QUEST

Ja det er jo 'Tusen kroners spørsmålet' ..og jeg har heller ikke fasiten. Det er ett svært vanskelig og komplekst område og det er helt klart fare for store overtramp i 'begge leire' . Skal man la 'korrektheten' råde fullstendig, så vil uvergelig mange barn ( og senere voksne) få lide voldsomt for snillismen og 'alle som vil ha barn skal få'. På den annen side i debatten , er det ingen tvil om at faren for overgrep på den personlige frihet( i den grad vi er 'frie' i samfunnet men det er en annen diskusjon) og personer, absolutt vil være tilstede. Det jeg savner litt i denne ( og lignende diskusjoner) er, hvem skal vi sette først? De uskyldige barna som ikke har bedt om/har noen styring på i hvilken familie de havner eller voksne menneskers behov/lyst/uforstand på egne barn? For meg ser det ut til at mange av de som er veldig for den personlige frihet ( for voksne med ønske om barn) setter nettopp de voksne først.. For meg er det mer naturlig å sette hensynet til den svakeste part ( barna) først, i denne diskusjonen.

Absolutt enig! Å sette lokk og lodd på en trykk-koker har aldri vært smart..

Når jeg ser på svarene jeg har fått på mitt spørsmål, så tror jeg at jeg har formulert meg uklart/klønete . Det er ikke et spørsmål om hundene 'hærer' å legge seg på vått underlag eller sitter i snøen Jeg har lurt på om det er noe med konstruksjonen på feks whippet, som gjør at de sjelden sitter( helt uoppfordret/uten forventning om belønning)

Religion/ideologier ble brukt som eksempel fordi det er ofte der at krav til konformitet kommer tydeligst frem.

Tja..eller man kan si 'Nord-Korea' neste.. Hvem skal bestemme hvilke meninger/ytringer som er tillatt til enhver tid? Denne plakaten illustrerer jo på en alldeles utmeket måte følgende; ' Veien til hel..te er brolagt med gode intensjoner'..

Ønske/krav om konformitet ser man særlig i religiøse/totalitære samfunn/ ideologier. De som ikke 'følger strømmen/ gjør som de andre/som de får beskjed om' utgjør en fare for autoriteten til 'lederen/presten/ideologien'. De som ikke gjør som de får beskjed om, kan påvirke andre i samme gruppe/tro, til å tenke selv og se at'jo, det kan finnes flere måter å leve/gjøre ting på' Noe som ut fra en totalitær leders/ideologi er særdeles uønsket.. Derav dødstraff i mange tilfeller for de som opponerer/forlater ideologien/lederen.

Du ønsker ikke barn= ( i deres øyne ) du tar avstand fra deres valg/setter spørsmålstegn ved deres valg. Ganske vanlig reaksjon på flere felt.

Eller du kan være litt kreativ og snu situasjonen til egen fordel.. 'Bryt sammen' i samvær med de som er mest ivrige på at du skal få barn, og innrøm at 'joo..snufs,snufs, du har alltid ønsket deg barn, snufs..alt dette snakket om at du ikke ville ha barn var bare for å skjule det faktum at du ikke kan bli gravid på 'vanlig' måte. , snufs..' Les gjennom medisinsk litteratur om emnet og finn en lidelse som ikke så lett lar seg behandle /ordne med tradisjonell medisin. ( Viktig i det tilfelle at noen skulle få for seg og gjøre undersøkelser på egen hånd) Men nå har du funnet frem til ( en eller annen obskur healer/ alternativ medisinmann , viktig her også at vedkommende finns, i fall noen faktisk ber om navn/link til vedkommende) som kan hjelpe deg med problemet og kraftig øke sjansen for graviditet! Problemet er jo bare at behandlingen er ganske dyr.. Så mye penger har du ikke råd til selv..snufs,snufs.. Da ser jeg for meg to scenarioer; 1; de masende trøster deg masse, 'barn er jo ikke alt her i livet'.. og tar en skyndsom retrett for aldri å bringe temaet på bane igjen.. 2; Du får faktisk større eller mindre beløp fra de overivrige , er du heldig det førstnevnte Innen rimelig tid må du sette i gang med 'behandlingen' ( passende dekkhistorie må konstrueres her også) . Dessverre så var ditt tilfelle håpløst..snufs,snufs.. og nå har du akseptert at det er ikke vits å prøve mer. ( du kan nå kose deg med pengene som 'gikk' til behandlingen ,men obs ikke overdriv, det kan vekke mistanker)

Menne altså, det kan jo også være praktiske årsaker til at man ønsker en svart russer.. Hvis man nå skulle ville ha en russer men bor i ett uegna nabolag( mange katter, småhunder og annet småvilt) så er det jo helt klart fordeler med en svart russer.. Når naboen( e) kommer på døra og spør om du har sett Mons, Pusi, Fluffy eller Nusse, så er det jo kjedelig hvis du ikke har rukket å vaske 'Fjodor' skikkelig og gjenglemte blodflekker lyser lang vei i den lyse pelsen.. Svart bakgrunnsfarge er jo ikke riktig så avslørende..

Ah, når jeg leste svaret ditt, husker jeg jo at jeg har lest om de ulike kennelene for leenge siden.. Ja, farger bør selvfølgelig ikke være noe hovedkriterie men siden jeg ikke kommer til å 'blande meg inn' i rasen ( for mange småhunder/katter i nabolaget..) så kan jeg tillate meg å ha overfladiske preferanser

Interessant artikkel Jeg har jo sett bilder av helsvarte russere og syns disse var lekre.,( overfladisk much..) Jeg innbiller meg at fargen ikke er særlig populær, stemmer det og er det noen grunn til det? Har/hadde russerne(altså de på to bein) noen preferanser når det kom/kommer til farge?

Hvis hunden bor fast hos dine foreldre så ser jeg ikke problemet, da er hun jo på en måte hos nye eiere

Tvert imot! Genetisk variasjon er bra det, så lenge avlsmaterialet er brukbart

Veldig enig!

Har du noen gang trent på 'sitt' eller gitt belønning/godbiter hvis hunden setter seg? Mine hunder ville nok ikke forstått hva jeg mente hadde jeg sagt 'sitt' da det er en kommando jeg aldri bruker i forbindelse med hundene. Likevel sitter jo 'ikkemyndene' titt og ofte, på eget initativ .

ALL ære til dine foreldre i så måte!

Det er sikkert mange som har tenkt på eller vurdert å bli fosterforeldre og som gjerne ville hatt litt informasjon eller høre om andres erfaringer, både fra de som er/har vært fosterforeldre og de som er/har vært fosterbarn. Hva er bra/dårlig og hva kunne/burde vært gjort anderledes f.eks.? Nå kan jo selvfølgelig de som er interesserte ta kontakt med de 'riktige' instanser for info men jeg tror at mange kunne tenkt seg litt mer info og andres erfaringer, før man går til det skritt.

Jeg er litt usikker på om det er så lurt å kjøpe samme rase, hvis man har hatt en 'once in a lifetime 'hund. . Det vil selvfølgelig variere fra person til person men jeg har sett noen eksempler på slikt, der første hunden i en rase var eiernes drømmehund. Da neste hund ble innkjøpt( samme rase) så ble slett ikke denne en kopi av første og den skuffelsen tror jeg nok de aktuelle hundene fikk med seg.. Så jeg tror det kan skape urettferdige forventninger til den nye hunden om man mer eller mindre bevisst tror at man skal få 'Pluto' tilbake..

Og jeg hadde ville hatt SH, azawakh, bullterrier og glatthåret foxterrier Alle raser som av ulike grunner overhodet ikke passer inn i min måte å ha hund på.

Kanger svarte for meg, både mye mer utfyllende og lengre enn jeg hadde gjort. Helt enig i Kangers uttalelser her

Men sitter hun 'helt av seg selv' , hvis du f.eks er ute på tur eller hjemme i stua, setter hun seg, uten noen som helst 'påvirkning' fra deg? Hvis du har hage, ser du at hun setter seg, uten at du er der? Det jeg noe klønete, vil frem til, er om hun setter seg uten at hun 'tror' at det er forventet eller i håp om belønning.

Interessant dette, hva er det egentlig man vektlegger mest, når det kommer til valg av hund? Utseende eller egenskaper? Jeg som andre har så klart favorittraser når det kommer til eksteriøret men de aller fleste av disse favorittrasene har jeg aldri hatt og kommer neppe til å skaffe meg heller, nettopp på grunn av egenskapene. Så for min del så er egenskapene som betyr mest, selv om jeg selvfølgelig setter pris på pene hunder jeg også. Det hjelper liksom ikke om bikkja er aldri så fin eller flott, hvis man ikke trives med egenskapene/temperamentet. Jeg er tilbøyelig til å tro at ferske hunde-eiere kanskje vektlegger utseendet i større grad enn mer erfarne? Tenker jeg tilbake på meg selv som ung, så var jeg mer opptatt av eksteriøret da enn nå. Det kan jo selvfølgelig ha med alder å gjøre også man er kanskje en smule mer overfladisk som ung? Hvilken erfaring sitter andre på, når det kommer til hva man vektlegger mest, eksteriør eller egenskaper/temperament?

Jeg er noe tvilende til om det å besøke en dyrehage ( og de fleste er jammen triste greier..) utvikler ett sunt syn på hvordan dyr skal behandles hos barn..? Ville man tatt barn med til et fengsel, for å lære dem om forskjellige mennesker og empati? Er det ikke en større fare for at barn i en slik setting lærer at det er ok å behandle/oppbevare dyr/mennesker på denne måten?

Nei, de burde absolutt ikke fått barn. Barnets behov for en stabil og 'normal' oppvekst bør alltid gå foran foran eventuelle foreldres 'behov' for å få barn. Det er hårreisende at man skal være så opptatt av alle og enhvers rett til å bli foreldre, uansett hvor uegnede de må vise seg å være , at man villig ofrer barn på 'korrekthetens alter' . Det finner jeg adskillig mer usmakelig og tvilsomt enn snakk om abort på alvorlig funksjonshemmede fostre. Jeg kjenner ett menneske som har en forelder med alvorlig psykisk sykdom ( arvelig) i tillegg til å ha hatt en ustabil forelder i oppveksten, så har nå dette mennesket gått i flere år og vært bekymret for å utvikle den syke forelderens lidelse. Men hey, det viktigste er jo at vi tar vare på alles rettighet til å bestemme selv, hvorvidt de vil ha barn eller ei..(uansett om de ikke er i stand til å ta ett fornuftig valg..) Så får vi heller ofre noen barn ( og senere voksne) på korrekthetens alter. Og for å svare på mitt eget spørsmål; Nei, det er jaggu ingen menneskerett å få barn, og da først og fremst av hensyn til nettopp barna! Så kan de som er mest opptatt av å fortelle hvor fæle og 'brune' enkelte debattanter her er, sitte der i all sin selvgodhet og være overbevist om sin moralske opphøydhet.. For så lenge man selv er plettfri, så er det vel ikke så farlig at noen får betale for det..

Sa jeg det? Jeg mener å huske at jeg sa at jeg ikke så det som ett problem, så lenge det ikke var arvelig.. Jeg kan ikke se at det skulle være annet enn praktiske problemer med å fostre opp barn, hvis man mangler syn eller hørsel, så det kan være greit om en av foreldrene innhar den manglende evnen.