Wilhelmina

Det teoretiske kan man jo lese seg frem til, og kanskje også delta på kurs som observatør for å se hvordan ting fungerer i praksis. Men utover det aller mest grunnleggende er det å ha hund i stor grad erfaringsbasert. Hunder er også individer, og selv om man har hatt hund "hele livet" er man ikke ekspert på neste valp, i hvert fall om det er ulike raser. Kunnskap og læring er i stor grad noe du og hunden går gjennom og utvikler sammen.

Nei jeg aner ikke hvordan veterinæren kom frem til den konklusjonen, det sa hen ikke noe om... Jeg har aldri hatt gammel hund før så jeg vet ingenting om slike "aldersdomsplager", men jeg tenker jo at det beste er å gjøre noe med det før det blir et problem? Dersom det f.eks. utvikler seg til kreft 2-3 år frem i tid er det jo slettes ikke sikkert min hund tåler operasjon på det tidspunktet... Tenker jeg får en second opinion ja, føler meg absolutt ikke trygg på at svulstene er godartede

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal ha Toyota Prius neste gang. Tenker hybrid er et godt alternativ her i nord, med store avstander og relativt begrenset lademulighet. Også er jo Priusen kjent for å være både driftssikker og økonomisk, så jeg tenker det er et godt valg. Med liten hund har jeg jo ikke behov for veldig stor bil heller. Frem til bilen min er ferdig på verksted kjører jeg mamma sin Toyota Rav, og det er også en god bil. Dersom jeg hadde behov for en større bil hadde jeg nok vurdert en Rav hybrid.

I går måtte bilen taues igjen, er ikke mer enn et par måneder siden sist Og fjerde gang i år den må repareres. Jeg skulle visst på første reparasjonen at det kom til å balle såpass på seg, da hadde jeg kjørt shiten på dynga og heller brukt de pengene på ny gammel bil Det ble i alle fall en frisk spasertur hjem på ei drøy mil, og hunden var jo i det minste storfornøyd med langtur

Kupper tråden litt ettersom det er samme tema... 10-åringen min har også fått et par jursvulster, men veterinæren tror ikke det er ondartet og mener ikke det er nødvendig å operere. Jeg derimot tenker at det er like greit å bare fjerne hele juret først som sist, mens hunden enda er frisk og sprek og tåler operasjon uten veldig stor risiko. Hva tenker dere om det? Argumenter for/imot?

Så du mener jeg skal kastrere min 10 år gamle, relativt friske cavalier fordi det finnes useriøse, pengegriske søppeloppdrettere? Interessant innspill, men jeg tror ikke jeg gjør det nei.

Du ser virkelig ikke sammenhengen i at for tisper som i utgangspunktet er i risikogruppen for hjerteproblemer kan fravær av østrogen i verste fall få fatale konsekvenser? Jeg kjenner flere cavaliertisper som var hjertefriske helt frem til de fikk livmorbetennelse og ble kastrert. Innen relativt kort tid etter operasjonen måtte de settes på hjertemedisin, og i dag er de døde. Veldig gamle ble de ikke. Det er for øvrig en velkjent sak i cavaliermiljøet at å kastrere tisper i verste fall kan være en dødsdom, så det er ikke noe jeg sitter her og "fritolker". Livmorbetennelse er det jeg frykter absolutt mest på min hund, for hvis hun må kastreres vet jeg at hjertet ryker.

Det er da virkelig ikke i min interesse å få deg til å endre mening om noe som helst. Nei, for det har jeg aldri påstått. Men hvis du googler "østrogen beskytter hjertet" finner du helt sikkert dokumentasjon på dét.

Vel, sånne ting kan det jo være greit å sette seg inn i før du så kategorisk avviser at kastrering kan være problematisk.

Da er du kanskje ikke klar over at østrogen beskytter hjertet? Å kastrere en tispe av rase som er utsatt for hjerteproblem kan i verste fall ha dødelige konsekvenser.

Jeg synes ikke katt og hund kan sammenlignes i det hele tatt når det gjelder kastrering. En fertil hunnkatt får løpetid hver tredje uke, og parres hun ikke er det bare et tidsspørsmål før hun får livmorbetennelse av så hyppige løp. I naturen vil en fertil hunnkatt være drektig "hele tiden", med dystre skjebner for mange av ungene. Fertile hannkatter sloss og skader hverandre alvorlig, og har en gjennomsnittlig levealder på 5 år. I et moderne samfunn er det ikke etisk akseptabelt å la "naturen gå sin gang" på denne måten, og katter påvirkes heller ikke av hormoner på samme måte som hunder. Kastrering av katter mener jeg derfor er fordelaktig i et velferdsperspektiv, men skulle jeg vurdert å kastrere hunden min måtte det virkelig vært snakk om liv eller død.

En veterinær jeg gikk til tidligere kalte dette en "sovende lov" og uttalte at "vi finner alltids en grunn" Med sånne holdninger fra fagfolk er det ikke rart at mange ser på kastrering som et uproblematisk rutineinngrep.

Selv om ikke politiet nødvendigvis gjør så mye etter én anmeldelse kan det ha en forebyggende effekt, ettersom eier innser at de faktisk ikke bare kan gjøre som de vil uten at noen reagerer. Ved gjentatte anmeldelser er det mer sannsynlig at det tas på alvor.

Da anmeldte du vel? Dette er jo brudd både på hundeloven og dyrevelferdsloven. Det hjelper ingenting med all verdens lover, regler og sertifikater dersom det ikke meldes fra om brudd.

Grunnen til at hunder trekker mindre i halsbånd er jo nettopp at det er ubehagelig, så personlig synes jeg vel det er en litt tvilsom teknikk for å lære hunden å gå pent. Jeg har aldri brukt halsband på min 10-åring og ser ærlig talt ikke noe poeng i å bruke annet enn sele. Derimot veksler jeg mellom ulike seler til ulike aktiviteter.

Da jeg hentet min kjørte vi først fire timer bil, deretter to timer med fly (i kabinen). I bilen lå hun på fanget mitt og sov stort sett hele veien, og hun var helt rolig på flyet også. Jeg tror ærlig talt ikke hun opplevde å bli kidnappet, altså...

Ja, hun veier 6 kilo og maksvekt totalt for hund og bag er 8. Så det er godt innafor.

Cavalieren min går helt fint inn i en flybag, og hun kan snu seg i den uten problem. Nå er hun liten for rasen da, men allikevel langt i fra noen miniatyr.

Men hva mener du er gulrot i denne sammenhengen da?

Jeg forventer ikke at fagfolk skal kjenne til alle hunderaser, men jeg ville vel stusset litt på kompetansen til en instruktør som ikke har hørt om pinscher. Så veldig uvanlig er vel ikke rasen?

10,5 år og henger fortsatt med på fjelltur

Jeg vet ikke om noen norsk statistikk som sådan, men Agria skal visstnok ha publisert noen tall som viste at 1% av de cavalierene som var forsikret der hadde SM (dette har jeg ingen kilder på annet enn potensielt dårlig hukommelse så ta det med en klype salt ). I Danmark er både hjerte og SM standardtester før avl, og har vært det lenge. Så der er mitt inntrykk at de har ganske grei oversikt over problematikken. Finland også, for så vidt, men det er det mye vanskeligere å orientere seg (og lykke til med å kommunisere med oppdrettere der på engelsk ). På de ti årene jeg har hatt cavalier og vært i "miljøet" har jeg nok møtt et par hundre individer, og kun to av de hadde SM (som jeg vet om). Den ene kunne man se det på fordi han luftklødde, den andre hadde ingen symptomer i det hele tatt og jeg vet kun at den var syk fordi eieren fortalte det. Dette blir jo veldig anekdotisk så klart, og er på ingen måte ment som bagatellisering av det som helt åpenbart er en svært alvorlig sykdom, men samtlige av de cavalierene jeg har kjent personlig og som nå er borte er døde pga. hjertet. Inkludert kullbroren til min hund. Jeg har vel vært gjennom og vurdert omtrent det som finnes av spaniels Jeg liker amerikaneren godt, men blir litt skremt når jeg leser om lydsensitivitet og ellers generelt svakt gemytt. Sånt gidder jeg ikke. Jeg har nok landet på at det enten blir engelsk springer, eller en ny cavalier. Fra Danmark. Edit: Fant noe statistikk fra Agria (hentet fra RAS), her vi jeg tro SM registreres under nevrologisk.

Hjertefeil et fortsatt et stort og utbredt problem, men fra i år av skal hjerteundersøkelser registreres i dogweb og fritesting er et krav før avl. Personlig er jeg ikke overbevist om at det løser så mye, ettersom hjerteproblemer stort satt dukker opp i høy alder, lenge etter at hunden er ferdig i avl. SM er et kjempevanskelig tema, men jeg har inntrykk av at det tas på alvor i mye større grad enn tidligere. Det er ikke er like vanlig problem som hjertet, men for de som rammes er det jo ekstremt alvorlig. Selv er jeg ikke så veldig redd for SM. Hjertet er skumlere synes jeg, fordi man nesten må regne med at hunden før eller senere får bilyd. Så kan man jo til en viss grad styre utviklingen gjennom å holde hunden slank og i god form, men mest sannsynlig vil en bilyd påvirke livskvaliteten i større eller mindre grad uansett. Og jeg vet ærlig talt ikke om det er et løsbart problem heller...

Jaktcocker. Jeg elsker spaniel-mentaliteten, størrelsen er helt perfekt og pelsen er ikke like ekstrem som på vanlige cockere. Men "dessverre" (for meg i alle fall) er jo dette spaniels på speed, og selv om jeg vil ha en arbeidshund som kan brukes i mange ulike typer hundesport ser jeg helst at den ikke spiser opp veggene dersom det blir en rolig dag eller to.

Når angrepet er et faktum er det ikke så mye utveksling av språk lenger, da er det stort sett fight, flight eller freeze.