Wilhelmina

Kronisk krafsing på kjøleskapet. Måtte sette stengsel foran for få slutt på det, da begynte hun å krafse på kjøkkeninnredninga istedet. Og når jeg satte stengsel foran den også gikk hun løs på stekeovnen. Så nå er hele kjøkkenet inngjerda ?

Jeg skal ikke uttale meg spesifikt om kromfohrländer for den rasen vet jeg ingenting om, men å være i gruppe 9 er ingen garanti for lite jaktlyst. Jeg ville sett mer på hva som ligger bak rasen genetisk. Min cavalier er like gira på fugl som en hvilken som helst annen fuglehund, selv om det er over 100 år siden de ble avlet for jakt.

Jeg kjenner flere hunder med kroniske mage- og hudproblemer som ble helt friske av å bytte til råfor, så det kan jo kanskje være verdt et forsøk.

Jeg opplever hundemiljøet som veldig åpent og inkluderende, så her i byen tror jeg ikke problemet er vanskeligheter med å "komme inn" i hvertfall. Og når det gjelder kjønn og alder er mitt inntrykk av at det er en jevn fordeling av kvinner og menn, gamle og og unge i de hundesportene jeg har drevet med (agility, rally, blodspor og nosework). Men etnisk mangfold er det absolutt ikke nei. Har konkurrert i både Norge og Sverige, og tror utelukkende jeg har møtt på etniske nordmenn/svensker/dansker/finlendere.

Dette har jeg opplevd mange, mange ganger. Jeg starter alltid med å poengtere at min hund ikke nødvendigvis er spesielt representativt for rasen, og forklarer hvorfor. Jeg presiserer også at dette er en rase som er veldig glad i å jobbe og bør få en del mental trening i tillegg til turer. Og til slutt holder jeg et middels foredrag om helsa ? Jeg synes det er kjempevanskelig å skulle anbefale cavalier til noen, for jeg vil ikke bidra til at noen potensielt kjøper cavalier hos en useriøs oppdretter. Er man ikke forberedt på å gjøre grundig reserach på oppdretter og sannsynligvis stå noen år på venteliste er det like greit at man dropper rasen, tenker jeg.

Jeg fikk kommentarer da jeg skulle ha hund nummer én, enkelte bare må kritisere uansett hva det er

Jeg kjenner meg egentlig litt igjen i dette nå merker jeg Etter 11 år med treningsnarkoman borrelåshund som er PÅ bare man beveger lillefingeren kunne jeg godt tenkt meg noe, skal vi si "enklere" når det kommer til mental stimuli. Jeg kjenner jeg er litt ferdig med rally og lydighet og den slags, nå kunne jeg veldig gjerne tenkt meg en hund som er fornøyd med å være med på tur og som ellers blir med å trene litt spor og søk i ny og ne. Har forelsket meg litt i Shiba, men de er vel kanskje så sære igjen at de ikke blir med på noe som helst

Det var noe grums med Petworld i alle fall, men jeg husker ikke hva... Og Kifani, der var det vel snakk om noe avliving av valper som ikke var helt innafor.

Dominans og underdanighet kan også være situasjonsbetingede statuser som oppstår i møte mellom individer. Det er ikke sånn at en underdanig hund nødvendigvis er underdanig i absolutt alle hundemøter. Min hund for eksempel er en forsiktig frøken, og hun har et tydelig språk der hun er veldig opptatt av å signalisere til andre at hun ikke er ute etter bråk. Men i møte med unge hannhunder spesifikt endrer dynamikken seg helt. Da er hun plutselig "dronningen på haugen" og utviser et helt annet nivå av selvtillit.

Hvis målet er å legge en plan for neste løpetid skjønner jeg ikke hva dere har hastverk med nå? Eller hvorfor det er relevant at hun er "midt i mottaket"?

Blir ikke kvitt oss så lett nei

Husker dette godt fra da jeg hadde valp for 11 år siden, da var '5 minutters regelen' og alt annet Turid Rugaas kom med sannhet i mitt hundemiljø i hvertfall. Men nå var vel Rugaas også ute og mente at ingen voksne hunder har behov for mer enn 30 minutter mosjon daglig, så jeg tror jeg tar det som kommer fra den kanten med en klype salt... i hvert fall når det gjelder fysisk aktivitet.

Det er vel ikke mengden kjærlighet som er hovedproblemet, men at det ofte må tilrettelegges utrolig mye i hverdagen. Å få en hund med mentale problemer til å fungere i et moderne samfunn er ikke alltid helt enkelt, og noen ganger er det rett og slett ikke god dyrevelferd å flytte en hund fra gata på bygda i Mexico til en by i Norge. Miljøforandringen blir jo enorm, og det er det ikke nødvendigvis så enkelt å tilvenne en hund i voksen alder. Som et eksempel passet jeg en gang en dårlig miljøtrent hund. Den var norsk, men født og oppvokst på bygda og hadde aldri vært i byen før. Da den kom til meg reagerte den på alt mulig rart. Fly og buss hadde den f.eks. aldri sett før, og alle mulige slags "by-lyder" man ikke opplever på landet (isbilen er ett eksempel) fikk alle alarmer til å gå. Dette er jo bare "småting" sammenlignet med det en belastet gatehund vil reagere på, men utrolig slitsomt allikevel å hele tiden måtte tilrettelegge for en hund med mentale brister.

Jeg har en blåhund som jeg stiller innimellom når jeg plutselig får lyst. Er egentlig ikke ute etter å vinne noe som helst, noen ganger er det artig å bare delta på noe synes jeg.

Ja, de er virkelig noe for seg selv de seniorene

11 år gammel har frøkna plutselig funnet ut at å klore på ytterdøra fungerer kjempefint for å få oppmerksomhet når man kjeder seg!

Welsh har mer redsler og nervøsitet, og er langt i fra like stødige mentalt som engelsk springer. Separasjonsangst og lydsensitivitet har jeg inntrykk av at er en gjenganger på welshen. Ettersom de ikke er så stødige i gemyttet er de også mer uberegnelige, så jeg ville nok vært litt skeptisk til å ha en welsh med små barn i huset.

I går skulle frøkna på sin årlige tannrens, men etter preanestetisk blodprøve ble hun sendt rett hjem igjen. Det viste seg da at hun er lett anemisk, og det i kombinasjon med høy alder ga såpass økt risiko ved sedasjon at de ikke syntes det var forsvarlig. Nå vil de ha henne inn til ultralyd av hjertet, ettersom de mener det kan være en sammenheng der. Utover det kunne de ikke si noe om årsak til anemi, det kunne være alt fra aldersrelatert til kreft. Er det noen her som har opplevd anemi på eldre hunder? Årsak? Ble det behandlet på noe vis? Jeg kjenner ikke min hund igjen i noen av symptomene på anemi forøvrig, det går i hundre loddrett opp fjellsida og hun virker absolutt ikke å være plaget. Eneste er at hun kanskje peser litt mer enn normalt, men tenkte det like gjerne kunne være fordi hun er en halvkilo overvektig nå

Vurderer å melde på en utstilling som veteran, for moro skyld. Men hva kan man egentlig oppnå i veteranklasse? Det er vel ikke cert og sånt der? Det er en nordisk utstilling, hvis det har noe å si.

Mange "hemmelige" små perler har jeg funnet gjennom geocaching, faktisk. Så det kan jo være noe å se på. Geocacher på fine steder får gjerne en del favorittpoeng, så det kan være greit å sortere etter.

Bær kanskje? Min er veldig glad i blåbær, tyttebær og multer i hvertfall. Litt sukker er det jo men ikke like ille som marsipankake

Men chihuahua trenger vel gjerne litt stimuli for å ikke ende opp som ufordragelige gneldrebikkjer? Jeg kjenner et par supertrivelige chier, men fellesnevneren er at de brukes i hundesport og får mye tur.

Min veide 1.6 kilo da jeg hentet henne 8.5 uker gammel. Som voksen veier hun 6 kilo. Cavalier. På hentedagen:

Dette hjelper sikkert ikke så veldig, men her har jeg outsourca potestellet til en hundefrisør. Hunden min elsker frisøren sin og oppfører seg eksemplarisk der, og hele greia er unnagjort på få minutter. Skulle jeg gjort det selv hadde jeg brukt flere timer med metoder jeg ikke er komfortabel med. Noen ganger er det helt greit å overlate sånne ting til profesjonelle, tenker jeg.

Min var med på fjellet fra hun var 10 uker gammel, men jeg hadde henne i sekk store deler av tiden. Det gikk relativt greit, men første sommeren var hun bare ei lita flis på 2-3 kilo. Større valp hadde muligens blitt mer utfordrende.