Snøfrost

og hva torr du den sakte endringen grunner i? Mutasjoner i DNA, intet mer og intet mindre Det sagt så ja, de aller aller fleste mutasjoner er ikke heldige. De fleste oppstår i voksne individer, i valige celler. De vil fikses av cellenes egne kontrollsystemer og aldri føre til noe som helst, dersom de er en del av den kodedede regionen av DNA. Hos høyere organismer (flercellet) er det nemmelig en liten brøkdel av hele DNA'et. Hyppigste mutasjoner som blir værende oppstår i mikrosatelitt DNAet: Det er derfor mikrosattelitter (noen av de) er så gode til å skille folk fra hverandre ved DNA analyse. Politiet bruker 16 hyppig muterende mikrosattelitter som identifikasjonsgrunnlag. (Hyppigmuterende = finnes mange varianter av hver mikrosattelitt). I kodende regioner oppstår mutasjoner mye sjeldnere. Og de fleste er ikke så veldig gunstige kanskje, men mange er ikke så veldig skadelige heller. De fleste er SNPer (uttalles snipper på norsk) står for "Single Nucleotid Polymorphism, og vi har alle sammen flere sånne. Garantert! Er SNPen skadelig så får man jo håpe på at det andre komplimenterkromosomet vårt ikke har denne mutasjonen og at mutasjonen er recessiv. Selv om det ikke alltid er tilfellet. Men evolusjonen drives av mutasjoner i DNA. Flest SNPer, men også større mutasjoner (og en veldig sjelden gang ennå større forandringer som ikke lenger skjer når det har oppstått flercellede organismer så komplekse som pattedyr som f.eks. da "vi" fikk mitokondrier) kan få sitt feste og være gunstige. samtidig som mutasjoner som er gunstige i et miljø, kan ansees som skadelig i et annet miljø. Forskjellen på deg og meg, er forskjeller i DNA (+ miljø selvsagt) og DNA forskjellene mellom oss er pga mutasjoner som har gitt opphav til ulike alleler. Forskjellen på meg og en høne er større, men allikevel er forskjellene grunnet i mutasjoner. Går man langt nok tilbake i evolusjonen har jeg en felles stamfar med den høna.

Det er jo et godt spørsmål siden de aller aller fleste kloner går til grunne på et tidlig stadie, og av de som kommer så langt at de faktisk blir født så er det fortsatt ikke noe automatikk i at de vokser opp. Og som jeg skrev tidligere, selv de som virker normale et godt stykke på vei dør ofte tidligere enn en normalt dyr. De antar det er fordi de starter med mye kortere telomerer (et ikke kodende områder av DNA som beskytter DNAet) enn de som blir født som resultat av meiose og sammensmelting av to zygoter til et nytt individ. Celler kan bare dele seg et begrenset antall ganger fordi telomerene blir litt kortere for hver mitose cellen går igjenom. De er derfor viktige deler av aldringsprosessen. En klon blir slik sett født som x antall år gammel istedet for som "nyfødt" selv om enzymet telomerase kan forlenge telomerene igjen så kan de pr idag ikke "fikse" det problemet i de indivdene som blir klonet. Så vidt jeg vet.

Nei, det kunne jeg ikke tenke meg å gjøre. Jeg er veldig fornøyd med hundene jeg har, og har hatt. Og selvsagt hadde det vært fint på møtt de som har vært igjen. Men det er nettopp det, en klon vil ikke bli DEN hunden. Det vil bli en kopi med egne erfaringer som former den til et eget individ. Et annet problem med kloner er at de ofte er kortlevde, de lever fortsatt i snitt mye kortere enn et dyr født på normalt vis. Kunnskapen rundt kloning og tekninkken er ikke perfekt (ennå?). Selv om de stadig blir flinkere, og klonene lever stadig lengre. Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

Jeg er ikke så overrasket over at Akershus har flest reg. Siberians, og heller ikke at Oppland, Hedemark og Østfold har mange. At det er få på vestlandet og lengst sør i landet er også helt som jeg trodde. Men at det fra 2007-2012 bare er 38 reg. i Telemark (8 i 2012). Det overrasket meg! men kanskje noen av de som står under (tom) tilhører Telemark?

23. plass med 339 nyreg.

man kan de utroligste ting om alt mulig om man kommer opp i en situasjon hvor det kunne være en fordel å kunne.

Synes jeg kjente igjen Bulle, Sue og Buddy på det første bildet. Selv om det bare er Bulle jeg har møtt i virkeligheten. Og Zigzag som jeg tror er bakerst i spannet (den grå SH'en ikke den svarte mutten). Så lurer jeg på om det ikke er Yngle som er i point/swing sammen med Bulle, men vanskelig å si når jeg ikke ser hele hunden

Dette må være spannet til Henrik Søeborg?

Heiet på valpen din i går. Hun var rålekker å se i trav i den store ringen Jeg hadde med meg Freke og Fjellbris. Først i ringen var Freke han fikk en veldig fin kritikk: Velutviklet hannhund, meget maskulin. Fint hode og uttrykk. Bra bitt. Fine øyne og ører. Velutviklet god overlinje og kropp. Velansatt og godt båret hale. Meget gode og effektive beevegelser. God pels og farge. Exc.AK 1.AKK CK CERT 1.BHK BIR Freke er nå Norsk UstillingChampion 2 år og 19 dager gammel Hans fulle tittel og navn er da NordJV-11 NJV-11 N UCH Hightower's Freke Winter Spirit For Fjellbris var utstillingen mest trening, hun er litt usikker i utstillingringen, noe som er min feil da jeg har trent henne lite, noe som også gjorde at hun understilte seg, vi får trene mer. Men hun fikk en fin kritikk og oppførte seg etter omstendighetene bra. Feminin tispe. Meget bra hode og utrykk og bitt. Fine øyne og ører. God hals. Litt åpne vinkler bak Velansatt og båret hale. Ennå litt bundet i bevgelsene i ringen. God pels og farge for alder. Exc.JK 2.JKK Fjellbris ble med rette slått av sin søster Rim denne dagen som også fikk sitt første CERT og ble BIM + BIR junior. De er bare 11 mnd gamle.

det er ordet jeg leser i alle fall, og ordet som står aleine nederst er promising (eller prom. som det står)

Min hund fikk sitt første anfall når han var litt før 4 år gammel. Han fikk voldsomme grand mal anfall, og fikk 2 tette anfall samme uka. Han hadde ikke noen lange forløp til anfallet, slik du beskriver Bambi har, men gikk rett inn i anfallene som varte 1-2 min (og ja, jeg satt faktisk med stoppeklokka på andre anfallet). Han var selvsagt groggy rett etterpå. Var også noe avstandssøkende, ønsket å være for seg selv. Etter disse to første anfallene gikk det 1-2 mnd før han fikk neste serie med anfall. Dette er mange år siden, så jeg vet ikke hva slags preparat han faktisk fikk. Men de hjalp i alle fall ikke så mye. Hunden fortsatte å ha hyppige anfall. De hyppige anfallene gjorde at han endret personlighet, og det ble planlagt å avlive ham om han ble ennå verre etter neste anfall, men det neste anfallet ble hans siste. Bare 6 mnd etter sitt første anfall gikk han inn i status elipticus og det var ingen mulighet for å få tak i hverken veterinær, jeger eller politi (skyte hunden) så han døde av seg selv. Jeg har FORTSATT mareritt om den hundens anfall, det er 15 år siden han døde om noen få mnd (juli). Jeg får helt vondt inni meg. Bare en av mine nåværende hunder ligger nær en vegg å klør seg (jeg hører dunkingen) så får jeg nærmest hetta. En ting er i alle fall sikkert, neste hund som får grand mal anfall gjentatte ganger her lever ikke lenge (et anfall kan jo skyldes ytre påvirkninger så en sjanse skal den få), for den endringen i hunden og måten den døde på er det verste jeg har vært med på med mine hunder... Så krysser jeg fingra for at jeg aldri opplever det igjen.

Jeg har hatt en hund med epilepsi, ikke moro! Denne hunden døde også av epilepsi ved å gå inn i et grand mal anfall han ikke kom ut av. Grusomt! rett og slett. Dette gjør at jeg kanskje er litt strengere på ep. enn mange andre. Fra kattesiden har jeg også erfaring med krampeanfall/ep. Den ene var en kattunge fra meg som i voksen alder fikk noen mystiske sår som bare dukket opp. Ble antatt noe autoimunt. Katten fikk et kortisonpreparat, og da kom ep. Hun ble så tatt av kortision, og ep opphørte. Hun fikk så spesialkost resten av sitt liv og aldri noen fler krampeanfall. Dessverre ble ikke katten spesielt gammel (7 år) men det hadde ikke noe med krampeanfallene å gjøre. Hvorvidt det var relatert til noe autoimunt er umulig å si. Katten hadde ingen fertile søsken, svært få fertile halvsøsken. Ingen andre har hatt noe lignende. Linja avlet hos andre jeg kjenner godt til har heller aldri hatt noe lignende. Jeg hadde ikke vært bekymret for å avle videre på denne linja. Min andre erfaring var en katt som fikk krampeanfall i voksen alder, uten noe annet forløp eller tilsynelatende årsak. Denne katten ble selvsagt tatt ut av avl. Moren til denne katten fikk en svulst i et stort blodkar i lysken som gjorde at hun døde (var ikke mulig å kirurgisk reparere, så hun fikk slippe). I tillegg så var det i denne familien en bror av "krampekatten" som døde brått som 8 uker gammel, antatt akutt sepsis. Krampekatten hadde et kull hvor begge kattungene døde under samme omstendigheter som hennes bror. Dette til sammen gjorde at jeg valgte å avslutte hele linjen, selv om de gav noen fantastiske katter når de var friske. Dette var ingen lett avgjørelse, for jeg elsket virkelig hva denne linja gav av andre kvaliteter. Ingen katter fra denne linja er i avl via mitt oppdrett, den er stoppet fullstendig. Grunnen til at jeg nevner kattene oppi en tråd som omhandler epilepsi hos hund er fordi de to tilfellene jeg har hatt er med vidt forskjellig historikk rundt. Og dermed var også mine vurderinger ulike. Mens den ene linja har friske katter som fortsatt fører linja videre så er den andre stoppet. Man må nesten se på et helhetsbilde av situasjonen for å ta en avgjørelse når det gjelder slektninger av dyr med epilepsi og andre sykdommer hvor arvegangen er høyst usikker.

Jeg slitter nå med et litt merkelig inntrykk av hva som tolkes som aggresjon i denne artikkelen. At en hund hopper, er det virkelig aggresjon for disse menneskene? Det er det IKKE for meg i alle fall. Det er ganske mye språk mellom hunder og adferd mot mennesker jeg ikke anser som aggresjon som jeg kanskje for inntrykk av at disse menneskene mener er uakseptabel adferd/overdreven aggresjon hos hunder. Dama skal ikke få kikke på mine hunder i alle fall hvis hun mener det slik det virker vinklet i denne artikkelen, for de må jo da være nærmest gale monstre (mens de i mine øyne er glade og energiske hunder med mye og ærlig språk). Kan kanskje være enig i at det ideelt sett ikke skal forekomme at hunder hopper på forbipasserende folk, men ikke fordi det er aggresivt fra hundens side, men fordi det ikke er "folkeskikk". Jeg advarer alle som vil hilse på mine at de hopper, liker de ikke hoppende hunder så er det best å ikke hilse (jeg er stort sett ikke interessert nok i at folk skal få hilse til at jeg gidder å holde hundene fra å hoppe)

takk, da vet jeg ca hvordan den er. Leonberger har jeg tatt i ser ut som det er upraktisk med pynt i snøen

skikkelig usikker jeg også. Dommeren er av ukjent kaliber, og jeg vurderer tur til DK den helga. Må vente litt til med å bestemme meg...

Shit! Det må jeg si var skikkelige klabber! Hvordan er egentlig den pelskvaliteten? Jeg har aldri tatt i en hoffepels

Her er mitt svar fra den andre tråden

De er nok litt "mindre hund", det er også min oppfatning. og slåsskampene kan gi huller, men er nok ikke like "rå" som hvis to GLR eller AM virkelig braker sammen (har sett resultater av et sånt sammenstøt, på bilder). Alle polarhundrasene er jo ganske "rå" i betydning "opprinnelige" og "uforandret" i mange av sine innstinkter. Og det har jo sine utfordringer. Største utfordringen på Siberians synes jeg selv er jaktinstinkt relaterte. Men de er dønn ærlige hunder med et tydelig språk - på godt og vondt, og det er noe som jeg liker Her oppfatter jeg Samojeden som den "minst rå", kanskje fordi den også har en fortid som gjeter? Men nå skal man ikke se bort ifra at jeg er litt "miljøskadd" ang utfordringene en Siberian faktisk gir i forhold til f.eks. en Vorsteh, som er en rase jeg aldri har vært noe nevneverdig borti. Tråden startet jo med hva er DIN perfekte familiehund, og da er jeg ikke det minste i tvil. For meg er det og blir det Siberian som er det jeg trives aller best med.

Jeg planlegger et nytt kull på Denali, hennes valper vil så vidt ha fyllt 1 år når de nye forhåpentligvis blir født. Litt tett er det, men det er enten nå eller i 2014, for vinterkull skal jeg ikke ha. Jeg vil beholde noe selv, litt fordi det ikke ble noe av valpen jeg skulle hatt i høst, så vil jeg gjerne ha den valpen nå i år. Valpene fra første kull er alle fine og bra hunder så langt eierne selv bedømmer dem. 2 er testet i utstillingsringen, 2 er testet i selen (i spann) og de er veldig lovende totalt sett. Jevnt og fint kull. Ingen problemer i htt tispas drektighet, fødsel og morsegenskaper. Men etter dette kullet, som blir nr. 2. Så blir det ikke flere kull på henne før de yngste er minst 2 år (som sagt, jeg kommer ikke til å pare på høstløpetiden slik jeg ser det pr idag). Hvis det blir fler i det hele tatt. For har jeg ikke interesse av å beholde noe mer selv, så blir det ikke flere kull på henne. Jeg ser ikke poenget med å sette på et kull om det ikke er for å beholde noe selv. Det jeg beholder kan fint bo hos fôrvert, men jeg må ha interesse for kombinasjonen selv. I henhold til helstetester osv så er det såpass gode prognoser på mine hunder (og forsåvidt rasen generelt sammenlignet med mye annet) i hht hva som finnes på slektinger både bakover og utover at jeg er ikke så bekymret. Men vil selvsagt ikke ha flere kull på denne tispa om det skulle dukke opp noe arvelig rusk på en av valpene.

Spørs hvordan enklere du mener da, for de Eurasierene jeg har vært borti ville jeg ikke sagt var enklere enn Siberians. Litt mer lettdresserte ja, men samtidig litt for mye "chow chow" i gemyttet for min smak. Litt vanskelig å si akkurat HVA det er med de, men samkjønnsagressjon mellom hanner er i alle fall ikke helt uvanlig har jeg hørt av flere med rasen + selvopplevd. Men de krever jo mindre da, og er nok mer passende for "folk flest" enn en polarhund. Selv om jeg synes det er til dels store forskjeller mellom de polare rasene. Jeg kunne aldri tenkt meg AM eller GRL for meg er de litt "for mye". Men som sagt, dette er mine preferanser. Raksha kan ha helt andre. Ut fra det jeg har lest så langt synes jeg en Samojed høres bra ut. Lettere å få "kan ha løs" Samojed enn Siberian i alle fall (som nok i snitt er den vanskeligste av de 4 polarhundene på akkurat det området)

Det er 4 så dere har rett begge to Grosser Sennenhund er større (høyere i alle fall, men kanskje litt spinklere?) Entlebucher Sennenhund og Apenzeller Sennenhund er begge mindre

Må si du har vært veldig uheldig med de to SH'ene du har møtt. De aller aller fleste jeg har møtt har vært glade og sosiale, snille og greie med folk. Og de fleste har blitt gamle hunder, men dessverre ikke alle. Det finnes en del sky individer, og en del dårlig spesialiserte. Men selv de er stort sett veldig greie hunder. Jeg har møtt noen 100 av rasen, av ulike linjer. Det sagt så er selvsagt ikke alt rosenrødt, men at det er rasen. For MEG er det ingen tvil om. Jeg tror kanskje ikke den er helt din rase ut fra hva du skriver om snuseren...? Og ps per dags dato har mine hunder ikke hatt en eneste sokk på labbene. Men de har jo ikke blitt trent så hardt/mye heller. Men kulda i seg selv gjør dem ikke noe

Ut fra de få kriteriene der så ville jeg sagt Siberian Husky. Er som regel aldri noe problem i kombinasjonen SH og barn. De er riktignok "båndhunder" på tur, men alltid en glad turkamerat. Kan både trekke og kløve. Stort sett glade hunder som passer fint til noen som liker å være mye ute og vil ha en litt aktiv familiehund. Men det er jo så mye mer i en hund enn det du spør om, så om en SH ville passet til familie X er jo umulig å si på bakgrunn av de to tingene. Er det noe jeg IKKE ønsker så er det at en familie ender opp med feil hund i forhold til hva de egentlig ønsker.

I rasen min mener de aller fleste at brukshunder har stamtavle slik og sånn, utstillingshunder med stamtavle sånn og slik. Mange brukshunder har aldri startet i noe løp, noen blir knapt nok brukt på tur. Og siden de er "brukshunder" så har de sjelden utstillingsresultater heller. De fleste hunder av utstillingslinjer blir også brukt, men å si at de har noen bruksegenskaper i behold selv med generasjoner uten testing i løp blir nærmest som å banne i kirken for enkelte av bruksfolket. For meg er et GODT brukshundoppdrett et oppdrett hvor bruksegenskapene blir gjennomtestet, løp blir startet, hundene blir stilt ut i alle fall 1 gang (evt har oppdretter nok snøring til å holde hundene innenfor standardens rammer selv), hundene blir øyenlyst. Slike oppdrettere finnes, men de er i mindretall. For egne hunders vedkommende og mitt oppdrett så ville jeg aldri solgt en valp som trekkhund. De trekker jo, de elsker det til og med. De har bedre utholdenhet enn fart (men er jo ikke testet i LD så kan ikke si noe om den delen - ikke er de måbevisst trent eller fartstrent heller så ting kunne sikkert vært noe annerledes om treningen var annerledes). De valpene jeg selger, selger jeg som fritidshunder (evt med utstillingspotensialer). Når jeg til neste sesong har tenkt å prøve gjengen i et løp eller to så er de fortsatt ikke "brukshunder" men utstillingshunder som kan brukes og har et minimum av bevis på nettopp det (utstillingsdelen er godt dokumentert i resultater både på den enkelte hund og i mange ledd bakover).

det hadde tatt seg ut, Puli katt men jeg tror du seriøst skulle sliti med at pelsen skulle danne dreads av seg selv i alle fall, men med litt voks går vel det meste Krøllen er dessverre ikke allergivennlig for de som skulle ønske det. Krøller på katt er ikke allergivennlig pels Sikla på mora hans siden hun ble hentet i Frankrike, og hatt lyst på en Selkirk før det også. Så moro å ha kosekrøllen i hus