang de møter meg. Som når jeg begynte på VK1, og hele Grunnkursklassen hadde kommet før meg, og jeg trapper opp med motorsykkelhjelmen under arma, svarte lærklær osv... Og sier ikke et ord til dem. Jeg var visstnok ganske skummel! :huh:

Men det som er sant da, er at jeg er veldig sjenert... Gjemmer meg litt inni meg selv. Ser ikke opp når jeg er på kjøpesenter og sånn; går med blikket i gulvet.

Men når folk blir kjent med meg, så finner de ut at jeg er helt sprø! :P Hehe...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørs vel på situasjonen og typen folk jeg møter... Møter jeg folk som er stille og sjenerte, kan jeg ha vanskelig for å finne på noe å si, og virke akkurat som samme typen selv. Møter jeg utadvente folk er jeg utadvent og tullete med en gang. Egentlig er jeg ganske utadvent, men jeg har en fortid som det omvendte, derfor kan det slå tilbake innimellom. I rett selskap er jeg gal og har utrolig vid og kanskje en smule dårlig humor. Alt i alt er jeg typen som kan "prate med alle om alt" tror jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg har fått tilbakemelding på er at jeg virker blid, men samtidig "skummel" og smartere enn jeg er...En eks av meg som opprinnelig var en kompis av søsteren min var pissredd meg helt til vi ble kjent :huh: Jeg er bestemt, men ikke farlig liksom...

Grunnen til at folk tror jeg er smart (frem til jeg åpner kjeften) er nok fordi jeg er så mørk, verden har nå en gang blitt sånn at folk kobler blond=dum, mørk= smart og mystisk. Vel jeg er blÅnd inni meg på mange områder B)

Men jeg er blid da...stort sett :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Førsteinntrykket av meg har forandret seg veldig de siste årene. Gikk gjennom en tøff periode

tidligere, og folk som møtte meg da trodde jeg var redd. Jeg var veldig sjenert, og ønsket bare

at folk skulle la meg være. Så kom selvtilliten seg "litt", og jeg oppdaga at å snakke med nye

folk var bare gøy. Folk som møter meg nå får inntrykk av at jeg er utadvendt, ærlig og har en

merkelig sans for humor. Førsteinntrykket til de fleste er nok dessverre bare at jeg er tjukk, så

jeg kjemper alltid litt med at de skal se forbi det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg har fått tilbakemelding på er at jeg virker blid, men samtidig "skummel" og smartere enn jeg er...En eks av meg som opprinnelig var en kompis av søsteren min var pissredd meg helt til vi ble kjent :huh: Jeg er bestemt, men ikke farlig liksom...

Grunnen til at folk tror jeg er smart (frem til jeg åpner kjeften) er nok fordi jeg er så mørk, verden har nå en gang blitt sånn at folk kobler blond=dum, mørk= smart og mystisk. Vel jeg er blÅnd inni meg på mange områder B)

Men jeg er blid da...stort sett :P

Du skummel? :P:P:P Og ja, blid er du, selvom hunden din får juling! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skummel? :huh::P:P Og ja, blid er du, selvom hunden din får juling! :P

Helt ærlig så syntes jeg jo han hadde litt godt av det..Måte på til høy og mørk liksom! Han er så J***ig innbildsk og kuleste gutten i gata at det nesten var litt festlig å se trynet hans når han fikk grisebank... "Mamma! jeg fikk VONDT!Jeg er redd mamma!" :P Uff..stakkar liten...godt han avreagerer som et lyn..like blid :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. jeg fikk høre på skolen at de syns jeg var skummel første skoledag. Hehehe.

Det varierer litt som med mange andre her, noen ganger jeg jeg utadvent og tøysete, andre ganger er jeg stille og sjenert. Det kommer helt ann på hvordan dagen min er og hvem jeg møter. Silje syns kanskje jeg var litt sjenert??? hehe :huh:

Folk tror jeg er gal også, fordi jeg har en helt merklig humor og snakker nesten ironi hele tida, så folk missforstår lett.

Og humoren til olav er nesten som min noen ganger.

hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Førsteinntrykket noen har sagt at de har fått av meg er at jeg går fort :huh:, at jeg er litt prektig og at jeg er sjenert, ærlig og til tider litt englebarnaktig(Alle har fort funnet ut at det siste ikke stemmer :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Silje syns kanskje jeg var litt sjenert??? hehe :huh:

Tja, litt stille kanskje :P

Men alltid når folk er stille så tror jeg at det er fordi det er på grunn av at jeg er så bråkete og at de derfor ikke slipper til... så da prøver jeg å holde meg litt stille jeg også... men når det ikke nytter, så går jeg tilbake med å være bråkete igjen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror kan oppfatte meg som rolig og stille første gangen de møter meg, og at jeg ikke bryr meg så mye om noenting.

Men akk, så åpner jeg kjeften og sier ett eller annet rart/dumt/frekt/sarkastisk/perverst.

Og da tror de at jeg er gal bare fordi jeg bretter hele privatlivet mitt rundt dem slik at de ikke unnslipper?? Kan ikke skjønne det :huh:

Egentlig er det jo bedre at andre forteller sånt. Men det er hvertfall hva jeg tror.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...